Søndag i sol, søndag i frihet, søndag i mitt hjerte.
Jeg begynner å komme inn i den gamle tralten med limevann i glasset.
I dag fikk jeg starta med ritene igjen også, etter en pause på en uke.
Og kroppen min jubla.
Ellers var det så godt bare å tusle i rundt i dagen uten annet å gjøre en akkurat det.
Fikk vaska et par vasker.
Maskina mi har hatt vaskefri.
Prøvde litt å sola meg og lese i en bok.
Slik lå dagen og glitra.
Men det desidert artigste jeg har gjort i dag var en liten tur, en hagevandring så og si…
Nå har det som kan kalles hage vokst fra meg.
Tidligere i vår fikk jeg en link fra mellomste om ikke å klippe gresset før blomstringa var over for insekta sin del.
Så kombinasjonen av linken, regn og å bli syk gjorde susen.
Gresset voks seg himmelhøyt.
Men dere aner ikke, den følelsen å gå i dette, duftene…
Jeg gikk barføtt med skrekkblanda fryd, og jeg knipsa.
Det var så godt, bare være til-.
Kornblomstene voks friskt sammen med ugresset.
Spørs om løyvtnanshjertet hadde mer utfordringer.
Blandt bringebærkjerr voks dette ene hjertet.
Gullbosten, heller løvetannen, rakk å blomstre ferdig i år.
Ingen knupper var stekt i smør eller den bustete blomsten plukka inn for løvetannlikør.
Men denne etternøleren, ett frø henger igjen, tar det sjansen til å fly ut for å bli en ny blomst tro…
Surgras i blomst.
Smørblomst med flue i.
Og så er det alle skjermplantene, et vell.
Det bredde seg utover og bortover.
Noen strå i stram giv akt.
Og bjørkebladene virka solide, nye og friske.
Blomsten på selja henger ved ennå.
Turen ble avslutta med å ta inn tøyet som hang på snoren.
For i dag lot jeg klær henge ute, tror kanskje ingen bryr seg nevneverdig, bestemte jeg meg for.
Uka som ligger foran er jeg litt redd for-.
Jeg er ennå ikke helt på plass etter siste uke, ferdig med penicillin’en på tirsdag.
I morgen blir det kontroll av revmatismen på sykehus, tirsdag begravelse, onsdag tror jeg det er Kristiansund – men tror jeg må velge kontoret, så mye som gjenstår til museumsåpning til helga.
Datter og kjæreste kom utover slik som var bestemt, sjøl om det ikke ble noen reise.
Etter to overnattinger hos mor, der de hadde hjelpt til med smått og stor, kom de innom meg før dem reiste opp på sætra.
Neste dag lovte jeg å komme opp med grøt, for det føles så riktig.
Jeg kommer opp til tom bod.
Gikk ned til elva for å ta turen langs den, for tenker de har dratt ut med gummibåten de hadde tatt med.
Begynner å gå langs elvabredden.
Men hadde ikkje gått langt da jeg hørte glade rop.
Der kom de, bærende på gummibåten mellom seg.
Og yngste stråla over hele seg, over den fine opplevelse av å flyte på elva i en gummibåt.
Og dem var sultne, så da var det bare å få grøten på plass.
Ute begynte det å regne.
Men vi bestemte oss for å kjøre en tur innover til fjellet dit veien endte.
foto:ingrun
Veiene er smale og vi møtte litt trafikk og jeg fikk bruk for at speila kunne legge inn til sida på bilen.
Våt natur for forbi vinduene.
foto:ingrun
Yngste syntes det var artig å leika seg med lukkeåpning på apparetet. Og jeg låner gladelig bilder hun tok.
foto:ingrun
Tilbake var det bare å pakke sammen.
Våt båt skulle ned i sekken og begge to fikk rydda og pakka.
De skulle tilbake til byen til en kunstutstilling de ville ha med seg.
De snakka om det var rart å komme tilbake etter døgnet på sætra der de hadde starta dagen med å tenne opp i ovnen, lage seg mat og tatt en morgendukkert i kulpen nedenfor sætra.
Stemmen til mor er alvorlig med gråt attom. Kan du ringa dei andre for å fortelja det, seier ho.
Sola har gått ned over dagen.
Eg voks opp i eit miljø med tryggleik.
Alle mor sine sysken budde i eit samla område. Så eg voks opp med onklar og tanter, og som vi sa; morbror, farbror og moster eller faster.
Mor hadde ei syster og fire brør.
Alle dei i høgre rekke er borte, no for han som sit nederst i venstre rekke og.
Det var naturleg dei busette seg her, mor var den som flytta lengst heimafrå i luftline, knappe hundre meter.
