Paradis, tenkte jeg da jeg tok turen opp i skogen uten fotoapparat. Det er lørdag.
Min form er fortsatt ikke helt der. For denne dagen har også vært tom for energi.
Men til gjengjeld er det nesten hinsidiges vakkert.
Jeg starta likevel med å rote til enda mer på kjøkkenet, med å forvelle gårkveldens fangst av skvallerkål. Laga meg lunsj med det som hovedingrediens og rømme som jeg kjøpte fra gårkdmatutsalget jeg har tegna logo til.
Senere tok fram en solstol og med lydbok på øret sovna jeg.
Så det ble verken raking i hagen, plukking av bjørkeblad, graving og planting av frø, vasking av bil eller rydding av hus. Ting jeg burde ha gjort.
Så jeg kan i alle fall ikke invitere noen inn.
Og det er nok like greit.
Sola holdt på å gå ned, da tok jeg turen opp i skogen for andre gang.
Denne gangen for å ta bilder.
Gjøkesyra hadde kommet i blomst.
Dette lille rognbladet fanga solstrålene.
Stien oppover var ikke like solfylt som da jeg tok turen tidligere i dag, men fint likevel.
Ved siden av min lille sti ligger et jorde.
Her er jeg kommet opp dit jeg kan tenke meg en benk, en benk å ta med seg en kopp kaffe til og bare nyte. Naboen sa det også, at hun likte dette området.
Og nå ser det slik ut…
Blått i blått.
Masse skogfiol som lyser opp.
Og gjennom skogen blinker sjøen metallisk og sola lager trolsk skjønnhet.
Se her da…
Jeg går bort til tvillingtrærne.
Sola får løvverket til å gløde.
Nærstudie av et bjørkeblad som holder på å sprette ut.
Det er vel nå en skulle pukka skudd for bjørkete.
Og så er jeg nede igjen.
Nede på «plenen» som skulle vært raka.
Kvelden kom etterpå.
Etter alle disse opplevelsene går jeg inn i natta.
I morgen er en ny dag. Jeg håper inderlig jeg må virke bedre.
Håper dagen din også har vært fin. Og så må jeg beklage at jeg er så lite innom og leser blogger om dagen, det blir bedre.
En pause, mat må til. Laga meg grøt, kan gå an det også.
Jeg satte meg i stolen, den jeg satt i i hele går.
Føler en liten tristhet inni meg.
Ingen grunn.
Eller mange små grunner, sikker…
I dag fikk jeg meg ned, for å jobbe.
Våkna igjen tidlig, tidlig i dag, det var ikke lyst en gang. Men trafikken var så smått i gang.
Jeg fikk skrudd av tankene, for da kom alle deisende.
Noe så bortkasta.
Fikk skrudd de helt av.
Sov litt til.
Da jeg sto opp var det enda tidlig, fikk trilla restavfall ned til veien og gått meg en liten tur.
Det ble en lang natt på meg, gårsdagen var virkelig av de verre.
Jeg greidde ikke jobbe verken privat eller jobb, ikke en gang være ute i det vakre været. Sa det jeg har tenkt til moren min, om jeg burde kontakta lege…
Men tror egentlig jeg har svaret, at det bare er summen av mye.
Ute skinner mai i stråler fra sol, dunst av møkk og alt dette som hører til i nå’et.
Jeg spiser lunsj. Da ungene var små kalte vi det brungrøt. Tror nesten ikke jeg har laget det til bare meg sjøl. Men det er denne tanna… den henger der og lager trøbbel når jeg skal spise. Grøt går nesten greit.
Har time hos tannlegen i slutten av mai, det er inga råd med tanna – men hva blir kostnaden om en velger noe på bro. Bare tanken…
Tror fortida mi driver å graver i meg.
Min tidligere svigermor fyller år en av de først dagene, den siste store runde dagen før det blir tre tall. Jeg burde ha besøkt henne, hele gjengen min drar dit i morgen. Skal jeg sende blomster eller legge inn et besøk over helga…
Det er dette med tid. Og alt jeg skal gjøre.
Jeg gleder meg til ferien. Jeg gleder meg nok også til at jeg ikke har dette åket på skuldrene. Sjøl om alt er både interessant og artig. Altså, det som heter jobb.
Snart må jeg ned igjen. Tok meg fri i lunsjen min i dag.
Ned til kontoret mitt.
Har lyst til så mye, men har så lite energi.
