BforB

 

 

Av og til føler jeg behov for å reise meg for så å riste meg. Riste av meg det jeg ikke vil ha.

 

 

 

Men så er det det, ingenting er bare negativet, ting er aldri bare positivt.

Vi har alltid tyngdekrafta, vi er på denne jorda.

Slik som at temperaturen vil stige, neste uke vil den være opp mot ti varmegrader etter og ha vært nede i samme kuldetall.

Så da får jeg vaska vindua.

 

Omsorgsoppgaven min i denne omgang har blitt lettere.

Men fortsatt mange oppgaver igjen.

I dag er det handling etter timene blant bøkene.

 

Sønnen er hjemme ennå.

Han blir med til sentrum.

Kanskje vi får skifta gardiner hos moren min i kveld, når vi er der.

 

Vi har hatt noen veldig fine dager. Har sett på en serie og snakka om livet gjennom serien. Ens egne og andre begrensninger, følelser og handlinger.

Uten kritikk, men med respekt for både seg sjøl og andre.

Ingen er perfekte, men alle prøver.

Sitt beste.

Jeg vil ha gjort bedre her inne på bloggen.

Jeg blir glad i menneskene som gir av seg sjøl.

Som deler livet sitt.

Tankene sine.

Bildene sine.

Kjenner jeg får utvidet kunnskap.

Om folk.

Toleransen øker, fordi en får del i det indre livet, tankene, ved siden av det ytre livet.

Hos andre.

Og jeg vil gjerne ha lest mer, kommentert mer, men så blir det mer drop-in og sporadisk.

Men tror på at jeg får mer tid etter hvert.

De siste månedene, for ikke å snakke om siste året, har vært spesielt.

 

Da jeg ser innom i dag, her på bloggen, får jeg meg en skikkelig overraskelse.

Jeg har vunnet et lodd fordi jeg hadde den plasseringen jeg hadde på blogglista i dag.

Jeg kjente jeg ble skikkelig glad. Faktisk kom nesten tårene, så glad ble jeg.

For mye er en kamp for tida.

Begrensningene som jeg opplever med tid, økonomi, helse og ikke minst, hvem er jeg…

Men, heldigvis, jeg får mye gode tilbakemeldinger fra både barna mine og moren min.

Så helt mørkt er det ikke.

Men mye slit.

Derfor, det å få denne meldinga fra en medblogger.

En medblogger som ligger høyt oppe på lista.

Bunnytrash, som trekke bloggere etter plassering på lista og hvor mange dager det er igejn til jul.  De som blir trukket får et flax-lodd.

Han bruker både tid og penger på å gi oppmeksomhet til andre i denne tida.

Det er så fint og det er rørende.

Og det har jeg skjønt, Bunny’en er et fint menneske, med omtanke for andre.

Han er krystallklar ærlig, han er ingen klisjette og falsk pleaser.

Han er raspete ærlig, han bryr seg ikke om formaliteter, han sier det som han syns.

Han er så ærlig at han nesten kan bli skummel.

Jeg har lært meg til å sette pris på den skruppelløse ærligheta, ikke fordi jeg nødvendigvis er ening i alt, men jeg forstår og han utvider min horisont.

Det liker jeg.

Så takk til Bunny!

 

Nå ser jeg tida, den er igjen oppbrukt – så jeg må lese gjennom for å luke i “leifer”.

 

Avslutningsvis takker jeg alle her på blogg, for mangfoldet og for at dere finnes. 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Onsdag, jeg smaker på det…8., det går framover. Jeg godtar jeg ikke kan trylle.

 

 

 

I dag er er det to uker til-.

Tror jeg skal ta en liten feiring da.

 

På kjøkkenbenken står mel og en takke.

Takka har stått utildekka og ikke vært i bruk på noen år. Lånte den hjem i går.

Den er vaska og smurt inn.

I kjøleskapet står en bolle meg en deig til lefse.

 

Nå har jeg vaska kopper. De sto igjen fra i går.

Det er så mye bedre å arbeide fra morgenen.

 

Straks skal en matpakke smøres og så går veien til jobben.

Har en del jeg må skrive, så får håpe orda legger seg fint i rekkefølge slik jeg vil ha dem.

