Mandagen kom som en grå dis. Eller er det mer regn? Uansett er det mandag.
Så var det enda en ny dag, ei ny uke.
Plana er arbeid.
Må sjekke fingeren til mor, kanskje må jeg bestille legetime til henne.
Jeg må i alle fall huske på å bestille suppe til søndag.
Fant ut at jeg ikke skulle øke de Tibetanske ritene denne uka, holder med de fem repetisjoner jeg gjør.
Sønnen ble imponert over at mora greidde å løfte føttene strakt opp i været liggende på golvet. Og det er klart, om det er få gjentakelser hjelper det likevel på styrken.
I går tok vi en prøvetur.
Opp i skogen, opp i fjellet.
Ikke noe imponerende ved det, vi kjørte bil – men tok noen avstikkere.
Synd jeg ikke tok med fotoapparatet, det var så nydelig.
Vannliljene som holder på å sprette ut.
foto:dae jeung kim fra Pixabay
Det stille vannet som hadde vokst etter alt regnet og bekken som flømte nedover var bred og fossende.
Ja, ble våt på beina-.
Orka ikke ta på fjellskoa, er så ekle å kjøre med, men kunne så klart valgt støvler.
Den muligheta kom jeg ikke på.
Men nydelig var det.
Enormt.
På onsdag skal vi på befaring med rutinerte folk, er det noe som er lønnsomt å sette i hogst?
Da vi kom hjem laga vi oss middag og så på serie, “Girls”.
Lørdagen var vi forresten framom mor, jeg laga potetsuppe.
Rart at en potetsuppe kan være så god.
Og mor var veldig glad for besøk.
Det blir ensomt for henne.
Ellers vil den uka her handle om helgas arrangement, et foredrag.
Denne sommeren er som andre sommere, den fosser avgårde.
Og til tross for at jeg har ferie fra august, ønsker jeg juli måned skal vare.
Hun strakk seg på tærne. Det lå en koffert oppå skapet. Den skulle ned.
Det stakk i magen av strekket, så hun måtte sette seg på senga.
Det blomstrete sengetøyet med den grå bunnen kjentes uvirkelig.
Hun skulle vel ha skiftet.
Nei, akkurat det skulle hun ikke.
Hun så ut av vinduet, den kjente utsikten.
Denne utsikten hadde hun sett i så mange år.
Hun strøk over sengetøyet, det var i flanell.
Slitt flanell, en stund siden settet ble kjøpt.
Så hun reiste seg forsiktig opp, strekket hadde gitt seg.
Hun hentet en liten gardintrapp.
Kofferten ble vippet ned.
Deres koffert.
Det var hennes ting som skulle ned i den.
Følelsen var nummen da hun begynte å legge i klær.
Det var egentlig ingen hast.
Helga var lang. Hun hadde hele helga til rådighet.
Det plinga i mobilen.
Eldste datter hadde hatt eksamen, det hadde gått bra, det var godt.
For tyve år siden ble hun født, søt som sukker.
Ikke trykket sammen, det hadde vært keisersnitt.
Og tida etter, hun og Håkon, så lykkelige.
For så vidt hadde åra vært snille, samlivet hadde vært bra.
De samarbeidet godt.
Fra hennes side hadde det ikke vært den stor kjærligheta, men det hadde vokst seg til en god og varm kjærlighet etter som åra gikk.
Han var uten svik.
Trodde hun-.
Den korte meldingen hadde lyst mot henne fra mobilen hans, som et støt, fulgt av en intens smerte.
“Jeg gleder meg til å kjenne varmen din igjen. M”.
Det sto et hjerte bak.
– Du må ha en god helg, hadde Håkon sagt da han gikk ut døra.
Sekken var pakket, han skulle på fjellet med gutta.
Eller gutta, de hadde vel blitt voksne menn.
Godt voksne menn.
De hadde brukt å ta den turen på fjellet vår og høst.
Noen ganger hadde konene også prøvd det samme, gjort noe sammen.
Men kjemien var ikke like godt mellom alle, det var ‘gutta’ som kjente hverandre.
De hadde kjent hverandre fra de var barn, nesten alle hadde det.
Hun la buksene ned i kofferten.
Ville ikke være her når han kom tilbake.
Og hun skjønte ikke, for hun hadde snakka med Turid, mennene skulle på tur.
Var det damer med?
Visste de andre mennene at Håkon hadde et forhold.
Hun var såra, sint og uforstående til det hun hadde fått forståelse av.