Har jeg lite energi fordi jeg gir meg lov til å tror det?
Er nok ikke riktig så enkelt, i går sovna jeg gang på gang gjennom dagen. Var virkelig passiv både fysisk og mentalt. Tenkte det var vel det jeg hadde behov for.
Dette å bo i seg sjøl er litt av en greie… Jeg trives med å være meg sjøl, men liker ikke når jeg ikke virker. Det er så mye jeg vil…sannsynlig er det der både blokkeringa og løsninga ligger-.
Veldig interessant…
Men nå må jeg ned å jobbe et par timer til, da skal jeg gå ut i våren.
Må t me nu… en omskriving, for vil overhodet ikke reklamere for noe som jeg syns er helt vilt. Og så må jeg alltid til med noe -.
Først så jeg og tenkte ikke.
Det så til og med fint ut, alle disse tinga.
Fint presentert.
Tror faktisk jeg gikk inn på noen produkt med malesaker.
Akkurat nå vet jeg ikke når det gikk opp for meg, gikk opp for meg hvor hårreisende dette er.
Sikkert en blanding av å lese, høre og tenke.
Jeg ble oversvømt av reklame i facebook-feeden min, og ellers også.
Så jeg begynte å slette, begynte å ta bort.
Ville ikke ha det.
Forandra innstillingene for at jeg ikke ville ha denne reklamen. Likevel kom den.
For et intenst opplegg, for en pågang. Etter hvert fikk jeg med meg i nyhetsbilde. Denne farsotten med å kjøpe billig stuff fra Kina.
Vi blir mata med ting og tang fra andre siden av jorden, så billig at en ikke kan si nei -.
At jeg syns dette er helt vilt er det nok mange som drit en lang en i…
At dette gjør meg kvalm, toppen av idioteri og sinnsvake handlinger.
Bildet er tatt av Pete Linforth fra Pixabay
Nå skyter jeg egentlig ikke på de som kjøper, vi er skrudd slik sammen at for å få lettvint lykkefølelse må vi kjøpe oss Ting. Vi er bygd opp og innprenta om å løpe fortest mulig i hamsterhjulet. For Samfunnet og verdensbanken skal ha sitt. Vi skal melkes. Til vi faller sammen.
Så vi tror vi trenger det.
Når vi får en ny Dings øker lykkefølelsen for en stakket stund, en liten innsprøytning av dopamin.
Til vi må handle på nytt-.
Og så får vi litt økning i lønns- og trygdeutbetalinger, så kjøpekraften økes for en stakket stund. Eller, vi tror det. For øker den blir vi lykkeligere. Om så det er en hårbøyle fra Kina, kanskje i plast, hvem som har laget den spør vi ikke om, vi får den bare i postkassen.
Vi ser ikke reiseveien, utslippene og alt det der.
Vi fikk bare en billig hårbøyle og ble litt lykkeligere…
Til vi må ha en ny en.
For lykken ligger i tingenes iboende djevelskap… eller noe slikt.
Og vi kan ikke si «nei» for det var et så godt tilbud.
Så da tror jeg innlegget kan slutte, tror jeg fikk fram det jeg mener om dette.
Plutselig landa en fridag ned midt i uka. En fridag som lover gull og grønne skoger.
Grønne skoger begynner det å bli. Mai har åpna dørene inn til tilværelsen og Yr viser andektig opp mot 20 varme. Det er som en blir stille langt inn i sjelen.
Jeg har vært ute flere ganger etter jeg pakka ut den ene kassen med sommerklær i dag. Tok på meg en fillete shorts over hårete legger.
Har det noe si?
På radioen synger Anne Grete Prøys «så fri er jeg»… og akkurat det er jeg.
Ut av kranen, kranen som var tørr i går kveld, sildrer det vann. Naboen var oppe og ordna, de skulle spre møkk og med det gikk brønnen tom. Vanninntaket hadde vært dekket av grus. Nå er det bare masse i luft i mine rør… som fører til rør, men det blir.
Må kanskje ut å henge opp flagget.
Henger det opp og på benken står jordbærplanter og vil.
Tok fram et par krukker, skal plante ned et par avleggere.
Så får de jord på røttene.
Det er så mye jeg vil gjøre.
Gjøre i glede.
Kua ble ferdig i går, ferdig tegna og hun som skal ha den var fornøyd.
Må bare jobbe med fontene.
