Tid og tingelang

 

 

 

Jeg ser utover uka som kommer. Den er spennende. Og den blir nok også utfordrende. Jeg føler jeg bare har ett problem.

 

 

 

Søndagen er min.

Eller-, nesten bare min.

Tirsdag skal jeg utover til museet, andre tirsdagen jeg skal ha åpen dør.

Folk kan komme innom. Kommer det ingen eller lite folk, må jeg ha arbeidsoppgaver å utføre. Akkurat det blir nok ikke noe problem.

 

Torsdag er en litt mer ambisiøs dag, da har jeg bedt inn til et lite foredrag, vafler og friing.

Mitt lille foredrag er ikke klart ennå.

I går kom jeg meg endelig inn i det gamle fjøset jeg skulle hente ut permer.

Ennå står det igjen protokoller.

Det var på høy tid å få tatt dette ut.

Litt usikker på hvordan jeg skal oppbevare dem, kan ikke ta de rett inn i varmen.

Og så er jeg så spent på hva jeg finner.

Dette handler om en artikkel jeg skal skrive.

 

Når jeg skrive disse setningene kjenner jeg pulsen stige og at jeg bør komme meg ned på kontoret for å jobbe…

Men det er viktig å ta fri, samle seg, ikke bare gyve på.

 

Det er så mange ting som er virkelig morsomt av det jeg er i gang med.

Men jeg har ett problem, Så klart er det en del anna rusk og snubletråder, men det jeg har er dette ene overordna.

Det problemet er TID.

For jeg er en tidsoptimist av de store.

Det er det som stresser meg mest.

 

Ellers ser jeg våren komme, om en knapp uke er vi i mars. Da er det vår. Her ser det ut som våren er kommet. Men det er nok absolutt sjanser for mer snø. 

 

♦

 

Så har dagen delvis gått. 

 

Eldste og jeg skal spise middag. Han skal snart reise. Han kom nettopp inn etter å ha laga bedre forhold til vedhogst, snekra meg en bukk til å legge an på.

Vi har hatt en svært hyggelig og interessant helg.

 

 

♥

 

 

 

Når en skjønner at man ikke er særlig smart

 

 

 

 

Når en skjønner at egentlig, egentlig er en ganske dum. Da må en bare le godt. Sjøl om jeg var sint som en fele like før.

 

 

 

Jeg fortalte i siste innlegg at jeg har kjøpt meg mobil, en handling jeg grudde meg skikkelig til. For det er noe med dette. Men da bestemmelsen var tatt var gleden stor.

Den følelsen av å få gjort noe viktig og først virka det som alt gikk greit-.

 

 

I går klokka to ble telefonen aktivert til den nye operatøren, sto det i en melding.

 

Jeg kan unnskylde meg med at det er lenge siden jeg har kjøpt mobil…

Men jeg sier det heller beint ut, hjernecellene var ikke aktivert.

 

 

Klokka passerte tidspunktet og omverdenen forsvant. Oppdaga det litt etter hvert.

Først fikk jeg ikke sendt noen meldinger, men slikt kan skje.

Så skulle jeg ringe, det funka ikke.

Prøvde igjen senere, et anna nummer.

 

 

Da jeg fikk melding om kvelden fra yngste, om det var noe feil med telefonen -, på det tidspunktet holdt jeg på å gå i spinn.

 

 

Jeg hadde hatt flere omganger med en chatterobot, jeg kunne ha kaldkvelt den… For den svarte meg med at jeg måtte ringe, jeg sa det var akkurat det som var problemet, jeg fikk ikke til å ringe…og den svarte med at den ikke forsto. Forskjellige avarter av lignende samtaler oppsto.

 

Jeg prøvde å finne en mailadresse og havna ved utganspunktet hver gang, jeg trykte der det sto jeg skulle trykke.

Jeg prøvde å finne messange gjennom facebook. Føltes desperat behovet for å få tak i et levende menneske.

 

 

Hvor mange timer jeg hadde brukt da jeg gikk til sengs med uforretta sak tør jeg ikke regne på. I dag var på’n igjen, for telefonen var like introvert.

Likevel var det framgang, da jeg havna igjen i chatten. 

 

– Kan jeg hjelpe deg, skrev chatten.

 

Jeg skrev og følte svaret jeg fikk var litt mer menneskelig.

