Når kranen er lekk, skulle en tro det passer bra å bli uten vann…
Når hjemmet er så rotete at en sannsynlig har dødd om noen kommer innom, da er det fint en ikke har venner.
Min noe ruglete livsvei, humper videre.
Jeg må ikke tas helt seriøst med alt jeg skriver :)…
Men det er ikke tid å kjede seg over at ingenting skjer.
Har sett det en stund; kranen på kjøkkenet begynte å virke skummel. Først pipla det vann ut der det ikke skulle. Så begynt det å sprute, når jeg tappa, fra der det ikke skulle.
Så kom ikke vanndråpen.
Ikke fra noen av kranene i huset.
Det er langt unna et ultimat vannsystem her jeg bor og det synte seg det hadde blitt en større lekkasje, utenfor mitt ansvarsområde.
Jeg hadde sønnen på besøk noen dager. Han kom med bussen. Der hadde han kommet i snakk med en mann. Denne mannen viste seg å være…ja, jeg må nesten le, rørlegger. Og han hadde tilbudt seg komme hit.
Men ennå har jeg ikke utbedra kranen, den andre lekkasjen er i orden. Så vannet er i alle fall tilbake. Jeg kan vaske klær.
Det er fantastisk godt å kunne vaske klær.
I dag da jeg våkna var den første tanken; jeg blir hjemme for å rydde.
Bare det å ha energi til å tenke en slik tanke er aldeles fantastisk. Jeg er i tillegg heldig som kan styre jobben min såpass. Men jeg ser at fordi jeg sliter med den berømmelige energien, så har jeg fått minustid.
Nå vil nok sommeren snu på dette. Likevel har jeg alltid ligget på ca. +10 timer, nå er jeg nesten på samme antallet minustid.
Det bomper i vei.
Her en dag da jeg kom hjem fikk jeg se det hadde vært bompet på jordet.
Hull på hull.
Tror de som hadde lekt seg hadde hatt det artig. Eller har det vært parringsrituale?
Tror det er rådyr.
Har ikke sett slikt på jordene tidligere.
Fredagen har et lett soldrag. Kanskje jeg kan ta med meg en kopp kaffe for å sette meg ute. Jeg må uansett til sentrum.
Handling til foreldra mine.
Kanskje faller det seg slik at jeg kan ta et par timer på kontoret. Men dagen er nok ikke lang nok. Jeg kan skrive et par mail hjemmefra.
Vaskemaskinen durer.
Liker lyden.
I morgen blir det Trondheim. Har ikke orka turen dit etter jul. Har ikke besøkt henne som flytta til nytt bopel ved nyttår. Men i morgen skal vi feire henne, da får jeg se.
Det er godt med fredag med sol innover golvet. Der alt kan skje. Og der ingen ting behøver å skje.
Det er egentlig ikke meg, ikke at jeg har vært utagerende på noen måte. Men jeg har tenkt jeg skulle tåle det meste.
Og det gjør en bare ikke.
Det er bare det at når en antakelig har gått på akkord med sine egne grenser er det utfordrende å snu på tankemønster.
Og stadig sklir jeg utpå. Fordi jeg blir fryktelig lei av å sette meg sjøl slik i sentrum. Sjøl om det kan virke motsatt når jeg skriver et slikt innlegg som dette.
Jeg vil jeg skal fungere etter det jeg vil…..om du skjønner.
I dag er jeg sliten.
Har litt motvilje mot å gjøre noe som helst.
For det første ser det ille ut hjemme hos meg. For det andre må jeg ut å handle for foreldra mine. Så å få til en god balanse er ikke helt enkelt.
Søvn, bevegelse, hvile, mat er viktig for å få dagene til å funger.
For oss alle.
Pusher vi for mye, går det utover disse fire, viktige faktorene. I hvert fall for meg, da spiser jeg for mye, sover for lite, kommer meg ikke ut og presser på for å utfør det jeg har bestemt (som ikke er ut for bevegelse), og slik bortover…
Det er så lett å si ja. Så lett å mene dette ja’et også.
Nå prøver jeg ikke si at jeg er et fantastisk ja-menneske, som står på.
Det er jeg ikke.
For alt er relativt. Hvor vi har grensene våre.
