En heidundrende kveld er over. HER skrev jeg om den tidligere i sommer.
Onsdag dura jeg opp til Trondheim.
Det vil si, det var vanskelig å komme seg i vei. Vurderte om jeg skulle droppe det, om energien min ville holde…alle mulige slike tanker. Skulle jeg la sønnen overta billetten, han ble for sen til å kjøpe seg billett.
Sønnen ga tydelig uttrykk for at han ville jeg skulle bruke billetten.
Og ellers skal en også oppleve noe, spesielt når en har ferie.
Så da var jeg på tur opp til Trondheim til slutt.
Skulle først til dem som har fått seg ny leilighet.
Der var det full aktivitet med å lage mat.
Vi var seks til bords og vertskapet uttrykte glede over at de hadde både bord og stoler til å ha så mange på middag.
Og maten var aldeles supernydelig med alt mulig å pakke inn i maistortilla, slik som en fantastisk god salat, mangodressing, humus, sylta jalapeño, rista valnøtter, spirer, grilla paprika og fetaost, det ble en skikkelig smaksbombe.
Så var turen kommet til å komme seg avgårde.
Flere gjorde oss til en fargerik gjeng.
Det var over tyve grader, så slik var været nesten perfekt.
Og kanskje var det bra at det ikke var varmere.
Da vi var framme var det lang kø.
Møtte kona til et søskenbarn, som sto utom for å se om kunne få kjøpt billett, hun hadde ikke trodd at det var Manu Chao i egen person som kom.
Syns det var synd hun ikke kom seg inn.
Tror billettene gikk ut på et døgn.
Ikke måtte vi vente så lenge før konserten starta.
Manu Chao sammen med medmusikantene; Luciano Falico (liten gitar) Philippe Teboul (percussion), satte stemninga fra første akkord.
Det tok ikke lange stunda før salen koka og varmen var mer enn varm nok.
Jeg hadde for en gangs skyld valgt å sminke meg.
Det var virkelig ikke så lurt.
For svetten rant ganske fort og sminke rant ned i ene øyet og blinda meg.
Men hva hadde det å si…
Noen foran meg fikk så dansefot, så til tross for at de var det halve av min størrelse, fortrengte de meg bakover.
Du må kreve plassen din, sa ene datteren.
Det begynte også å rykke i min kropp.
Først bare lett vuggende.
Men utover slengte jeg opp armene og lot grevinneheng få være det det var.
Det gikk ikke an å stå rolig.
En av døtrene var å henta et stort glass kaldt vann, og det tror jeg var en viktig faktor for at jeg sto løpet ut.
For da timen var gått, trampeklapping og hoiing ingen ende ville ta, kom de opp igjen.
Og vi fortsatte-.
Det var morsomt å lese kritikken i Adressa etterpå; at det var den beste konserten som hadde vært i Trondheim på lenge, men en kunne ikke beskylde Manu Chao for måtehold…eller noe i den dur.
Det ble mange ekstranummer.
Og som journalisten sier i anmeldelsen, for han måtte gå før konserten var ferdig, at “har han ikke sluttet holder han på ennå”.
Konserten varte i to og en halv time.
Og stemninga, stemninga var helt utrolig.
Jeg sa lengre opp at det kokte.
Det gjorde det så til de grader.
Hun med grevinneheng glemte alderen.
Hun var tyve, eller noe der om kring.
Dansa, vugga og var bare i en musikalsk happening, fri med rytmene strømmende gjennom kroppen.
Jeg vurderte om jeg måtte gå ut, sette meg, få hvilt…men jeg sto i det. Kunne ikke anna.
Og etterpå, da konserten var slutt og vi sto ute i regnet, for da var regnet på plass igjen, var det bare deilig.
Jeg hadde planlagt å gå opp i leiligheta til yngsteberta og kjæreseten, der jeg skulle overnatte.
Men så fant jeg ut jeg ble med på etterfesten som var arrangert litt lengre borte, for jeg måtte få i meg noe å drikke og nå var det på plass med en halvliter.
Men jeg måtte sitte, så først fant vi oss et bord ute i en hall det ikke satt andre.
Yngste datter minte meg om teskjekjeriinga, sjøl om hun er 180 høy.
