Jeg skjønner jeg begynner å bli gammel når jeg ser på barna. For de begynner å vokse til.
I dag er det yngste som runder et år til. Ennå er hun nærmere 25, men neste år er det hakket nærmere et nytt ti-år.
Mi yngste, som alltid har vært så ung.
Den yngste.
Apekattjenta mi.
Hun hang lenge rundt halsen min, men også da hadde hun egne meninger. Som den gangen hun satt i fanget mitt, barne-tv var nettopp ferdig.Og inn på skjermen ålte Madonna seg.
Fra fanget mitt med smukke i munnen kommer det litt foraktelig;
– Kanj itj bæ,bæ lille lam æn gong…
I dag er det ikke min hals hun henger i rundt.
Før jul fylte hun og kjæresten en flyttebil og kjørte til Oslo.
Hun beveger seg i min ungdom.
Nå bodde jeg riktignok vest, mens hun bor øst. Her om dagen besøkte de Blitz-huset, der var jeg aldri. Men hadde en liten punker i mitt indre, mens ytre var mer prega av mote og fashion.
Den tradisjonelle punker eksisterer vel ikke en gang nå i dag?
Storesøster og venninne kom nedover fra Trondheim og det var feiring i helga.
Snakka med henne som var på besøk i går, da hun prøvde å gå seg vill. Mens vi snakka og hun labba i vei fant hun både kolonihagen tanten hadde hus i en gang og Botaniske hage.
De har blitt store disse barna.
Og yngste er voksen.
Håper det blir en nydelig dag i dag. Jeg ska feire deg med en lang tur i skog og frisk luft.
Gleder meg til å besøke deg, kanskje i vår, kanskje i sommer.
Det blir når jeg har kontroll på mine puslebiter og tiden passer deg.
En liten tur ned til sjøen gjør så godt. Når snøen er borte og fuglene synger for full hals.
Tenkte det da jeg rusla nedover, at det skulle gått an og fotografere all kvitring.
Det var så fint.
Liksom våren har bosett seg på ordentlig.
Den litt forsiktige sola.
Varmen i lufta.
Det er Utifriluft som har helgeutfordringer. Over flere helger har oppfordringene kommet med forskjellige temaer. Denne helga var det «speiling». Jeg har sett, kost meg med bildene som folk har lagt inn, men jeg er ikke hatt mulighet å delta, før denne helga.
Så da lørdagen kom med en denne forsiktige sola måtte støvlene på og ned til sjøen. En kan speile mye på mange vis, men jeg ville fange speiling av natur.
Nå var det ikke sjøen som et speil, akkurat. Men likevel speilet alt seg i sjøen med de blide, små bølgene.
Lyset og fargene fra skogen laga nesten en følelse av et maleri i sjøen, et bilde med grønne sjatteringer.
Når det ikke legger seg helt til og du må jobba på. Er det da en skal sette seg rolig ned med hendene i fanget?
For en tid tilbake skrev jeg om ny mobil.
Mobilen og jeg er riktig gode venner, vi.
Den ser stort på verden og jeg ser bedre på den. Jeg behandler den veldig fint, tenker meg om før jeg legge den ned. Redd for å miste den i golvet. Riktig nok har den et omslag som skal tåle det og det gjør det.
Har testa det to ganger, sist under en samtale.
For av og til spretter den bare ut av hånden.
Jeg må lade mye skjeldnere, i tillegg har jeg en lader som gjør jobben fort. Derfor tenker jeg ikke så mye på dette med lading. Nesten slik at jeg ikke tar med meg lader.
Gjør det da. Gjorde det i går. Lå i sekken med data´n.
I dag lada mobilen ut.
For første gang i vårt liv.
Husker på at jeg ikke tok ledninga ut og at den ligger i sekken nede.
I kjelleren.
På kontoret.
Etter og ha satt på vann og ordna med de vanlige morgenprosedyrene, løper jeg ned for å hente laderen opp. Kobler den på oppe igjen.
Det er så stille i huset.
Da plinget kommer på, kommer jeg på det… pinkoden er så klart ny.
Og jeg har så lyst til å sette på radioen -.
Hva radio har med telefon å gjøre?
Alt!
