Ei helg til å nyte. Litt å syte. Men summen summeres som fantastisk.

 

 

 

Så var den igang, denne ferien min.

Som en drøm, uvirkelig og bare til å nyte.

 

Etter at noen avtaler var ferdig på fredagen, var det duka for en helg med sommer og sol.

 

Eldstemann kom og vi rigga oss til seterliv.

Vi kom oss opp nokså sent om kvelden, sola hang sidt med lange skygger.

Fredfullt og fritt.

Lå de små husa og ønsket oss velkommen.

 

 

Kvelden ble natt, det var varmt inne i bua.  Men i løpet av timer der snakketøyet gikk, var temperaturen grei da vi krøyp ned i køyene.

 

Neste dag var en drøm.

Himmelen var blå med sukker på.

 

 

Og kulpen nedenfor var god å ha.

 

 

Lucasboff hang på eldstemann som et slips. Der han gikk, hang boffen etter.

Ikke som med meg, da tar herr boff lederposisjon, han skal gå først. Men her fikk sønnen ha sjefsrollen, boffen holdt seg bak.

En interessant observasjon.

 

 

Rundt oss blomstra det, det kvitra, det var en ro til å være i. Ikke engang er det mobildekning. Godt å være en slik plass.

 

 

Eldstemann hadde funnet ut det gikk an å stupe fra andre bredden. Om han tok riktig fart. Da passerte han akkurat elvamælen.

 

 

Det lei langt på lørdag før seterboka ble åpna for å skrive noen ord. Det må gjøres. Artig å se tilbake på.

 

 

Det ble en liten butikktur og besøk hos besteforeldra.

Før vi på nytt pakka sekkene.

 

Nå skulle vi ned til sjøen, henge mellom trærne. Spise, kose oss og bade når floa var oppe.

Men det hadde skjedd noe.

Mengder av mygg, som bare ble flere og flere.

Jeg fikk hengt opp køyene, sønnen laga mat. Mens vi kofta bort mygg.

Jeg skulle teste ene køya, da hadde jeg ikke knytt riktig knute, så plutselig lå jeg på bakken. Hastverk er lastverk. Men myggen, den styggen, hadde skylda. 

Likevel, både bakken og jeg tålte det.

 

Da maten var ferdig, måtte vi rømme inn i køyene, for å få dratt igjen myggnettingen.

Men så klart kom det inn av de små udyra.

Hengeøya til sønnen var for stram, så der holdt det også på å gå gale både med maten og nettingen på køya.

 

Etter vi hadde spist, fant vi ut at dette ikke gikk.

Så vi tok på bakkene opp med det nødvendigste.

Neste dag fikk vi hentet opp resten, før regnet kom.

 

Farten på sønn og mor er vidt forskjellig.

Jeg gikk før han nedover.  Jeg hører det knatt inne i skogen og tenker, sikkert hjort.

Prøvde å se om jeg så noen.

Da jeg kom ned til sjøen og så en mann sitte der, skvatt jeg skikkelig. Det var min eldste som hadde rast gjennom skogen på lange ben.

 

Opp igjen forsvinner han fort foran meg, og jeg konsentrerer meg om ikke å trappe forkjært.

Plutselig ser jeg noen som ligger foran meg.

 

En orm.

En hoggorm.

 

Jeg skal gå der den ligger, så jeg sier ssssssss.

Ormen trekker seg inn mot en sten.

Jeg freser mer, den trekker seg enda mer inn mot stenen.

Men ennå ser jeg for mye, så jeg freser mer.

Til slutt har jeg fått ormen bort og kan passere.

 

Litt overraska over meg sjøl, går jeg videre. Har aldri prøvd å frese bort en orm før. Egentlig trodde jeg at jeg var redd for orm.

 

Senere fikk vi grilla og spist ute, før han skulle dra.

 

Og så begynte det så smått å regne, og det var godt. For hele helga hadde vi vært uten vann i huset, elva jeg får vannet fra var nesten tørrlagt. Så ut av kranene kom ikke noe.

 

Til tross for tørre elver, mygg og orm, må jeg konkludere med en fantastisk nydelig helg.

 

Og å våkne i går til vann ut av kranen, var også fantastisk.

 

Nå blir det visst kaldt og regn av det som er igjen av ferien, i denne omgang.

 

 

 

 

 

Noe flatt, men det er flott. Jeg har ferie. I to hele uker. Er plana.

