Så vasser vi vinter. Hvit vinter. 

 

 

 

Nå har jeg rusja gjennom første vinterdag.

Jeg sklei i gjennom, men ikke helt fram…

 

Bilen står parkert, eller muligens står den fast.

Nede ved veien.

Vet ikke.

Det var ingen som hadde vært her å brøyta.

Jeg ble lovet, om ikke hver dag og ikke fra morgenen, men skulle få brøyting.

Så dette starta ikke kjempebra.

Men får satse på at jeg får løs bilen i morgen.

 

Dette er så gammelt nytt, at det er bare slik det er.

Vinteren.

 

Ikke rakk jeg hente ved inn heller.

For mørket kom før jeg var hjemme.

Men det får jeg også gjøre i morgen.

Har litt ved igjen inne, når det er brent opp går jeg å legger meg.

Orker ikke å bli fortvila.

Det ordner seg, det blir vår igjen.

 

Jeg var noen timer på jobb, uten å rekke det jeg tenkte.

Jeg var liksom litt oppbrukt etter legebesøket.

I dag var legen på plass, til timen.

Ingen haste-utrykking, som sist.

Jeg dro fram tegninga mi.

 

 

 

Han syntes jeg hadde rydda bra.

I tanker.

 

Nå er tanker noe av det jeg håndterer enklest.

Jeg hadde snakka om psykolog, om det kunne være en løsning for å få bukt med slitenheten.

Men hadde kommet fram til at andre trenger nok det mer enn meg, så behøvde ikke oppta noen plass i den køa.

Og de kan nok ikke gi meg mer tid, for gjøremåla jeg kjemper med er nok mange for den kapasiteten jeg har.

 

Også legen kom fram til det at jeg nok må gi meg sjøl mer plass og at kreativiteten må få bedre levevilkår.

Da jeg kom til han første gangen fikk jeg betenkeligheter, hva hadde han å tilby?

 

Fikk vite at han var ferdigutdanna til korona’n kom.

Vikariatet hans var straks over.

Han kommer nok til å bli en veldig god lege – han er på god vei.

Han lytter til pasienten og han har kloke øyner.

 

Trodde det kom til å bli kleint, når jeg kom med denne pakka av levd liv, helse, tids- og energimanko.

Han lytter uten å komme med enkle løsninger.

Og sannsynlig er han opptatt av både mennesket og psykologi.

 

Men en blir sliten av å gå inn i disse temaene.

Så det var nok derfor jeg føler meg oppbrukt.

 

Tror alle ønsker et enkelt og plant liv med passe spenning og forlystelser.

Jeg føler meg ikke på noen måte mindreverdig fordi om jeg har mange ting å jobbe med i livet mitt.

Jeg ønsker vel heller at man også kan snakke om utfordringer, for en kan leve greit med de også.

Leve greit med å finne fram til veien en ønsker å gå, foreta justeringene.

Utvikle seg, forstå mer både av seg sjøl og skjønne mer av mye.

 

Ikke for det, jeg syns det er helt greit med det lette også, være mer på overflata, litt mer glasert.

Nå i det siste, de kveldene jeg er hos mor, har vi funnet oss en Amerikansk film om jul, dyppa i sukker.

Noen ganger er rosa sukkerlake helt greit.

 

Men ellers må jeg slåss med sverda mine og finne fram til slik jeg ønsker å ha det.

Og tror nok svaret til en viss grad handler om å gi meg sjøl mer plass.

Det store spørsmålet blir nok; hvordan?

Hva må kuttes, jeg vil ikke kutte, jeg vil i stedet gjøre mer.

Så til en viss grad er jeg min største fiende, kan det virke som.

 

 

 

♥