Så jeg prøvde et mislykka forsøk på å få henne så lita som det…
Etter hvert satte vi oss inne der det var en gruppe som spilte musikk i samme sjanger.
Jeg fikk et par ørepropper, for nå begynte lydene å gjøre noe med hodet. Sjøl om gruppa hørtes bra ut. Den het Hyper Cumbia.
For min sin del var det slutt på å danse, med den unge gjengen spratt ut på golvet.
En dame jeg snakka med syntes gjengen så så etnisk ut nok på grunn av sjalet yngste hadde rundt hodet og som gjorde henne til Teskjekjerringa i mine øyne, jeg understreka at de var norsk i mange ledd.
Men vi hadde det morsomt.
Også hun som trodde hun var tyve år igjen.
Likevel, etter glasset var drukket opp var kvelden over.
De skulle følge meg på vei slik at jeg fant veien dit jeg skulle.
Men i striregnet fant alle ut at kvelden var slutt.
At jeg våknet med suselyd i hodet er nok ikke så rart.
Hele neste dag gikk før jeg tok veien tilbake.
Tilbake over fjella.
Det var da jeg oppdaga at sengetøyet mitt, som jeg tok med meg, lå igjen i Trondheim.
Men det går ikke så mange dager til veiene våre krysses igjen…så da er det bare å finne seg en annen dyne og drømme om nye eventyr.
Egentlig har jeg frokosten min sent, mer til lunsj. Nå er jeg framme ved dagens først måltid.
Mens jeg skriver nyter jeg en kopp grønn te, et gulrot/cottage rundstykke med hvit geitost og paprika, grovt brød med humus, basilikum og tomat.
Og ja, det er godt med mat.
Her tok jeg også bilde av det jeg hadde på tallerken, men av en eller annan grunn lyktes jeg ikke med det . Så deler et bilde fra omtrentlig den samme maten fra noen dager siden, uten det grønne og ikke tomatene.
Jeg er ikke konsekvent på 16:8 eller 18:6…eller noe i den duren. Men det er noe som egentlig passer meg. Er ikke så glad i mat tidlig på morgenen.
Så er jeg ferdig med de Tibetanske ritene, i går måtte jeg droppe dem. Skulle utføre de på kvelden, men ble fryktelig svimmel. Det har jeg ikke opplevd før.
Sikkert flere årsaker, jeg slutta veldig plutselig etter og ha snurra.
Ellers hadde jeg en tung dag.
Egentlig skulle jeg ha feira, sønnen hadde fødselsdag – men han har satt feiringa litt fram i tid.
I fjor runda han de første tre ti-år. Det kunne virke som jeg hadde en dag der det forgikk en del.
Livet.
Mitt liv var jeg lite forberedt på.
En del av dette kom opp.
Kamper som er tatt.
Huset mitt med skadene.
Alt dette som ble og er blitt slik det er.
Og i går ble dette en byrde.
I dag er en ny dag.
En overskya dag med solstreif.
Liva våre blir så forskjellige.
Jeg har ikke vært flink til å komme meg i flytsonen.
Øver meg på å bli flinkere i det.
Mitt motto i mange år var “jeg vil og jeg skal“. Et motto med brynje og sverd og langt unna å flyte i livsstrømmen.
Jeg vet ikke jeg, for det er så mye jeg ikke vet… Men prøver å finne fram.
Glede er viktig.
Ikke minst kjærlighet, det har jeg nok mye av i livet mitt også.
Skulle gjerne hatt mer latter.
Det har blitt mye av sykdom og lite av kraft og energi.
Tror de Tibetanske ritene er en god vei.
Jeg burde også daglig ha meditert og vært i bevegelse i natur.
Det er det som er godt, en kan alltid bedre.
En har alltid utviklingsmuligheter.
Vil du dele hva du ønsker å få til bedre i ditt liv?
Framtid og utvikling har vi vært en del av lenge, til og med når en bor langt ut på landet. Men noen ganger…
Plutselig en dag jeg satt i stolen min å blogga, hørte jeg det gikk på terrassen.
Ute på terrassen sto en oransje mann.
Jeg kom meg ut for å høre hvorfor han var der.