Og så må en tro på seg sjøl, at det ikke er unnskyldninger og latskap.
I dag har jeg bare lyst til å sitte i stolen min og at dagen skal være nesten evig.
Lista over det jeg tenker og utføre er for lang, det jeg bør det samme. Så både gjøre masse og gjøre ingenting slåss om plassen i tankene mine.
Jeg må nok rydde i hodet mitt. Og kanskje ta meg en tur ut for å finne kvister. Kvister til å sette fjør i. Og egentlig la bollene være-.
Ja, du vet, det er fastelavnssøndag i morgen. Og da er det kremboller i hodet mitt. Men kanskje skal jeg bare hoppe over de…
Når dagen bretter seg ut, lys og fager, da er det på tide å ta fram gamle takter.
Så det betydde at noe av det første jeg gjorde, var å ta på seg den røde kjeledressen og henge fotoapparatet rundt halen.
Nå var det lenge siden sist. Tror flere uker.
Bare labbe ut i morgenlyset. Se på dagen som kom, uten stress.
Bare rusle.
Med en boff som syns dette var en lur ide.
Dråper hang på trærne. De var faktisk ikke frosset.
Til tross for at bilen fortalte om lave temperaturer og en grundig skrapejobb-.
Før jeg kunne ta den i bruk.
Men akkurat første del, før dagen egentlig var i gang, var det lyset som fikk fokus.
Siden gikk dagen.
Det ble en kort jobbedag.
Skulle innom fysio, fikk på-meg-montert noen lapper.
Strøm-.
Føltes som fullt av små maur som pulserte under huden.
I går fortalte mor at far ønska seg fisk.
Fersk fisk.
Rogn og lever.
Det er tid for slik mat.
Men jeg orka ikke love noe.
Etter behandlinga tok jeg en telefon til fiskeutsalget og skjønte jeg ville rekke dem før stengetid.
Foreldra mine hadde spist middag da jeg kom dit. Men hvem sier man bare skal spise middag en gang om dagen?
Jeg kan forteller det går aldeles suverent med to ganger.
Gleden var stor, egentlig hos oss alle. Lenge siden sist vi hadde spist slikt.
Man bør egentlig spise minst ett måltid med fersk fisk, lever og rogn til, i året.
Og faren min, som hadde levd et montomt liv med gåstolen sin i andre etasje, ble plutselig så i vigør at han tok turen ned i først. Og det FØR han hadde spist!
Jeg har hørt uttrykket frisk som et fisk, men at en ble “frisk” før man spiste den – det visste jeg ikke.
Nå er dagen kommet i mål. Jeg er endelig hjemme. Tror ikke jeg orker mer i dag. Bare legge meg etter hvert. Det skal bli nydelig.
Liker du fersk fisk med lever til?
Dette skrev jeg i går, men fikk ikke til systemet, alt var på vranga og bare til å legge bort. Så data´n ble klappa sammen. I dag virker alt som det skal. Da poster jeg i den gamle dagen i den nye dagen, som også straks drar av gårde med gjøremåla. Slik som dager gjør.
For meg går den nesten ubemerka forbi. Begynner å bli lenge siden mine var så små.
Yngste var hjemom i helga. Reiste tilbake til trønderhovedstaden i kveld. Vi har hatt en hyggelig og avslappende helg.
Sola har vist seg i søkket mellom to fjell. Ja, den kom til syne etter og ha rulla bakom det ene fjellet.
Soldagen forlenges fort, for slik er naturen her.
I morgen er det jobb; statestikk, regnskap og budsjett. Håper jeg er i mål til lunsj, slik at jeg kan gå over på andre oppgaver.
Har begynt å ta kontakt for sommerens arrangement.
Elers er det en del møter framover, de spiser opp tiden.
Hjemme henter jeg ved, tenner opp i ovnen, vasker klær og legger de sammen.
Heldigvis er de tunge dagene blitt enormt mye lettere.
Jeg har lyst til å gjøre forskjellig.
Har tatt fram strikkeprosjekt som jeg er i gang med å gjøre ferdig.
Har en del liggende.
Men har også et strikkeprosjekt jeg har lyst til å starte med. En gammel drøm.
Faktisk mange år. Den kan jeg skrive om siden.
