Så knelte jeg der jeg mente jeg planta drømmen om snøklokker i høst.
Snøklokkene som var det første tegnet i mitt barndoms rike, om hva som var i emning.
Disse snøklokke løkene jeg har gjort gjentatte forsøk på å få til å spire og fortelle om nye vårer.
Men som jeg aldri har lyktes med i noen særlig grad.
Og da ser jeg det, en liten grønn spire som så vidt stikker opp av jorda.
En snøklokke spire!!
Å lykke!
Mer kaos på
4 kommentarer
du er så flink å skrive 🙂
Fint skrevet!
Benedikte Ringberg: Så hyggelig sagt :).
Saraaah: Takk :).