Usikker er jeg på hvor langt jeg bor fra sjøen, men i dag var jeg nødt ned. Helt pukka nødt.

 

 

Jeg kikka inn på Kartverkets flo og fjære, såpass langt unna bor jeg, det er vanskelig å se hvordan ståa er der nede ved fjorden.

 

Her på Nordmøre er det en rimelig stor forskjell på når sjøen er oppe og når den er nede.

 

Halv tolv var det flo.

Sto det.

 

Men så hadde jeg bedt opp henne nede, på en kopp kaffe på terrassen. Derfor var jeg først nede ved sjøen en time senere.

 

 

Jeg våkna til varme i morges, så på måleren litt over ti, da så den slik ut.

 

Det er baklies, her nede ved denne stranda mi, dette paradiset nedom mosekledd skog og bregner.

Og kjeringrokk,  heller noe som ligner……

Skulle ha høsta inn, om jeg var sikker. Har passa så bra nå. Nå like før Jonsok.

 

 

Floa var fortsatt høy, så jeg, da den lille strandbiten lå foran meg.

Jeg vea utover sjøen.

Det føltes iskaldt.

 

Ikke har jeg badeand og ikke har jeg badehund.

Så dette…

Dette er nesten mer enn en kan forvente.

En hund nesten på land, men likevel i sjøen.

Sola sila ned gjennom trærne, det var varme vinder.

Så om sjøen var kald, var det bare godt.

I og med at det bare var boff og jeg som var der, så vea jeg utover og svømte mot land. Mange ganger.

 

Sola leika med sjø og tang.

Og det var aldeles enorm herlig å være menneske.

 

Tanken slo meg, vi skulle vært flere.

Det skulle vært slik og slik….

Og som kom neste tanke, har opplevelsen vært bedre om vi hadde vært flere?

Og svaret til det var nei.

Nytelsen var like stor om jeg var der alene.

Og fordi jeg var der for meg sjøl, kunne jeg lytte innover og nyte dette i stor åndedrag.

 

Så konklusjonen ble; av og til er det godt å være mange, for det har sine fordeler, andre ganger er det godt å være alene, for det har også sine fordeler.

 

Og dagen har vært av de fantastisk nydelige, de det ikke er så mange av, de en skal leve på til vinteren. Svømme i salt vann med lunka vinder og temperatur på omtrentlig tredve grader.