Jeg setter radioen på gjennom telefonen, så hjelper den «blå tanna» og får lyden over i høytaleren. Veldig enkelt og lyden er super.
Jeg mener jeg la kortet med koden i eska mobilen lå i, men hvor la jeg den…
Den hadde ikke fått en fast plass. Finner den likevel nokså fort, den ligger på en kommode. Det er bare at der lå arket kortet med kodene var festet på.
Husker jeg satte sim-kortet inn da jeg var på kontoret.
Løper ned igjen.
Mens jeg løfter på ark tenker jeg at det er nok på tide med en rydding. Prøver å bruke papir mindre, skriver notater rett in på datan, likevel…
Nok papir.
Finner ikke kortet med pinkoden.
Opp igjen, leiter gjennom der jeg allerede har leita. Ser ned i en skuffe jeg legger alt slik som nøkler, kortholder osv. Men vet det er ingen grunn til at jeg har lagt kortet dit.
Det stemmer det.
Tilbake til eska, tar opp arket der korte satt fast… da ser jeg det… koden står på arket.
Glad løfter jeg telefonen og taster inn første kode. Oftest slår jeg ikke koden for det er ansiktsgjenkjenning.
Har slutta å tenke på hvordan jeg ser ut når jeg retter telefonen opp mot meg og lar den finne ut at jeg er meg.
Det er da jeg oppdager at pin-nummeret ikke blir etterspurt, jeg suser rett inn i full kontakt med alt jeg vil.
Litt overrasket tenker jeg dette må være feil, men får satt på radioen.
Nitimen durer ut gjennom høytaleren. Programlederen beklager at det er lenge siden han har vart på radioen, så han brukte stemmen for kraftig. Jeg tilgir han.
Og det er da jeg oppdager det, på kjøkkenbenken står et par glass og en kopp på et brett, båret opp fra kontoret sist jeg var nede for å jobbe. Der på høykant mellom kopper og glass, står kortet og ler.
Nå etterpå skjønner jeg at med ansiktsgjenkjenning behøver jeg nok ikke å huske disse talla. For det er veldig stor sannsynlighet at det bare er jeg som ser slik ut…
Teknikk ass…
Og dette er et godt eksempel på å løpe i ring uten å komme seg videre.
Sannsynlig skulle jeg brukt den siste tanken jeg hadde her i starten, satt meg rolig ned.
For aktiviteten denne lørdagsmorgenen peker bare litt nese av meg og ler. Og jeg får bare prøve å lære at jeg egentlig ikke behøver å kave så der…
Alltid.
Nå skal jeg gå rolig videre inn i helga.
Om noen timer tar jeg med meg skreien, rogna og leveren innover der vi tre damene, mor, lillesøster og jeg, skal ha dette måltidet vi må ha minst en gang når året er slik rimelig nytt.
Men først skal jeg puste dypt inn, nyte lørdagen og sette meg i lotusstilling.
På Nitimen snakker de nesten om det, om hvile og stoppe å si at en er sliten…
En fredagsettermiddag bretter seg ut. Det var på høy tid, jeg har «jogga» gjennom uka og det kjennes.
Kjenner jeg må ha en tur innom stolen før flere oppgaver.
Er kommet hjem med skrei, lever og rogn. Det skal etter hvert tilberedes. Måtte sjekke oppskrifter på nett. Far hadde sin metode med lever, men akkurat nå husker jeg ikke hva han gjorde. Husker han hadde en prosedyre på det.
Jeg er kommet hjem fra Kristiansund, møte gjennom jobben.
Det å kjøre gjennom vårlandskap på tur hjem, vite at du skulle hjem og at det i tillegg var fredag, var mest til å bli religiøs av. En fantastisk følelse å vite.
For i dag grafsa mila etter meg, de var nesten uutholdelig, for jeg var så sliten.
Vanligvis er jeg glad i å kjøre bil, men i dag følte jeg meg nesten i en tvangstrøye med så mye kjøring.
Endelig sto jeg utenfor min egen dør…
Det øyeblikket, men så måtte alt bæres inn, sekker, vesker, fotobag, en handlepose. Hadde også kjøpt påskeliljer til å sette ute.
Ser jeg må ryddet opp ved inngangen. Hele inngangspartiet er fullt av hamser fra solsikkefrø.
