Av og til blir en bare hoppende glad av vill glede. Slik som når en får en uventet gave.
For de siste dagen har vært traumatiske.
Egentlig.
Og i tillegg skal en prøve å utføre-.
Samtidig er det ferie.
Det er liksom alt river i feil retning.
I dag skulle jeg sjekkes hos legen om det som skjedde før helga.
Og verdiene hadde gått ned.
Jeg hadde en crp på over 100 på fredag, la ikke merke til hvor mye over-.
I og med feberen var borte trodde jeg verdiene hadde gått ned, men den var bare ned til 67. Så da skjønte jeg hvorfor jeg fortsatt er så slapp.
Hadde tenkt det kunne komme av at jeg bare inntok flytende føde. Det skulle jeg fortsette med, enda et par dager.
Var forresten skuffa over vekta i dag, for den syns jeg i forfengelighetens- og helsa sitt navn, bør gi meg valuta for alt dette, en durabel nedgang.
Men så klart har jeg gått ned.
Ellers ble det tappa 10 glass blod av meg…tror dette begynner å vippe over i en vampyr-historie.
Dette er på grunn av denne innkallelsen til avdelinga for revmatisme på St. Olav etter et tidligere feberanfall i sommer.
Tror jeg bare må be denne kroppen min begynne å oppføre seg, har vær mye tull i senere tid. Og revmatismen har jeg strengt tatt sagt opp.
Men skal da altså til St. Olav i neste uke.
På turen hjem igjen, hadde jeg lovet å komme innom mor.
Grunnet både sykdom og billøshet har jeg vært der mindre i det siste.
Sjøl om jeg har en annen greie som trykker på… bare vent litt, så skal jeg fortelle om den.
Da jeg kommer inn hos moren min var det tydelig at hun ikke var bra.
Hun hadde sovet og var helt borte i en glovarm stue.
Fikk opp dører, fikk gitt henne et stort glass vann, men hun er liksom ikke helt til stede.
Hun bare sitter, snakker knapt.
Jeg koker kaffe og tar fram noe søtt.
Hun er ikke bra i hodet sier hun, men svarer nei da jeg spør om hun vil ha smertestillende. Jeg finner likevel i en tablett og gir henne. Etter hvert tør hun opp og blir seg sjøl. Blir med en liten tur ut på terrassen også. Får ordnet middag til henne, bare varmet opp.
Sjøl om jeg skulle innom en kort tur på grunn av det jeg snart skal fortelle om, så ble jeg der i mange timer.
Du kan ikke dra fra noen før de har det bra.
Etterpå ringte jeg hjemmetjenesten for å informere dem også i samråd med mor.
Hjemme igjen måtte jeg få i meg noe mer enn vann, så fant i en suppe.
Det ble et par telefonsamtaler og etter det lydbok og en koppvask.
Benkene ble tørka bedre og grundigere av enn på lenge.
Ja, for jeg er utsettelsens mester.
Men jeg hadde en frist.
Og den var i morgen.
Til slutt gikk jeg ned. Klokka var halv åtte. Det var ingen anna råd, jeg måtte bruke natta.
Nå vil sikkert noen si; ja, men du har ferie.
Ja, jeg har det.
Men frist er frist.
Og nå kommer det jeg har bygd opp til gjennom teksten min til nå…
Jeg har skrevet mange ganger om denne a r t i k k e l e n, men har den blitt ferdig av den grunn -.
Mye kan skyldes den idiotiske helsa mi i senere tid.
Har bare så lyst til å få den med, til å få den ferdig.
Nå er det bare at en natt med jobb og være slappfisk, er en dårlig kombo. Jeg hadde bunka sammen noen ark med samtaler og stikkord og gjorde meg klar.
Før jeg tok opp dokumentet gikk jeg inn på mailen, der jeg hadde fått beskjed om fristen.
15. august.
Så las jeg gjennom en gang til.
Det er da jeg ser det.
Pristilbud, står det, få inn pristilbud til 15. august, så jeg har noen uker på meg før det går i trykken…
Jeg las gjennom mailen en gang til.