 

– Er du et menneske, spurte jeg og fikk det bekrefta.

 

Da sendte jeg en jublende melding og mennesket lo på meldingsvis.

 

– Og du har satt inn SIM-kortet, fikk jeg spørsmål om.

 

Jeg svarte som sant var at det ble satt inn i butikken.

Det vil si, jeg trodde det. Og hva vet jeg om utviklinga på SIM-kort fronten. For kanskje kunne forskjellige operatører bruke samme kort nå…

 

Etter dette tok jeg meg en tur for å kikke i posen alt ble lagt i, om det lå noe der som jeg ikke hadde sett.

Så igjennom alt uten å komme fram til noen løsning.

 

Ny runde med å lete etter mailadresse med samme resultat som sist, en runde som førte tilbake til utgangspunktet. Det vil si, det ble mange runder.

 

 

Senere tok jeg en ny titt i den hvite papirposen, jeg lot fingrene mine kjenne over bunnen. Det var da jeg oppdaga den hvite konvolutten.

Det lå faktisk noe mer der, likevel, og jeg kjente konturene av kortet inne i konvolutten.

 

 

Akkurat da lo jeg ikke, jeg gikk til handling. Og i alle dager, hvordan skulle jeg komme fram til skuffa for SIM-kort.

Jeg hadde kjøpt et deksel som var umulig å få av. Ene neglen revna langt nede i festet og blodet pipla fram. Til slutt fikk jeg likevel løfta opp et hjørne og ved hjelp av linjal fikk jeg løfta dekselet såpass at jeg fikk utfør det jeg skulle.

 

Vips!

 

Velkommen, sto det.

 

 

Nå spekulerer jeg på hvor dum det går an å bli.

Bør jeg installere et nytt SIM-kort i hjerne min…

 

 

Heldigvis var dagen vakker.

I en pause svinsa jeg ut på verandaen, flytta jordbærplantene slik at de fikk sol på seg. 

For nå skinner sola igjen her jeg bor.

Det er liksom våren ligger å bobler i lufta.

Derfor var alle problemer glemt. Til og med taksteinene som igjen hadde flytta på seg så det var hull i taket,  så situasjonen er grusom .

Sola dyssa alt ned.

Tenkte at jeg bare må gå til en handling. Og slikt vitner om en annen kapasitet, trøster jeg meg med. 

 

 

Så gikk jeg ned i kjelleren for å jobbe videre. Fant tekst og arbeidet med neste torsdags arrangement. 

Etterpå ble det middag, tur til mor, kaffe og strikking.

 

I morgen skal jeg gjøre et forsøk, men det kan jeg skrive om etter det er over. Håper det vitner om at jeg ikke er så dum, likevel…

 

 

 

♥

 

 

 

En ny sjanse

 

 

 

Snart i fart, noen minutter igjen. Det er mandag.

 

 

 

Det er en ny dag, en ny sjanse.

Alt kan skje.

I dag.

Som i hver en dag.

En ny sjanse.

Latter og glede.

Gråt og tenners gnissel.

Jeg vet hva jeg vil velge.

Hva mitt ønske er.

For det er en helt, helt ny dag.

 

 

 

♥

 

 

Blåmandag

 

 

 

 

En skikkelig en, skulle det vise seg. Helt, helt en gedigen kraftig blåmandag.

 

 

 

 

Og det passer så bra, for det er det; blåmandag.

Da jeg sto opp var jeg ikke klar over det.

Jeg gjorde slik jeg gjør og så rusla jeg ned i kjellerne.

Følte meg pigg.

Etter mandagsmøtet jobba jeg en god stund med planlegging.

Planlegging for hele uka.

I morgen blir det en kort dag, har kjøpt inn mat til fetetirsdagsmat. I og med et årsmøte jeg har sagt jeg kommer på, må vi spise middagen tidlig. Onsdagen skal jeg har en lang kontordag nede i kjelleren, den eneste. De neste to dagene skal jeg ut og farte.  

 

Tenkte å jobbe full dag, men gikk opp til lunsj og kobla meg ut.

Var sulten.

Det var da jeg oppdaga hvilken dag det var…

Og ja, dagen ble en skikkelig blåmandag.

I morgen er det denne fetetirsdagen og onsdag er askeonsdag.

Altså dager med tradisjon.

Nå er det ikke er tradisjon at jeg faller slik ut.

