Det er sakt at en skal ta elefanten stykkevis og delt, ikke alt på en gang. Eller var det den unevnelige elefanten i rommet…

 

 

Som barn var jeg ikke så opptatt av slik tankegang. Men det jeg var opptatt av var støttennene.

Noe så fantastisk.

Så planen min, når jeg ble stor, var å bli en elefant med store, flotte støttenner.

 

Nå ble jeg ikke det.

Jeg vet nesten ikke hva jeg ble.

Mer en potet, kanskje.

Jeg ble vel en utgave av et menneske i alle fall,  så ikke elefant. Et menneske som prøver å forstå at elefanten må tas stykkevis og delt.

 

I går møtte jeg noen som hadde blitt noe anna som fascinerer. 

Forfatter.

Disiplinen, kunnskapen…tror spesielt kunnskapen imponerer. Og ja, jeg vet om reachers, men likevel, likevel må du vite en hel del.

Troverdigheten.

 

Likevel; For en tid tilbake las jeg noen bøker av en forfatter som hadde samme måte å uttrykke seg på om det var advokaten eller uteliggeren som snakka, det ødela handlinga for meg. Så alle er ikke like fascinerende.

 

Men det å skrive…hva med tida, er det nåtid eller fortid-.

Hva med å skifte tid som et språklig virkemiddel…

Hvilken vinkling, skal en skrive allvitende eller bruke personlig pronomen.

Dette er så interessant, tror jeg har kunnet sittet i timevis og hørt på slikt.

 

Det var Mikkel Bugge som snakka om boka “Et liv forbi”, både av og med Helga Flatland. Jeg har ikke lest noe av henne, men nå skal jeg.

 

 

Veldig fin måte å avslutte en dag på.

 

 

Det vil si, da jeg kom hjem gikk jeg i full fart rundt huset, hadde lasta ned en app om hurtig gange i 10 minutter.

Skuffelsen var stor da jeg så at jeg hadde ikke gått fort nok, lenge nok, sjøl om jeg gikk fort mye lengre enn 10 minutter.

Derfor prøver jeg på igjen i dag, etter jobb.

 

 

Og mellom jobben og forfatterpraten, fikk jeg besøkt mor. Hun hadde vært alene hele helga og var sulten på folk. Hun var lite begeistra av at jeg ikke var sulten på sukker.

Noen få ganger kan jeg så klart-, men de aller fleste dagene må jeg likevel unngå søtt.

Det er faktisk ikke noe savn.

Hun forstår dette med forstanden sin, men følelsene forstår det ikke helt. Det er så knyttet opp i mot gjestfrihet og det å kose seg. Men hun venner seg nok til det. Glad for besøk var hun likevel.

 

 

I dag håper jeg å bli ferdig med det jeg skal tidlig.  For dagen skal nytes når jeg kommer hjem. Så fint vær som det er på årets første sommerdag.

Kanskje jeg skal ta fram solstolene, slange meg i den ene, med en bok…

 

Og litt elefant ble jeg likevel, riktignok uten støttenner. Men satser på at solstolen bærer meg i år også.