 

 

 

Denne ferien, helt på overtid. Men til slutt sa pc’n, gå hjem!

Da var alle gått hjem for lengst.

Burde, må, sa det i hodet mitt.

Så begynte skjermbildet å hoppe. Jeg tok en omstart, og da jeg skulle logge inn skreiv jeg koden så mange ganger feil at jeg ble låst ute.

 

Da jeg skulle på butikken etterpå, for å kjøpe meg noe riktig godt – var hjernen helt tom.

Jeg kikka i hyller, jeg kikka i frysebokser – ikke en hjernecelle bevega seg.

Helt tomt!

Som en idiot sto jeg å kikka tomt ut i verden.

Plagsomt…

Men jeg hadde tatt ut nesten alt.

Det ble ferdigpizza. Så langt greidde jeg å tenke. Og jeg greidde å kjøre hjem.

 

Hadde lyst til å gråte, fantes ikke glede igjen.

Jeg burde ha jubla, men var helt flat.

Men jeg visst, visste at det ville gå over.

Når jeg hadde fått hvilt.

Hvilt nok.

 

Å presse en ferie inn nå måtte nok bli slik. I en av de travleste periodene.

Men jeg er lei av å ha ferie i august. Når sommeren er så på hell. Skal ha tre uker da også, men nå får jeg lyset og midtsommeren.

De første dagene med fantastisk vær.

Sønnen kommer utover i helga, da må vi ned til sjøen for å henge i køyer eller opp på setra, sa han.

Ja, vi må det.

Og det blir bra.

Det blir det.

Ferien.

Falle til ro.

Før neste innspurt.

 

Nå har jeg vært ute å plukka meg en bukett med roser. Jeg har hengt opp klær og en ny vask er på gang. Dørene står oppe og jeg drikke kaffe.

Og har ferie.

Ferie.

Og jeg plukker stresset ut av kroppen, stresstorne for stresstorne, kaster de bort.

Pust helt ned i magen.

Ingen må’er.

– Nesten ingen.

 

Glad for at jeg bare kan være her.

Akkurat her jeg er.

 

 

 

 

 

 

Jeg skal sette meg mål og skrive brev. Skrive brev til meg sjøl.

 

 

 

 

Hvorfor?

 

Faktisk er det så mange svar, at jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne.

Men jeg fikk en mail for noen dager siden, fra NRF.

Det kan stå for mye; Norsk rødt fe, Norske Rørosgrossisters Forening og Norsk Revmatikerforbund.

 

Jeg har fjøs, men inga ku, verken gul eller rød. Men jeg bærer meg inn i mellom, au, au, sier jeg.

Så det var fra den siste, jeg er en revmatiker.  

 

Det siste året har det vært et fall nedover, litt slik fallera, fallerei -.

Jeg bør kanskje ikke bruke humor når jeg skriver om dette, men jeg syns humor hjelper.

Men tydeligvis ikke nok. For jeg har ikke blitt nevneverdig bedre, mer det motsatte.

Det handler nok om alt dette jeg vil og skal pakke inn i livet mitt og alt for dårlig kapasitet til å takle det.

Og så liker jeg ikke å putte inn i kroppen det jeg har fått resept på. Blir kvalm bare av å tenke på det. Håret begynte å falle av,  problemer med et øye, konstant munnsår som dukker opp og ennå mer ubehag utover dette.

Men i perioder var jeg nesten helt uten vondt. Jeg bedreiv en enkel yogaøvelse nesten hver morgen også.

Jeg har hatt flere opphold med disse sprøytene, kasta meg ut i kosthold uten sukker og lite karbohydrater. Måtte prøve.

Bare at det siste halvåret har ingenting fungert. 

Aller minst kreftene.

Sliten, stress, vondter og tanken på at var det slik det skulle ende.

 

Så kom altså mailen.

Fra NRF.

 

Den minner meg litt om barndommens konvoluttmappe.

Det var en spennende sak.

Foreldra mine arbeida på kontor, de kastet haugvis av konvolutter. Dette var lenge før datateknologi.

Så en sommer samla jeg mengder av konvolutter, lima dem sammen og laga en mappe som jeg kunne legge mye rart i. Ble også et par hemmelige rom, i ett av dem la jeg lapper der jeg skrev hvilke gutter jeg syns var pene. Vågale saker. Det synte seg at rommene ikke var så hemmelige som jeg trodde, da en av de eldre, noe frekkere jentene, nappa mappa fra meg og ropa ut mine hemmeligheter. Akkurat det var et forferdelig minne. Krympa meg lenge etter denne opplevelsen når jeg møtte på en av de gutta. Men hadde de visst det, så fikk de bare et kompliment. Det var ikke så enkelt å se slik på det når en er 10 år.