Men de skal få modnes, ikke være ferdigskrevet i dag.

Kom over en middagsrett som heter Jasons fristelse, fikk lyst til å lage den.

Kanskje det blir dagens middag.

 

En liten rapport, nå må jeg tilbake til dagen.

Hvit og kald er den, med lyse, lyseblå himmel.

 

Hva er det viktigste du skal i dag?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nesten ti minus, snart går turen inn til sentrum. Mandag skal fylles.

 

 

Fikk dusja i dag, om enn en veldig snill stråle. 

Vannet er i kranene, uten det stor trykket.

Det fungerte likevel, å dusje.

 

Jeg våkna tidlig bare for å oppdage at det var umulig å sovne igjen.

Så etter å ha prøvd, sto jeg opp.

Fikk vaska kopper.

Det er så mye bedre å få gjort ting fra morgenen.

Må komme meg gjennom en del arbeidsoppgaver, først et møte på teams, så er det ut med innkalling til møte med saksframlegg, økonomi og få sendt inn layouten til kort.

Dette skal jeg komme meg gjennom.

Så handling, skal kjøpe inn til å kunne lage lefse.

Deigen må stå over natta.

Drar ikke inn til mor før i morgen, skal steke lefsene der for hun har en takke.

 

Så slik er dagen min lagt opp.

Ser jeg ikke har tid til å sitte her.

Ønsker deg en god mandag.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Dager som går og dager å feire. Videre, videre, hele tida.

 

 

 

En kan vel ikke si at alternativet ville vært så mye bedre.

Kom hjem i går, da hadde det blitt natt.

Kulda hadde inntatt huset.

Vi kom fra Trondheim og eldstemann var med heim.

Vi hadde feira mellomste, hele 28 år er hun blitt.

Husker så godt da hun var liten, buttete og bløt.

 

 

En liten rose, men helt uten torner.

Snill og i en periode veldig sjenert, men likevel hadde hun også vilje og en stahet.

Det var etter yngste ble født at mellomste slutta i familiebarnehagen. Den hadde en grense på tre år.

Så hun begynte på dans for å motvirke sjenansen, og ellers var det en åpen lørdagsbarnehage som hun deltok på.

Dansen likte hun, men hun har fortalt etter hun ble stor at hun syntes det var urettferdig at hun skulle ut av huset på lørdagsmorgenen, mens broren kunne få være hjemme.

 

I dag er hun fortsatt snill og vet hva hun vil, men sjenansen har gått over for mange, mange år siden.

 

Vi hadde en hyggelig kveld, sjøl om lokalet også var kaldt.

Her er gjengen min, vi var seks stykker til sammen.

 

 

Det ble kinesisk, mye innbakt, jeg hadde vårrull til forrett, innbakt kylling til hovedrett og friterte bananer med is til dessert.

Etterpå dro vi innom et sted for å spille biljard, men det var fredagskveld og mye folk.

Så vi dro i stedet hjem til midterste og kjæresten, der han laga sjokolade med krem på til oss.

 

Det ble sent nok da veien gikk tilbake.

 

Det har vært noen dager med vær og føre.

Bilen, som jeg skrev om sist, sto pal fast i snøen.

Torsdags formiddag var det bare til å grave. Jeg fikk den løs, bare for å kjøre den fast på nytt.

Da hadde jeg kjørt sammen en stor haug med snø bak bilen.

Så oppgitt vil jeg si jeg var, men fikk den løs enda en gang.

Litt trist å kjenne at håndledda mine ikke tåler så særlig slikt arbeid, det går feil vei dette.

Da jeg var opp etter utført arbeid, kom traktoren for å brøyte. Bilen sto der midt i veien, men traktoren kom seg forbi, så veien ble brøyta opp, utenom der bilen sto.

 

Etterpå var det å dra på jobb, så til mor etter jeg hadde handla til henne. Ja, lillesøster ringte også, hun hadde fått rullestolen på skeive inni bilen da hun skulle ned til meg på biblioteket. Var ute for å hjelpe henne, og fikk det til.

Kom meg ikke opp med bilen til mor, måtte derfor parkere nedenfor det siste bratte stykket og dra med meg veskene opp.