– Do you speak English, spurte han.
Det var en fibermann.
Om du ikke skjønner hva det er, skal jeg gi en kort forklaring.
Vi som bor langt inne i en fjord, nesten uten frelste og dårlig med tenåringer med en ung mor…moralen skal jeg ikke uttale meg om.
Men en ting er sikkert, det går litt treigt.
For de fleste.
Ingen hastighet å skryte av.
Det har vært snakk om at vi skal rykke opp i fiberdivisjonen.
Noe som jeg ser fram mot, drømmer om å kjøpe meg VR-briller for å dra på danseforestillinger, alt fra moderne til klassisk, rundt om i verden.
Og mye anna.
Når hastigheta på nettet blir større.
Jeg har også fått mail om grunn jeg eier, riktig nok ingen beskjed her jeg har huset mitt…
-Om arbeid som skal utføres.
Vet mye må gå gjennom luft, langs det gamle telefonnettet.
Dette var det mannen kom og fortalte meg om.
Noen uker senere dukka det flere oransje menn uanmeldt opp, engelsktalende, som sa de måtte rydde i vegetasjon og at de ville bruke den gamle traseen for ledning helt fram til huset.
Altså ikke på baksida, som den første oransje mannen sa.
Og da jeg kjørte på jobb i regnværet senere den dagen, så jeg det krydde av oransje menn på jordene.
Hadde jeg ikke hatt det travelt skulle jeg stoppa og tatt bilde, for det var et snodig syn med tyvetalls oransje menn her en nesten ikke ser folk.
Da jeg kom hjem den dagen var det laget en trase blandt trærne der jeg har tørskesnorer.
Det så ikke ut, men det fikk bare ligge der til været ble bedre.
Og til slutt ble det opphold.
Det var da jeg oppdaga det.
Jeg viste dette bildet i går.
Her er et bildet fra i fjor.
Det er da jeg ser hva de har hogd ned-.
Syrinen min, som jeg var så glad for, som etter mange år blomstra.
De hadde meia den ned.
Det lille treet lå som en trist påminnelse om en gleden jeg hadde følt.
Et tre som aldri har kommet i konflikt med ledningsnettet, det har toppen vokst seg så stort som på bildet under.
Jeg gråt inni meg.
Og det minnet meg alt for godt om episoden for noen år siden, da et gammelt epletre ble kutta, et tre som hadde stått i åtti år og som heller aldri ville vokse seg opp i ledningsnettet.
Den gangen var det enda mer inngripende, jeg tenkte å sende en klage da jeg etter hvert skjønte det var el-verket her som hadde utført udåden.
Det ble ikke gjort.
Denne gangen skal jeg sende klage, ikke på at vi får fiber, men på håndteringa.
Jeg fikk beskjed om arbeidet på grunnen både til venstre og høyre for meg, men aldri her jeg har huset mitt.
De dukka opp som troll av eske og satte i gang med å sage ned.
Til og med et syrintre som aldri har villa gjort noen skade.
Tida går så fort, nesten ikke som en ikke får med seg dagene.
Det er ikke hendelsene som gjør det, men denne følelsen av tida som bare fosser avgårde.
En uke igjen av juli.
En uke igjen til ferie.
En uke med litt mange hendelser for mitt stakkars hode.
I går, etter jobben, tenkte jeg at nå må jeg bare bare trekke meg.
Etter en noe småkaotisk dag, der data’n brukte en time på å oppdatere seg, og jeg måtte gjøre utlån manuelt…var jeg rimelig oppbrukt.
Men nå har jeg en uke igjen, den hviler nok også tungt på skuldrene, men da er det ferie.
Jeg må komme meg gjennom.
– Vi må få lov til å feire deg, sa mor.
Sikkert vært trist, kanskje, og latt dagen skli stille forbi. Barna er på festival, så de kommer ikke. Men en må planlegge og ordne.
– Skjønner ikke hvordan jeg skal greie få det til, svarte jeg.
Det jeg ikke skjønte var hvordan jeg skulle klare å få huset såpass presentabelt. For å si det rett ut, jeg har ikke kapasitet til å holde huset i orden. Og ja, jeg vet det er litt vilt. Men det er slik det er.