For det var det jeg gjorde.

Jeg kom meg ikke ned igjen.

Ble sittende apatisk i time etter time.

Men det må tåles en gang inn i mellom. Sjøl om jeg leiker frisk som en fisk, så må jeg sikkert betale litt for det inn i mellom.

 

I gårkveld kom jeg meg tidlig i seng fordi jeg skulle tidlig opp.  

 

Og i går, før alt dette, hadde vi en fin dag.

Vi feira fastelavn og morsdag hos mor.

Men først viste det seg at jeg verken greidde å kjøre opp med boller og krem eller at det var plass der jeg bruker å parkere.

Jeg slengte ut innhaldet, var slik passe irritert da, fordi en bil hadde tatt plassen der to kan parkere. Det kunne settes en bil på andre sida, men tenkte at søster mi måtte få denne plassen, hun måtte slippe å kjøre opp med rullestol nede fra veien hovedveien.

 

Så jeg kjørte ned og fikk meg en gåtur i samme slengen, og det er egentlig bra, tok med meg veska med bollene da jeg passerte der jeg hadde slengt den i fra meg – fastelavnris stakk også opp.

 

Og vi hadde en koselig stund.

 

Ellers hadde jeg en velværefølelse fordi jeg gjennomførte hjemmespa før jeg dro innover.

Avocadomaske, hårkur, varm god dusj som jeg avslutta iskaldt. Det bruker jeg vanligvis også.

Til slutt fikk føttene behandling, og jeg smurte meg inn med forskjellige kremer.

Tok til og med på meg en kjole jeg kjøpte like før jul og som jeg ikke hadde brukt.

Tenker at slikt bør en gjøre inn i mellom.

 

 

 

Praktiserer du hjemmespa?

Det har vært artig om du har delt hvordan du gjør?

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

En dag forbi, en fin dag

 

 

 

 

Så er det igjen torsdag… jeg skjønner ikke…, hva er egentlig tid…

 

 

 

Det mørkner ute.

I dag har jeg en litt slik ordentlig følelse.

Først trilla/dro jeg en søppelboks etter meg halvfull med flasker og hermetikk, i litt for mye snø. Ikke slik kjempemye snø, men det var ikke brøyta etter det siste snøfallet. Ja, jeg hadde også noen sekker med plast også.

Tok en liten sekvens med brøyting rundt bilen, brøyteren stopper i god tid før der den står.

 

Så fylt jeg opp kopper og glass med diverse drikker, tok meg en dusj, så ned for jobb.

Og dagen har gått greit. Sjøl om jeg gikk i gang med noe jeg grudde meg for.

Etter jeg flytta hit for et års tid siden er det mye som står i kasser.

Jeg skulle finne et ark…

Faktisk gikk jeg meg på det ganske direkte, men så var det å tolke det.

Etter hvert skjønte jeg det jeg leste, skjønte kodene og skjønte det jeg skulle skjønne.

Etterpå måtte jeg ta noen telefoner, det også gikk greit.

Har flere hyggelige samtaler.

I sommer jobba en veldig flink dame på museet, hun var både hyggelig og til å lite på. Da jeg fylte år kom hun med gaver til meg… ja, i flertall.

Disse hadde hun strikket.

Syns det var så snilt.

Plana var å huske på hennes dag.Men dagen forsvant for meg. Nå avtalte vi å møtes.

Håper jeg får henne på museet til sommeren også.

 

Jeg fikk kartlagt godt det jeg skulle kartlegge, og kom meg fint i mål med oppgaven så langt.

Så var det er møte på Teams.

Dagen gikk.

Skulle egentlig innover til mor etter jobb, handling sto på programmet. Men så ringer lillesøster, hun var der.

Da behøvde jeg ikke dra dit i dag, kan ta det i morgen eller på lørdag.

Derfor fikk jeg en rolig stund med middag.

 

Nå må jeg likevel…

I kveld har jeg -, vil jeg-, må jeg komme meg i bassenget.

For det er på tide å begynne med fokus på helse, glede og lette steg.

 

O’yeah!

 

Så det er bare å finne fram badeklærne.

Fin kveld til deg.

 

 

♥

 

 

 

 

Intet nytt under solen – utenom at den strålte

 

 

 

 

 

I morgon, i morgon, men ikkje i dag… I dag har det vært nok en dag i fart med diverse utfordringer. 