For oppfatta jeg rett nå?
Og så kom det.
Jubelropet!
Og jeg fikk ferie.
Jeg fikk en gave.
Jeg kunne gå opp.
Blogge kunne jeg.
Jeg kunne sove til natta.
Og jeg kunne ta fri eller jobbe i morgen.
Alt etter det jeg ville.
For plutselig hadde jeg fri.
Dette var virkelig noe jeg følte jeg fortjente nå.
Så akkurat her føler jeg at jeg har full oversikt.
Og så er jeg lykkelig.
Veldig…
Det viste seg jeg hadde besøk.
I horisonten hadde sola gått ned og augusthimmelen var bare så vakker.
Opp gjennom åra har det vær fleire frisyrer på mitt hode. Fra langt til kort hår.
Det er Dixirose som har oppfordret oss til å sette inn bilder ut fra forskjellige ord.
Av 10 oppgaver er dette 7. oppfordringa jeg løser.
Oppgavene skal være ferdig løst til i morgen.
Så nå har jeg det litt travelt.
Denne gangen er ordet;
Frisyre
Dette bildet er tatt da mellomste søster gifta seg.
Det er midt i mote og design perioden min.
Jeg hadde sydd meg en kjole av silke og var der for å representere-.
Nå henger kjolen i skapet hjemme hos mor, den er ikke til å få på i dag.
Det var et bittelite bryllup.
De tenkte først å gifte seg i hemmelighet, men jeg husker jeg protesterte på at søsteren min skulle gifte seg slik. Jeg hjalp henne med å tegne brudekjolen.
Så et lite utvalg av gjester var bedt.
De skulle ha barn og ville ha ting på stell.
Søsteren min var litt i sjokk over at det voks liv i magen.
Vi var ingen av oss så opptatt av barn og etablering den gangen.
Selskapet foregikk på et hotell i Prinsenkrysset i Trondheim.
Husker noen av gjestene syntes jeg var vel tilbakelent med å nå toget ned til Oslo igjen. Tror jeg bestilte taxie slik ca. 10 minutter før det gikk.
Jeg brukte noen kjente frisører i Oslo. De var slik type motefrisører på åtti-tallet, salongen lå på Bislet. Etter jeg flytta til Trondheim noen år etter dette, fant jeg ikke noen som kunne arve tilliten min.
Ikke minst i kombinasjon at jeg skulle ha siste dag på jobb i dag før ferie og siste arrangement på museet.
For først tror man at en er uunnværlig.
Jeg styra for å finne ut hvordan jeg skulle komme meg dit.
Til museet.
En times kjøring fra her jeg bor.
Fant ut at det var ingen buss å ta på en søndag, den eneste som gikk er bort i fra en mil unna her jeg bor. I helgene fantes ikke tilkjøringsmuligheter til denne ene bussen som ville være framme mor slutten av arrangementet.
Leie av bil var en annen løsning, men det er noe skikkelig dumt med å leie en bil for å komme seg på jobb med større utgifter enn hva dagen ville innbringe.
Jeg kunna leid ett døgn, men da hadde jeg måttet gått i et par timer for å komme fram dit bilen var.
Jeg vet ikke jeg, men dette styret satte meg skikkelig ut.
Hadde lyst til bare å sove meg bort fra alle problemer.
Og så er jeg unnværlig.
I helga var et enkelt arrangement, det fantes folk og jeg fikk gitt beskjed og koordinert.
Så i dag sitter jeg på en måte som en bakvakt.
Har jobba på kontoret og skal ned for å ta en økt til.
Resultatet av alt dette er likevel at jeg ikke får den gode starten på ferie i morgen.
Jeg må utover til museet for å gjøre småting.
Når jeg får bilen tilbake.
Bilen som raserer feriebudsjettet mitt.
Når alt blir så rotete har jeg lyst til bare en ting; spise.
Nå er det greit slik, jeg kommer meg ikke i butikk.
I gårkveld fikk jeg laga meg snacks av rista gresskarkjerner.