Det var jonsok, juleselskap og nyttårsfeiringar i fellesskap.
Eg var omtrentleg midt i flokken med syskenborn som talde etter kvart seksten stykker.
To av morbrødrene mine var ungkarar litt lengre, så eg hugsa å bli løfta høgt i veret og svinga i rundt. Dei var glade i borna til syskena sine.
Den eine morbroren skulle læra meg å symja, akkurat det syntest eg var for skummelt og kava meg bort frå han på ei livbøye der det meste av korken var falle av.
Ja, dei to morbrødrene var populære hos oss ungane.
Men vi vart ikkje einige om kven som var den aller beste, for vi stemte på den som hadde vorte oss tildelt som ‘gusfar’, altså fadder.
No var det så klart ikkje alle som hadde fått ein av dei.
Min sin ‘gusfar’ heldt eg hardnakka på var den beste.
Ein gong skreiv han eit brev åt meg, med detaljert teikna bilete av båten han var på, båten som eg var født ombord i, båten som morfaren min teikna og fekk bygd.
Ellers fekk eg så mange fine julegåver frå han, vi gjorde det alle, eit år fekk eg eit leikepiano, eit anna år eit fotoapparat, målarskrin og mykje anna fint.
– Skal du ikkje finne deg ei kone, sa vi borna, da hadde den andre morbroren gifta seg.
– Men eg har da kone, sa han ugifte og peika på ei trollkjerring han hadde i bokreolen.
Likevel, han vart gift til slutt og i vaksen alder fekk han to born som har vore han til stor glede.
Morbroren min fekk frå han var liten leika seg inn i ansvar og vaksenliv, og etter kvart forska seg fram til nyvinningar.
Han tenkte ei stund på å utdanna seg som lærar, han kom inn på studiet, men fordi han var såpass ung ennå, vart han spurt om å venta eit år. På dette året vart han fanga opp av verftet som far hans starta på 1920-talet.
Der fekk han være med, finne ut og utvikla.
Spesielt etter verftet stoppa med båtbygging og gjekk over utvikling av utstyr slik som vinsjar og bruken av hydraulikk utover på 2000-talet.
Og etter at han vart pensjonist laga han seg ein verkstad under garasjen, der han kunne helde på med slikt han syntest var interessant.
Han hadde og ein anna stor glede, båten sin.
Frå eg var lita var det båtar i alle fasongar i sundet der eg voks opp ved, frå robåtar, raske racerbåtar som føyk rundt på glitrande bårer mang ein sommardag, til rekebåtar som dunka seg ut av sundet i mørke og einsemd før dagen hadde starta, fiskebåtar der dei fleste skulle nordover og i nokre år Norges største snurper, så båtliv var det.
Og båten morbror min bygde seg skulle ha fart, så den kunne flyga over sjøen.
Vi i storfamilien vart også bedt med. Turar rundt om holmar og øyer, sol og badeliv.
Etter at han vart eldre ville han så gjerne ha oss med, men opplevde det etter kvart meir utrykt. Spesielt da far hadde vorte såpass ustø i ganglaget kjendes det ikkje lenger forsvarleg. Men mange fine båtturar har det vore.
Det heldt på å gå heilt gale mot slutten, han var på ein av sine mange båtturar da det starta å brenne ombord.
Flaksen var at nokre jenter var i nærleiken med en mindre båt, og dei fekk kommandert han ombord til seg.
Tapet av båten var ei stor sorg og ikkje minst bøker med oppteikningar frå turar opp gjennom åra, da borna hans var små og etter kvart som dei vart større.
Men morbror min vart berga, om båten ikkje vart.
Det var ikkje snakk om å bygge ny, men båt vart det, ein i omtrentleg same storleik.
Og vi vart framleis bedt med.
Etter far døyde var han mykje opp hos mor, han hadde starta å gløyma og han gjentok.
Han hadde også eit skilje på å hugsa på-, meg hugsa han, men var ikkje like trygg i hugsen på dei yngre systrene mine.
Han kommenterte ein gong at eg hadde forandra meg, samtidig ville han vete kor eg budde.
Da var det borte for han at eg var flytta attende. Han var lengre att i tid med ein yngre utgåve av meg.
I går flytta han.
Han flytta bort frå livet.
Gjekk nok ombord i ein annan båt.
Og eg kjenner sorga over at han er borte etter 95 år på jorda.
Vi alle gjer.
Eg har ringt systrene mine og mine ungar.
Vi kjenner på det, at eit menneske vi var svært glad i er borte.
Og for mor er det tungt, no er det berre ho og den yngste broren att av dei seks syskena.