Nå skal jeg sy inn tråder på en lue og votter, som skal toves. Jeg har også en vott som har ligget lenge, så vidt begynt på andre votten. Dette paret har vært artig å få ferdig.
Ellers har jeg en genser som monteringen står igjen.
Det er godt å kjenne på lysten.
Lysten til å gjøre.
Akkurat nå regner og blåser det. Kvelden skal ikke bli så gammel, tenker å ta en tidlig kveld slik at dagen i morgen kan starte i god tid.
Det har faktisk vært sammenhengende ett eller anna.
Nå håper jeg dette ikke har blitt normalen, for nå ønsker jeg virkelig at det skal begynne å funke.
ALT!
Året starta med at foreldra mine ble syke og at mobilnettet deres fallt ut. Fortsatte med at mitt datanett var ute gang på gang. Det siste vart en liten boks som hadde stoppa å virke, så etter to uker var jeg igjen på nett, og har nå vært det over en HEL uke.
Men energien til å skrive her inne var skikkelig nede for telling.
Forrige helg måtte jeg ta kontakt med legevakt.
Mellomste og hennes kjære, var hjemme hos meg.
Da legen ringer søndagsmorgene om at jeg må komme til ambulansebåten, ville hun være med. Noe jeg ble glad for.
Kjøreturen bort til båten var på rundt 40 minutter. Det ble bestemt å sende meg til sykehus, jeg prøvde å protestere – var ikke helt enig med det legen landa på.
Men jeg ga meg.
Så klart!
Og mi mellomste tenker først å gå i land, noe jeg syns er logisk. Men så bestemte hun seg å være med.
Enormt snilt<3
Turen går utover sjøen og fra nå føles framtida uoversiktlig. Det er bare å gi seg over.
Båten legger til kai i Kristiansund etter omtrentlig en halv time, der vi har fått beskjed om at avdelingen er stengt denne helga. Så turen videre går i bil til Molde, enda en drøy time.
Der står et team og venter på oss. Jeg har så mye frost i kroppen at sykepleien, som skal sette inn venflon, må gi opp. Etter blodprøver og vurdering av det jeg forteller, finner de ut at det er ikke blindtarm, som var fryktet. Visst ikke noe særlig med det, om en får problem som godt voksen. Derfor denne beredskapen.
Og så får jeg til slutt lov til å reise hjem, sjøl om personellet hadde sett jeg hadde blitt der over natta.
Det var veldig godt å sette seg inn i sin egen bil igjen, sette kursen hjem mens det enda var søndag.
Og det var fryktelig godt at mellomste var med, men jeg syns det var enormt snilt og være med på denne utflukten.
Hjemme venta kjæresten, han hadde foreslått å komme ned for å hente henne da det var snakk om å legge meg inn for natta. De fikk en mye senere retur til Trondhein enn tenkt.
Jeg er veldig glad for omtanken de begge viste, setter handlinga svært høyt.
Men det er klart, jeg har kuret. Det viser seg at feberen driver å herjer også. Så slapp er jeg så det holder, men prøvd å være på jobb. Er ikke lett å skjønne om en skal ta hensyn til kroppen, eller bare forsere. Hva som er best, liksom. Hva er hva…
Føler meg grusomt lat.
Gleder meg til kroppen er i “normal” gjenge igjen.
Sannsynlig har jeg fått influensa, til tross for vaksine, den traff bare 50% har jeg fått vite. Når jeg får infeksjon må jeg stoppe med medisinen som tar ned imunforsvaret mitt, men heldigvis er bevegelsesapperatet mitt greit nok foreløpig. Ledd ass 🙁
I tillegg har jeg spist for mye frø, som jeg nå vet må legges i vann, om ikke kan det bli skikkelig trøblete for magen.
Jeg håper jeg kan kjøre møtene i morgen, på jobb, som normalt.
At jeg kan ta opp igjen mer bevegelse, uten at feberen stiger. Og at betennelsene i kroppen viser normale verdier, slik at jeg kan forsette det medisinelle løpet. Enn så lenge.
Og ikke minst, slutter å være så forbaska lat.
Heldigvis er vi på tur mot lyset, våren og sola, som snart skinner inn gjennom vinduene.
Så er vi i gang. Godt i gang. Du verden hvor i gang en kan være.
