Dunk, dunk «sier» det. Jeg har drukket for lite vann. Det må jeg gjøre noe med.
Jeg lina meg opp.
Web-seminar.
Det er mange av dem.
Hvordan få et bedre liv, like deg sjøl, bli slank, få energi, sove bedre…
Lista er lang.
Av og til trykker jeg delta.
De er lagt likt opp.
Dette handla om tarmer og var absolutt interresant.
Med masse tid har jeg kanskje meldt meg på produktet som ble solgt.
Det som slo meg etterpå, det som jeg nok har størst problem med er stresset. Tror det er derfor jeg har så lite energi.
Ett av punktene som ble skissert opp som uheldig.
Dette har vart i for mange år. Tror jeg går rundt med skjult stress.
Det er der jeg nok må sette hovedfokuset, hvordan slutte med noe jeg ikke en gang nesten ikke vet jeg gjør.
Jeg starta dagen i dag nokså idiotisk.
Pakka ned det jeg hadde brukt for, hadde time hos fysio først og trengte tiden.
På tur dit kommer jeg på at det er tømming av restavfall i dag, men hadde ikke tid til å snu for å ordne det, må komme tidsnok.
Akkurat det gjør jeg ikke, jeg kommer en time for tidig til behandling…
Rekker likevel ikke kjøre hjem, eller…, jeg passerte søppelbilen så har nok ikke rukket å kommet meg hjem før søppelbilen hadde passert hjemme hos meg.
Stakk innom biblioteket uten jeg hadde med meg alle bøkene jeg nå kan levere etter innlevering av artikkelen. Tenkte bare det var greit å ha bøkene tilgjengelig til artikkelen går i trykken.
Men var veldig hyggelig å møte henne som jobber på biblio.
Etter behandling dro jeg innom bedriften jeg jar skrevet om, kikka gjennom en hel mengde av papir for å se om det var noe som kunne brukes til illustrasjon.
Ikke hadde jeg med meg vann og ikke mat.
Etter noen timer var jeg ganske lei av gamle arkiv.
Ikke var det lett å ta bilder heller.
Tror er dette som er grunnet til hodepina nå i kveld, så mange timer uten vann og mat.
Jeg skal få bredband på museet, fikk melding om at de kunne komme klokka åtte i morgen. Det hadde betydd at jeg må ha kjørt hjemmefra sju. Sa det passa senere på dagen.
Disse dagene…
Jeg må øve meg på å ikke stresse, være her, vare her og nå hele tida.
Ute skinner sola i ren høslykke og jeg fikk et par dager ekstra-.
Det betyr at jeg ikke kan nyte dette i så stor grad.
Sola og høsten.
Men litt må jeg nok gå ut i det.
Jeg er et miss.
Alt med meg er ikke i uorden, men du verden det er nok.
Det siste er øyet.
Jeg skriver på en artikkel, men leter nok mer enn skriver.
Denne artikkelen koster å skrive.
Jeg måtte ut i går, med øyet og alt. Ut til museet, et lokale skulle leies ut.
Etterpå butikk.
Følte meg usosial og som noe som hadde kommet fram fra under en sten.
På butikken ser jeg en gutt….eller mann, som jeg ikke har sett siden han var gutt.
Da må jeg kommenter og sier som sant var at han hadde forandra seg.
Han kjente igjen meg, sa han.
– Jeg har nok ikke forandret meg så mye som deg, sier hun med øyet.
Høres ut som jeg komplimenterer meg sjøl, men det jeg tenkte var at det skjer større forandringer fra en er 15 til 30 enn tilsvarende fra 50-åra til 60-åra.
Og så sier jeg at dette skal jeg fortelle til dattera mi som er like gammel som han…
Ha, ha.
Han sa det måtte jeg, slik tørt samtidig som om han så ut som han stussa på hvorfor det…
For hvorfor i all verden skulle jeg det, de hadde gått på skole sammen for 100 år siden og hadde ikke den kontakten, liksom.
Heldigvis kan jeg le av meg sjøl, jeg var overhodet ikke i det sosiale hjørnet og da kan kommunikasjon bli så som der.
Har du det slik?
Noen ganger skal en bare følge intuisjonen sin med ikke å være sosial, for prøver en blir det bare rart.
Hjemme hadde sønnen kommet, han skal på jakt i helga.