– Det er bra det ikkje vart nokon tur til Røst, seier veslesøstera mi.
Og det har ho rett i. For vi kan være saman med mor.
Morbror min sin familie har eit arbeid dei skal i gjennom.
For slik er det.
Sorg er eit stort arbeide.
Eg er glad for at eg fekk ha ein slik morbror med meg i livet mitt.
En helt vanlig uvanlig fredag. Den skulle være fri, men slik kan den ikke bli.
Kjenner jeg får stressetendenser.
Fikk nettopp en telefon som fikk opp pulsen-.
Men har bestemt meg for at jeg skal ta alt i mitt tempo.
Da betyr det å ikke legge noen krav på, bare la alt skje i riktig tempo for meg.
Jeg må en tur på apoteket, et ærend.
Tenkte å handle mat når jeg er i den retninga.
Returen må forbi hjemmet og videre.
Til sentrum andre veien.
Kontoret og gjøremål, nye møter jeg må få ut papir til.
Når jeg har planlagt har jeg glemt at det er fri på mandag.
Hadde mye jeg hadde lagt på meg sjøl å bli ferdig med til møtet.
For jeg har bare neste uke før jeg skal ha en uke ferie.
Når ferieuka er over er det nesten rett opp i arrangement på museet.
Gleder meg til å fortelle om min lille ferie.
Det blir, men ikke ennå.
Tilbake til telefonen.
Husa her fikk ganske mye skader etter stormen i vinter.
Fjøset tar forsikringa, men ikke huset. De mente konstruksjonen hadde et for dårlig utgangspunkt. Og det har vært en lekkasje, så det står ikke bra til.
Det er tung å bale med slikt som det her, for jeg vet ikke om jeg evner å få det utbedra.
Jeg har tenkt å lage et innlegg om at jeg har “malt meg fast i en krå i livet”.
Men vet ikke om det innlegget blir laga.
Dette innlegget ble laga like etter vinden hadde røska tak i tak.
💐Ekteskap: 1 💔 Skilsmisser: 1 💍 Forlovelser: 0…gikk bare rett inn i ekteskapet, ha, ha :). 🍼 Barn: 3 levende. 👵 Barnebarn: 0 🐩 Husdyr: Har hatt, ingen nå. 🚑 Operasjoner: Først tenkte jeg ingen, men så kom jeg på jeg har vært i narkose flere ganger…så det får en ikke uten at det er inngrep. Men hvor mange orker jeg ikke gå inn i. ✒ Tatoveringer: 0 💎 Piercinger: Har hatt. 🔫 Skutt med pistol: Ja, luftpistol, altså jeg skjøt, jeg ble ikke skutt. ✋ Sluttet i en jobb: Ja, i mange jobber, egentlig. 📺 Noen gang vært på tv: Ja, på 70-tallet….
🌅 Vært på en øy: Voks opp på en øy. 🦌 Kjørt på ett rådyr: Nei. 😥 Grått over noen: Det har nok skjedd noen ganger. ❤ Blitt forelsket: Å ja 🙂 <3. 😪 Sett noen dø: Var hos far til han ikke var mer. 🇺🇸 Vært i USA: Jepp, LA. 🚑 Kjørt i ambulanse: Ja, både som pasient og som følge. 🎤 Sunget karaoke: Nei :). 🏂 Kjørt utfor/slalom: Ja, likte det kjempegodt. 🎿 Kjørt på vannski: Syns jeg har, men har nok ikke. Antakelig drømt det :D.
❄ Gått på skøyter: Ja da, men ikke så mye. Dårlig stil. 🏄 Har surfet: Det har jeg ikke. 🚲 Kjørt mc: Bare moped. 🐴 Ridd på en hest: Nei, men håper jeg rekker det.
😵 Nesten dødd: Faktisk flere ganger. 💪 Trent på treningssenter: Det har jeg. 🚔 Kjørt i baksetet av en politibil:Det har jeg aldri opplevd.
Noen kan syns jeg skriver mye om barna. Det er ikke det at jeg har hørt noe om det, men jeg ser muligheten.
Nå håper jeg ikke det er slik at folk tenker det.
Barna er voksne og jeg er engasjert i det de er i gang med, slik vi som foreldre er.
Og det er i samråd og i samspill med dem det jeg legger ut.
Bare så det er klart.
Ingen av de tre barna mine er mainstream, de velger annerledes enn massen. Noe som så klart kan være en større utfordring.
Mellomste leverte inn bacheloren for Drama og teater ved NTNU i Trondheim for en uke siden. Noe både hun og vi i rundt henne var glade for.