Jeg skrev et innlegg, et innlegg som jeg la til sides for å se mer på det, for noen uker siden.
Om året som var passert. Det ligger der ennå, som en kladd.
Før jeg rakk noe som helst, tok det nye året fatt i meg, i tida mi og ikke minst i energien.
Nyåret kom som en vind, med masse vind.
Det blas så det svaia.
Det regna, det snødde, det sludda, det var et sabla vær.
Det lyna og tordna også.
Strøm og tv’er ble slått ut.
Andre uka i det nye året hadde min kommune ekstrem mange treff, ikke på nett-, men av lynnedslag.
Dermed fall mobilnettet sammen. I store deler av kommunen.
Det som var riktig kritisk med dette, var at trygghetsalarmene også falt ut. Tror jeg hørte det var 40 brukere som ble berørt.
Og ellers var også mange andre mennesker berørt.
Sentrum i kommunen var uten mobilnett-.
Etter to, tre dager begynner jeg å ringe, for å finne ut-.
Jeg, med mange andre.
Vi fikk forskjellige svar.
Her jeg har huset mitt var ikke mobilnettet nede, men der foreldra mine bor var det borte. Noe som kunne bli fatalt.
Som jeg skrev tidligere, ble foreldra mine syke i jula. De er fortsatt slappe etter dette. Heldigvis gikk det bra da, i jula, takket være trygghetsalarmen.
Nå, da den var borte, ble det rene russisk rullet.
Hjemmetjenesten hadde ett nattbesøk hos brukerne, men alle de timene etter besøket kunne masse skje. Hjemmetjenesten hadde fått påseglagt en håpløs oppgave og gjorde så godt de kunne.
Det som var nesten snodig å oppleve oppi dette, var medienes interesse.
Fullstendig fraværende…
Ikke en gang lokalt ble det tatt opp.
Først etter en uke, da vi endelig fikk mobilnettet igjen, ble det så vidt nevnt.
Og de store aktørene, mobilsekskapene var ingen grei materie å komme bort i, som tidligere skrevet. Kort fortalt fikk vi svært dårlige tilbakemeldinger.
Etter jeg flytta tilbake hit for 12 år siden, var det første gang jeg fikk en følelse av at dette er en kommune for liten til at samfunnet brydde seg. Vi var ikke viktig nok til at liv og helse betydde nok.
Skremmende!
Dette førte så klart til at jeg måtte ta mange besøk hos foreldra mine.
Samtidig starta jeg opp med fysioterapeutbehandling for en tennisalbue på venstre arm pluss problem i høyre skulder.
Det var også glatt i perioden, så jeg sklei og falt flere ganger. Sist røska det tak venstre skulder. Så om ikke annet, er det balanse der. Men så klart er det vanskelig å løfte armer akkurat nå – men dette går over.
Men behandlinga setter meg nok ut som et tillegg til det andre.
Det kom også bestilte varer, som ikke kunne stå i inngangsparti, for jeg har en jobb jeg også som skal håndtere.
Til alt overmål har jeg sunket inn i Majas Lunde verden i “Bienes historie”, ikke akkurat en lystig lydbok som bakgrunn i de første ukene i et nytt år, der jeg kjører til og ifra.
Men de fleste morgenen får jeg tatt en liten morgentur.
Der lyset møter meg.
Og dagen starter med biler og trailere som suser avårde nede på veien. Til en ny dag.
Her er fra et bilde tatt en morgen, før jula var pakka ned.
-Skal jeg være helt ærlig, så står den bare slik halvkrøpet oppi kassene.
Jula-.
Det har vært en krevende start. På dette nye året.
Jeg prøver å leve etter det jeg tenkte, sunnhet og slikt, men har hatt noen kvelder der jeg måtte berge livet, så godteri som sto igjen etter jula ble støvsuga-.
Heldigvis har det ikke ført til dårlig samvitighet.
Jeg forstår-.
Det ble bare litt for mye.
I dag er det lørdag, jeg har prøvd å rydde. Jeg koser meg med å vaske klær, musikk og levende lys. Og ikke minst, ha litt kontroll på dagen.
Snart skal jeg ut, men det er snart. For ennå kan jeg nyte mi tid.