Ellers var ikke konvoluttmappa så oversiktlig, og det er heller ikke opplegget fra NRF, men tror ikke det finnes noen hemmelige rom.

 

For jeg roter meg bort i nivå og teknikker, dokumenter og videoer.

 

Men jeg ser nytteverdien.

Jeg skjønner godt at jeg må bli mer aktiv.

At jeg må gi meg sjøl mer plass i livet mitt.

Så jeg leser, ser og prøver å forstå og tenke ut en struktur for å få dette til å fungere

De sier at en må sette seg et mål. Og så skal jeg skrive et brev til meg sjøl, et positivt brev som skal åpnes opp igjen om akkurat ett år, om hvordan dagen min er nå, altså da, i framtida.

 

Jeg tenker å skrive det brevet i dag.

 

Jeg spekulerer på om jeg må sette meg opp en timeplan. En timeplan som er hellig. Der jeg legger til rette for øktene.

For en ting vet jeg, jeg vil ikke ha det slik som nå. For det å ha blitt så voksen og være i så dårlig form, det er ikke bra. Da blir jeg fort fryktelig gammel, mye “gamlere” enn jeg er.

 

Så jeg går inn på mailen, gjennom kodeord og prøver å få oversikten av hvordan og hva og når -.

Brevet skal skrives.

Målet har jeg ikke funnet, det overordna målet. Har mange mål, ete sunt, sove nok osv.

Men det OVERORDNA.

Dette må jeg tenke mer på.

 

Kanskje du har et tips. Har du et overordna mål du lever etter?

 

 

 

 

 

 

Usikker er jeg på hvor langt jeg bor fra sjøen, men i dag var jeg nødt ned. Helt pukka nødt.

 

 

Jeg kikka inn på Kartverkets flo og fjære, såpass langt unna bor jeg, det er vanskelig å se hvordan ståa er der nede ved fjorden.

 

Her på Nordmøre er det en rimelig stor forskjell på når sjøen er oppe og når den er nede.

 

Halv tolv var det flo.

Sto det.

 

Men så hadde jeg bedt opp henne nede, på en kopp kaffe på terrassen. Derfor var jeg først nede ved sjøen en time senere.

 

 

Jeg våkna til varme i morges, så på måleren litt over ti, da så den slik ut.

 

Det er baklies, her nede ved denne stranda mi, dette paradiset nedom mosekledd skog og bregner.

Og kjeringrokk,  heller noe som ligner……

Skulle ha høsta inn, om jeg var sikker. Har passa så bra nå. Nå like før Jonsok.

 

 

Floa var fortsatt høy, så jeg, da den lille strandbiten lå foran meg.

Jeg vea utover sjøen.

Det føltes iskaldt.

 

Ikke har jeg badeand og ikke har jeg badehund.

Så dette…

Dette er nesten mer enn en kan forvente.

En hund nesten på land, men likevel i sjøen.

Sola sila ned gjennom trærne, det var varme vinder.

Så om sjøen var kald, var det bare godt.

I og med at det bare var boff og jeg som var der, så vea jeg utover og svømte mot land. Mange ganger.

 

Sola leika med sjø og tang.

Og det var aldeles enorm herlig å være menneske.

 

Tanken slo meg, vi skulle vært flere.

Det skulle vært slik og slik….

Og som kom neste tanke, har opplevelsen vært bedre om vi hadde vært flere?

Og svaret til det var nei.

Nytelsen var like stor om jeg var der alene.

Og fordi jeg var der for meg sjøl, kunne jeg lytte innover og nyte dette i stor åndedrag.

 

Så konklusjonen ble; av og til er det godt å være mange, for det har sine fordeler, andre ganger er det godt å være alene, for det har også sine fordeler.

 

Og dagen har vært av de fantastisk nydelige, de det ikke er så mange av, de en skal leve på til vinteren. Svømme i salt vann med lunka vinder og temperatur på omtrentlig tredve grader.

 

 

 

 

Det ble helg! Et søtt og godt ord som må få rulle i munnen, som verdens beste drops.

