Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Heldig er den som ikke har noen avhengighet. Finnes de, spekulerer jeg på…

Sjøl har jeg hatt opp til flere avhengigheter. Både rare og normale. Når jeg skriver «rare» spekulerer jeg på hva som er den rareste…

Må tenke litt på den, prøver å si noe om det lengre ut i innlegget.

Mens jeg skriver søker jeg litt i rundt på nettet.

Det de fleste tenker er rus, enten i form av alkohol, narkotika eller andre stimuli som påvirker.

Noen av oss er visst nok mer utsatt for avhengighet.

Jeg er nok disponert, i mange år røyka jeg.

Og du verden jeg prøvde å slutte mange ganger.

Når jeg skulle ha barn greidde jeg det, for da gikk det ut over andre. Det var sterkt nok, men etter amming begynte jeg på igjen. Nå voks barna opp i røykfritt miljø, for vi gikk ut.

Vi var to.

En eller annen gang for rundt 20 år siden slutta jeg. Han jeg var gift med og jeg skulle slutte sammen. Da hadde jeg nok øvd så mange ganger at jeg klarte det.

Han som siden ble en eks fortsatte. Så når vi møttes hendte det jeg ‘bomma’ av han, i juler når han var her eller andre ganger der vi møttes.

Men det kunne gå månedsvis mellom jeg tok en røyk, så avhengigheta hadde jeg fått bukt med.

Etter jeg ble diagnostisert med revmatismen for en fem-seks år siden ble det helt slutt på ‘bomminga’ også. Røyken var blitt historie.

Som ung hadde jeg en annen avhengighet en periode.

Og det blir nok den rareste avhengigheten. Jeg ble avhengig av å legge kabal.

Greidde ikke slutte.

Til slutt reiv jeg alle korta i fire biter og kasta alt.

Det gikk mange, mange år før jeg turde å anskaff meg en kortstokk.

I dag går det helt fint.

Men jeg har en annen avhengighet, en jeg nok deler med mange.

Det er mobilen, for er alt for mye på den, griper etter den veldig mange ganger i løpet av en dag.

Kan være vanskelig å slippe den for å gå i gang med noe annet.

Jeg har også lasta ned spill.

Nå begynner telefonen min å bli noen år, så lagringskapasiteten er ikke god. Jeg får ikke laste opp program som jeg bør, for lagringskapasiteten er så liten. Må nok gå til anskaffelse av en nyere telefon.

Jeg hadde bare ett spill igjen. Hadde hatt det en god stund. Det spilte jeg når jeg så på tv, kanskje sammen med folk og til og med på do.

Spillet har gitt meg en god dose dopamin, jeg følte på belønning.

I går sletta jeg spillet.

Det tomrommet jeg føler etter spillet er interessant.

Så mange ganger jeg har tatt etter telefonen det siste døgnet for å spille noen omganger.

Det forteller meg at det var virkelig på tide.

Nå må jeg fylle tomrommet med noe anna som gir meg en positiv opplevelse, et dopaminpåfyll.

Og helst noe som er mer konstruktiv. Så nå må jeg venne meg av denne avhengigheten.

Nå er ikke disse av de alvorligste, men nok til å skjønne at folk kan bli avhengige. Avhengige av mye verre ting enn å legge kabal.

Legger ved en video jeg fant til slutt.

♥

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Å våkne til en lørdag med sol er noe inn i hampen… ja du forstår, GODT! Sjøl om de første minutta er litt skrapa.

For de er ikke slik «YES».

De krafser litt i sinnet.

Men så ser jeg dottene av lys på soveromsgardinene, solglitter sila gjennom løvverk.

Jeg kommer meg på badet, da ringer mellomste.

Hun hekler og vi ser og snakker på facetime.

Hennes kjære kommer opp de tre etasjene, han har vært ute og handla frokost.

De koker egg og jeg også koker meg et egg.

Vi snakke sammen en stund.

Jeg viser henne en auberginer som har begynt å forandre farge på skallet. Skjærer den opp og ser den har fått flekker. Mellomste foreslår å lage en lasagne og sender meg en link til Trines matblogg.