Kunne plukka inn bær, men har bare noen få sukkerkorn igjen.
Sukker er ikke noe jeg prioriterer å ha i hus.
Laga meg boller, med honning, i stedet for sukker.
Brukte også en del rismel i stedet for bare hvetemel.
Nå er det mye jeg kan gå i gang med, men jeg er slik laga at jeg går i dørken med energinivået når det skjærer seg slik det har gjort nå.
For akkurat nå ser jeg ikke fram til ferie eller noe.
Men vil tro det kommer seg, at jeg får plassert meg bedre i meg sjøl.
I morgen har eldstemann fødselsdag, har tenkt å feire han.
Det er bare at da må jeg så tidlig opp for en buss…
Det går en buss til Trondheim om morgenen.
Og det blir helt sikkert godt med ferie.
Det viktigste målet denne ferien er først å fremst å få opp energien og så vil jeg gjerne le en del.
Akkurat nå er det meste bare litt tomt.
Derfor godt med musikk som balsam for en sliten sjel.
Noen ganger blir man det…ser det ut til. Og det uten å ha drukket en dråpe alkohol.
For noen ganger er livet nok.
Livet fyller en med så mye at det vel kan sies det blir for mye.
Da kan det sette seg i hodet.
I går hadde vi feiringa av mor.
Det ble en dag i gammeldags stil, med en del slekt, de som ennå er her.
Volumet ble ganske høyt, slik det er når mange snakker.
Jeg sprang og skjenkte i kaffe.
Snakka vel litt jeg også, men oppgaven som kaffekokk passa meg bra.
Jeg var ikke alt for selskapelig opplagt.
Se til at det var kaffe på kannene og i koppene.
Og så trenger en kaffe når det blir mye søtt.
Før alle gjestene kom, spiste vi middag, ball… løkball.
Jeg stekte opp bacon og fett før jeg kjørte hjemmefra.
På tur til mor oppdaga jeg at jeg både hadde kjørt i fra kaken jeg hadde bakt og at bollen med bacon hadde bikka.
Jeg snudde, fikk henta kaken og satt bollen med bacon opp i en større bolle.
I bilen stanket det bacon og fett.
Tenkte jeg fikk ta med meg alt hjem for å vaske av det siden.
Da jeg henta yngste og kjæresten, syns de bare det dufta herlig, for disse to var sultne.
De hadde bestemt seg for å overnatte hos mor, for å male terrassen hos henne i dag.
Men de måtte kjøre meg hjem først.
Etterpå snudde de for å kjøre tilbake.
Etter noen minutter får jeg telefon fra yngste der hun sier;
– Jeg har ødelagt bilen din.
På dette tidspunktet så jeg fram mot en stille og rolig kveld.
Jeg kikka i retningen de hadde kjørt, men så ingen bil. Bare en traktor dreiv å bukserte.
Jeg fikk på meg en refleksvest og sko, der sto de – en bil og to lange individ.
En traktor hadde fått på slepetau og fikk etter hvert plassert bilen i en busslomme.
Vi ringte bilredning i dunsten av bacon.
Det var da jeg tenkte at dette går ikke an, fikk samla alt som lå i bagasjerommet i matta og tatt alt ut.
Skal en først skjemme seg ut behøver det ikke være på grunn av fett og bacon i et bagasjerom.
Og så for bilen av gårde, hengende bak en bergingsbil.
Kan nesten kalle oss omtulla da vi kom inn i hus.
Fikk sagt det så tydelig jeg kunne at dette ikke var yngste sin feil.
Slik er biler, plutselig er det noe -.
Men at dem ikke fikk delt kvelden sammen med mor var ikke noe å gjøre med. Og det syntes yngsteberta var tungt.
Etter hvert fikk vi laga oss ostesmørbrød og natta-te, snakka og delt en trivelig stund.
Disse to hadde vært veldige aktive i sommer, sist hadde de vært i Nordland på et utflytter-arrangement, før det var begge med på å arrangere en festival, der døtrene hadde hatt ansvar for de frivillige. Enda før det igjen, i juni, hadde yngste hatt ansvar for de frivillige under et marked i Trondheim. Samtidig som kjæresten hadde tatt med seg lillebroren på ferie.
