En helt vanlig uvanlig fredag. Den skulle være fri, men slik kan den ikke bli.
Kjenner jeg får stressetendenser.
Fikk nettopp en telefon som fikk opp pulsen-.
Men har bestemt meg for at jeg skal ta alt i mitt tempo.
Da betyr det å ikke legge noen krav på, bare la alt skje i riktig tempo for meg.
Jeg må en tur på apoteket, et ærend.
Tenkte å handle mat når jeg er i den retninga.
Returen må forbi hjemmet og videre.
Til sentrum andre veien.
Kontoret og gjøremål, nye møter jeg må få ut papir til.
Når jeg har planlagt har jeg glemt at det er fri på mandag.
Hadde mye jeg hadde lagt på meg sjøl å bli ferdig med til møtet.
For jeg har bare neste uke før jeg skal ha en uke ferie.
Når ferieuka er over er det nesten rett opp i arrangement på museet.
Gleder meg til å fortelle om min lille ferie.
Det blir, men ikke ennå.
Tilbake til telefonen.
Husa her fikk ganske mye skader etter stormen i vinter.
Fjøset tar forsikringa, men ikke huset. De mente konstruksjonen hadde et for dårlig utgangspunkt. Og det har vært en lekkasje, så det står ikke bra til.
Det er tung å bale med slikt som det her, for jeg vet ikke om jeg evner å få det utbedra.
Jeg har tenkt å lage et innlegg om at jeg har “malt meg fast i en krå i livet”.
Men vet ikke om det innlegget blir laga.
Dette innlegget ble laga like etter vinden hadde røska tak i tak.
💐Ekteskap: 1 💔 Skilsmisser: 1 💍 Forlovelser: 0…gikk bare rett inn i ekteskapet, ha, ha :). 🍼 Barn: 3 levende. 👵 Barnebarn: 0 🐩 Husdyr: Har hatt, ingen nå. 🚑 Operasjoner: Først tenkte jeg ingen, men så kom jeg på jeg har vært i narkose flere ganger…så det får en ikke uten at det er inngrep. Men hvor mange orker jeg ikke gå inn i. ✒ Tatoveringer: 0 💎 Piercinger: Har hatt. 🔫 Skutt med pistol: Ja, luftpistol, altså jeg skjøt, jeg ble ikke skutt. ✋ Sluttet i en jobb: Ja, i mange jobber, egentlig. 📺 Noen gang vært på tv: Ja, på 70-tallet….
🌅 Vært på en øy: Voks opp på en øy. 🦌 Kjørt på ett rådyr: Nei. 😥 Grått over noen: Det har nok skjedd noen ganger. ❤ Blitt forelsket: Å ja 🙂 <3. 😪 Sett noen dø: Var hos far til han ikke var mer. 🇺🇸 Vært i USA: Jepp, LA. 🚑 Kjørt i ambulanse: Ja, både som pasient og som følge. 🎤 Sunget karaoke: Nei :). 🏂 Kjørt utfor/slalom: Ja, likte det kjempegodt. 🎿 Kjørt på vannski: Syns jeg har, men har nok ikke. Antakelig drømt det :D.
❄ Gått på skøyter: Ja da, men ikke så mye. Dårlig stil. 🏄 Har surfet: Det har jeg ikke. 🚲 Kjørt mc: Bare moped. 🐴 Ridd på en hest: Nei, men håper jeg rekker det.
😵 Nesten dødd: Faktisk flere ganger. 💪 Trent på treningssenter: Det har jeg. 🚔 Kjørt i baksetet av en politibil:Det har jeg aldri opplevd.
Noen kan syns jeg skriver mye om barna. Det er ikke det at jeg har hørt noe om det, men jeg ser muligheten.
Nå håper jeg ikke det er slik at folk tenker det.
Barna er voksne og jeg er engasjert i det de er i gang med, slik vi som foreldre er.
Og det er i samråd og i samspill med dem det jeg legger ut.
Bare så det er klart.
Ingen av de tre barna mine er mainstream, de velger annerledes enn massen. Noe som så klart kan være en større utfordring.
Mellomste leverte inn bacheloren for Drama og teater ved NTNU i Trondheim for en uke siden. Noe både hun og vi i rundt henne var glade for.
Jeg har lært meg ordet prokrastinere, utsettelse, fordi hun har brukt det ordet jevnlig i ‘snuttene’ sine.
Noen av snuttene har jeg delt her også.
Hun har jevnlig over et år posta små musikalske tekster der hun har stått for alt fra teksten, lydsetting, filming og klippinga til et ferdig lite produkt.
En dag fikk hun telefon fra en nettavis Trd.by, de hadde blitt tipsa om henne.
Det resulterte i en reportasje, som du kan se HER.