Koselig lørdagsmorgen.

Jeg oljer skivene til auberginene og setter i ovnen. Har alle ingrediensene i hus, utenom hvite bønner. Men har brune og tenker de får duge.

Kanskje det blir vegetarlasagne til kvelds. Ikke pepperbiff med stekt hjetresalt og stappe av sellerirot og mandelpotet.

Ser jeg må vanne plantene.

Det er så mye jeg vil pakke inn i en slik fridag.

En dag uten planer.

I gårkveld sendte sønnen meg en link, han hadde laga musikk.

Vi du høre er det bare å trykk på bildet, der ligger det en link inn til Soundcloud:

– Du kan dele, sier han.

Jeg syns det er så artig og deler gladelig, for han er egentlig restriktiv på slikt.

– Vi må prate snart, sier jeg.

– Ja, vi må det, sier han. Han er ikke et telefonmenneske.

Yngste regner jeg med sover. Hun har jobba utover natta.

På puben.

I kveld skal det være en presentasjon av en musikkvideo hun har vært med på å lage. Hun er utdanna innen film. Men jobber med mye anna i tillegg til puben, vært med en del prosjekter og med ungdommer sammen med søstera.

Mellomste har også den type utdanning, men det er teater for henne. Hun ble nettopp spurt om å hun ville ha rollen som julenissen hun har hatt de siste åra på en besøksgård. Men takka nei fordi hun har takka ja til et vikariat i barnehage ut året.

De har samme type utdannelse som meg, begge, det finnes ikke jobb, den må de lage sjøl. Så for å leve må de jobbe med andre ting.

Sønnen er også kreativ, han bygde seg et studio – men vært mindre produsert nå en tid.

Jeg er veldig begeistra for det de alle lager. Og veldig glad for at han har jobba med musikk nå. Han vurderer ellers å bli tømrer.

Sier jeg er deres største fan.

En er ganske knytt opp med det barna gjør, om de strever, om de får til det de ønsker, om de har det bra.

Alle tre har veldig fine, snille og gode kjærester. Det er så godt å høre om at de møtes og spiser middag-, går på hendelser-, at de har glede av å dele tid sammen.

Det er en gave.

Men jeg må også lage meg et bra liv rundt meg.

Der har jeg vært lite flink. Det er ikke slik at jeg må ha en stor skare med venner, men en eller to veldig gode venner burde jeg hatt plass til.

Slik som nå gir jeg for lite plass til slikt. 

For jeg er for sliten.

Et ord jeg begynner å bli mektig lei av. Jeg vil ha rydda det ut av vokabularet mitt.

Det er lørdag.

Jeg vil bare tenke på det som er godt og bra.

Tanken var å melde meg på et seminar som handla om permakultur, pust og et stykke av pilgrimsveien.

Alt dette appellerer.

Men fant ut at det nok ville bli for krevende. At det nok ville tappe meg for mer energi enn det det ga.

Tror det var et riktig valg.

Derfor har jeg dagen min til meg sjøl.

Og jeg har lyst til å gjøre så mye…og litt vil jeg nok får gjort.

Det skal jeg glede meg veldig mye over.

♥

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Fredag og fri. Fri og fredag. Jeg har igjen vært i en sentrifuge, eller noe slikt. 

Da jeg hadde fått pusten igjen i går kveld, etter å undersøkt litt.

Det var da tanken falt ned, jeg blir testa.

For mange gir nok ikke en slik tanke noen mening.

På bakgrunn av kurset jeg starta med dagen før, som sa at alt lå foran en som muligheter…og ikke minst, at en skaper framtida med tankene-.

Hvordan tenke at alt er juhuu etter en slik hendelse.

Nå skal jeg skrive om nok en utfordring, et uhell. Der jeg sitter igjen med to følelser, enten kunna spole tida tilbake eller gå ut en dør i tilværelsen og inn i en lettere en.

Og så over til historien:

I går skulle jeg i et møte og ble spurt om jeg kan ta med en til i bilen.