 

Jeg jobba som en helt i dag, fikk lagd fire plakater, fikk bestilt mat og drikke, kom meg et stykke på vei med markedsføringa, fikk avtalt møte med ungdommene over helga.

Likevel er det mye igjen.

Men nå er det to hele, frie dager. Og så er det bare noen arbeidsdager til to uker ferie.

I denne omgang.

Resten blir i august.

Men først to dager helg.

Noe så fantastisk.

 

Det er ikke så lenge siden jeg kom hjem. Handla for foreldra mine etter jobb. Da må en også dele litt tid sammen med dem etterpå.

– Og så susa jeg hjem i sommerkvelden, det ene vinduet på vidt gap, så håret piska i ansiktet. Det lyste gult og rødrosa i veikantene av tiriltunge og rødkløver. Lufta var full av blomsterduft med en eim av sjø og sjøen glitra i sola.

 

Jeg måtte gå fra vinduet på full åpning også, nå er det ikke bare dekselet på cd’spilleren jeg ikke får opp. Får heller ikke opp vinduet. Så spørs om jeg må innom et verksted i morgen.

Noe skal det være.

Men plenklipperen er kommet hjem igjen, frisk.

Henta den i går, tok den ut av bilen-.

Hadde ikke tid til å gå inn, kjørte den i gang, i jobbeklærne. For at skoene ikke skulle bli grønne, sparka jeg de av og kosa meg med å henge etter klipperen som dura sultent avgårde.

Så i dag har jeg grønne tær, til tross for både dusj og skrubbing av føtter.

 

Men tilbake til i dag.

Jeg åpna meg en boks øl, etter å ha gått langsomt gjennom hagen, knepet noen visne blomster av planter i krukker. En ellevill hund møtte meg.

Sola gikk bakom fjellet tre minutter på ni. Nå er jeg spent på om klokka rekk å passerer ni før jonsok.

Små gleder lager gode følelser.

Jeg satt en stund ute på terrassen etter sola hadde gått ned.

Og jeg har friiiiiiiiii…

 

Lykke!

 

♥

 

 

 

Dagene er så nydelig, været er bare fantastisk, full sommer. Og livet mitt er alt for travelt om dagen.

 

 

 

 

Det er et fyk mellom avtaler, møter og gjøremål.

Fra neste uke starter et par uker med ferie, men er klar over at den er blir på overtid. Men tar det igjen på andre sida, noen dager over.

I dag bevilger jeg meg noen timer fri, satt på en vaskemaskin og skal bare nyte å være til.

Burde skrevet referat fra i går, burde tatt noen telefoner, burde gjort noen avtaler.

Og jeg skal være ærlig nok til at akkurat for tida har jeg ikke kapasitet til dette. Ansvaret, få brikkene på plass, få satt i gang de riktige handlingene.

Jeg har spekulert på om jeg har en stayerevne som grenser bort i dumskap.

Jeg føler for lite på gleden, for mye på må’ene og kroppen er et sørgelig kapitel.

Fikk et treningsopplegg gjennom NRF på mail her om dagen. Bestemt meg for å delta. Se om det hjelper slik at det blir mindre protester fra det jeg bor inni.

 

En har alltid valg, jeg kan slutte med alt og ta resultatet av det.

Nå er ikke det aktuelt.

Men jeg bør legge livet mitt opp slik at det er igjen plass til gleden.

 

For et par morgener siden lå havskodda tykk innover fjorden. Naturen var utviska.

Etter hvert kom jeg meg ut. Da hadde det begynt å klarne. Men måtte ta noen bilder.

Det er en lykke, kikke på verden gjennom en linse. Her legger jeg ut noen av bildene. Skriver litt til under bildene.

Nå skal jeg lage meg et glass juice med grønn drikke.

Etter hvert blir det noen timer bibliotek.

Så fikk jeg melding om at plenklipperen er reparert, så skal hente den. Men nå er gresset for høyt, så jeg skal ringe han som jeg har avtale med om å lære meg denne kunsten, slå med ljå.

Har ikke gjort det ennå, for foreløpig er det litt for mye som skal håndteres som allerede sagt noe om.

For om litt over en uke åpner museumet, og det er alt rundt det som nå tar tid.

Det handler nok om at jeg aldri kommer videre fra den fasen at “klarer jeg det, så klarer jeg nok det”.

Jeg vil bare for mye.

Og så kan jeg for dårlig tida.

 

Til sommeren fyller jeg 62 år, kanskje jeg skal ta konsekvensen av det.