Jordene er frie for snø og temperaturen viser 8 grader pluss.
Helt nydelig.
Akkurat nå husker jeg ikke hva uka har inneholdt, men jeg har jobba hver dag så det har vært nok.
I går hadde jeg mitt lille foredrag om kalendere og friing. Det kom ikke så mange folk, men til gjengjeld virka det som de som var der kosa seg.
Det ble røde vafler, som tanken var.
Og så overnatta jeg hos mor for å slippe unna en halv times kjøring.
Det er så mye jeg skulle gjort, nå. Men skal etter hvert koke fisk, lever og rogn. Redd for at jeg ikke orker mer enn det.
Må nok prøve å rydde litt.
Og så skal jeg ikke tenke jobb eller ta etter jobben på flere døgn.
I dag tar jeg time-out i lunsjen. Jeg skal følge et webseminar straks.
Jeg er i gang med å lage en powerpoint presentasjon om kalendere og hvorfor det er sagt at damer kan fri på skuddår. Må nesten si jeg har en følelse av og ha rota meg bort.
I går oppdaga jeg at jeg skulle ha leverte tekst til en artikkel som skal være ferdig i slutten av mai. Jeg fikk levert noe, men mest tanker.
Det er litt slik at en stikker hodet inn i gjøremåla og ser at det er ingen vei ut.
Men en pause der jeg er meg, er absolutt godt. Nå begynner seminaret om et par minutter.
Dette var virkelig et interessant minikurs. Handla om balanse, pust og det å gå inn i de grå åra med styrke. Ikke var kurset så dyrt heller, om en ville melde seg på.
Jeg må avvente, kan ikke legge mer inn i tiden min nå.
Vil du sjekke det ut kan du se på facebook-siden HER. Noe jeg vil anbefale alle som har passert 40.
Nå må jeg ned for å jobbe mer. Her er det bare tiden og veien.
Jeg ser utover uka som kommer. Den er spennende. Og den blir nok også utfordrende. Jeg føler jeg bare har ett problem.
Søndagen er min.
Eller-, nesten bare min.
Tirsdag skal jeg utover til museet, andre tirsdagen jeg skal ha åpen dør.
Folk kan komme innom. Kommer det ingen eller lite folk, må jeg ha arbeidsoppgaver å utføre. Akkurat det blir nok ikke noe problem.
Torsdag er en litt mer ambisiøs dag, da har jeg bedt inn til et lite foredrag, vafler og friing.
Mitt lille foredrag er ikke klart ennå.
I går kom jeg meg endelig inn i det gamle fjøset jeg skulle hente ut permer.
Ennå står det igjen protokoller.
Det var på høy tid å få tatt dette ut.
Litt usikker på hvordan jeg skal oppbevare dem, kan ikke ta de rett inn i varmen.
Og så er jeg så spent på hva jeg finner.
Dette handler om en artikkel jeg skal skrive.
Når jeg skrive disse setningene kjenner jeg pulsen stige og at jeg bør komme meg ned på kontoret for å jobbe…
Men det er viktig å ta fri, samle seg, ikke bare gyve på.
Det er så mange ting som er virkelig morsomt av det jeg er i gang med.
Men jeg har ett problem, Så klart er det en del anna rusk og snubletråder, men det jeg har er dette ene overordna.
Det problemet er TID.
For jeg er en tidsoptimist av de store.
Det er det som stresser meg mest.
Ellers ser jeg våren komme, om en knapp uke er vi i mars. Da er det vår. Her ser det ut som våren er kommet. Men det er nok absolutt sjanser for mer snø.
♦
Så har dagen delvis gått.
Eldste og jeg skal spise middag. Han skal snart reise. Han kom nettopp inn etter å ha laga bedre forhold til vedhogst, snekra meg en bukk til å legge an på.
Vi har hatt en svært hyggelig og interessant helg.
Det er stille i huset, ute sleiker sola naturen så nye konturer kommer fram. Det er siste lørdag i februar, siste lørdag i vinteren og det ser ut som våren er her.
Det er mange pluss med en småkald vind. Så isen lå på fjorden. Måtte ta meg en tur ut for å kjenne, se på været, kjenne på det.