Fikk laga gulrotsuppe til oss som siste post på torsdagen.

 

Neste dag skulle vi til frisør, heldigvis sa en nabo ja til å kjøre oss det lille stykket til salongen. Kunne ikke ta med meg mor ned bakkene til bilen min, den kunna fort endt med knall og fall.

Vi fikk klipt og oppgradert oss, før naboen kom for å hente oss tilbake.

Før jeg reiste, henta jeg flere poser ved til mor, hun fikk besøk på lørdag – men hun måtte ha ved til da.

 

I dag var det ikke så kaldt i huset da jeg sto opp, sov lenge og tenkte jeg fortjente det.

Etter og ha fyrt store deler av natta var det ikke så rart.

Men vannet, som så vidt rann ut av kranene da vi kom hjem i natt, rant fortsatt, men strålen kan kalles sildrende.

Var ganske redd for at det var borte da jeg sto opp.

Men det sildrer fortsatt.

Så det kan nesten ikke komme av at brønnen er tom, er den det vil det være krise. Regner med at elva er frosset til, slik at uttaket ikke er mulig å sjekke.

Men den andre muligheta er heller ikke bra, tenk om vannet inn til huset er i ferd med å fryse…

Huset har vært mye kaldt i det sist.

Jeg har vært nede for å sette på varme i leiligheta, jeg satte av all strøm da strømprisene føk i været.

 

Denne kampen mot ett eller annet hele tida er jeg bare så lei av.

Og for å komplettere dette, var også nettet nede da jeg sto opp i dag. Ikke fikk jeg satt på radio eller blogga, som tanken var.

 

Men ellers har jeg det bra…ha, ha.

 

Den dagen jeg skriver om at alt går på skinner og jeg har det supert, da gir jeg nok dere som leser, sjokk.

 

Føler likevel behov for å si noe om at jeg har det bra, på mange måter bedre enn mange.

Jeg har nok en balanse som gjør at jeg har det bra, men det er for mye av mangt som er krevende…og det er det jeg må finne ut hvordan jeg skal løse.

Men det er overhodet ikke synd i meg, jeg ønsker vel bare aksept og forståelse.

Ellers vet jeg ganske mye om sammenhenger.

 

Ønsker deg en riktig fin lørdagskveld og god søndag.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Så vasser vi vinter. Hvit vinter. 

 

 

 

Nå har jeg rusja gjennom første vinterdag.

Jeg sklei i gjennom, men ikke helt fram…

 

Bilen står parkert, eller muligens står den fast.

Nede ved veien.

Vet ikke.

Det var ingen som hadde vært her å brøyta.

Jeg ble lovet, om ikke hver dag og ikke fra morgenen, men skulle få brøyting.

Så dette starta ikke kjempebra.

Men får satse på at jeg får løs bilen i morgen.

 

Dette er så gammelt nytt, at det er bare slik det er.

Vinteren.

 

Ikke rakk jeg hente ved inn heller.

For mørket kom før jeg var hjemme.

Men det får jeg også gjøre i morgen.

Har litt ved igjen inne, når det er brent opp går jeg å legger meg.

Orker ikke å bli fortvila.

Det ordner seg, det blir vår igjen.

 

Jeg var noen timer på jobb, uten å rekke det jeg tenkte.

Jeg var liksom litt oppbrukt etter legebesøket.

I dag var legen på plass, til timen.

Ingen haste-utrykking, som sist.

Jeg dro fram tegninga mi.

 

 

 

Han syntes jeg hadde rydda bra.

I tanker.

 

Nå er tanker noe av det jeg håndterer enklest.

Jeg hadde snakka om psykolog, om det kunne være en løsning for å få bukt med slitenheten.

Men hadde kommet fram til at andre trenger nok det mer enn meg, så behøvde ikke oppta noen plass i den køa.

Og de kan nok ikke gi meg mer tid, for gjøremåla jeg kjemper med er nok mange for den kapasiteten jeg har.

 

Også legen kom fram til det at jeg nok må gi meg sjøl mer plass og at kreativiteten må få bedre levevilkår.

Da jeg kom til han første gangen fikk jeg betenkeligheter, hva hadde han å tilby?

 

Fikk vite at han var ferdigutdanna til korona’n kom.