 

 

 

 

 

Mitt varemerke; utfordringer i gjøren og laden…er tema også i dag.

Men i morgen, i morgen skal jeg ta dagen rolig. Da skal jeg svare alle innlegga som jeg ikke har svart på. Da skal jeg lese og kommentere.

Jeg gleder meg og ser fram til det.

 

I dag i dag våkna jeg uten å vite hvor jeg var. Trodde en stund jeg lå på rommet hjemme hos moren min.

Det hadde vært en kort natt.

Jeg koste meg for mye i går kveld, etter jeg hadde feira at jeg hadde lagt dette bak meg.

Feira med nøtter og dadler. Det likte ikke kroppen min så jeg fikk ikke sove før etter halv-tre.

Ikke rart jeg var fortulla.

Løypa for dagen var lagt.

Først pakka jeg flere vesker; datamaskin, strikketøy, treningsklær, fotoapparat som jeg la ut i bilen sammen med en stor kasse full av bilder og permer.

Etter litt jobb fra morgenen, måtte jeg pause og framom mor.

Et litt sørgelig møte, hun skulle gjennom en test.

Litt forsinka kjørte jeg videre.

Skulle ha to møter der, det ene praktisk og det andre intervju.

Etterpå tok jeg en runde, det var kaldt og nydelig. Natur bada i snø og rosa lys.

Jeg var så i farten at fotoapparatet lå igjen inne.

Ingen skade å se etter vinden.

 

Jeg ser tiden ikke holder, så avbestiller plass på treninga. Det er bare plass til et begrensa antall der.

 

Så kan jeg låse meg ut…

Men det viser seg er problematisk, døra lar seg ikke låse. Etter en god stund med prøving, lykkes jeg.

Dette er slikt som kan skje ved temperaturforandringer.

Starter bilen og skal først opp en bakke.

Det viser seg bilen ikke har nok kraft til. Jeg prøver en del ganger, men kommer ikke helt opp.

Så for meg at jeg måtte tilbringe natta på museet.

Får snudd bilen og setter baken førs, det er bakhjula som driver.

Kommer meg lengre opp, men ikke helt. Likevel klarer jeg det etter noen forsøk.

Den neste bakke har et annet problem, jeg kjører meg for langt utpå den smale veien. Men jeg har bestemt meg.

Jeg SKAL klare det.

Og gjør det.

 

Før jeg starta med alt dette, så jeg bensinlampa lyste. Men etterpå har den mørk.

Da jeg kjører forbi en bensinstasjon etterpå lyser den fortsatt ikke.

Så jeg kjører forbi.

Bare etter noen hundre meter tennes den igjen. Tenker jeg må snu, men i farten er det bare et par veier opp til hus jeg kan svinge inn på. Jeg ser for meg at jeg setter meg fast i en av disse gårdsveiene, og så kjører jeg videre.

Tenker at det kan hende at jeg har brukt opp flaksen min, kommer jeg meg til neste bensinstasjon…

Hvor mange mil er det på ekstratanken.

Jeg lar bilen bare trille der den kan.

Det må sies veiene var glatte og muligheten til å miste veigrepet absolutt til stede.

Da jeg hadde kjørt en halv time kommer jeg til en butikk, der var det mulig å fylle før – men pumpene ble fjerna. Ennå har jeg nesten 20 minutter kjøring igjen til neste bensinstasjon.

Jeg kikker bort på plassen og ser noe som ligner en tank.

Stoppet og rygget tilbake.

Da ringer søsteren min og jeg tenker jeg kan snakke mens jeg fyller… akkurat da lader mobilen ut.

 

Bilen fikk drivstoff, mobilen ble ladet, jeg fikk handlet meg mat.

Og jeg er hjemme.

Jeg er trøtt og tenker  at i natt må jeg få sove godt.

Tror faktisk jeg skal vei å teste det med en gang…

 

Og i morgen, i morgon, da skal jeg både lese og kommenter.

Etter jeg er ferdig på jobb.

 

God natt tll deg som er våken og god morgen til deg som har stått opp.

 

 

 

♥

 

 

 

 

I vind og vær

 

 

 

 

Februar kom med kraft. Siste måned i vinter er i vinden.

 

 

 

 

Jeg er hjemme etter noen dager borte.