Valgte ikke å kommentere meldinga med ett ord, hun hadde vært helt nummen, hadde ikke ord.
Samtidig hadde hodet holdt på å sprenges av alle spørsmåla.
Endelig var kofferten pakka, hun fikk lokket igjen.
I speilet så hun en voksen dame, ikke stygg, helt grei figur.
Hvem var hun?
Søsteren tok imot henne.
Hun virka rasjonell, men også vennlig.
Men hun virka ikke overraska, bare denne vennligheten og roen.
Mannen hennes hørte med i samme kameratgjeng. Han var også med på fjelltur.
– Vet du om det var med damer, spurte hun søsteren.
Hun svarte benektende.
Det var ikke sikkert hun visste hun heller.
To tanker sloss om plassen, skulle hun bare la han gå eller skulle hun kjempe for han.
Utmanøvrere den andre.
På søndagskvelden, før gjengen var venta ned til byen, fikk hun og søsteren en prat.
Hun fikk fortalt hvordan hun opplevde dette, sjokket og sorga.
Tankene om å gå eller kjempe.
Hun hadde sett for seg alderdommen deres sammen.
Livet de skulle ha sammen etter barna var flytta ut.
Så klart hadde lidenskapen forsvunnet, men hun savna ikke sexen slik enormt.
Mye hadde vært bra i ekteskapet, men sex var vel ikke det som fungerte best, måtte hun innrømme.
Det var likevel så mange andre ting som hadde veiet opp.
Søsteren så på henne.
Virka som hun tok seg på tak, litt ubestemmelig på hva hun skulle si.
Til slutt kommer orden, litt stotrete.
– Håkon er en veldig… fin fyr, et veldig fint menneske, sa hun. Jeg har kjent han fra jeg møtte Olav, altså før dere ble sammen, da var jeg ofte sammen med guttegjengen. Vi hadde det morsomt, vi festa, vi dro på turer. Etter hvert som de fikk seg… kjærester ble de også en del av gjengen. Ja, du sjøl kom også etter hvert inn. Men Håkon var litt… annerledes, guttene godtok den annerledesheten. Det var ikke noe problem.
– Hvordan var han annerledes, ja jeg vet han var følsom, ærlig og hadde mer finfølelse enn mange menn, men hva mener du?
Hun ser på søsteren sin med vidåpne øyner.
– Den kampen du spekulerer på å ta er du nok dømt til å tape, sa søsteren med alvorlig stemme.
Så sier hun at hun har ventet dette en stund, egentlig.
At dette kom til å skje.
Men det hadde på et merkelig vis fungerte slik det ble, slik det var.
– Martin flytta vel hit før du kom inn i gjengen… Håkon og Martin fant tonen umiddelbart, men de andre gutta likte også Martin. Han passa inn. En liten stund etter kom du inn i bildet.
Ja, hun husket det. Husker hun også ble veldig glad i Martin, kameratskapet mellom Håkon og Martin.
– Vi var nok lenge usikker.
– Usikker på hva, spurde hun søsteren.
– Jo, hva det egentlig var mellom deg og Håkon. Vi forsto etter hvert dere hadde funnet fram til hverandre og at dere hadde det bra.
De hadde det, de hadde hatt det.
– Men etter hvert, etter dere hadde vært gift i noen år, lot det seg ikke skjules.
Hun så på søsteren med vilt oppsperra øyne, hva var det søsteren visste, hadde hun en hemmelighet som hun ikke hadde delt med henne. En hemmelighet som angikk henne…
– Etter hvert innleda Martin og Håkon et forhold til hverandre, høst og vår, en helg, var de fortapt i hverandre. Gutta tok til slutt en prat med dem, fortalte Olav, om hvordan de kunne-, hvordan Håkon kunne gjøre dette mot deg.Det hadde vært en lang og omfattende prat. Men det hadde endt med at dette gjaldt bare de to helgene i året og de hadde lovet å holde tett.
Etter samtalen med søsteren var hun helt tappa. En ny virkelighet hadde dukka opp. Håkon hadde bedt om at de ikke måtte fortelle, han ville ha familien sin hadde han sagt, bo sammen med barna, han var glad i henne og ikke minst barna.
Men de to helgene i året kunne han ikke miste.
De to helgene med Martin.
Ellers i året hadde de ikke kontakt på denne måten.
Måtte han velge var var valget klart.
Etter helga reiste hun tilbake, hun hadde en samtale hun måtte ta.
Hun kjente hun fortsatt var glad i Håkon, men nå var det på tide han fikk friheta til å ta valget. Barna var flytta ut og hun ville nok greie å beholde vennskapet.
