Må et hopp tilbake i tid. Riktignok ikke så langt hopp, men litt tilbake. Et par uker og så der.

 

 

For en tid siden skrev jeg om boffen som måtte til veterinær. Her er det innlegget. Om alt som var bedre enn det vi var redde for.

Men han fikk ny time for klipping av både pels, klør og trekking av en tann.

Mellomste ville komme hjem for å være med.

Vi leverte boffen, han ble bedøvd mens vi var der.

Så hadde vi noen timer til disposisjon. Vi tok å satte oss på en kaffe. Kafe Koselig.

 

 

 Der vi snakka om mye. Barna mine og jeg er glad i praten, funderingene, hva og hvorfor-. Mellomste studerer sosial antropologi dette året, et breddefag.

Her kan vi fråtse i temaer.

Så mye av samtalen ble naturlig nok om dette.

Plutselig blir vi ringt opp av veterinæren. Jeg stålsetter meg, redd for hva de har å fortelle.

“Kan vi få klippe hele hunden”, spør de.

De skulle egentlig bare ta hår på undersida.

 

Og for en hund vi kom for å hente, en fullstendig ribba hund. 

 

 

Vi kom oss hjem. Han kom seg litt, men han hadde det vondt og ubehagelig det første døgnet. Vi prøvde etter beste evne å gjøre det godt for han. Men ikke greit når en er hund, vi kan ikke forklare han hva som skjer.

 

 

Vi hadde en fredagskveld foran oss. Det betydde at vi tobeinte måtte lage oss noe godt. Mellomste er ei ekspeditt dame, det går unna.

 

 

Det ble salsa i flere varianter. Og til tross for at hun er veldig på vegetarbøgen, noe jeg også syns er helt greit, ble det kylling som var snurra i egg og mandelmel og quinoa. Det smakte nydelig.

 

 

Alle tre barna mine er opptatt av mat. Jentene er nok mest aktive i å prøve ut. De samles ofte med venner for å lage mat.

 

Det var ikke så lenge mellomste kunne være hjemme. Neste dag hadde hun fullt program. Det gikk ikke buss fra meg som passa inn, så jeg kjørte henne et stykke på vei der hun fikk tatt bussen.

 

 

Da jeg parkerer bilen hjemme får jeg et forskrekkelig syn.

Utenfor bilen står en skjelvende og meget ulykkelig hund i regnet.

Jeg hadde låst døren, men antakelig ikke fått den ordentlig i lås.

Boffen ble pakka inn i håndkle, hadde lyst til å ta han på fanget, riktig klemme han. Men han er litt for stor til det.

 

Utover uka kom han seg, etter vetrisærbesøket.

 

Da det ble ny helg kom mellomste hjem igjen, denne gangen var hennes hyggelige kjæreste også med. Besøket var like kort, men ordentlig koselig. De tok med seg boffen på flere turer i regnet. Lucas boff var overlykkelig.

Dyrene i huset er viktige familiemedlemmer, som tidligere nevnt.

Derfor tok mellomste tid til å dra hjem på disse korte turene.

 

Boffen har kommet seg og er nesten en ny hund. Mer valpete enn på mange år. Fortsatt skal han ha ett besøk til hos veterinæren, en tann til må ut. Det blir neste mandag. Så ny runde da. Men den tid den sorg, nå nyter vi tilværelsen, både tobeint og firbeint :).