Nå blir det et kort besøk denne gangen, for til helga har hun jobb.
Hun fikk spørsmål på fødselsdagen i går, om hva hun jobbet med.
Den spørrende var lektor av den heller bestemte typen.
Så datteren min sa noe om at det hun jobbet med var i en størrelsesorden av ‘mye’, hvorpå damen tolket det som at min yngste henviste til at hun var lang.
Så ramset yngste opp pub, barnegrupper gjennom kommunene, frivillighets-koordinator og filming, som hun har utdannelsen sin i…
Tror det ble det meste av informasjon å ta inn for en godt voksen dame som er vant til at man utdanner seg til «noe».
Begge unge sier de syns tiden er så kort denne gangen, at de gjerne vil ha vært her lengre. Vært i freden, sommeren og naturen.
I dag starta dagen altså med skikkelig «hang-over» for min sin del.
Tror fødselsdagsfeiring og styret rundt det, jobb, kropp i ulage og til slutt bilhavariet, ble for mye.
Men i dag måtte jeg så klart til å finne ut…, hadde jeg rett til leiebil, for det sto det i forsikringa mi.
Bilen var for gammel til at jeg fikk den rettigheten, hadde bilen kollidert eller kjørt utenfor, hadde jeg fått leiebil. Men fordi bilen er over 10 år gjaldt dette ikke.
Det hjalp heller ikke noe mer med NAF-medlemskap.
Leie av bil vil koste meg 500,- om dagen og det har jeg ikke økonomi til. Men må nok kanskje gå for det på søndag, da jeg har siste arrangementet på museet.
Nå har det seg slik at søsteren min har hatt sin bil til reparasjon på samme verksted, så de unge haiket inn til verkstedet (for her går det nesten aldri buss).
Etter at mange hadde kjørt forbi var det en svensk bil som forbarma seg over dem.
Slik fikk de henta søsteren min sin bil, de fikk låne den for å kjøpe inn beis og kjøre til mor.
Hvor de nå er.
foto:ingrun
De hadde og fått vite at det heldigvis ikke kløtsjen som var gåen på min bil, men et stag på akslingen, noe slikt, og en litt billigere operasjon.
Så slik er er ting på tur til å ordne seg.
Men hodepina forsvinner ikke.
Så må nok drikke mer vann og kanskje finne en hodepinetablett. Alt veldig likt slik jeg husker fra ungdommen, da det kunne forekomme at en ble fyllesyk.
Olsok i dag. Det blir en liten feiring med rømmegrøt. Grøt i enkleste form, altså kjøpt.
Nå feirer vi vel ikke Olsok, får det bare så vidt med oss.
Men i og med det passer å besøke mor, passer det også med en liten markering.
foto:asbjørg
Olsok kommer av Olavs vaka, fordi Olav den Hellige døde i dag, etter slaget på Stiklestad i 1030. Det er faktisk offentlig flaggdag, står det i almanakken, som jeg ikke har.
Eldstemannens kjæreste har ikke hilst på mor, så det passer bra med en kombinasjon.
Men må lage egen grøt til henne, fordi hun er veganer.
I gårkveld hadde vi en god veganrett som mellomste fant på nett. Det er mye godt innen den sjangeren også.
Høysommeren er på hell.
Vi har sensommeren i vente.
Og ferien.
Min ferie.
Men først er det en del ting som skjer.
I morgen går det største arrangementet på museumet av stabelen.
Jeg er nesten ikke stresset, våkna likevel med noe uro i dag. Redd for at jeg ikke har den kontrollen jeg innbiller meg jeg har.
Falt liksom litt sammen etter onsdagen, den tilstelninga har ikke noe med jobben min å gjøre.
Uka som kommer starter med mors fødselsdag.
Ellers har jeg tenkt å jobbe intensivt til uka.
Neste helg er årets siste arrangement.
Og så er jeg framme, framme ved ferie og fri.
Det blir fantastisk godt.