Jeg har lært meg ordet prokrastinere, utsettelse, fordi hun har brukt det ordet jevnlig i ‘snuttene’ sine.
Noen av snuttene har jeg delt her også.
Hun har jevnlig over et år posta små musikalske tekster der hun har stått for alt fra teksten, lydsetting, filming og klippinga til et ferdig lite produkt.
En dag fikk hun telefon fra en nettavis Trd.by, de hadde blitt tipsa om henne.
Det resulterte i en reportasje, som du kan se HER.
Der ble det større fokus på bacheloren hun holdt på med enn de små ‘snuttene’. Og det stuntet de hadde i Trondheim rundt Solsiden på slutten av april og som jeg lagde et innlegg av HER.
Vi syntes vel at artikkelen gjentok at dette var “rart” for ofte og budskapet kom for lite fram, men slikt har en ikke kontroll på – da journalistens ståsted vil være toneangivende.
Men det er godt hun er ferdig med innlevering, men den satt visst fortsatt i utover uka.
Så da laga hun en ‘snutt’ på det som jeg gjerne deler her.
Her kommer en til om utsetting:
Jeg syns det er spennende å følge med gjengen min.
Samtidig vet jeg at med det at de ikke velger “trygge” yrkesveier kan den være lite strødd med sølv og gull…
Og når vi først er innom det temaet, jeg skrev i et innlegg om at jeg hadde problemer med feiringa av 17. mai i år, og dette var grunnen;
I høst flytta mellomste og samboeren til en ny leilighet, de var flinke og sto på med flyttinga. De lånte bil og frakta fram og tilbake mellom der de hadde bodd, som var på Lademoen og ned til Solsiden.
Ikke den store avstanden.
Sjøl om de passa på og gjorde så godt de kunne oppdaga de at en veske var kommet bort. Ikke visste de om det hadde skjedd her eller der.
I den veska befant det seg det som var verdifullt, blant anna pass og sølvet til bunaden hennes.
Hun fikk bunad til konfirmasjonen. Sølvet, slikt som stølene til beltet, var gitt til fødselsdager og julegaver over flere år. Sølje, mansjettknapper og offerdåse fikk hun også i gave.
I veska som kom bort lå alt, sølvbeltet og bunadsveska.
Borte, borte.
Og det verste, dette tok ikke forsikringa-.
Dette er en stor sum å miste og ikke bare å ordne opp i.
Derfor gjorde det vondt å tenke på bunad.
Jeg var så glad for at jeg klarte å skaffe bunader til jentene mine, når de ønska seg det.
Men slik er livet og en venner seg til alt og mye får en ordna opp i. Mye må en bruke tida på, for tid hjelper på mye.
Så dette ble et innlegg om mellomste, som tenker sjøl og har mye å lære bort, ikke minst til mora si.
Hun fortalte at da hun gikk på grunnskolen skjønte at når unger kunne være ekle, handla det ikke om henne, men om dem.
Jeg måtte bli godt voksen før jeg skjønte det og kan fortsatt ha problem med å forså.
Nyt søndagen din, og klapp deg på skuldra over at du har kommet i gjennom nok et langt innlegg fra meg.
Torsdagskveld med sol inn gjennom vinduet. Jeg trodde det skulle bli regn.
Litt utmatta sitter jeg her, nettopp kommet hjem (nå har det gått flere timer siden jeg starta skrivinga).
Ikke mange på biblioteket i kveld.
Lillesøster kom og spurte om hun kunne få kaffe, og så hadde hun med seg bamsemums. Hun ville høre om jeg ville bli med til Røst.
Hadde nettopp meldt med sønnen om tur nordover, og at det ikke gikk opp med når alle hadde ferie.
Hovedferien min har jeg i august, mor fyller 90 år siste juli så jeg kan ikke dra før det.
Jeg foreslo for en tid siden av hele gjengen skulle kjøre nordover og henge i trærne.
Altså ta med hengekøye.
Kjente jeg ble bare utmatta av alt snakk om ferie.
Kanskje best å være hjemme.
Det er så mye hele tida.
Han som har ansvaret med en forsikringssak jeg har (som jeg ikke har skrevet om), ringte om snekkeren hadde tatt kontakt. Det hadde dem ikke.
Fikk mail fra han som er kontaktperson for utbygging av fiber her jeg bor, om det var greit de grov på min grunn og at det hasta med at jeg svarte.
Fikk svart han.
Jeg venter på svar om befaring i skogen, om jeg har noe som kan hogges (for utbedring av skader jeg ikke har skrevet om).
En ringte om noe avkastning, ikke til meg nei, men for å få et kontonummer.
Jeg oppdaga at jeg skal til Kristiansund på mandag.
