Plana for dagen var å stå opp tidlig for å sette seg ned å skrive. Våkna halv ni. Tidlig var for sent.
Her kommer noen plager og klager.
Temeperaturen min viste feber og på føttene klør det, noen har nok stukket meg. Mange steder. Jeg klør og det blør. Nasen renner. Fingrene er fortsatt dovne. Spesielt pekefingeren. Ekkelt å ta bort i noe som i «alt».
Ringte legekontoret i går, jo, det var bestilt MR 14. august. Ring røntgen, ble jeg rådet til.
Innen tre måneder sa de der. Jeg spurte om nervebaner kunne bli skadet når de lå i klem i over lengre tid. Så får bare håpe de ikke gjør det da. Det var det som ble sagt
Jeg har gjort øvelsene mine, håper de løsner opp hele greia og at det her også kan bli et minne som går inn i glemselen.
Skal til fysioterapeut i dag. Har sendt melding om det er greit for henne med forkjølelse og det var det, men hun utsatte likevel da ho fikk høre om temperaturen.
Er lei av disse helsemessig avsporingene.
Men en må nok bare igjennom.
Hører på nyhetene at det er en del «rusk» i befolkninga.
Ute regner det.
I dag er det høst.
Nå skal jeg spise, så tar jeg med meg sjøl ned på kontoret.
Ute skinner sola. Over tåkelaget. For det er grått. Grått. Gyllent og grått.
Jeg sitter her og hører på et opptak.
Reprise på Ni-timen.
Et innslag fra tidligere i uka.
Om Jokke.
Jeg har vært påkonsert med Valertinene. Og jeg har gravlagt ungdommen.
Sola kom fram siden.
September med glød.
Trondheim sto på programmet midt i uka som gikk.
Konsert.
Jokke og Valertinene.
De originale medlemmene av Jokke & Valentinerne ønska å hedre og feire Joachim. Valentinerne består av May-Irene Aasen, Petter Pogo, Håkon Torgersen, og med Vidar Rugset på vokal og gitar.
Da jeg fylte år nå i sommer fikk jeg to billetter.
Helst ville jeg ha med meg alle mine tre.
Og slik ble det.
Yngste skulle oppover fra Oslo, på tur til Oppdal og saueleiting.
Eldste var med meg.
Vi møttes hos mellomste.
Så var kvelden der og vi labba ned til «Havet».
Og så var det igang.
Lyd og lys.
Jokke vil ha fylt 60 år nå i september og bandet ville hedre han.
Så kom de kjente låtene, lydveggen var betong.
Yngste var å henta propper til å ha i ørene til oss alle etter hvert.
Jeg kjente rytmen.
Rundt meg var det folk i alle aldrer, de var i det.
Tenkte på dette, en lomme i tida, et besøk til bake, til ungdommen.
Godt voksne mennesker møtte igjen sin egen ungdom.
Og jeg gjorde oppdagelsen, om min ungdom.
At den definitivt var over.
Og jeg kjente det var greit.
Jeg hadde alt for lite energi og det må jeg ha lov til.
Det var fint å gravlegge sin egen ungdom med denne konserten.
foto:ingrun
Han som aldri fikk lov til å oppleve å bli 60.
Etterpå var jeg veldig tappa, så det var nesten på kanten av forsvarlighet å gå.
Nå håper jeg både å få tilbake følelser i fingrer og at jeg blir bedre.
Likevel, jeg angra ikke.
Jeg drakk vann, noe anna kunne jeg ikke putte i meg.
På tur hjem hadde gjengen og jeg flere stopp.
Vi stopper utenfor Uffa, satte oss ned inne i en skogkrull, praten gikk.
Eldstemann og søstrene hadde mye å snakke om. Gjengen og mora, som delte likt og ulikt.
Folka på nabobordet ble stille.
Det er kanskje ikke hver dag en mor og hennes voksne barn ramler innom et lukket og skjult område midt i en by.
Plutselig forsvinner eldstemann opp i et tre, blir borte i mørket.
Treet er høyt og jeg syns det er greit å gå videre. Behøver ikke så å se opp i mørket og være redd…
Alle kommer etter, altså gjengen min.
Vi går foran hekker og stakittgjerder.
Innfor høre jeg noen som beveger seg i takt med oss.
Blir nesten ekkelt, til jeg oppdager at det er regnjakken min som lager lyden.
Så er vi hjemme og jeg gjør noe jeg aldri gjør.
Legger meg både med sminke på og uten pussing av tenner.
Fullstendig oppbrukt.
Ungdomstiden er for langt bak, snart er jeg pensjonist.
Og Jokke, Joachim Nielsen, vil ha fylt 60 år i dag.