– Jeg syns føttene er greie, jeg, sa hun. Og så lo vi begge to.
Da hun spurte hva jeg ville ha for jobben sa jeg melk. Uprosessert melk.
Fikk også gått igjennom skatten i går, fikk lagt inn noe.
Tenk det, det er 1. mai.
Det er forskrekkelig også.
Blir nesten kvalm -.
Teksten til utstillinga i sommer er ikke ferdig. Artikkelen jeg skal skrive skal være ferdig i utgangen av denne måneden. Jobb rundt formidlinga som må på plass, folk som må på plass…
Nei, dette vil jeg ikke tenke på i dag. For egentlig er dette artig, alt er artig, men det er tida…
Og angående tida, fikk telefon fra lillesøster i går.
– Skal vi finne på noe, sa hun.
Snakka om berlinerboller og kaffe, men hadde bare to boller. Sa at jeg ikke er så glad i berlinerboller, så de kunne mor og hun spise. Og at i går var jeg ikke i stand til å legge noen planer, men at vi burde så klart møtes på dagen.
Så må prøve det.
Prøve å få til alt.
Skulle også vært oppe på fjellet for å satt opp ny kode på Stikk-Ut løpa. Men har utsatt åpninga, for syns veiene kunne festne seg litt før det åpner. Ser turene har øka i kommunen og tenkte at jeg burde få til en tur i uka, det har jeg hatt godt av. Nabokommunen har også turer. Fikk også invitasjon dit, foreslo tur.
Det er så alt for lett å finne på noe, ville, så mye jeg vil.
Dagen er i alle fall i gang og jeg er i gang. Akkurat nå drikker jeg min kopper og glass. Ingefærshoten står klar, men tror likevel jeg har hatt noe rusk i systemet – har vært litt snufs, uten at det egentlig har vært noe, så kanskje er det på grunn av ingefærshoten det ikke har brutt ut.
Noen dager får ingen god plass. Siste mandag var strålende, denne er ikke det.
Tror denne dagen bare er å gi opp. Den vil liksom ikke legge seg i brettene.
Disse dagene på slutten av april kan rote opp i mye.
For det først gikk måneden alt for fort, skjønner det egentlig ikke.
Så har vi denne fristen, som jeg tror mange av oss ikke er så opphengt av lengre, dette med innmeldinga til skatteetaten. I dag har jeg sittet i opp til flere telefoner med kommune, kartverk og revisor.
Dette handler ikke om meg. Men disse telefonene fører til mer arbeid. Da kjenner jeg hodet begynner å vil sovne.
Overloaded.
Dette vil det bare ikke.
Samtidig tåler jeg ikke spise, kanskje det er aller største grunnen.
-Tanna.
Sjøl om jeg spiser så forsiktig, så forsiktig, kjenner jeg det røsker i tanna med mat i munnen. Jeg må ringe tannlege, tenker jeg, og får så gjort akkurat det.
Det er ingen ting å gjøre, den er tapt, får jeg vite. Og det visste jeg.
Rart dette, hvordan livet kan båre opp og ned.
I går flagra planer over himmelen, kanskje jeg ikke behøvde de store omveltningene som jeg har sett i hvitøyet en stund.
Ikke alle…
I dag skjønner jeg det er mer med dette, planene, mer bindene enn jeg kanskje vil.
I dag fikk jeg altså en blåmandag.
I går hadde jeg en søndag med sol både i sinn og skinn.
En fantastisk helg. En helg som var fri, full av vår og fuglesang.
Det ble et par turer opp på fjellet, første turen ble en bomtur med tanke på ærendet.
Det var kontrast mellom fjella hvite av snø og våren.
Men låsen var ikke til å få opp, så vi kom oss opp i går igjen. Med låseolje.
Inne i sæterskjulet var det fullt liv, alle fluene hadde våkna opp fra vinterdvalen. Men heldigvis hadde det ikke oppstått skade av at vinduet blåste inn tidligere i år.
Da har jeg endelig fått sjekka det.
Vi kjørte også lengre innover fjellet, veiene var bløte og vi møtte snøen.
Vi tok turen ned til elva.
Ballansere på steinene, høre vannet, kjenne solen, det er bare så nydelig.
Vi hadde en stopp til.
Der de to unge møtte en salemander. Datter og samboer mente det var positivt tegn på jordsmonn.
Så må tenke på helga, på alt det vakre. Når dagen ble blå.
