Det snør, tidde-li-bom… det snør mer og mer…

 

 

 

 

Så i dag har jeg ikke bevega meg ut av døra.

Jeg sto opp etter å ha blitt vekt. For oftest våkner jeg før klokka ringer.

Kokte meg vann til glasset med lime, til fettkaffen og et glass med ingefærshot…og en liten termos med kaldvann – jeg er en dranker – og rusla ned.

Etter to møter og tanken på at jeg skulle ringe for å mase folk inn i et styre etterpå, hadde jeg dundrene hodepine.

Da arbeidsdagen var over måtte jeg ta hodepinetablett.

Det bruker jeg heller ikke ta.

Det hjalp ikke.

Jeg sovna da jeg satte meg ned i lenestolen oppe i stua.

Min egen reaksjonen sa meg at jeg måtte gjøre en innsats til…

Jeg måtte ta telefoner.

Men jeg kunne ikke fordra å ringe opp de som egentlig sa nei, men med en slags åpning. Som sa at jeg kunne ringe igjen, eventuelt…

Jeg kunne bare ikke sette meg sjøl inn, jeg skjønte det ville være fatalt.

 

Og så satte jeg meg ned med telefonen og hodepina dunka.

Ingen tok telefonen.

Gikk litt opp i alder, hadde egentlig en grense. Telefonen ble tatt, latter og blid stemme…men nei.

Prøvde igjen, ingen tok.

Ringer et nummer jeg hadde prøvd flere ganger… 

 

– Hallo?

 

Jeg framfører ærendet mitt.

 

– Ja, det er greit.

 

Jeg fikk et ja, slik med en gang.

Plutselig hadde jeg den siste på plass. Og jeg sa det, at jeg kunna klemt henne.

 

Så kunne jeg sette meg ned å føre opp de som er valgt ut og sende listen inn før årsmøtet. I tillegg er jeg ute fra valgkomiteen.

Neste år er det ikke meg som skal finne folk. 

 

Det var en slik lettelse. En kjempebyrde var tatt  av mine skuldrer.

I kveld føler jeg meg fri.  

I kveld vil jeg nok sovne som en drøm.

Sjøl om veien opp til fjellet er snødd igjen.

Kanskje jeg må finne fram skia, men det blir ikke i morgen og en helt annen historie.

 

 

♥