Held noko på å skje i ungdomskulturen når vi snakkar utdanning? Held vi på og få eit skilje? Dei som tek utdaning og dei som droppar ut? Er det økonomisk tufta? Handlar det om evner eller resignasjon? Kva er det som skjer? Eg trudde at alle? ville ta utdaning i dag.

Eg har alltid likt best dei som stiller spørsmål ved sanningar. Dei som vel å sjå i andre retningar enn det som storparten gjer. -Enn det som er det mest behagelege.

Eg likte den einsame ulven, opprøraren, han som klarte å stå utanføre presset. I utgåva av både henne og han. Eg likar ulvane enno.

Samtidig har eg alltid meint at utdanning er viktig, viktig for og ha eit val. Seinare i livet. Dess meir utdanning desto betre. Sjølv om eg høyrer til unnataket, for det er forskjell på høgre utdaning om den er teoretisk eller om den ligg i dei kunstnariske felta. Eg hadde ein oldefar som ville at sønene skulle utdanna seg, sjølv var han. Dei valte å være frie og skaffa seg sin eigen lærdom. På godt og vondt. Eg hadde ein morfar, det hadde gått nokre tiår og han var framsynt. Han ville at mor mi, ei kvinne født på 30-talet, skulle utdanna seg. Eg vaks opp med jenter i mi eiga samtid som fortalte at foreldra snakka dei frå å utdanna seg, for det var bortkasta. Dei skulle da berre gifte seg likevel. Eg var sterkt sjokkert over at nokon kunne tenkje slik på 70-talet.

I dag er utdaning noko som er sjølvsagt. Trudde eg. Det er mest vorte komisk i si litt overdimensjonerte fokus. Når eg møter eldre og i alle fall godt vaksne menneskjer som slår kvarandre i hovudet med kven som har mest vekttal. Når folk ikkje har rett til å uttale seg utan dei har eit papir. Når det som var sett på som sunt folkevett ikkje gjeld lengre, så kan det bikka ørlite grann over i komediens skjer, for det vert noko med proporsjonar. Noko i retning av keisarens nye klede. Det er så.

Men likevel, i det samfunnet vi lever  er spelereglane slik dei er. Ein kan tilegna seg dei for å bruka dei til det ein sjølv synest er best, helst som i mest samfunnsnyttig.

Når eg, som alltid har meint at utdaning var viktig og som trur at dei haldningane har eg planta vidare, møter motstand i frå mine eigne. Da spinn eg. Da blir det glatt under føtene, eg virrar og krafsar opp veggar i forvirringa eg opplever. Eg får lyst til å bli den store mektige som set på plass i store ordelag og fortel sanninga i eksemplanes ljos. Og det er det enklaste, og eg gjer eit fattig forsøk. Men eg kjenner på dumskapen i det.

Er det noko som skjer?

Som sagt har eg likt rebellane, dei som går dei nye vegane og får til det storparten meiner ikkje går. Og samfunna utviklar seg alltid. Det syner historia. Det har eg sett i mi tid. Det viser kor lite vi veit om sanninga. For den er alltid farga av si tid. Jorda er alltid flat på eit eller anna viset. Det som er sanninga i dag kan ha forandra seg i morgon.

Når eg møter motstand mot utdanning hos mine eigne, ser eg da resultat av oppvekstvilkår? Ser eg på symptom på noko i samfunnet? Er det dumskap, naivitet eller klokskap? Sjå det, det kan eg ikkje veta, for eg er ikkje synsk. Eg er berre eit vakse menneskje som har levd nokre år med mine erfaringar av livet. Og skal eg væra heilt ærleg veit eg ikkje. Eg veit ikkje. Eg blir berre frykteleg fortvila og forvirra.

Handlar det om tida i dag? Samfunnet vi har fått? Om shoppinga dei unge lærer seg til, på alt? Om at dei ikkje treng å anstrenga seg for noko, drøymen kjem av seg sjølv? Er det ein drivhus generasjon vi har fått, under drivhustaket vårt? Med ljosegrøne, skjøre stilkar av alt for store drøymar? Er dei reaksjonar av all informasjonen dei får på godt og vond og avstanden til det verkelege? Det ekte livet der kvart menneskje blir sett på ut av verdien av seg sjølv? Som menneske. Utan silikonpupper og oppsvulma lepper og musklar fulle av tilførte stoff?

Eg trur på ungdomen. Men eg spekulerer på om noko er i ferd med å skje? Er det slutten på ei tidsfase som eg ser ein flik av? Kanskje slutten av vår sivilisasjon? For andre kulturar, dei undertrykte, ser på utdanning og skolegong som vegen til å ha ein stemme. Utdaning er lik makt. Derfor er viljen til å utføre sterkt til stades. Er viljen i vår kultur så mett av den materielle velstanden at det vert for vanskeleg? Det er lettare å rette fokuset mot seg sjølv, riktig i mot seg…kroppen og den personen ein vil framstå å være, vert det som er viktigast. Der melankolien boset seg i hjernen og tek bort vitsen. Vitsen med livet.

Eg veit ingenting, men eg veit det er mykje som er ut av proporsjonane…..og at det ikkje fører til noko godt å ha eit for stort fokus på det.  Ein kan berre gjere sitt beste. For alt går sin gong, med eller utan…….men tankane surrar.

Det har vore fint å fått andre sitt synspunkt på opplevinga av ungdom og utdaning i vår kultur.  Er det noko som skjer?