Jeg sitter her og skulle gjort alt mulig av andre ting. Eller aller helst vil jeg bare at tiden har tatt det med ro. Slik at jeg bare har kunnet ha all den tid jeg har behov for til alt.
I går kom jeg meg en liten tur ut, uten at jeg fikk gjort det jeg egentlig skulle.
Utenfor inngangen blomstrer georginene jeg kjøpte tidlig i sommer, en rød og en hvit.
Den hvite har ikke slått ut i blomst ennå.
Jeg må berge de til neste sommer.
På andre sida blomstrer mynte. Må få tatt dem inn og tørka de.
Rett fram står søtmispelen. Den har blitt stor.
Jeg går bortover mot fjøset, de slanke stråa har blitt gule.
Oppom på ekra ligger opphugd tre som skal blitt til ved. Det var en nabo som har lagt det fra seg. Han sier han skal få de kutta opp…
Epletreet byr på røde epler, tror jeg snart kan ta de inn. Kanskje i dag…
Tredje gangen det er slått i sommer, rennene lager mønster på jordet.
Skogen begynner å få en farge av høst.
Jeg går inn i den og tar stien ned igjen.
Det var fint med den lille turen.
Etterpå var jeg likevel ikke til noe særlig.
Jeg fikk bakt en loff. Middagen ble rester etter dagen før. To tacolefser lagt i en form med tomat, skinke, våløk, ost og eggestand i og stekt i ovnen.
Ellers rann nasen og pekefingeren er like doven og følelsesløs.
Det samme i dag. Temperaturen inni meg var litt høy.
Jeg vil bare ha energi -.
Men kanskje trenger en bare å roe ned når kroppen ikke vil…
Uansett, i dag må jeg besøke mor. Vi skal besøke en tante som har knekt et ribben og ligger på sjukehjem.
Kanskje jeg ikke burde besøke to eldre damer når jeg snufser, men jeg føler ikke jeg er så dårlig at jeg kan dra. Fikk også vite av mellomste at hun hadde snakka med barnebarnet og hun hadde sagt at bestemoren gledde seg.
Utover golvet ligger det strødd madrasser. Det pustes, mine små som har blitt store.
Det suser litt i ørene, de er ikke vant til lyden fra en konsert lengre.
Dagen derpå.
Jeg sovna først da vi var hjemme igjen kvelden før.
De satt kviskrende ved spisebordet, samboer til mellomste hadde to viktige møter neste dag, han måtte ikke vekkes.
Så ble det helt stille. De hadde gått ut på terrassen for å fortsette praten der.
Jeg våkna først til dagen. Nå var det min tur til å innta terrassen med et stort glass vann. Jeg drakk bare vann kvelden før også, bare litt øl til maten før vi gikk.
Mellomste våkna og kom ut fra soverommet. De to på madrasser våkna også til den fine dagen.
Vi måtte ha en god frokost, så oppgaver ble fordelt.
Eldste og yngste rydda etter middagen dagen før og mellomste og jeg gikk for å handle.
– Vi kan gå inn her, sa hun.
En spesiell port var åpen.
Inn til en eventyrlig verden.
Langs veien sto det lykter forma som blåklokker.
Vi kom ned til et område med en rund dam.
I dammen var det en fisk som spruta vann. En dansende ballerina. En cello eller bratsj det kom noter ut av og en blå hund.
Mellomste ble inspirert.
Turen tilbake fra butikken gikk gjennom verdens hyggeligste boligområde. Det blomstra over alt, det hang blomkarse over murer, frukttrær og sittegrupper. Klær som hang til tørk på snorer.
Det var så fint at jeg glemte å ta bilder, jeg bare kikka og nøt alt det vakre.
Tilbake dekte vi bordet.
Epler, plommer, pesto og godt brød. Det smakte vilt godt.
Vi åt, drakk kaffe og snakka.
Snakka om at dette måtte gjentas, at vi møttes og gikk på konsert snart. Eller andre ting for den del.
For vi trives sammen.
Vi deler mye, ingen av oss er en helt annerledes mennesketype enn de andre. Så klart er vi ikke kopier, noen har mindre tålmodighet, noen blir mer høylytt og noen er stillere.
Men vi lærer også av hverandre, ikke minst å lytte, forstå, respektere og forklare.
Så vi satt mange timer der i sola. Før nye avtaler og planer måtte få slippe til og de nye hjula på bilen min fikk trilla hjemover i rushen.
For nå er de slitte dekka skifta, bilen har fått oljeskift, fått stramma brekket og orden på blinklys.
En sjelden gang en regning, men for oftest sluses de gjennom andre kanaler.
Tom for reklame, den ble stoppa for mange år siden. Glansa papir uten bruk.
Menighetsbladet, Fagbladet og noen andre lignende skrifter ramler innom.