Hun visste hun ingenting hadde å kjempe med.
Tiden sammen var over.
Det rare var at hun aksepterte, at det var slik.
Det var tirsdag og hun låste seg inn i leiligheta.
Håkon så opp på henne da hun kom inn, hun så på han og han på henne og begge forsto.
Sommerens lyder helt tilbake til barndommen, lyden av Reiseradioen.
Og en godt planta sommerfølelse stiger fram.
Helt tilbake til sommer i barndommen.
Mange år med den kjenningsmelodien.
En kommentar over temaet for noen år siden.
Publisert i en liten avis for snart atten år siden.
Heldigvis er ikke sommern over ennå.
Sola skinner.
Jeg kom sent hjem i går.
Etter forbehandling av to sett føtter, møte over nett og kjøring for å henge opp plakater, innom museet for et overblikk.
Tok mor med på turen og hun satte pris på å se noe annet.
Det regna, regna hele dagen.
Etterpå, etter middag sammen med mor og sovne i stolen, snakka vi.
Snakka om slikt som betyr, om ikke være et offer, men ta ansvar for seg sjøl.
I hodet.
Hva man tenker-.
Hjemme var veien oppkjørt av traktor.
Plasseringer av høyballer.
Traktorføreren hoppa ut da jeg kom, for å høre om han kunne få plassere høyballer på en stripe til. Jeg sa ja.
Så ble det snakk om huset, om forfallet, om selging, om ansvaret med en slik eiendom.
Sannsynlig er jeg et bygdarykte-.
Orker ikke la det få plass, for jeg vet grunnen.
Jeg føler huset, eiendommen og jeg er i en symbiose, vi er like slitt og forfallen.
Men følelsen er ikke direkte god.
Om ikke anna så sover jeg godt.
Snart skal jeg ut, kjøre inn til sentrum, planlegging, utskrifter, mekke en plakat til, sette opp innkjøp, få skrevet et referat…og så håper jeg dagen blir kort, at jeg får jobba fort.
Regna etter at jeg bør ikke jobbe mer enn tre timer i dag, jeg har allerede nok overtid.
Og så er det sommer, må fokusere på det, ikke alt det andre som veier tungt.
Likevel virker denne sommeren mer håndterlig enn tidligere, fordi jeg ikke skal ha ansvaret for så mange søndager. Og spesielt siste søndagen, som bruker være den mest hektiske.
Hovedsøndagen på museet.
Vi reduserte aktiviteten under covid-epidemien, både på grunn av epidemien og at stillinga mi er så lita. Etter somrene har jeg hatt enormt mye overtid som nesten var umulig å få nullstilt.
Nå skjer det en del omveltninger også, som jeg kan skrive om når ting er vedtatt. Før det vet en aldri om det blir slik en tror.
Det er har vel egentlig vært en del forandringer i løpet av de årene jeg har jobba i kulturavdelinga i den lille kommunen jeg bor i. Folk har kommet og gått, omstruktureringer og nye sjefer.
Nå har jeg ikke så mange år igjen før jeg går ut av arbeidslivet og noen ganger har jeg vært usikker på om hvor lurt det er å utsette seg for presset jeg legger på meg. Arbeidsevnen min ble for noen år siden satt ned til det halve, inn i mellom føler jeg det kan være mye også.
Men dette innlegget skal ikke handle om surrete helse.
Det skal handle om en melding som jeg fikk på fredagskvelden som jeg nevnte i innlegget HER.
Fra en tidligere kollega, en filmprodusent som jobba ett år med kulturskolen her.
Hun har en kunstnermamma hun har laget kortfilm om. Den skal vises i sommer under en uke der det skjer noe hver dag og som kalles Aure-veka.
Det er i denne uka vi på museet har det største arrangementet, og som det også er arrangement på setervollen jeg også har setra mi.
Som jeg skrev lengre oppe har jeg fri på museet, på grunn av mors voksne alder som runder et nytt tiår akkurat den dagen. Så jeg starter ferien min siste fredagen i juli.
Det er også den fredagen filmen skal vises.
Mor og datter skal fortelle og være i samtale etterpå, om morens liv, om filmen og det blir nok innom morens virke.
Til det fikk jeg forespørsel om å være den som stilte spørsmåla den lille timen som er tatt av til samtale.
Jeg har valgt å ikke være så synlig i lokalmiljøet, syns det har vært greit å være slik passe usynlig. Ikke for at jeg er så redd for å syns, har heller ikke så store problemer med å snakke foran folk. Bare at det har vært greit slik.