Der ble det større fokus på bacheloren hun holdt på med enn de små ‘snuttene’. Og det stuntet de hadde i Trondheim rundt Solsiden på slutten av april og som jeg lagde et innlegg av HER.
Vi syntes vel at artikkelen gjentok at dette var “rart” for ofte og budskapet kom for lite fram, men slikt har en ikke kontroll på – da journalistens ståsted vil være toneangivende.
Men det er godt hun er ferdig med innlevering, men den satt visst fortsatt i utover uka.
Så da laga hun en ‘snutt’ på det som jeg gjerne deler her.
Her kommer en til om utsetting:
Jeg syns det er spennende å følge med gjengen min.
Samtidig vet jeg at med det at de ikke velger “trygge” yrkesveier kan den være lite strødd med sølv og gull…
Og når vi først er innom det temaet, jeg skrev i et innlegg om at jeg hadde problemer med feiringa av 17. mai i år, og dette var grunnen;
I høst flytta mellomste og samboeren til en ny leilighet, de var flinke og sto på med flyttinga. De lånte bil og frakta fram og tilbake mellom der de hadde bodd, som var på Lademoen og ned til Solsiden.
Ikke den store avstanden.
Sjøl om de passa på og gjorde så godt de kunne oppdaga de at en veske var kommet bort. Ikke visste de om det hadde skjedd her eller der.
I den veska befant det seg det som var verdifullt, blant anna pass og sølvet til bunaden hennes.
Hun fikk bunad til konfirmasjonen. Sølvet, slikt som stølene til beltet, var gitt til fødselsdager og julegaver over flere år. Sølje, mansjettknapper og offerdåse fikk hun også i gave.
I veska som kom bort lå alt, sølvbeltet og bunadsveska.
Borte, borte.
Og det verste, dette tok ikke forsikringa-.
Dette er en stor sum å miste og ikke bare å ordne opp i.
Derfor gjorde det vondt å tenke på bunad.
Jeg var så glad for at jeg klarte å skaffe bunader til jentene mine, når de ønska seg det.
Men slik er livet og en venner seg til alt og mye får en ordna opp i. Mye må en bruke tida på, for tid hjelper på mye.
Så dette ble et innlegg om mellomste, som tenker sjøl og har mye å lære bort, ikke minst til mora si.
Hun fortalte at da hun gikk på grunnskolen skjønte at når unger kunne være ekle, handla det ikke om henne, men om dem.
Jeg måtte bli godt voksen før jeg skjønte det og kan fortsatt ha problem med å forså.
Nyt søndagen din, og klapp deg på skuldra over at du har kommet i gjennom nok et langt innlegg fra meg.
Torsdagskveld med sol inn gjennom vinduet. Jeg trodde det skulle bli regn.
Litt utmatta sitter jeg her, nettopp kommet hjem (nå har det gått flere timer siden jeg starta skrivinga).
Ikke mange på biblioteket i kveld.
Lillesøster kom og spurte om hun kunne få kaffe, og så hadde hun med seg bamsemums. Hun ville høre om jeg ville bli med til Røst.
Hadde nettopp meldt med sønnen om tur nordover, og at det ikke gikk opp med når alle hadde ferie.
Hovedferien min har jeg i august, mor fyller 90 år siste juli så jeg kan ikke dra før det.
Jeg foreslo for en tid siden av hele gjengen skulle kjøre nordover og henge i trærne.
Altså ta med hengekøye.
Kjente jeg ble bare utmatta av alt snakk om ferie.
Kanskje best å være hjemme.
Det er så mye hele tida.
Han som har ansvaret med en forsikringssak jeg har (som jeg ikke har skrevet om), ringte om snekkeren hadde tatt kontakt. Det hadde dem ikke.
Fikk mail fra han som er kontaktperson for utbygging av fiber her jeg bor, om det var greit de grov på min grunn og at det hasta med at jeg svarte.
Fikk svart han.
Jeg venter på svar om befaring i skogen, om jeg har noe som kan hogges (for utbedring av skader jeg ikke har skrevet om).
En ringte om noe avkastning, ikke til meg nei, men for å få et kontonummer.
Jeg oppdaga at jeg skal til Kristiansund på mandag.
Og på onsdag.
Fikk sendt melding om at jeg ikke ble på kontoret for en avtale da.
Det er så fragmentert.
Tirsdag er det presentasjon, på møteinnkallinga var det oppnevnt alt for mange personer under “mitt” punkt, etter min kunnskap – men jeg får bare konsentrere meg om den presentasjonen på PowerPoint og få den ferdig.
Ferie, fritid, familie og jobb i en miks-.
Ikke tør jeg å dusje håret etter at jeg fikk en tallerken i hodet som en øks. Det er en vond forhøyning på mange centimeter i hodet.