For en måned siden, eller to, fikk jeg et kort. Hun som hadde sendt kortet kom hjem lenge før og jeg visste det ville komme, men artig likevel. Mellomste sine tettskrevne setninger om gleden av å ha en uke på en gresk øy.
Her om dagen svinga jeg innom postkassen, der låg et blad.
Og et kort.
Det var til meg, men det var satt på en klistrelappe med min adresse. Den som var skrevet på var uten gateadresse og mangelfull. Og i kortet sto akkurat det, at det var en tynn adresse.
Jeg las igjennom den korte teksten, om reise, land og by. Kortet var produsert i Sverige og sendt fra Paris. Eneste underskriften var en smily.
Men hvem var kortet i fra?
Opp gjennom tida har en blitt kjent med mange folk.
Likevel…
Det var minner fra ungdommen som dukka opp og jeg ble ganske fort overbevist.
Om han jeg ble kjent med gjennom en av jobbene jeg hadde da, som jeg kunne snakke med alt om. Som jeg opplevde som en sjelevenn.
Som kom på besøk like etter jeg flytta til Trondheim. Vi satt på Nordre og skyggene bevega seg som et solur for en tid som bare gikk og gikk men vi var konstant, for vi delte tanker og lot tiden gå.
Husker jeg spekulerte på om det var rett å sy på den brudkjolen jeg sydde på…
Ti år etter var neste gang, da kom han på besøk dit vi hadde flytta.
Jeg var blitt tykk og mor til tre små.
Ønsket om å være den jeg hadde vært var sterk, den tynne, unge meg. Det ødela, men jeg satte meg ned etterpå og fikk skrevet en novelle som kom bort.
Jeg fikk mange livstegn, uten at tiden var der til så mye respons.
Åpne invitasjoner.
Et menneske en hadde en spesiell conection med.
Så forsvant han.
Nesten helt.
Mener jeg sendte melding en gang, uvisst hvor mange år siden, om dette var hans mobilnummer.
Fikk svar om at det var riktig og at han bodde sammen med noen.
Han var en globetrotter. Bodde en stund i London, siden i Stocholm. Jeg spekulerte på om han hadde flytta tilbake til Oslo.
En annen gang, også for mange år siden, skrev han her på bloggen min.
Han var kortet fra.
Det var veldig artig å få et livstegn. Sjøl om han ikke hadde skrevet under med at det var han.
En gåte som ble løst.
Rimelig raskt.
Treffa med han gjennom et liv, i lange skritt.
Og et mine dukka opp;
Jeg går nedover Hegdehaugsveien. Foran meg ser jeg et hodet som rager over andre sine, og jeg skjønner hvem det er. Det var en stund siden sist jeg hadde sett han, så jeg setter opp farten for å nå han igjen. Han går over Parkveien på grønt lys. Jeg må stoppe for rødt og ser han forsvinner inn i Slottsparken. Det kommer en trikk som ringler, kanskje for at folk ikke skal stå så langt ut i krysset. Jeg ser opp og inne i trikken, da ser jeg han, han sitter der og vinker og smiler til meg.
Et pussig sammentreff, han som jeg hadde prøvd å nå igjen hadde på en måte vært et varsel.
Godt å vite at han lever der uti i verden et sted. Og så har det vært morsomt og truffet han en gang til i livet. For å se om kontakten fortsatt hadde vært der.
Han var et av de menneskene som sitter igjen i minnet som et menneske med refleksjoner, en jeg ikke glemmer.
Noen ganger møter man mennesker, kanskje bare en gang og de setter spor. Andre har en sporadisk møter med.
Og vi som følger med i dette veit det er Utfriluft som er i fri flyt med forslag og utfordringer.
En sort sau vil alltid skille seg ut fra flokken av hvite sauer. Og vi kjenner alle begrepet «det sorte får». Et begrep om den som ikke passer inn, kanskje opprøreren, men ofte får vi også sympati for denne alene-duden.
Bildet er tatt av Roland fra Pixabay
Og hvordan passer vi inn eller ikke passer inn?
Hvordan skiller vi oss ut?
Jeg hadde en greie fra jeg var ganske lita, jeg hadde en stor forakt for de som svikta seg sjøl for å bli godtatt. De som var slike ryggsleikere.
Da gikk jeg før alene.
Er nok ikke like hard i den dommen i dag. Er nok mer klar over at den vi er, er i-oss-lagt fra tidenes morgen.
Da jeg skulle bestemme meg for hvilken utdannelse jeg ville ta, var jeg den eneste i klassen som valgte annerledes. Jentegjengen valgte alle noe innen helse, som de hadde lyst til å utdanne seg til.
Og så ble jeg så forskrekkelig lang. Tynn var jeg også.