Så klart kunne jeg det. Jeg arbeider med er å unngå stress, dro derfor tidlig avgårde for jeg hadde noen ærend. 

Passasjeren ville gjerne hjelpe til, så da jeg både skulle inn et bakeri og fylle drivstoff på bilen, gikk jeg på bakeriet etter jeg hadde trykt inn bank-koden ved pumpene.

Vi kjører i fint driv videre.

Eller fint…

Bilen starter tidlig å lugge litt.

Og den lugget mer -.

Til slutt spør jeg om det ble fylt diesel og ikke bensin, opplever jeg får bekreftet og svarer at det sto så klart i luken inn til tanken hva som skal fylles.

Lugginga blir verre, og jeg girer om ofte for å se om det gir seg. Hjernen min tenker at det må være feil drivstoff, samtidig at jeg prøver å si at det må være noe annet, til meg sjøl.

Etter fire mil skal jeg innom en butikk. Underbevistheten sier meg at jeg kommer ikke til å starte etterpå.

Og det stemmer.

Den følelsen -.

Det var fylt bensin.

Og regnet pøsa ned.

For det gjorde det.

En perfekt illustrasjon til situasjonen, til en film-.

Det var igjen under en kilometer dit vi skulle. Kort vei å gå, men ikke i det øspøsende. Så vi vart henta. Det ble ringt til verksted og bilberging. Og det gikk buss vi kunne ta tilbake.

Og bensinfylleren tok på seg hele skylda, men egentlig følte jeg for å dele den… for jeg skulle vært tydelig på drivstoffet. Men det var virkelig borte, skikkelig borte, for i mitt hode var det så opplest hvilket drivstoff bilen brukte, at det var ikke en mulighet.

I starten og lenge etter jeg hadde kjøpt bilen, hadde jeg realitets-sjekk på jeg tok riktig pumpe. Hadde bensinbil tidligere.

Møtet gikk av stabelen, bilen ble henta, vi ble kjørt tilbake og jeg helt hjem.

Og på det tidspunktet var jeg helt doven.

Jeg fikk kommentar på at jeg ikke ble sint, nei…

Kontrollapparatet mitt sier til meg at det er det ingen vits i.

Det var hysterisk godt å være hjemme etter dette, men jeg gikk også rett i «kjelleren» med det samme.

Jeg syntes det var så ekkelt, så unødvendig og så håpløst.

For jeg følte jeg absolutt burde være mer etterrettelig i situasjonen og dermed var medansvarlig.

Men jeg har beint fram ikke råd, det er ikke så lenge siden at alt oppsamla kapital gikk ut i denne bilsituasjonen pluss at jeg også måtte bruke kreditt. Jeg som ikke drar kredittkort. 

Og så begynner bremsene igjen å bli dårlig. Livredd for å oppleve dette igjen.

Så dette krever også et verkstedbesøk.

Men jeg har sjekka, at dette går nok på forsikring…mister sannsynlig bonus – men det får jeg ta på min kappe.

Da blir det bare egenandelen igjen. Nå vet jeg ikke hva den er.

Dette skal jeg få sjekke senere, når jeg kan spørre om når bilen kan være klar om et par timer.

Sist tok det lang tid.

For… jeg skal handle, både til meg og mor, på mandag skal jeg kjøre mor på sykehuset og på mandagskvelden kjøre søsteren min hjem etter hun har satt bilen på verksted. Blir ikke bilen ferdig, må jeg ringe for å avbestille timen på sykehuset.

Så nå må jeg arbeide hardt med tankemønsteret, overbevise meg om hvor heldig jeg er og ha god tro på alt som kommer meg i møte… for nå vil jeg ikke mer-.

Om det er slik at du skaper framtida med tankene dine…

Jeg vil tro og være sikker på at alt som kommer meg i møte er helt superfint.

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Sammenhenger eller tilfeldigheter, det kan en alltids spekulere på. Jeg har ramlet i en flyt og det føles fint.