I hvert fall fortjener jeg å ha et godt liv. Slik vi alle fortjener.

Og det livet handler ikke om masse penger og en fantastisk partner. Det handler om å klare seg og gode relasjoner. I tillegg må en ha plass til å glede seg og ha det en smule artig.

 

Føler du at du mestrer dette på en god måte?

 

 

 

 

For en nydelig helg, for en alldeles fantastisk nydelig helg. Nå nyter jeg minnene.

 

 

 

 

Nå kommer jeg til å dra deg som har kommet inn på bloggen min, gjennom masse bilder og mengder med superlativer.

 

Jeg må gå tilbake til lørdagen.

En varm og god dag.

Yngste og jeg tok turen til foreldra mine utpå ettermiddagen. Hadde lova å ordna med middag til dem. Og de var veldig glad for å møte det yngste barnebarnet sitt.

Vi dekte på ute, etterpå rydda vi og yngste tok en runde over kjøkkengolvet med vaskefilla.

Det er ikke godt når den arbeidsføre av de to ramler ut, med en fot som ikke lengre vil være til bruk.

Så dette er det minst hyggelige med helga, ikke det å besøke de, men det at de må få mer hjelp inn i tilværelsen sin, den begynner å bli mer krevende.

 

Klokka var ganske mange da vi var hjemme og yngste begynte å pakke.

 

– Orker du, mamma, spurte hun.

 

Egentlig gjorde jeg ikke det der jeg satt, men heldigvis visste jeg mitt eget beste.

 

Til slutt var sekker pakka, soveposer, mat og ullundertøy. Og sjøl om det nesten var natt, skulle vi tenne bål og grille pølser.

 

Yngste gikk ekspeditt i gang med bålet.

Jeg tok fram hengekøyene.

 

Etter litt kunne vi sette oss på hver vår sten.

Bålet varmet.

Ute på sjøen spratt det fisk. Ennå mer aktivt enn sist vi var her nede.

Det var litt mygg, men jeg syns ikke det var så ille.

Yngsteberta hadde litt mer problemer med myggen.

Men du verden vi kosa oss der i sommernatta. Og vi snakka om at de to andre også skulle vært sammen med oss, eldstemann og mellomste.

 

Det er alltid litt spennede å legge seg i en hengekøye.

Holder knutene…

Slikt-.

Men både den unge og den gamle kom seg nedi.

 

Nattelufta var rå. Så det var ikke helt enkelt å få varmen inn i soveposen.

Jeg hadde også litt åpning ned mot underlaget, slik at det ble et kaldere parti. Men jeg sovna og våkna noen ganger i løpet av natta. Drømte jeg lå i en hengekøye.

Rundt om hørte en alle naturen lyder. Fugler som sang, fisker som spratt.

 

– Frosker som sa kvakk, sa yngste.

 

Hun måtte ut i naturen på naturens vegner i løpet av natta.

Hun lo av den frosken, for den hadde så grov en stemme.

Den måtte være nærme, trodde hun. Ellers så hun to eller tre niser på tur innover i fjorden.

 

Må si det igjen; det å henge i løse lufta, lett duvende, med alle naturens lyder rundt seg, det er bare så spektakulært og fantastisk.

 

Da jeg våkna på ordentlig i dag, var dagen blitt varm.

 

– God morgen, kom det blidt fra den andre køya.

Så gjespa hun en god morgengjesp.

Bare henge og snakke og ta morgenen helt i ro, uten en stressende tanke i hodet. Der den største utfordringa blir å få på seg klærne-.

Bare se på sjøen, høre på alt kvitteret og plaskene fra sjøen.

Jeg ble nesten borte i fargene, mønsteret og stripene på sjøen.

Meditativt innadvendt.

Yngste kom å satte seg på en sten, boffen kom også å satte seg.

Og det var noe med denne stunden. Noe så vakkert at jeg nesten hadde lyst til å gråte.

Det var noe så sterkt som det er vanskelig å forklare.

Der satt vi to mennesker og en hund, vi drakk Bris og boffen bare var der.

Sammen med oss.

Hadde satt seg tett sammen med yngste og var en del av fellesskapet.

Turen opp igjen, nokså mye senere, ble varm, fryktelig varm.

Først var det opp stien, så gjennom skogen og så opp enga, før vi kunne gå over veien å gå opp gårdsveien.

Vi var utslått etter den turen der, må si det.