Men samtidig prøvde jeg nok ikke å skille meg ut.
Følelsen var og den er der fortsatt, at jeg er annerledes. Men jeg less som at jeg er ganske lik de jeg møter. Og så har jeg ikke så behov for å markere, for det holder at jeg vet.
Men jeg husker jeg likte at en kjæreste til en av søstrene mine som jobba på verftet der jeg voks opp, fortalte hva de andre hadde sakt da jeg gikk forbi utenfor på veien.
– Hva har hun på seg i dag…
Jeg likte at de syntes jeg var aparta, for det livet jeg trodde de levde, ville ikke jeg identifisere meg med.
Og i dag…
Det har ingen ting å si, for jeg vet det jeg vet. Og det er nok.
For vi har liksom en bit av det meste, likt og ulikt. Og kanskje skiller jeg meg ut og kanskje gjør jeg ikke.
Uansett, jeg er unik, fullstendig ulik alle andre og helt lik. Slik vi alle er.
I går begynte jeg et innlegg med at det skikkelig pissregna, det ble skrota. I dag skinner sola fra blå himmel på årets først høstdag.
Jeg våkna og så at klokka gikk.
Har nok vært mer sjokkerende om den hadde stoppa.
Det var stille i huset.
Denne søndagen.
Vurderte om det snart kom lyder fra sønnen. For han var dette en viktig dag.
Han skulle ha sin debut.
Som jeger.
Eller mer presist, være med i et jaktlag.
Og han gledde seg.
Like etter jeg hadde stått opp kom han også.
Nå har han dratt, med sekk med skift i, matpakke og kaffe.
Blir spennende å høre hvordan dette går.
Sjøl sitter jeg her og har ingen plan. Anna en rydding, gå gjennom øvelsene for kranglete kropp og kanskje skal jeg ta turen opp i haugen. Kan finne sopp, for eksempel.
Jeg har en ro.
Akkurat i dag er dagen mer min enn på lenge.
Det er så godt.
I går var jeg tidlig oppe, da hadde jeg jobb.
Turen gikk ut til museet der det kom en stor gjeng. Men det gikk bra det også. Sjøl om jeg kan snakke på automat, ikke eie orda mine. Og da kommer det mye rart ut.
– 1953, sa jeg og mente 1853.
Hjemme igjen ble det etter hvert miksa sammen en pizza. Sønnen syntes det var den beste pizzasausen han hadde smakt.
Da blir hu’mor stolt, men det var skikkelig enkle greier, bare hermetiserte tomat + litt tomatpurre, løk, hvitløk og chili.
Før vi spiste scrolla jeg på mobilen.
Da opplevde jeg noe sprøtt.
Siden så jeg Bunny hadde den sammen opplevelsen med en teori.
Appen til facebook hadde fått svart bakgrunn og blå F. Hva nå enn det er som gjør det valgte jeg å slette fb fra mobilen enn så lenge.
Vi snakka om det, sønnen og jeg, at egentlig skulle en ha sletta alle plattformer. For det er klart vi er bra kartlagt gjennom dette, de forskjellige plattformene. For meg personlig har det lite å si, om Google vet mer om meg enn jeg sjøl, for slik i all enkelhet lever jeg greit med det. Om jeg får fullt av vaskemaskiner i feeden etter og ha sett må en maskin eller at jeg får bekrefta mitt virkelighetsbilde som jeg allerede har, fordi mine handlinger blir speila. Så lenge jeg vet det er slik. Og jeg vet at det er min rolle som konsumer som er interessant.
Foreløpig.
Nå er kjøpegenet mitt blitt nokså svakt, reklame irriterer mer enn lager et behov og jeg har en personlig kamp mot Temu. Men opplysningene som gruppe, som en befolkning, kan disse opplysningene være rett og slett farlige. I feil hender eller til feil bruk, kan denne kunnskapen være fatal. Og det kan så klart komme. For vi er en ganske bevissløs flokk, mange av oss.
Så derfor fortsetter jeg min sang om mat og mitt liv…
I dag går jeg for en oppskrift fra Tomsmatprat sin side, denne HER.
Må legge leirgryta i vann.
Men det er lenge til middag.
På fredag kom mellomste søster innom, hun hadde med en gave.
En stol…
Gjett om jeg ble glad, her er min gamle.
Jeg har nok fått en bedre stol fra jobben til kontoret, men nå har en god arbeidsstol når jeg avslutter jobben også.
Det er søndag med sol, jeg har «ny» stol.
En pause i tilværelsen.
Til uka skal jeg skrive artikkel, på konsert, klipping av hår og time hos fysio.
Ellers har jeg ikke så mye på agendaen, så da bør jeg får til en del mer også… både privat og gjennom jobb.