Ikke orker jeg ta sprøyten for revmatismen, jeg er så lei alt jeg skal ta både utvendig og innvendig fordi at kroppen ikke spiller på lag.
Jeg er ikke av de som liker å krangle, men å diskutere der temperaturen ikke blir brennende, er greit.
Derimot respekt er jeg god på.
Da jeg gikk i barneskolen kunne det hende to gjenger braka sammen i en heftig krangel.
Jeg har et minne fra en gang der det krangles, jeg står midt i mellom de to gruppene med sola skinnende i ansiktet.
Begge leirer snakka vennlig til meg, for jeg var ikke med i uenigheten.
Jeg husker ikke hva krangelen gikk ut på, men jeg husker jeg syntes den var dum, noe en kunna løst uten krangel.
Det som var dumt med dette var at jeg ikke fikk øvd meg på en heftig krangel, tror det kan være en fin øvelse. Men jeg mistrives når det krangles.
Så altså, jeg holdt meg utenfor.
Husker også noen jenter som ble erta på grunn av vekta si, og jeg gikk ut for å forsvare dem. De ble kaldt “stjernegriser”. Jeg spurte de som sa dette om de ikke visste at “stjernegriser” var slanke… Var kanskje ikke den beste å si, men jeg prøvde å forsvare.
Her på bloggforumet ser jeg at det bygger seg opp til kamp, bloggere braker sammen inn i mellom.
Jeg vurderte om jeg skulle la det passere, ikke fordi jeg er redd…ser en kommentar om kvalmende kyss og klem damer…
Sannsynlig hører jeg til den gruppen.
Vi mennesker er forskjellig sammenskrudd, noen liker en høy temperatur og andre liker en roligere atmosfære.
Alt dette er greit.
Likevel, uansett hva en liker bør en vise hverandre respekt.
Ikke henge hverandre ut.
En psykolog som kjører en podkast påstår at kjenner en godt nok et annet menneske vil en få sympati for det.
Jeg leser ganske mange av innlegga til Bunny Trash, kommenterer ikke alle og jeg er ikke enig i alt jeg oppfatter han sier.
Jeg skriver oppfatter!
Samtidig har jeg erfart at han er en fyr med et varmt hjerte og mange erfaringer jeg ikke har. Jeg kan blåse meg opp og uttale meg på bakgrunn av min forståelse av ord og mine egne erfaringer. Men det er så utrolig begrensende.
Jeg kan også lære av et menneske som har sitt liv og forstå mer-.
Han føler seg mobba av Kjerringtanker. Og der tenker jeg at den som eier følelsen må bli hørt på.
Det er ingen andre enn den som har skoa på som kan fortelle hvor de trykker.
Kjerringtanker leser jeg veldig sporadisk, hun bruker ironi…det er en form jeg ikke er så glad i for den er så lett å misforstå. Dette er grunnen til at lesing hos henne blir sporadisk.
Det er sagt at en ikke skal bruke sarkasme og ironi overfor barn, helst brukes direkte og til folk en kjenner. For det er så lett å bli misforstått når ikke man har uttrykket i ansiktet til den som er avsender.
Kjerringtanker har laget seg en måte å skrive på. Hun har klart det som kan virke var ønsket, å klatre opp på topplista.
Første gang jeg las noe av henne var mens de såkalte rosabloggerne var her, og jeg skjønte ikke hvorfor hun sammenlignet seg med unge mennesker som har en helt annen ståsted enn henne. Så der falt jeg av.
For meg må hun skrive slik hun vil, det gjør hun helt sikkert uansett hva jeg måtte si og mene.
Men når hun går så etter personer at de føler seg mobba, da har jeg ønska at hun tenkte gjennom det.
For jeg tror ikke hun ønsker å såre, men mer har blitt fanga av sin ide og tematikk. Tror hun også er et menneske som vil det beste for andre.
Og det er klart at det pisker opp til at flere klikker seg inn hos begge. Kanskje er det en målsetting…
Men jeg ber om respekt. Respekt for det folk føler, og ikke minst, akkurat nå.
Årets hittil vakreste dag er snart over. Dagen har hatt mye innhold. Men ikke sekkeløp.
Endelig dukka en normal 17. mai opp.
Tre år siden siste folketog, det har vært både båt-tog og bil-tog, men ikke folketog.
Vi valgte likevel en noe unormal feiring.
I går kveld kom jentene og kjærestene.
Jeg var og henta dem. Hadde kjøpt inn ferdigpizza for enkel servering.
Nå hadde hodet mitt slutta å virke, så jeg trodde alt for mye pizza var alt for lite.
Det var sent, alle var trøtte og vi skulle tidlig opp.
Derfor tok vi kvelden nesten umiddelbart etter vi hadde spist. Ja, noen før maten også.