Men siden fikk vi grilla på bålpanna.

Spist.

Ja, det smakte godt.

 

Så kjørte jeg yngste et stykke på vei, bare for å dele ennå litt mer tid sammen.

 

Og enden av helga ble faktisk litt dramatisk.

Yngste hadde gått på bussen og jeg skulle kjøre hjem igjen. Men hadde fått en melding jeg ville svare på først.

Så begynte mobilen å ringe, opp igjen og opp igjen fra det samme nummeret. Når jeg tok den hørte jeg bare en metallisk lyd.

Og jo da, jeg tenkte på disse utenlandske telefonene som har kobla seg på norske nummer.

Så kom en opprigning fra et annet nummer.

Da endelig fikk jeg høre en stemme, en fortvila stemme, det var yngste i andre enden. Hun var helt skjelven, hun hadde lagt fra seg telefonen på taket av bilen. Og så for seg en knust telefon.

Takket være meldinga jeg bestemte meg for å svare på, lå mobilen helt trygt på taket.

Jeg fikk henta den inn.

Og ikke nok med det, da bussjåføren fikk høre om ståa, kjørte hun inn i en bussholdeplass og venta på at jeg kunne komme etter.

Så tusen takk til sjåføren på buss fra Kyrksæterøra til Trondheim denne søndagskvelden.

Og det var masse biler som skulle hjem etter en finvershelg, så bilkøa var lang opp mot fjellet.

Men til slutt så jeg bussen, og ei flau yngste kom sprettende bortover og fikk mobilen, før turen gikk videre til byen og jeg kunne kjøre tilbake til min landlige tilværelse for å skrive blogg.

 

Slik var den historien om en underskjønn helg i juni med litt av hvert.

 

Håper din helg også har vært aller mest av det nydelige slaget?!

 

 

 

 

 

For en vakker dag. Sol og varme, årets første dukkert. Og et forsøk på å skape orden.

 

 

 

Kronologisk starta dagen med kontordag, både hjemmekontor og hjemmehjemmekontor.

Det som angikk jobb tok bare en halv time, men det private tok timesvis.

Det handla om banktjenester som gikk bananas.

Under ett av far sine opphold på sykehjem, gjorde jeg det enkelt og betalte noen regninger for de, slik at de ikke gikk over tiden. Dermed klistret noen av foreldra mine sine regninger til mitt system.

Jeg har prøvd tidligere å rydde opp i dette, men denne gangen håper jeg det lyktes.

Og ennå var det mer som jeg fikk ringt og styra med, inn i mellom må slikt gjøres.

Og ute skein sola.

Yngste kom inn og huda hennes hadde skifta farge.

Det ble skille.

 

Til slutt kunne også jeg komme meg ut.

Da dro vi ned til sjøen.

Vi tenkte å bade, hadde sjekka opp når det var flo.

Sola skein gjennom løvverk og sjøen var lett turkis.

Men vi ble nok skuffa over at den forventa floa mer var en fjøre.

Men likevel, sjøen og sola mellom grenene-.

Det spratt fisk rett som det var.

Yngste begynte å kaste bort tang. Jeg bega meg også ut i sjøen.

Det var kaldt.

Men vi fikk rydda en stripe mellom tangkloksene.

Og så dukka jeg meg.

Det sammen gjorde yngste.

Så vi har i hvert fall hatt sjø opp til halsen.

 

Vi planla overnatting.

I hengekøye.

Dette treet ble hengekøya festa til i fjor, men holdt det i år…

Yngste testa styrken.

Og fargene, fargene. Sjøen. Gresset. Skogen.

Jeg må dele noen flere bilder.

Men vi måtte en tur på butikken, så vi la igjen noe eiendeler for overnatting og la i vei oppover.

Vi rakk ølsalget.

 

Etter og ha spist, ble andre oppgaver valgt.

Og det var bytte av soverom.

Så nå har det vært trafikk opp og ned trappa en stund.

Datter mi flytter soverommet sitt opp. De som bor nede hadde et soverom her oppe, men tar nå i bruk rommet nede.

Familien min blir samla oppe, og de i underetasjen får sitt i første.

Fortsatt er også det rommet i min leilighet.

Men det gjør likevel ting enklere.

Tenker å foreslå at det blir omgjort til et disprom. For alle ungdommene er flyttet ut for lengst, de er bare hjemme noen få helger og i ferier.