Av og til får jeg lyst til å kartlegge når ting starta, når starta dette jeg vil fortelle om i dag…

Kanskje er det bare fra starten, en gang.

I mange innlegg, nå, har jeg latt falle noen ord om at jeg skal fortelle…

Fortelle hva jeg skulle starte med.

Det er litt rart å se tilbake på hvordan jeg ble ført fram til dette.

Tilfeldigheter?

Jeg sliter med min energistrøm, leiter etter et hvorfor-.

For ikke så lenge siden skrev jeg dette innlegget.

Ble av en eller annen grunn opptatt av «nær døden» opplevelser og kom over en rekke YouTub videoer. Og dere vet allegoriryemer på fb -.

Det dukka opp ett av alle disse webseminarene som skal fange deg til å bestille noe.

Jeg kjente jeg ville finne ut mer og satte meg ned en kveld.

Seminaret var veldig interessant og prisen på kurset for høy for meg.

Etter en kraftig diskusjon med meg sjøl, der jeg sleit med å komme forbi salgsinnspurten… Jeg jobba en gang som selger, en hel måned, ble syk av det og har blitt veldig lydhør for når noen skal selge meg noe, overbevise meg.

Etter denne diskusjonen med meg sjøl, fant jeg likevel ut at skulle jeg tro på budskapet og at jeg hadde fødselsdagspenger jeg har spart til symaskin… kanskje det var en bedre investering og legge pengene i dette.

Kurset heter «Slå på din kvinnekraft».

I går starta det.

Sjøl om dagen hadde vært lang og konsentrasjonen min da bruker å være elendig, så satte jeg meg ned for å lytte.

Temaet var sykluser, kvinners sykluser… og hvor jeg kjente meg igjen. Dette at jeg er slik den ene dagen for så å oppleve meg sjøl som annerledes dagen etter. At noen ganger er man ekstrovert og andre ganger introvert.

Kunnskap som jeg ikke med mine mange år fikk ta del i da dette føltes som verst, men som jeg har hørt døtrene har lagt opp til å spille på lag med. Spille på lag med seg sjøl.

Jeg angrer ikke på symaskina, nå skal jeg sy sammen mitt eget liv for et helere bilde.

Større aksept på den jeg er.

Gjennom det vil en få en enda større aksept for andre, for det vi lever i.

Lytte bedre.

Lytte bedre til alt.

Og mangt av det jeg hørte i den første modulen ga gjenklang i tenkte tanker.

Så jeg gleder meg til fortsettelsen, men først skal jeg arbeide mer med første del.

Og så ser jeg det jeg har starta med, slik som skrive opp i en bok for å får en oversikt, føyer seg helt perfekt inn i det jeg er i gang med.

Livet ass…

♥♥♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har satt meg til hest på en ny dag. Håper det blir et fint trav gjennom dagen.

Ikke så mye i gallopp, men luntene og noen gang fint trav.

Jeg har gitt meg fri i starten av denne dagen. Begynner jobb i 11-12 tida.

Kjentes godt med rolig start.

Følte at jeg ikke var direkte på plass, men likevel fungerende.

Fikk avslutta gårsdagen fint, fikk skrevet i boka mi etter rådgiving fra Kari.

Skrev om det her.

Så fikk jeg også en råd fra  Natheless i en kommentar, om å sette opp plan om kvelden for neste dag og i tillegg skrive opp noe å gjøre som gir glede.

Jeg har begynt med begge rådene, ennå litt haltende.

Ser at det jeg skal gjøre for glede er vanskelig å få til.

Jeg passer på meg sjøl, vokter, hvordan få dette damemennesket på 178 til å fungere.

Fikk også et tips av søstera mi, som jeg har lyst til å få til. Har lyst til å komme i gang med meditasjon. Hun fortalte at av og til etter meditasjonen sin, skrev og tegna hun for seg sjøl det som falt henne inn etterpå.

Syns det hørtes ut som en veldig god ide.

Så planer har jeg.