Ikke slik veldig langt borte, men det det handla om å få denne kabalen min til å gå opp.

Kjenner at så mye vind påvirker meg. Jeg er redd for at huset mitt ikke tåler slikt.

 

Nå ved starten av februar håper jeg at jeg kan ta fatt i de gode gjøremål.

Januar har hatt snor i nasen.

Det er ikke det at det vil bli roligere, heller tvert i mot. Men det er det å porsjonere tankene riktig. Ha fokus på det en må ha fokus på. Følge timeplana jeg må sette klokt opp.

Turer, trening og fotografering er ett av det som må få plass. Og fokuset skal opp igjen på kostholdet.

 

Jobben krever framover. Først er det plan om et arrangement på skuddårsdagen, en frierferd. Så er det mange møter, både fysisk og på Teams. Mye planlegging og en del skriving og innhenting av kunnskap. Og alt skal koordineres.

I morgen er det igjen fredag. I morgen må jeg jobbe. Den uka her ble unntakstilstander.

Tirsdag skulle jeg teste ut og ha åpent på museet. Dagen ble en del timer kortere enn tenkt, for måtte ta et møte. Men i de to timene jeg hadde åpent kom det noen.

Og jeg har overnatta tre netter hos mor, i går pgs. været, så var det et legebesøk og før det…var det også en grunn.

 

Er godt å være hjemme hos seg sjøl nå. 

 

 

 

♥

 

 

Frodith sin utfordring dag 31

 

 

 

 

Nå er jeg glad og det mye jeg gleder meg til. Ikke minst til våren som er en måned unna.

 

 

 

 

 

Og gleden vil jeg ikke minst takke Frodith for. Nå har jeg klart alle utfordringene hun oppfordra til da januar begynte.

 

Jeg føler glede for å ha klart det.

Sendt inn et bidrag nesten hver dag. Bare to dager jeg ikke klarte å levere på dagen.

For januar har vært hektisk.

Spesielt har det vært travelt med mange planer for framtida.

 

Ja, travelheta fortsetter, men jeg gleder meg til alt: utstillinga, artikkel, formidlinga, alt jeg er i gang med. 

 

Og så kommer våren, sola, blomstene, alt dette vi har å glede oss til.

 

 

Så det er mye glede å se fram mot siste dag i januar, med neste et helt år foran.

Fortsatt et helt år…nesten.

 

 

♥

 

 

 

Frodith sin utfordring dag 30

 

 

 

 

 

 

I går og i dag er to forskjellige dager. Det var i går jeg skulle ha levert ord om liv.

 

 

 

Frodith oppfordra til så…

 

 

I dag er det liv. Skikkelig liv her jeg bor.

Så livlig at når jeg gikk inn på YR var det rødt farevarsel -.

I ettermiddag ble det redusert til oransje.

 

For vinden er mer enn livlig.

Det var tankene mine da jeg våkna tidlig i dag.

Da rasa tankene rundt på alle temaer som gjorde at jeg ikke fikk sove mer. Alt fra tak som kunne blåse av, hvordan jeg skulle greie å følge mor til lege og delta på et møte samtidig, datoen for finne folk som sier ja til lagsarbeid, folk jeg ikke vil tenke på og om jeg ikke har lagt programmet på framtida vel stramt…

Slikt ville tankene tenke på før klokka var fem i dag tidlig.

Skikkelig livlig, med andre ord.

 

I går var det det motsatte av liv, for i går var det tre år siden far døde.

Styret jeg har forholdt meg til gjennom mange år er på tur til å bli historie. I går hadde vi møte om det.

 

 

Men det er vel slik at døden og livet hører sammen. 

 

 

 

♥

 

 

Frodith sin utfordring dag 29

 

 

 

 

Dette er en spesiell dato. I dag er den mer spesiell enn alle år tidligere. 

 

 

 

Dråpe sier Frodith.

 

En dråpe i dag, på en naken gren.

Mens vinden blåser den tørr og ren.

For dagen har vind og blåst i mengder, dagen har alle dager før i mange lengder.

Ett hundreår er gått siden din første dag og alle dager som kom.

Du etterlot deg et stort og tomt rom.

Gratulerer med dagen far.

 

To dråper på en naken gren, med det klare omriss av hinnen som holder de fast.

Før de faller,

slik vi alle kommer til å gjøre når dagen kaller.

 

 

 

 

 

♥