Som ung hadde jeg en liten sirkushest i magen, hadde veldig lyst til å spille teater.
Det la seg bare aldri til slik.
Til og med da jeg valgte linja “Musikk og teater” på folkehøgskolen jeg gikk, ble det minimalt med teater fordi læreren som hadde mest med slikt å gjøre ikke var helt frisk det året.
Da jeg tok utdannelsen med design av klær, besøkte vi noen gange Teaterhøyskolen. Dette var sikkert det første året før vi hadde valgt retning, for noen gikk for valget design av kostymer.
Jeg husker jeg var litt misunnelig på dem som utdanna seg inne skuespillerfaget, for jeg hadde hatt lyst til å søke – men gjorde det aldri, fordi jeg aldri fikk testa ut evnene mine.
Derimot tegning hadde jeg fra jeg var lita hørt at jeg evna.
Etter som jeg flytta hit, tilbake til hjemkommunen min, og spiralen gikk nedover helsemessig, gikk det også utover konsentrasjon og hukommelse.
Det var faktisk noen år jeg ikke tok til ordet fordi hjernen lå i en slags tåke.
Sjøl om jeg i dag er mye bedre, liter jeg ikke helt på hukommelsen min eller orda mine alltid. Jeg må både ha overskudd og være trygg, da fungerer jeg godt.
Dette er slik mange opplever når helsa svikter, når krava og ens egne forventninger blir for omfattende. I mange år var dette grusomt, jeg var så flau over at jeg ikke fikk til å fungere slik jeg hadde gjort.
Nå vet jeg slikt ikke er flaut, jeg syns det er viktig å forstå at vi mennesker ikke holder ut og bort-.
Himmel, dette blir et langt innlegg…
I hvert fall spurte jeg om å få tenke meg om angående forespørselen.
Etter både å ha diskutert det med familie og med jobben, svarte jeg ja.
Jeg tok på meg oppdraget.
Har heldigvis en måned på å forberede meg.
Jeg kjente sirkushesten kom med noen forsiktige vrinsk og så tenkte jeg det at en skal ta i mot utfordringer, ikke være redd dem.
For utfordringer liker jeg.
Men jeg liker ikke å være nervøs.
Så nå har jeg noe å arbeide med i juli; forberede meg til rolle og IKKE bli nervøs.
Tenk det, i dag sto sommerens vakreste dag opp. Sommeren var akkurat slik en sommer skal være.
Dette var en slik dag man burde ha fri, men dagen min hadde program.
Det er alltid noe som står for tur.
Igjen gikk ferden ut i verden forsinka.
Jeg venta en telefon som kom like etter da jeg hadde sagt jeg var opptatt fra…
Men jeg måtte nesten prioritere samtalen.
Handla om mor og helse.
Vurderte om jeg skulle droppe hele avtalen og heller få time til lege for mor, men etter en samtale med legekontoret etterpå, kunne jeg legge fra meg den tanken.
Skulle være med på en befaring.
Egentlig skulle vi i båt, det hadde vært fantastisk i dag.
Men båten hadde svikta, så i stedet ble det bil.
Vi så på gamle sjøhus, et opplegg av en av to turer.
Etter vi var ferdig spiste vi lunsj her.
Perfekt dag å besøke dette stedet.
Det heter Kallhammerrampen og jeg legger inn Facebooksida deres.
Vi spiste innbaka fisk med chips og remulade.
Godt og mektig.
Etter dette ble det noen timer på kontoret.
Da jeg låste kontordøra og bega meg ut i solskinnet var det med en fatastisk god følelse.
Men fant ut at jeg ikke hadde samvittighet til noe annet enn dra framom mor.
Hun ble glad.
Jeg kokte kaffe, ordna mat og tok fram is til oss.
Først satt vi en stund på terrassen.
Etterpå satte vi oss i skyggen på verandaen.
Fant ut at jeg kunne se Dagsrevyen før jeg dro hjem.
Og i stolan foran tv’n sovna jeg.
Da jeg våkna skjønte jeg ikke hvor jeg var.
Men nå er jeg hjemme.
Sola har gått ned.
Fikk en spennende melding i kveld, men ba om betenkningstid.
Kan være greit å sove på spørsmål som går utenfor komfortsonen.
Tror kanskje jeg sier ja, gjør jeg, blir det sommerens utfordring.
Nok en ting jeg skal skrive om siden.
Nå skal jeg snart pakke dagen ned, i morgen er det atter meldt en vakkert vær.