Dagen starta planmessig i grunn. Tømming av restavfall sto også notert i mitt indre, så måtte ned med avfallet før bilen kom. Kunne ikke gå ned med det i går kveld, det blas og regna for mye. Det er så lett for at dunken bikker da, derfor venta jeg til i dag.

I går forsvant den siste overmodne bananen, i fryseren er det tomt for bakevarer. Det har det vært en liten stund, men bananpannekake har berga frukostlunsjen.

Derfor var neste post baking. Så nå, endelig, står en deig til heving. Rundstykker med gulrot og cottagechees i.

I tillegg har jeg fått kryssa ut to av gjøremåla på lista mi  for dagen i dag, to ting utenom de jeg har nevnt ovenfor.

Ikke den som står for gleden, men to av må’ene.

Derfor føler jeg dagen er i godt trav.

Nå skal jeg straks bake ut, etter hvert ta bilen og turen til museet, besøk innom mor.

Og så, tam-tata-ram, i løpt av dagen begynner jeg med noe jeg har nevnt ved flere anledninger.

Det er et kurs.

I neste innlegg skal jeg si mer om hva jeg er i gang med.

Ønsker deg som er innom, en nydelig dag med masse glede.

♥

I en samtale her om dagen kom noe opp til overflaten. Det satte meg ut. Det å bli satt ut, bli rista litt i, er ikke så dumt.

For jeg liker meg sjøl ganske godt, jeg gjør det.

Aksepterer meg for den jeg er.

Og jeg aksepterer at andre er dem de er, mener jeg-.

Sjøl om jeg nok kan tenke andre tanker, av og til, inni meg.

Tanker tenker en vel i hovedsak inne i seg, for jeg innbiller meg at tankene sitter i hjernen, sitter i hodet…

Men det var ikke tankene jeg skulle skrive om…eller på en måte er det vel det også.

En kan også spørre seg om hvor stor plass tanker skal ta…kan ta-.

Men tilbake til starten, jeg mener at jeg syns jeg er ganske ok.

Greit menneske å bo i.

Opplever at de fleste også syns jeg er helt grei.

Kanskje for grei…

Jeg biter ikke hodet av noen, de som biter hodet av andre oppfatter meg nok litt vassen.

Nå har jeg ikke noe ønske om å bite hodet av andre.

I alle fall ikke i utganspunktet.

Men så var det den der «snille piken» da. En ordsammensetning jeg ikke kan fordra.

For jeg er ikke det.

Overhodet ikke.

Men så begynne jeg å skjønne…slik jeg lever nå…holder på-.

Jo, jeg er nok gått grundig i den fella.

Slik som jeg lever.

Slik som jeg gjør.

Samtalen jeg referer til i ingressen fortalte meg plutselig mer, om hvordan jeg så på meg sjøl.

Egentlig.

Her inne har jeg innlegg på innlegg der jeg forteller om gjøremål og slitenhet. Slitenhet av en slik karakter at jeg ikke orker noe.

Nesten ikke noe.

Så hører jeg meg si, at jeg tror egentlig ikke på min egen slitenhet…

Samtalen gikk ut på å være snill mot seg sjøl, ikke mistro seg.

Det som skjer da jeg sier dette om at jeg ikke tror på min egen slitenhet, egentlig en uttalesen som kom fra et dypere dyp, er;

Stemmen min blir skikkelig grøtete.

Tårene kommer.

Og jeg skjønner at jeg har trykte på et følelsesmessig punkt.

Skjønte at jeg kanskje må til å ta meg sjøl mer seriøst.

Finne ut.

Samtalen går videre, over til et anna tema, om jeg kan hente noen.

Og jeg har ikke lyst.

Jeg har virkelig ikke lyst, følelsene mine har ikke lyst.

Blir nesten kvalm.

Men så er det noe med å være det gode mennesket, om ikke å holde noen utenfor.

«Alle skal bli med»!  

Tror jeg har hatt denne holdninga fra jeg var lita.

Følte ubehag om noen skulle holdes utenfor, jeg ønsket åpne linjer, ikke slik kokkelimonke.

