Noe flatt, men det er flott. Jeg har ferie. I to hele uker. Er plana.

 

 

 

Denne ferien, helt på overtid. Men til slutt sa pc’n, gå hjem!

Da var alle gått hjem for lengst.

Burde, må, sa det i hodet mitt.

Så begynte skjermbildet å hoppe. Jeg tok en omstart, og da jeg skulle logge inn skreiv jeg koden så mange ganger feil at jeg ble låst ute.

 

Da jeg skulle på butikken etterpå, for å kjøpe meg noe riktig godt – var hjernen helt tom.

Jeg kikka i hyller, jeg kikka i frysebokser – ikke en hjernecelle bevega seg.

Helt tomt!

Som en idiot sto jeg å kikka tomt ut i verden.

Plagsomt…

Men jeg hadde tatt ut nesten alt.

Det ble ferdigpizza. Så langt greidde jeg å tenke. Og jeg greidde å kjøre hjem.

 

Hadde lyst til å gråte, fantes ikke glede igjen.

Jeg burde ha jubla, men var helt flat.

Men jeg visst, visste at det ville gå over.

Når jeg hadde fått hvilt.

Hvilt nok.

 

Å presse en ferie inn nå måtte nok bli slik. I en av de travleste periodene.

Men jeg er lei av å ha ferie i august. Når sommeren er så på hell. Skal ha tre uker da også, men nå får jeg lyset og midtsommeren.

De første dagene med fantastisk vær.

Sønnen kommer utover i helga, da må vi ned til sjøen for å henge i køyer eller opp på setra, sa han.

Ja, vi må det.

Og det blir bra.

Det blir det.

Ferien.

Falle til ro.

Før neste innspurt.

 

Nå har jeg vært ute å plukka meg en bukett med roser. Jeg har hengt opp klær og en ny vask er på gang. Dørene står oppe og jeg drikke kaffe.

Og har ferie.

Ferie.

Og jeg plukker stresset ut av kroppen, stresstorne for stresstorne, kaster de bort.

Pust helt ned i magen.

Ingen må’er.

– Nesten ingen.

 

Glad for at jeg bare kan være her.

Akkurat her jeg er.