Så det ble masse pizzaen igjen og restene ble satt i kjøleskapet.
I dag tidlig da jeg var i gang med å ordne opp til dagen med å ta ting ut av kjøleskapet kjenner jeg en skikkelig kakk i hodet.
Det var fatet med pizza som gikk til angrep på meg bare så blodet rant. Det rann gjennom håret og ned over halsen og ned på brystkassa.
Etter dette orka jeg i hvert fall ikke dusje, var ikke lett å finne ut hvordan såret var under hår og blod. Kuttet fikk bare være i ro uten å blande vann inn.
Men dagen gikk bra til tross for en tanke småskada, bare litt hodepine og litt redusert.
Vi kjørte innover til mor både for- og med frokost.
Mor hadde snakka om at Trondheimssøster mi skulle ha sjampanjefrokost, derfor ble det kjøpt inn sprudlevann.
Så da fikk også mor ‘sjampisfrokost‘.
Sola skein helt på sitt vakreste, sjøen glitra det den var god for og flagga vaia.
Praten gikk høylytt rundt bordet.
Det ble avslutta med kaffe på terrassen før vi dro tilbake.
For sønnen og faren var kommet, vi skulle ned til sjøen var plana, for tenning av bål og grilling.
Da vi kom ned var de i full gang med både å grille og fiske.
Det ble litt fangst også, en fikk en liten sjøørret, den ble stekt på bålet.
Og så fant vi trøffeltang. Den må jeg tørke.
Det ble gjort en innsats med det ene treet som blåste ned over stranda i vinter, fikk delt opp en del.
Absolutt en fin måte å feire dagen på. Være i naturen og bare kose seg.
Før gjengen reiste ble den kaffe og is i stua.
De kjørte fløytende og vinkende tilbake til sine liv.
Jeg sitter tilbake med bållukta, er fryktelig trøtt, litt banking i hodet og er enig med meg sjøl at dette var en vakker dag.
Så er den siste fargedagen her. Disse syv dagene har gitt meg kunnskap om meg sjøl. Som jeg nok visste, men som kom mer opp i dagen gjennom disse innlegga.
I dag har vi lilla som farge.
Tenkte å slutte som jeg starta, med ett bilde.
For jeg har dynga på.
Jeg valgte bilder jeg hadde, for skulle jeg ha tatt nye bilder til hver farge har jeg nok falt av fort.
Ikke for det, jeg brukte en del tid på å plukke ut bildene jeg la ut.
Det er ikke overraskende at jeg har kost meg med å finne fram det jeg ville vise.
I dag starter jeg med en orkide.
Jeg greidde nok ikke konsentrere med om det ene bildet her heller, men jeg valgte ut til slutt disse her i innlegget. Da hadde jeg valgt strengt.
Deler en vinterhimmel fra her jeg bor.
Husker ikke hvor denne teksten kom fra, men som du ser har jeg tapet det opp på speilet.
Har nok noe med at det passa godt i det jeg følte, etter jeg flytta til hit jeg bor.
Følte at ting aldri ble bra nok, for det har vært svært lite av positive tilbakemeldinger.
Jeg må ile til å si at her på blogg passer ikke dette.
Her er folk så gode med å gi fine tilbakemeldinger.
Det har vært godt.
En sommerhimmel med lillamarmoreringer.
Himmelen er et fargeskrin.
Hva har jeg lært under denne prosessen…
Joo, at jeg kan bare jeg vil.
Fikk til å levere hver dag.
Tror at det har med at jeg er veldig glad i både foto og farger, jobbe med bildet fra jeg tar et utsnitt gjennom linsa, til eventuelt bearbeiding.
I tillegg var teksten konsentrert om bilder og farger, altså det var rammer.
Men jeg fikk ikke skrevet om det jeg hadde planer om. For jeg hadde flere innlegg som jeg hadde starta på. Det gikk ikke å arbeide med de innlegga samtidig.
Kommentering og lesing av andre sin blogg ble det lita tid til.
Det har også vært en travel uke, som så klart spiller det inn.
Da tar jeg farvel med denne oppfordringa.
Jeg har kost meg.
Avslutter med et bildet for et par år siden.
Da jeg hadde boffen å gå tur med.
En snapp sendt ut i min gamle, lilla ullgenser som var filta.
En genser jeg var så glad i at jeg måtte strikke meg en ny i en annen farge.
Da jeg kjøpte inn garnet til denne genseren fikk jeg en kommentar om at denne farga ville ikke være heldig for meg, den ville ta opp farger i ansiktet mitt…
For en kan få høre mye når en kjenner nok forskjellige folk.
Får både gode og ikke fullt så gode uttalelser.
Men det er bra at vi ikke er like, at vi er en fargerik masse av personligheter.