Men jeg følte jeg ikke makta, at det ville kreve enda mer av meg, om jeg skulle hente dette mennesket.

Og det neste jeg legger merke til, jeg vil ha aksept for dette valget.

Når jeg føler jeg ikke får det, prøver jeg å tilpasse meg.

Eller kanskje jeg dropper avtalen om å møtes. For å unngå at jeg burde sikkert hente…

Interresante observasjoner av meg sjøl.

Jeg vil ha aksept, jeg vil bli lika, jeg vil bli forstått.

Nå tror jeg ikke at jeg er den eneste som bedriver indre og ytre kommunikasjon på dette viset, tror vi kan være mange. Det er derfor jeg lager dette innlegget.

Også for meg sjøl, at om jeg glemmer dette kan jeg finne igjen innlegget.

For tror det var en viktig samtale for meg, at det satte et par viktige ting på kartet.

Livet og tankene er virkelig spennende saker, om de ikke blir for tyngende da.

De må ha noe letthet i seg.

Så nå tror jeg at jeg skal hoppe opp, følg opp og sette stopp.

Dagen blåses nesten bort, og den blir skikkelig vaska.

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Sola skiner inn gjennom vindua. Kjenner på et slags stress for alt en bør gjøre.

Egentlig har jeg en slags motvilje mot å skrive i nå-tid. Hva jeg tenker og hva jeg gjør. For jeg tenker vel alt for mye og gjør alt for lite.

Slikt er ikke så festlig å skrive om.

Jeg har starta på å prøve å notere ned gjøremål, hva jeg spiser og følelser hver dag. For å finne et mønster når det blir slik som det nå har vært en stund.

Men jeg glemmer det. Eller, – orker ikke.

Orker ikke å konsentrere meg om konstruktive tanker.

I dag er jeg tom for brødmat, skulle bakt, men det ble ikke.

I sofaen står enda telysholderene etter jeg vaska av bordet for et par dager siden.

Så veldig nede med å ha tiltaksevne.

Slikt er bare fryktelig kjedelig å skrive om.

Og å lese…

For konsentrasjonen er på bærtur.

Det gjelder lesing også, det er liksom hjernen ikke vil ta imot.

Det blir mange ganger for mye med radioen som står på.

Og jeg sutrer ikke, dette er ikke sutring, jeg vet det går over.

Tenker det er noen tanker som tar for mye plass, ting som må ordnes opp i.

Jeg vet bare ikke hva…eller hvordan.

Men noe som er positivt.

Jeg er i gang med strikking.

Om det ikke går så rasende fort, strikker jeg.

Jeg har ikke så mye garn, så det er spennende om jeg har nok til prosjektet, som er en jakke. 

Men nå… sola skinner og den bør jeg ut i.

Har du planer for dagen?

♥

Tid og hår vokser og fyker avgårde. Det som var i går er egentlig både uker og måneder siden.

Moren min sier egentlig det hun ser og mener.

Det er en god stund siden hun begynte å spørre om jeg ikke snart skulle gå å klippe meg.

Egentlig tidlig i sommer falt de første spørsmåla.

De betyr at hun også ønsker å klippe seg.

I noen år nå, etter jeg begynte på å klippe meg hos frisør igjen, har jeg tatt med mor. Salongen ligger der mor bor.

Da jeg feira fødselsdagen min i slutten av august var håret verken ‘fugl’ eller ‘fisk’.

Og akkurat det er greit, det skal ikke være det-.

Men jeg er enig med mor, jeg trengte en klipp.

For noen dager siden hadde vi time.

Før jeg dro tok jeg bilde, for jeg tenkte det kunne være greit med slik før og etter bilde.

Til og med en liten hestehale får jeg til.

En del timer etter var jeg igjen hjemme og klippinga utført.

Dama som klipper er kjempehyggelig, vi voks opp på samme sted og vi er tremenninger.

Men om kvelden var jeg bare så sliten, noe som syns på bildet.

Jeg føler meg alltid litt for strigla når jeg kommer ut fra frisøren, så neste morgen, før dusj og med masse frisørstuff i håret så jeg slik ut.