Og fordi jeg valgte å åpne huset på den måten jeg gjorde for omtrentlig ti år siden, fikk aldri eldstemann et eget rom her.

Så det har vært en sorg for meg, mens eldstemann sier hver gang det kommer opp, at for han var det helt greit.

Og nå er dette ikke aktuelt slik lengre, vi får alltid ting til å gå opp. Uansett hvem som er hjemme.

Til og med i jula da huset er fylt opp av folk.

For vi har både madrasser og hjerterom. Det er nokså greie ting å ha det.

 

Så nå vet jeg ikke om vi blir hengende i trær i natt, for ennå jobber de fram de nye soverommene.

 

 

 

 

 

Det er så lett å snakke ut i løse luften. Om planer. Her om dagen tok jeg en plan ned.

 

 

 

Hadde sett at været var meldt bra en dag i neste uke. Så sendte melding, vil dere være med, spurte jeg.

Denne plana gikk med på å ta med kollegaer opp på tur i den StikkUt løypa jeg skrev om her.

Værmeldinga heldt ord, været var nydelig da vi dro innover fjellet. Litt kald vind da vi var på enden av vatnet.

Jeg hang dessverre etter på hele turen. Ikke artig å se resultatet av alder, vekt og diagnose. Kanskje ikke så mye alder som de to andre grunnene, aller mest den siste.

Til slutt gikk jeg på stahet.

Og dette er en enkel tur!

Ikke helt artig dette. Men turen var fin. Veldig hyggelig selskap.

Vi gikk ned på setervolden etter turen, tok matpausen der. Var innover for et par dager siden. Hadde på rustoppløser, uten det hjalp mens jeg var der.

Her står det litt om da jeg oppdaget at jeg ikke kom meg inn.

 

I går tok en i følget, med noe mer krefter og prøvde. Og låsen gikk rundt.

Så nå er det tilgang til setra igjen. HURRA!

 

Turen tok noen timer, men det er fint å komme seg ut. Så vi sa vi måtte ta en ny tur igjen, snart.

 

Vel hjemme var ikke jeg til noe mer. Og da jeg skulle legge meg var det med nød og neppe.

En av musklene på innsida av låret gikk i krampe.

Jeg hylte, jeg svetta, jeg trodde jeg skulle besvime.

Til slutt kom jeg meg i dusjen, varm dusj – lenge. Og varmeflaske med i senga. Så natta gikk heldigvis bra.

 

Nå er det en ny dag med nydelig vær. Jeg sitter inne og skriver. Så må komme meg litt ut før jeg skal ta med mor til lege en tur, før jobben.

 

I kveld kommer yngste hjem for helga. Og helga, den er lova i sol og varme.

Kan det bli bedre?

 

Har du noen planer for helga og er været meldt bra?

 

 

 

 

Så svinga vi innom en helg som snarest, før vi allerede straks har passert mandagen. Neeeiii, det er tirsdagen vi snart har passert…

 

 

 

For et renn!

Jeg skal alldeles ærlig innrømme at jeg ikke liker denne farten.

 

I dag bestemte jeg når ferien skulle være, men føler jeg ikke har tid.

Slikt går virkelig ikke an!

 

Og det er ikke det at jeg er uunnværlig, kanskje er det direkte motsatt.

Denne ferien skal jeg få til, trenger den.

 

Er nok litt sliten.

En anelse litt for sliten.

 

Våkna midt i natta i natt, beit tennene sammen, knep øynene og tankene gikk ukontrollert inn i alle problemstillinger de kunne finne på.

 

Slik vil jeg ikke ha det.

Liker det ikke.

 

Det er en  kombinasjonen av litt store prosjekt (jeg føler de store), lita stilling, samtidig ikke så mye energi, men mye nokså smertefull kropp og sommer.

 

Det var kombo’n sin det.

 

Den som kom på noe fryktelig smart.

Så det drømmer jeg om nå.

Noe smart og ta vare på meg sjøl.

Samtidig som jeg klarer mer.

Muligens er jeg ufrivillig morsom-.

 

Nå vil jeg ha en kjæreste. En som har plenklipper og kan slå plen. Slik at jeg kan sitte ved elvebredden og meditere. Før jeg tar fram tegnesaker og tegner den feiende flott.

I harmoni og glede.

 

Nei…..nå er det nok på tide å legge seg mens jeg har en viss kontroll på hva jeg skriver.

 

God natt og drøm søtt i juninatta.