Og på onsdag.
Fikk sendt melding om at jeg ikke ble på kontoret for en avtale da.
Det er så fragmentert.
Tirsdag er det presentasjon, på møteinnkallinga var det oppnevnt alt for mange personer under “mitt” punkt, etter min kunnskap – men jeg får bare konsentrere meg om den presentasjonen på PowerPoint og få den ferdig.
Ferie, fritid, familie og jobb i en miks-.
Ikke tør jeg å dusje håret etter at jeg fikk en tallerken i hodet som en øks. Det er en vond forhøyning på mange centimeter i hodet.
Ikke orker jeg ta sprøyten for revmatismen, jeg er så lei alt jeg skal ta både utvendig og innvendig fordi at kroppen ikke spiller på lag.
Jeg er ikke av de som liker å krangle, men å diskutere der temperaturen ikke blir brennende, er greit.
Derimot respekt er jeg god på.
Da jeg gikk i barneskolen kunne det hende to gjenger braka sammen i en heftig krangel.
Jeg har et minne fra en gang der det krangles, jeg står midt i mellom de to gruppene med sola skinnende i ansiktet.
Begge leirer snakka vennlig til meg, for jeg var ikke med i uenigheten.
Jeg husker ikke hva krangelen gikk ut på, men jeg husker jeg syntes den var dum, noe en kunna løst uten krangel.
Det som var dumt med dette var at jeg ikke fikk øvd meg på en heftig krangel, tror det kan være en fin øvelse. Men jeg mistrives når det krangles.
Så altså, jeg holdt meg utenfor.
Husker også noen jenter som ble erta på grunn av vekta si, og jeg gikk ut for å forsvare dem. De ble kaldt “stjernegriser”. Jeg spurte de som sa dette om de ikke visste at “stjernegriser” var slanke… Var kanskje ikke den beste å si, men jeg prøvde å forsvare.
Her på bloggforumet ser jeg at det bygger seg opp til kamp, bloggere braker sammen inn i mellom.
Jeg vurderte om jeg skulle la det passere, ikke fordi jeg er redd…ser en kommentar om kvalmende kyss og klem damer…
Sannsynlig hører jeg til den gruppen.
Vi mennesker er forskjellig sammenskrudd, noen liker en høy temperatur og andre liker en roligere atmosfære.
Alt dette er greit.
Likevel, uansett hva en liker bør en vise hverandre respekt.
Ikke henge hverandre ut.
En psykolog som kjører en podkast påstår at kjenner en godt nok et annet menneske vil en få sympati for det.
Jeg leser ganske mange av innlegga til Bunny Trash, kommenterer ikke alle og jeg er ikke enig i alt jeg oppfatter han sier.
Jeg skriver oppfatter!
Samtidig har jeg erfart at han er en fyr med et varmt hjerte og mange erfaringer jeg ikke har. Jeg kan blåse meg opp og uttale meg på bakgrunn av min forståelse av ord og mine egne erfaringer. Men det er så utrolig begrensende.
Jeg kan også lære av et menneske som har sitt liv og forstå mer-.
Han føler seg mobba av Kjerringtanker. Og der tenker jeg at den som eier følelsen må bli hørt på.
Det er ingen andre enn den som har skoa på som kan fortelle hvor de trykker.
Kjerringtanker leser jeg veldig sporadisk, hun bruker ironi…det er en form jeg ikke er så glad i for den er så lett å misforstå. Dette er grunnen til at lesing hos henne blir sporadisk.
Det er sagt at en ikke skal bruke sarkasme og ironi overfor barn, helst brukes direkte og til folk en kjenner. For det er så lett å bli misforstått når ikke man har uttrykket i ansiktet til den som er avsender.
Kjerringtanker har laget seg en måte å skrive på. Hun har klart det som kan virke var ønsket, å klatre opp på topplista.
Første gang jeg las noe av henne var mens de såkalte rosabloggerne var her, og jeg skjønte ikke hvorfor hun sammenlignet seg med unge mennesker som har en helt annen ståsted enn henne. Så der falt jeg av.
For meg må hun skrive slik hun vil, det gjør hun helt sikkert uansett hva jeg måtte si og mene.
Men når hun går så etter personer at de føler seg mobba, da har jeg ønska at hun tenkte gjennom det.
For jeg tror ikke hun ønsker å såre, men mer har blitt fanga av sin ide og tematikk. Tror hun også er et menneske som vil det beste for andre.
Og det er klart at det pisker opp til at flere klikker seg inn hos begge. Kanskje er det en målsetting…
Men jeg ber om respekt. Respekt for det folk føler, og ikke minst, akkurat nå.