Ellers tror jeg bare hodet får hvile, denne dagen fikk jeg ikke brukt som tenkt.
Men jeg tenkte også å besøke mor, så akkurat det skal jeg få gjort. Neste gang veien er åpen kjører jeg innover til henne…
Og som vanlig rakk jeg ikke å skrive ferdig innlegget, men da poster jeg det i kveld.
Så da får en lyst til alt. Men tida, ja – den er like ubønnhørlig som ellers.
Jeg vil være ut, jeg vil være inne. Så da løper jeg fram og tilbake. Går ut for å henge klær, begynner i stedet å klippe bort villbringebær som sprer seg som en sterk hær. Jeg må støvsuge rommet til mellomste, tenker jeg, der var det virkelig blitt støvete siden sist. Støvsugeren ligger med slangene slengt rundt seg, nesten som en elefant, ikke det at elefanten slenger snabelen rundt seg.
Men så må en få i seg mat også.
Og mens jeg spiser kan jeg blogge.
Det er helt fantastisk at vi er kommet hit, sjøl om det bare er et blaff. Våren blafrer hastig fram til den grønne sommeren.
Må bare nyte, opp med alle sanser.
Datter og samboer kom i gårkveld, men dro videre inn til mor. Jeg bestemte meg for å ha kvelden i ro hjemme hos meg sjøl.
Sjøl om jeg hadde et veldig koselig besøk på museet var det godt å bare å roe ned.
Å si til seg sjøl, at i dag, i dag skal jeg ikke jobbe jobb, tror jeg er superlurt.
For i går var plutselig energien brukt opp. Sitter der i møtet og kjenner at hjernen stopper å virke, den vil ikke mer. Da var kapasiteten til mer ikke der.
Før møtet, på tur dit, kom jeg på for sent de stengte veiene. Da jeg kom fram dit så jeg at i dag var den stengt, det var 40 minutter til den åpna for gjennomkjøring. Så jeg snudde for å ta en annen, lengre og fryktelig dårligere vei. Bratt, rett opp og ned i sjøen. Der begynner lillesøster og sende melding om jeg kunne hjelpe henne. Telefonen var utkobla i skiftet mellom selskap, skriver hun.
Hørte ikke mer, så etter og ha henta papir på sentrum, tok jeg meg tid til å kjøre oppom henne. Hun var ikke hjemme. Etter møtet ringte jeg mor, hun tok ikke telefonen. Den ble brutt. Så måtte kjøre framom henne på tur hjem, heldigvis var alt i sin skjønneste orden. Lillesøster hadde også vært der på besøk. Så alle hadde det bra. Bare jeg som for som en tulling for å sjekke alle.
Dro ganske fort videre fra mor, for var skikkelig oppbrukt. Mor ville gjerne jeg skulle spise, for da tenkte hun jeg ville bli mindre sliten. Hun så det også hun, at jeg var temmelig tappa. Men jeg hadde bare et vilt behov for å komme meg hjem.
Er godt med fri i dag.
Men må ta et krafttak med huset, fram med støvsuger og vaskefille. Er ikke så glad i denne støvsugeren, vi kan fort bli uvenner. Er likevel fryktelig glad i et rent og ryddig hus. Får besøk av en venninne i ettermiddag og i helga kommer Trondheimsdatteren og kjæresten. De tenker å overnatte hos mor fra fredag til lørdag, tror kanskje jeg bare blir hjemme hos meg sjøl og ikke bli med. På lørdag kommer mann og midtisøster dit, og lillesøster ville også være med på dette. Det kan så klart være koselig å møtes slik, alle, men føler større behov for å bare være i ro. For jeg må stille opp når de andre ikke kan.
Tankene, tankene, tankene…må finne tilbake til energien som ligger i å ikke tillate alle tanker.
Det var faktisk fantastisk, oppdage at når en ikke tillot en del av tankegodset, så ble jeg nesten uovervinnelig. Når styrken som en har, fikk slippe å bli «nedsnakka» av en sjøl. Når den fikk kjenne på den, som ren, pur kraft.
Jeg bør få plass til meditasjon, til å ha stillheten, til å tømme alle tanker, til bare være.
For det er veldig fint å være menneske, vi kan så mye. Så mye som er bra for oss sjøl, da vil vi bli bra for de andre også.
Men nå må jeg vei å finsnakke med støvsugeren. Tror jeg begynner nede i gangen. Gleder meg til besøket.