Egentlig er jeg godt fornøyd med klippen, syns det ble en bra form på håret.

Før i verden gikk jeg aldri ut før jeg kikka på meg fra alle vinkler, studert hele ansiktet og resten med lupe, la på sminke og gikk misfornøyd ut i verden. 

Det har jeg slutta med for flere århundre siden, i dag møter jeg verden oftest usminka og er mye mer fornøyd.

Det å ha for mye sjølfokus er nødvendigvis ikke så heldig.

Men inn i mellom tenker jeg at kanskje skal jeg bli litt mer forfengelig.

Kanskje jeg blir det etter hvert, etter kurset jeg skal begynne på…

Neste uke begynner jeg, og gleder meg.

Kurset, altså.

Tanken er at jeg skal fortelle litt om det.

Kanskje…

Etter hvert.

Nå er denne dagen godt i gang, skal ned på kontoret.

Akkurat nå sitter jeg i stolen min i en fillete singlet og ser slik ut.

Og håret og klippen er jeg fortsatt fornøyd med. Krever lite.

Men jeg vet det ikke varer så lenge.

For hår og år går fort, vokser, fyker, ryker og fer avgårde. Forandrer form og farge.

Ha en nydelig dag.

Liker du å gå til frisør?

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tror det er kork i flaska, propp i systeme- det er for lite flyt.

– Er det for lite system, tenker jeg.

Ja, kanskje er det for mye som flyter, men ikke som «i flyt». Det å være i en slik tilstand skal være bra.

Er det alder eller er det energi.

Uff, energi igjen… Tror om det mest brukte ordet i innlegga mine er ordet «energi», utenom «på», altså preposisjoner, «og» og «å» …slike ord.

Det var en ung jente inne på en av plattformene som kom med et innlegg som ga meg noe å tenke på, sjøl om det var logisk. Hun sa omtrentlig noe slikt; at for å få energi må du gjøre ting som gir deg energi…

Skulle gjerne ha linka til innlegget hennes, men har leita etter det uten å finne tilbake til det.

En bør lagre ting en kommer over som en liker.

Jeg ble sittende å tenke på hva er det som gir meg energi og som er av en slik karakter at jeg kan oppnå dette. For tror det må være enkelt å få til.

For hva er det som skaper energi?

Jeg liker veldig godt å snakke med mennesker, snakke med mennesker er nesten alltid interessant. Men du verden hvor sliten jeg kan være etterpå, så sannsynlig tapper det mer enn gir.

Det kan så klart være alderen, jeg møter i litteratur og egentlig over alt, at jeg er gammel. Jeg som nettopp er starta, som ikke har begynt på det egentlige livet ennå. Det er så mye jeg vil og skal, uten at jeg vet helt hva det er.

Før visste jeg det veldig godt.

– Skriv opp, sa Kari. Du vet Kari i blogg-verdene.

Innlegget mitt handla om det evindelige temaet, ‘slitenhet’.

Hun kommenterte:

“Mora di ser ut som ei vital og hyggelig dame 🙂 Det er ikke godt å føle at man “klarer” mindre og mindre. Noen ganger kan det hjelpe å skrive ned alt man gjør i løpet av dagene i f.eks. ei uke. For å se hva man faktisk gjør, enten det er mye eller lite. – Bare for å se det i perspektiv eller ha noe å forevise en lege. Kan også være greit å skrive ned hvordan du føler deg etter det ene og det andre, i så fall, for vi glemmer fort hva vi gjorde når. ❤️»

Det var dette innlegget hun kommenterte.

I går fant jeg fram en bok for å skrive i.

For å se etter sammenhenger.

I natt drømte jeg vilt og kaotisk, ikke drømmer som ga glede. Det er alltid så mange folk i disse drømmene mine. Og bilkjøring.

Neste uke begynner jeg på et kurs som jeg er fryktelig spent på. Det har jeg lovet meg å gjennomføre. Onsdagene blir hellige.

Det er et kurs som skal gi energi, tror jeg.