Mange tanker går igjennom hovudet. Både glede og vemod. Livet har blitt så endeligt. Ikke for det, jeg kan leve i mange år ennå – likevel vil livet gå enda fortere.
Det går så fort.
En gang trodde jeg at jeg aldri ville være noe annet enn ung. Aldri så gammel som foreldra mine, som da var yngre enn det jeg er i dag.
Nå kommer sola opp over fjellkanten og ser meg rett i øynene. Jeg greier ikke se tilbake, for den er så mye sterker enn meg. Det er likevel godt å få denne dusjen av intens lys. Så intens at jeg mister muligheta til å kunne se.
Det er godt med lørdag. Men det ser ut som jeg må en tur til Coop bygg på sentrum, både fuglemat og stakabånd må kjøpes inn. På 16 år har jeg aldri opplevd at et toalett går tett. I dag skjedde det.
Men sola skinner.
I går ble arbeidsdagen lengre enn tenkt, jeg rakk ikke så mye mer enn butikk, etterpå.
Eldstemann skulle komme med bussen og vi skulle kose oss med rakafisk. Jeg rakk å begynne å dekke bordet, da jeg hørte et glad «hallo» nede fra gangen.
Maten var veldig god, hadde egg, rødløk, purre, Røros-rømme, Kvitseid-smør, sennep, sennepssaus, mandelpotet og speltlompe til rakafisken. Øl og akevitt til.
Nesten rart en ikke spiser slik mat oftere, jeg har i alle fall ikke spist det mange ganger.
Praten går, om konspirasjonsteorier, hva folk tror, hva er sannhet, hva styrer oss, penger og følelser, hvem er vi… et rimelig stort samtaleemne.
Han forteller at sesongen han var med på Paradis hotell er lagt ut. Vi bestemmer oss for å se den, se tilbake i tid.
Han forteller om sine følelser, om hva han følte i de forskjellige setta, om de andre som var med, om grensene…da, nå.
Egentlig er det veldig interessant å ta denne reisa.
Da, den gangen, var dette ingen artig opplevelse. Jeg syns hele konseptet var en utnyttelse av mennesker som ikke kunne sette grenser og som ble gjort til underholdninge for at TV-selskapet skulle oppnå høye seertall. Jeg husker sjefen jeg hadde den gangen kom leende inn på kontoret og spurte om det var min sønn som var med. Ellers var det en ganske stor stillhet og jeg syns det var helt greit at jeg ikke fikk vite alt folk tenkte.
Men fikk med meg mye av det som ble skrevet.
Ble nok på en måte mer tykkhuda.
Og så all dumskapen, for den er det mye av.
Senere var vi på en mønstring i UKM, mellomste hadde gått videre og vi var i Ålesund. Vi var på et ganske stort kjøpesenter og der eldstemann gikk flokka ungdommer seg rundt han.
Jeg var innom en butikk og en kunde spør en av de som jobber der om hvem dette var.
– Det er en deltaker som var med i Paradis-hotell, sa hun som jobba i butikken.
Den voksne kunden svarte at det programmet så hun ikke på. Og jeg som en random kunde kunnen si med trykk, at det er like greit.
Det gjorde på en måte godt å si de orda. De visste så klart ikke at jeg var moren.
For når jeg gikk bak han observerte jeg alt dette som skjedde, blikka og at folk så når de trodde seg ikke sett. At folk du trodde ikke brydde seg, brydde seg likevel. Mange ganger som sensasjon mer enn ar det var negativt.
Døtrene mine fikk oppleve i mange år etter spørsmålet om de var søstrene. Ikke nødvendigvis et fokus de syns var så artig.
Dette er mange år siden nå, så mange at jeg kan skrive om det. Noe som skjedde en gang.
Det har også skjedd mye i samfunnet. Det er ikke så ille og ha deltatt lengre, det er så mye som blir sendt.
Men det kan være fint å snakke sammen om det, gå i gjennom det, dette som en gang skjedde. Hvordan var dette for oss involverte, involvert på hvert vårt vis.
Og faktisk lærer en av alt.
Om seg sjøl.
De andre får ta sin jobb, sin lærdom.
I dag skal vi etter hvert ut i sola. Ut å kjøpe stakaband.