– Du kan holde den hos meg, sa mor.
Noe jeg protesterte kraftig på, det gikk ikke, jeg var da voksen.
Etter å ha tenkt litt, tenkt på dette kom jeg fram til…fant jeg ut at dette var eneste mulighet.
Så da må jeg finne ut hva som skal serveres.
Må derfor innom butikk i løpet av dagen.
I tillegg er det mye rundt mor, både feiringa neste helg, men også at det viser seg at brannalarmene hos henne ikke virker og at hun nok må få montert komfyrvakt. I går kunne det gått galt.
Og så har hun har en ny legetime over helga, skal fjerne stinga i panna etter hun falt.
Jeg må også på jobb, gjøre klar til neste helgs arrangement, få gitt de beskjed om det som må til i og med jeg ikke skal være der i år, for første gang på 12 år.
Så mandag og delvis tirsdag må jeg være på jobb.
Onsdag er seterdagen, der folk blir invitert opp. Bruker å komme mange folk.
Jeg tenker å delta, hjelpe til med salg, men tror ikke kapasiteten min holder for hele dagen.
Heldigvis stiller eldstemann og mellomste, så føler jeg kan trekke meg litt unna.
Torsdag er bibliotek og MÅ også få til en gjennomgang av kultursalen.
Det skal gå greit, sier han som har ansvaret for salen. Bare å trykke på en knapp. For han er opptatt på annet hold den kvelden. Altså fredagskvelden.
Men lys skal settes på og settes av, film skal kjøres og i tillegg skal jeg være der som “verten” i samtalen mellom mor og datter, kunstneren og filmskaperen .
Og i verste fall har vi bare en mikrofon og en myggmikrofon.
Altså… Skjønner du at dette føles i meste laget av hva en skal ha kontroll på?
Uansett, etter dette er det ferie og så er det mors 90 årsdag søndagen etter.
Jeg klarer det.
Ett ord jeg må til å bruke oftere er “nei”.
Jeg legger nok opp til slik jeg ønsker livet mitt var, at jeg var et menneske som har masse energi.
Nå er jeg ikke det, vurderer å kvitte meg med vevstol, strikkemaskin, kanskje alt av stoff…jeg skjønner at dette ikke blir mer.
Og jeg skjønner at jeg ikke kan alt det jeg prøver, helsesituasjonen min er dessverre ikke slik lengre.
Det er bedre å innse det.
Det vil være godt om jeg har kapasitet til å ha hjemmet i en slik tilstand at folk kan komme innom.
Jeg tenkte her om dagen da jeg kjørte på jobb at jeg må bygge et skjold av beskyttelse rundt meg.
Ikke bry meg så mye.
Jeg må bare få mer latter inn i livet mitt.
Og så tror jeg på at dette skal jeg få til.
Det er akkurat som jeg skal skifte retning på et stor og tungt skip, det er ikke gjort i en håndvending.
Onsdagskvelden er her. Det er kaldt og jeg er trøtt.
Det er sommertid.
Nesten ikke folk på jobb.
Inne på min avdeling var det bare jeg.
Fikk rydda i papir. Tro meg, jeg har masse papir å rydde i.
Har en plan om å gå igjennom alle notater for så å skrive de ned.
Etterpå gikk jeg innom butikken, kjøpte meg moreller og vannmelon.
Det er så godt.
Fant fajitas som lå i 40% kassen, den så god ut.
Og det var den.
Riktig god.
Etterpå smakte det godt med bær og frukt.
I går skjedde noe jeg oppfatta som veldig ubehagelig.
Jeg har ansvaret for mors økonomi, for et drøyt år siden ble forsikringa ført over på mor, etter fars bortgang.
Regninga ble delt og skulle betales to ganger i året.
Det viste seg at denne gangen var regninga kommet på avveier. I går kom det brev om at forsikringa var oppsagt.
Det var ikke godt å gå å legge seg i går kveld med det i tankene.
I dag ringte jeg forsikringselskapet.
Da de sa de kunne ordne det til i morgen. Jeg sa at jeg ønsket å få det på plass i dag, så da jeg i ettermiddagen fikk mailen om at det var i ordnet må jeg si jeg ble veldig glad.