Vikariatet hans var straks over.

Han kommer nok til å bli en veldig god lege – han er på god vei.

Han lytter til pasienten og han har kloke øyner.

 

Trodde det kom til å bli kleint, når jeg kom med denne pakka av levd liv, helse, tids- og energimanko.

Han lytter uten å komme med enkle løsninger.

Og sannsynlig er han opptatt av både mennesket og psykologi.

 

Men en blir sliten av å gå inn i disse temaene.

Så det var nok derfor jeg føler meg oppbrukt.

 

Tror alle ønsker et enkelt og plant liv med passe spenning og forlystelser.

Jeg føler meg ikke på noen måte mindreverdig fordi om jeg har mange ting å jobbe med i livet mitt.

Jeg ønsker vel heller at man også kan snakke om utfordringer, for en kan leve greit med de også.

Leve greit med å finne fram til veien en ønsker å gå, foreta justeringene.

Utvikle seg, forstå mer både av seg sjøl og skjønne mer av mye.

 

Ikke for det, jeg syns det er helt greit med det lette også, være mer på overflata, litt mer glasert.

Nå i det siste, de kveldene jeg er hos mor, har vi funnet oss en Amerikansk film om jul, dyppa i sukker.

Noen ganger er rosa sukkerlake helt greit.

 

Men ellers må jeg slåss med sverda mine og finne fram til slik jeg ønsker å ha det.

Og tror nok svaret til en viss grad handler om å gi meg sjøl mer plass.

Det store spørsmålet blir nok; hvordan?

Hva må kuttes, jeg vil ikke kutte, jeg vil i stedet gjøre mer.

Så til en viss grad er jeg min største fiende, kan det virke som.

 

 

 

♥

 

 

 

 

Om tre uker, akkurat tre uker i dag… Det er godt.

 

 

 

Hva som skjer da skal jeg komme tilbake til.

 

I dag er det tirsdag, den siste tirsdagen i november og siste dag i november også.

Høsten er over.

I morgen er det vinter…da kommer vinteren…sang Jokke & Valentinerne en gang.

 

Jeg liker dem.

 

 

 

Sjøl om vinteren egentlig er kommet.

Og vinteren er jeg ikke så glad i.

Brrrr, det er kaldt.

 

 

Måtte ta ytterjakken min i fanget, det var så kaldt på kontoret.

Jeg frøs og jeg nøs.

Skulle egentlig på et møte etterpå, men jeg droppa det.

Fikk melding om at jeg kunne være med på Teams, så kobla meg opp da jeg kom hjem.

Men slapp ikke inn, fkk beklagelse etterpå.

 

Egentlig var det greit jeg ikke kom med.

Fikk i stedet fyra i ovnen og laga meg middag.

 

Jeg skal sove to netter hjemme nå, før en natt hos mor.

I helga får hun besøk av noen andre enn meg.

 

 

Liker du Jokke og Valentinerne?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Det er noen runder i ringen. For oss alle. Det kommer alltid nye kamper.

 

 

 

 

De driver oss framover.

Å være nede i en dolp er aldri et sted folk ønsker å være.

Jeg mener at vi vil opp i lyset og vil leve livet der.

 

Å nei, vil kanskje noen si. Man trenger et spark i baken inn i mellom.

 

Og jeg er så uenig.

 

Jeg mener, ingen trenger “et spark i baken”.

Det er et av de mest irriterende uttrykk jeg vet.

 

Mennesker vil alltid gå mot lyset, akkurat som planter.

Får ikke planta det den trenger, vil den kanskje ikke klare det.

Til likt med mennesket.

Det de trenger er riktig næring, både planten og mennesket.

Ikke bli sparka der bak.

Det er bare vondt.

En greier vel å ta seg sammen å gjøre det som er forventa, men ikke det som egentlig var behovet.

 

Kamper må tas.

Jeg føler kampene kommer som perler på en snor.

Kamper som bare må tas når de først er der.

Nesten som jeg føler at det snører seg sammen av og til.

Da tenker jeg at det er noe jeg ikke har greidd å lære.

Så må prøve igjen.

 

Jeg er av de som får fryktelig behov for å snakke fra meg problemet, men så kan det fort hende at det ikke finnes ører klare til å høre.

