For en nydelig helg, for en alldeles fantastisk nydelig helg. Nå nyter jeg minnene.

 

 

 

 

Nå kommer jeg til å dra deg som har kommet inn på bloggen min, gjennom masse bilder og mengder med superlativer.

 

Jeg må gå tilbake til lørdagen.

En varm og god dag.

Yngste og jeg tok turen til foreldra mine utpå ettermiddagen. Hadde lova å ordna med middag til dem. Og de var veldig glad for å møte det yngste barnebarnet sitt.

Vi dekte på ute, etterpå rydda vi og yngste tok en runde over kjøkkengolvet med vaskefilla.

Det er ikke godt når den arbeidsføre av de to ramler ut, med en fot som ikke lengre vil være til bruk.

Så dette er det minst hyggelige med helga, ikke det å besøke de, men det at de må få mer hjelp inn i tilværelsen sin, den begynner å bli mer krevende.

 

Klokka var ganske mange da vi var hjemme og yngste begynte å pakke.

 

– Orker du, mamma, spurte hun.

 

Egentlig gjorde jeg ikke det der jeg satt, men heldigvis visste jeg mitt eget beste.

 

Til slutt var sekker pakka, soveposer, mat og ullundertøy. Og sjøl om det nesten var natt, skulle vi tenne bål og grille pølser.

 

Yngste gikk ekspeditt i gang med bålet.

Jeg tok fram hengekøyene.

 

Etter litt kunne vi sette oss på hver vår sten.

Bålet varmet.

Ute på sjøen spratt det fisk. Ennå mer aktivt enn sist vi var her nede.

Det var litt mygg, men jeg syns ikke det var så ille.

Yngsteberta hadde litt mer problemer med myggen.

Men du verden vi kosa oss der i sommernatta. Og vi snakka om at de to andre også skulle vært sammen med oss, eldstemann og mellomste.

 

Det er alltid litt spennede å legge seg i en hengekøye.

Holder knutene…

Slikt-.

Men både den unge og den gamle kom seg nedi.

 

Nattelufta var rå. Så det var ikke helt enkelt å få varmen inn i soveposen.

Jeg hadde også litt åpning ned mot underlaget, slik at det ble et kaldere parti. Men jeg sovna og våkna noen ganger i løpet av natta. Drømte jeg lå i en hengekøye.

Rundt om hørte en alle naturen lyder. Fugler som sang, fisker som spratt.

 

– Frosker som sa kvakk, sa yngste.

 

Hun måtte ut i naturen på naturens vegner i løpet av natta.

Hun lo av den frosken, for den hadde så grov en stemme.

Den måtte være nærme, trodde hun. Ellers så hun to eller tre niser på tur innover i fjorden.

 

Må si det igjen; det å henge i løse lufta, lett duvende, med alle naturens lyder rundt seg, det er bare så spektakulært og fantastisk.

 

Da jeg våkna på ordentlig i dag, var dagen blitt varm.

 

– God morgen, kom det blidt fra den andre køya.

Så gjespa hun en god morgengjesp.

Bare henge og snakke og ta morgenen helt i ro, uten en stressende tanke i hodet. Der den største utfordringa blir å få på seg klærne-.

Bare se på sjøen, høre på alt kvitteret og plaskene fra sjøen.

Jeg ble nesten borte i fargene, mønsteret og stripene på sjøen.

Meditativt innadvendt.

Yngste kom å satte seg på en sten, boffen kom også å satte seg.

Og det var noe med denne stunden. Noe så vakkert at jeg nesten hadde lyst til å gråte.

Det var noe så sterkt som det er vanskelig å forklare.

Der satt vi to mennesker og en hund, vi drakk Bris og boffen bare var der.

Sammen med oss.

Hadde satt seg tett sammen med yngste og var en del av fellesskapet.

Turen opp igjen, nokså mye senere, ble varm, fryktelig varm.

Først var det opp stien, så gjennom skogen og så opp enga, før vi kunne gå over veien å gå opp gårdsveien.

Vi var utslått etter den turen der, må si det.

Men siden fikk vi grilla på bålpanna.

Spist.

Ja, det smakte godt.

 

Så kjørte jeg yngste et stykke på vei, bare for å dele ennå litt mer tid sammen.

 

Og enden av helga ble faktisk litt dramatisk.

Yngste hadde gått på bussen og jeg skulle kjøre hjem igjen. Men hadde fått en melding jeg ville svare på først.

Så begynte mobilen å ringe, opp igjen og opp igjen fra det samme nummeret. Når jeg tok den hørte jeg bare en metallisk lyd.

Og jo da, jeg tenkte på disse utenlandske telefonene som har kobla seg på norske nummer.

Så kom en opprigning fra et annet nummer.

Da endelig fikk jeg høre en stemme, en fortvila stemme, det var yngste i andre enden. Hun var helt skjelven, hun hadde lagt fra seg telefonen på taket av bilen. Og så for seg en knust telefon.

Takket være meldinga jeg bestemte meg for å svare på, lå mobilen helt trygt på taket.

Jeg fikk henta den inn.

Og ikke nok med det, da bussjåføren fikk høre om ståa, kjørte hun inn i en bussholdeplass og venta på at jeg kunne komme etter.

Så tusen takk til sjåføren på buss fra Kyrksæterøra til Trondheim denne søndagskvelden.

Og det var masse biler som skulle hjem etter en finvershelg, så bilkøa var lang opp mot fjellet.

Men til slutt så jeg bussen, og ei flau yngste kom sprettende bortover og fikk mobilen, før turen gikk videre til byen og jeg kunne kjøre tilbake til min landlige tilværelse for å skrive blogg.

 

Slik var den historien om en underskjønn helg i juni med litt av hvert.

 

Håper din helg også har vært aller mest av det nydelige slaget?!