Det nye året er over en måned. Det har vært en måned med mye vær, mye nett og mye helse.

 

 

Det har faktisk vært sammenhengende ett eller anna.

Nå håper jeg dette ikke har blitt normalen, for nå ønsker jeg virkelig at det skal begynne å funke.

ALT!

Året starta med at foreldra mine ble syke og at mobilnettet deres fallt ut. Fortsatte med at mitt datanett var ute gang på gang. Det siste vart en liten boks som hadde stoppa å virke, så etter to uker var jeg igjen på nett, og har nå vært det over en HEL uke.

Men energien til å skrive her inne var skikkelig nede for telling.

Forrige helg måtte jeg ta kontakt med legevakt.

Mellomste og hennes kjære, var hjemme hos meg.

Da legen ringer søndagsmorgene om at jeg må komme til ambulansebåten, ville hun være med. Noe jeg ble glad for.

Kjøreturen bort til båten var på rundt 40 minutter. Det ble bestemt å sende meg til sykehus, jeg prøvde å protestere – var ikke helt enig med det legen landa på.

Men jeg ga meg.

Så klart!

Og mi mellomste tenker først å gå i land, noe jeg syns er logisk. Men så bestemte hun seg å være med.

Enormt snilt<3

Turen går utover sjøen og fra nå føles framtida uoversiktlig. Det er bare å gi seg over.

Båten legger til kai i Kristiansund etter omtrentlig en halv time, der vi har fått beskjed om at avdelingen er stengt denne helga. Så turen videre går i bil til Molde, enda en drøy time.

Der står et team og venter på oss. Jeg har så mye frost i kroppen at sykepleien, som skal sette inn venflon, må gi opp. Etter blodprøver og vurdering av det jeg forteller, finner de ut at det er ikke blindtarm, som var fryktet. Visst ikke noe særlig med det, om en får problem som godt voksen. Derfor denne beredskapen.

Og så får jeg til slutt lov til å reise hjem, sjøl om personellet hadde sett jeg hadde blitt der over natta.

Det var veldig godt å sette seg inn i sin egen bil igjen, sette kursen hjem mens det enda var søndag.

Og det var fryktelig godt at mellomste var med, men jeg syns det var enormt snilt og være med på denne utflukten.

Hjemme venta kjæresten, han hadde foreslått å komme ned for å hente henne da det var snakk om å legge meg inn for natta. De fikk en mye senere retur til Trondhein enn tenkt.

Jeg er veldig glad for omtanken de begge viste, setter handlinga svært høyt.

 

Men det er klart, jeg har kuret. Det viser seg at feberen driver å herjer også. Så slapp er jeg så det holder, men prøvd å være på jobb. Er ikke lett å skjønne om en skal ta hensyn til kroppen, eller bare forsere. Hva som er best, liksom. Hva er hva…

Føler meg grusomt lat.

 

Gleder meg til kroppen er i “normal” gjenge igjen.

 

Sannsynlig har jeg fått influensa, til tross for vaksine, den traff bare 50% har jeg fått vite. Når jeg får infeksjon må jeg stoppe med medisinen som tar ned imunforsvaret mitt, men heldigvis er bevegelsesapperatet mitt greit nok foreløpig. Ledd ass 🙁

 

I tillegg har jeg spist for mye frø, som jeg nå vet må legges i vann, om ikke kan det bli skikkelig trøblete for magen.

 

Jeg håper jeg kan kjøre møtene i morgen, på jobb, som normalt.

At jeg kan ta opp igjen mer bevegelse, uten at feberen stiger. Og at betennelsene i kroppen viser normale verdier, slik at jeg kan forsette det medisinelle løpet. Enn så lenge.

Og ikke minst, slutter å være så forbaska lat.

Heldigvis er vi på tur mot lyset, våren og sola, som snart skinner inn gjennom vinduene.

 

♥