Og da blir en bare til en pest og en plage.

 

Kanskje vi burde hatt en klagemur og en boksesekk…det tror jeg har vært fint for meg i alle fall.

 

 

Egentlig var det ikke dette jeg skulle skrive om.

Jeg føler faktisk jeg har en pause. En liten pause fra kamper.

I går tok jeg bladet fra munnen og fikk sagt en del, ikke sikkert jeg nådde fram og jeg håper i alle fall jeg ikke gjorde noen lei seg.

Men for meg gjorde det godt, befriende å være såpass direkte og ærlig.

Tror veldig på ærlighet.

Ikke ufint, man behøver aldri å være ufin.

Tenker jeg.

 

I ettermiddag kom jeg hjem, hjem til et ISKALDT HJEM.

Og så satte jeg i gang med å snurre lys på tuja’en, den jeg har brukt å sette lys i etter den voks seg såpass til.

Kaldt var det, men jeg fikk det opp.

 

 

Etterpå var det julestjerna.

Den kom opp og den virka.

Tror jeg skifta pære i fjor.

 

 

Og så den sjuarma, det ble mørkt mens jeg holdt på.

 

 

Det var lyst og et fantastisk vakkert lys da jeg kom hjem.

Her sitter jeg i bilen og ser bort dit jeg får satt opp lysa litt etter.

 

 

Helt til slutt fikk jeg strøket duken som er framme hver advent og satt talglys i lysestaken som også kommer fram.

 

 

Nå er det bare lys og dekorasjon ved ytterdøra som står igjen, men det får vente litt.

Må i skogen å hente materiale.

 

Det er godt å ha fått opp dette.  Julepytinga kommer opp til vesle julaften.

Fram til da er det advent, men å lage og kose seg å gjøre klar til eksplosjonen når jula er her.

Kjenne på feststemning og hyggen som skal blinke sterkt en liten stund.

Før man er tilbake til hverdagen, lysere dager og ny start i januar.

Min tradisjon.

 

 

Akkurat nå er det godt å være hjemme, legge mer ved inn i ovnen og tenne et talglys.

En fin søndagskveld.

 

Håper du også har det fint?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Jeg starter dagen med å arbeide meg ut av av melankoliens gråblå slør. For jeg har ikke bruk for den.

 

 

 

For jeg må tåle at andre mennesker ikke er meg.

Og jeg har ikke bruk for å forstørre det som er negativt.

Hjernen er et fantastisk verktøy.

Og til en viss grad, ja, kanskje sågar i stor grad, kan vi få hjelp til å fargelegge livet.

 

Jeg ser ut på den snødekte fjellsida, hvit og grå med sol på.

Himmelen bak er blå.

 

 

Det er første helg i advent.

Jeg har hentet ned kassen med adventspynt fra det kalde loftet.

Jeg skulle gjerne vært ute for å hentet greiner fra naturen, for å sette utelys i.

Spørs om jeg rekker det.

 

Må inn til sentrum før det er mørkt.

Skal få trykt opp noen kort og skal se på papirkvaliteter.

Det er en presentasjon av arbeidslivet der og de som jeg bestiller fra  står på stand.

Jeg blir fanga av detaljer.

Et papir kan gjøre et trykk bedre eller dårligere.

 

Hjelper å tenke på de praktiske gjøremåla.

Rydde i hodet.

Skjønne.

Ikke forvente.

Ta sin egen plass.  

Melankoli kan være bra når en skal skape, men i hverdagen lager den bare snarer.  

 

Jeg orker ikke melankoliens snubletråder.

 

 

♥

 

 

 

 

 

Og så rulla fredagen framom. Noe så herlig, rulle heim på fire hjul å vite; de neste timene, de neste timene…

 

 

Den følelsen!

Ved er i hus, middagen blir enkel.

Jeg kan sette meg ned å skrive, lese og kommentere. På blogg.

 

 

Kanskje skal jeg bla gjennom oppskrifter. Legge fram oppskrifter med mat som bakes bare til jul.

 

– Smultringer, sa mor, da jeg spurte.

– Jeg trodde det var far som likte smultringer, sa jeg.