Og første uka av ferien skal jeg bare la humla suse og sprike med tærne. Det som er sørgelig er at sommeren er på hell.
Nå skal jeg lage humus, sette grøt på koking og en tur innom kontoret for litt markedsføring angående morgenen.
Ord og vendinger til sendinger i et blogginnlegg… Jeg vet ikke jeg, kanskje en ikke burde skrive.
– For sliten er jeg så det holder.
Dagen har virkelig gått i ett.
Etter at jeg sto opp har programmet vært stramt. Og så kjente jeg at natta hadde vært for kort.
Før jeg dro tenkte jeg at jeg helt sikkert kom til å glemme noe.
Det gikk bra det.
Men på slutten av dagen glemte jeg både det ene og det andre.
I og med fødselsdagen min, som først kunne ha en lett feiring i kveld, dro jeg framom mor med kaka jeg hadde stelt i stand.
I dag hadde mor lyst til å være med ut til museet.
Men stokken hennes var sporløst borte og jeg leita…
Til slutt ble løsningen en krykke.
Jeg sa at hun kunne ikke ha mye bruk for en stokk hun rota bort.
Fant den i kveld, den lå akkurat innom kanten til en sofa, godt skjult av kappa rundt sofaen.
Sola hadde bestemt seg for å forbarme seg over dagen, så naturen flagra vakkert forbi da vi la i vei.
Folk dukka opp helt fra start.
Og det seig på utover.
Så nærma det seg programmet. Da skjedde det noe rart, alle folk fordufta.
Det var tomt.
Dette var mer enn merkelig, men så kom en inn og fortalte at alt folk hadde gått ned til et større naust vi bruker å ha foredrag i.
På grunn av at prosjektoren ikke fungerte til pc’n, skrinla jeg det vanlige opplegget og tenkte vi fikk ta det i det rommet vi selger kaffe.
Men så kom de, det pulla inn med folk.
Jeg var superstressa, dette går rett vest, tenkte jeg. Jeg kommer til å rote vekk alt, landa med et magaplask i en skikkelig fadese.
Folk benka seg til, kjøpte seg kaffe og var klar.
Jeg merka meg at jeg trava fram og tilbake.
Da alle hadde satt seg var det bare å kjøre i gang, hoppe i det-.
foto: Ragnhild Watten
Så er det noe med at skal man kjøre utfor en hoppbakke, må en bare konsentrere seg om å stå.
Og om jeg følte at mye av dette ikke helt på plass, så var det heller ikke solgt inn som det skulle være det.
Folk var invitert til å dele kunnskap.
Jeg så at det var en engasjert tilhørerskare, alt i alt tok seansen bort i mot 1,5 time – da kjente jeg det var nok.
Og ja, det var utrolig godt å komme igjennom.
Nå er det fortsettelsen, samlinga av det jeg fikk vite sammen med det jeg vet og få det karlagt.
Etter hvert kom vi oss hjemover, mens jakken min hang igjen på museet.
Lillesøster sin rullator ligger i bilen min, vi begge glemte av den.
Det ble kaffe hos mor med pavlova til.
Ryddinga til slutt + at oppvaskmaskina til mor var full av rene kopper som måtte tas ut, var litt mer enn hva jeg hadde kapasitet til.
Men så gikk det likevel.
Så slik kan jeg pakke dagen ned og legge den i natthylla.
Barna har ringt fra sin festivalhelg, flere ganger.
Dagen min skal feires ordentlig mor slutten av august.
Mot slutten av ferien.
Da har jeg hatt dager både hjemme og i Oslo med innhald jeg verken ved utfall av eller konsekvenser av.
I morgen har jeg fri.
På tirsdag jobb.
Onsdag er det dugnad på den årlige seterdagen og til neste helg er det et nytt arrangement på museet.
Men da har jeg bare ansvaret for koordineringa og kan bevege meg i kulissene sammen med at jeg har gode folk på laget. Det hadde jeg forresten i dag også.
Det er godt å sitte her inn i natta og vite at dagen ikke ble et magaplask.