Og dermed er jeg inne på noe annet jeg må ta tak i. Jeg nevnte det tidligere i innlegget, det at det flyter for mye, for lite struktur. Jeg må nok bestemme meg for struktur, mer enn nå.

På grunn at jeg nesten er allergisk for planer som er tidfesta, etter år med stress, har jeg gått helt i andre retninga. Bare det jeg MÅ har tidspunkt. Ellers er tida flytende…men tror ikke det egentlig er så bra. Det heller.

Så må nok føre inn timeplana, har riktignok en timeplan, men en med noen faste få punkt med avtaler jeg lager bare med meg sjøl – og gjennomfører.

For det å gå inn i høsten med alder, begrensninger og muligheter jeg føler nå, gjør bare høsten mørkere.

Og det vil vi ikke ha.

♥

Skal jeg begynne på et innlegg nå, tenker jeg… Klokka viser kveld og mer enn det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men så er det dette at jeg er hoppende glad…og litt skjelven.

Og det har ikke noe med valget å gjøre, sjøl om jeg var innom og stemte.

Av og til er stress og ståk verdt følelsen etterpå-.

Det har vært en lang dag siden jeg våkna tidlig fordi jeg visste dette ble en lang dag med mye innhold. Likevel tok jeg meg en rolig morgen før jeg gikk ned til første oppdrag.

Etter en times møte gikk jeg inn i konsentrasjon. Da klokka nærma seg lunsj kunne jeg sette punktum ved denne teksten jeg har snakket om så mange ganger. Jeg fikk sendt den til korrektur, mellomste datter tok ansvar med den oppgaven.

Sjøl vrei jeg nøkkelen rundt å dura utover til museet. Rakk akkurat å sette på kaffeen før gjestene kom, to fagansvarlige for musea i Møre og Romsdal.

Jeg blir så glad når folk syns museet «mitt» er fint.

Etter gjennomgang på området hadde vi en interessant samtale med forslag, muligheter og slikt.

Halv fem satt jeg atter i bilen, nå skulle jeg hente mor for å stemme.

Hun spekulerte på om hun kunne sitte i bilen, for hun var ikke fin nok på håret. Nå sa jeg at skulle hun stemme måtte hun bli med inn. Og ellers blir det hårklipp i morgen.

Da dette var gjennomført dro vi opp til lillesøster og hun var glad for besøk. Etter et par kopper kaffe sa vi takk for oss.

Dette har vært dagen for kaffe, det har vært kopp på kopp gjennom hele dagen. Jeg som de fleste dagene ikke drikker kaffe.

Det hadde ramla inn rettinger på artikkelen min gjennom dagen, så jeg fikk sagt god natt til mor før jeg kjørte hjem.

Klokka var vel omtrentlig halv ti på kvelden da jeg satte meg ved datamaskinene. Nå begynte jeg å bli såpass sliten at jeg måtte konsentrere meg da jeg gikk i gjennom teksten og fikk retta opp.

Og helt til slutt, lagt inn referansene.

Teksten skulle være på 3000 ord, tror jeg hadde ca. ti ord for mye.

Faktisk så jeg at at skissen jeg satte opp i vår stemte overraskende godt.

Denne teksten som har ligget som en større og større mare, som jeg tenkte på nesten hver dag i hele ferien. Som laga fortvilelse, mørke skyer og håpløse følelser.

Da jeg trykte send… den følelsen, nesten bort i euforisk.

Den gleden jeg følte.

Lettelsen.

Jeg nyter følelsen.

Nå kan det hende at jeg får tilbakemelding om at dette ikke holder mål. Og uansett har jeg en jobb å gjøre med bilder.

Men i kveld har ikke de to siste setningen innvirkning.

Jeg er bare så happy-happy i kveld…eller mer riktig, i natt.

Og på turen hjem, over broene, var verden farga rosa på den ene sida og grå blått på den andre.

Og rett i front spente en regnbue seg ut.

I morgen skal jeg sove til jeg våkner.

Og jeg tror natta blir fantastisk god.

♥