– Ja, det var det, svarte hun. Men i år har også jeg lyst på det.

 

Jeg bakte smultringer til jul fordi far likte det.

Så i år tenkte jeg ikke å lage dem.

Men når det står slik til må jeg lage de i år også.

 

 

Jeg har overnatta anna hver natt den siste uka.

Det går bedre med mor, i går strøk hun duker og satte på en vaskemaskin. Da måtte hun gå ned i kjelleren for å utføre dette.

 

Smått om senn begynner det å normalisere seg.

I dag tok jeg meg tid til en prat, før jeg reiste på jobb.

 

– En må være snill mot seg sjøl, sa jeg.

 

Mor var en streng mor, hun er blitt mildere, men fortsatt er hun nok streng overfor seg sjøl.

 

– Du må holde i rundt deg mentalt, sa jeg.

 

Øynene til mor fyltes med tårer.

Orda gjorde henne godt. Ikke så greit å bli aleine etter 65 år.

Hun takka for samtalen, den gjorde så godt, sa hun.

 

Og jeg blir så klart glad.

Glad for at orda mine hadde en mottaker som satte pris på dem.

 

 

 

Etter jobb fikk jeg handla, både lilla lys, nye lys til å tenne ute i tuja’en og Fjordland til i kveld.

Nedsatt, for varene som snart er der.

Jeg kikker alltid opp i disken for de snart utgåtte varerne.

Syns det er så bra.

 

– Takk, sa butikkmannen, for at vi slipper å kaste.

 

Alle folk var så blide i dag.

Og det er så godt.

Dagen ruler.

 

En riktig god fredag…og det skal den fortsatt være.

 

Håper du også har en nydelig dag og kveld.

Det trenger vi når gradestokken kryper seg blå.

 

Er det kaldt hos deg?

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

For en dag og for et vær. Det har bøtta ned med vann.

 

 

Ganske raskt fant jeg ut at stemmen min som holdt opp lister hva dagen skulle inneholde, måtte settes til sides.

Dette var ikke dagen for slikt.

 

Så jeg ble hjemme mens regnet hølja ned.

 

 

På andre siden av fjorden, hadde ikke mindre enn ti bekker stripa seg nedover fjellsida. Ja, en var mer en elv. Den vifta seg utover i møtet med sjøflata.

 

Jeg fikk sendt mail, om at jeg kommer på jobb i morgen.

Radiusen for bevegelse av hodet er ikke stor.

 

Har legetime i morgen.

Tenkte jeg skulle illustrere situasjonen min med en figur med mange armer, som kjemper mot baller rundt seg med sverd i hver arm.

I de forskjellige ballene var fortid, framtid og aller mest nåtid.

Nåtida inneholdt jobb, privatliv, helse, økonomi og så klart min personlighet.

For å forklare…blir så lei av orda.

Ord er så lett å misforstå, det ser vi også her på bloggen, mistolkninger av hverandre og det folk står for.

Tror alle mennesker vil det beste. Ut fra sitt ståsted.

 

Paradokset med å bruke orda, men samtidig begrensingen.

Når en skriver og snakker er det alltid mottakerne som skal tolke. 

 

Derfor strekker ikke orda til med å forklare legen at jeg ikke tror jeg er flink nok til å ta vare på meg sjøl.

Og hva skal han gjøre med det?

Si det…

 

Tror egentlig det er fint lite, men han kan høre på og notere.

Resten må jeg nok finne fram til sjøl.

 

Vet ikke om jeg får laga en tegning, men kanskje jeg kan fortelle om den, uten å fortelle for detaljert.

 

Jeg skal snart ut i regnet.

Jeg er ventet.

Skal lage middag.

Vet ikke hva.

Her hjemme har jeg rota mer enn jeg har rydda.

 

Men jeg kommer tilbake, da kan jeg forsette.

 

Og jeg skal rydde i meg sjøl, sette helsa på si hylle og forstå-.

Forstå tid.

Forstå hva som må til.

Forstå min egen energi.

Et evig arbeid.

Jeg vil bare fungere best mulig og få tatt ut mitt potensiale.

Slik jeg tror alle ønsker.

 

Greier du å kjøre din kurs godt?

 

 

 

♥