Jeg hadde kjøpt sjokolade, for det var den internasjonale sjokoladedagen, så måtte det. Er egentlig av de som ikke er tullete etter sjokolade. Liker bedre lakris, så fant en sjokolade med lakris og så M.
Hadde ellers laget en suppe som det bare var å varme.
Så senka vi oss ned i hver vår stol og satte på Game og Thrones.
Han har dratt til skogs med matpakke og kaffe. Jeg sa det ikke passa så bra med fangst i dag. Men en fin dag til skogs får han og jaktlaget.
Jeg skal ned for å ta opp artikkelen med alle begrepa jeg ikke vet hva er. Siden skal vi innover til mor, når jegeren er nede og jeg forhåpentlig har produsert mange gode ord. Vi skal lage middag hos henne.
Og så bør jeg nok høre på sjefen min som mente at det hørtes ut at jeg trengte fri. Tror kroppen min er enig også slik som den roter det til for meg, må bare få med meg hodet på det også, men først må det være med på å få ferdig artikkelen.
Artikkelen skulle inn i går, gjett om jeg var glad da jeg fikk beskjed om at det holdt den ble sendt inn før lunsj på mandag. Så enn så lenge må jeg prøve å få sammenheng i fagbegrep jeg ikke har naturlige anlegg for å forstå. For eksempel nat, kravell, klink…eller svinkjøl.
Mørket senker seg, akkurat som det gjør på denne tida. Her er det sen middag og mange tanker.
Om jeg skal dele noen av dem…
Det er lappverk av alt og ingenting. Men i dag kom jeg meg ned i kjelleren på kontoret. Så jobba faktisk noen timer.
Har også så lyst til å få ferdig det jeg skriver på, men ser større sjanse for at jeg ikke rekker det enn at jeg gjør. Har igjen 1000 ord, men det er ikke bare mengden, det er innholdet.
Las for litt siden en definisjon av vegring for å komme i gang, at det handler om prestasjonsangst. Og det må jeg si gjelder denne gang. Jeg skriver om et familiemedlem til en årbok og jeg skal få fram essensen, ha godt kildemateriell å henvise til uten at jeg kopierer.
I tillegg er det denne forbaska pekefingeren, som fører til at jeg grøsser for hvert touch jeg tar med den.
Det blir sen middag. Middagen er sellerirot, løk, gulrot og potet kokt i appelsin- og sitronsaft.
Jeg orker ikke så mye om dagen, men litt mer… kanskje, enn jeg har greidd.
I morgen vil jeg nok sende avbud til et møte. Hodet var veldig plagsomt da jeg våkna i dag, fant fram en gammel koronatest. Den var for gammel.
Samme det, jeg hoster og snyter og nyser.
Festlig.
Jeg tok meg likevel noen turer ut, barføtt. Sola skein så fint og det er viktig med pause.
På radioen spilles Cure.
Muse skal slutte til neste sommer ble også forkynt, to avskjedskonserter til sommeren.
Jeg liker bandet.
Spurte mellomste om vi skulle dra på en kunstutstilling, enten til lørdag eller i slutten av september.
Sist uke hadde vi her i kommunen en pop-up utstilling av Aune Sand. Vurderte å dra, men fant ut at jeg ikke orka. Ikke slik stor fan og ikke så opptatt av kjendisstatusen.
Jeg trenge mye alenetid, så forresten en uttalelse på det også…likte den. Noe om at da har en ikke behovet for bekreftelse.
Men jeg har nok det jeg også, liker å høre når noen sier noe bra om meg.
I dag fikk jeg melding om at jeg var snill.
Jeg vet ikke akkurat det, tror ikke jeg er mer snill enn gjennomsnittet.
Snillhet er vel ikke udelt positivt heller.
Jeg ønsker egentlig masse tid til å gjøre bare det jeg vil og så dele tid med mennesker som gir meg masse.
Det blir nok.
Plutselig.
Jeg ble forresten gammeltante sent i gårkveld.
Høres fryktelig gammelt ut.
Hadde en gammeltante som ble over 100 år.
Men koselig at det har kommet en gutt i vår jente-dominerte familie.
Apropos snill… jeg prøver å være snill mot meg sjøl, gi meg plass som føles god. Når jeg er nede på kontoret ser jeg på alle tubene med farger, snart tenker jeg da, snart…
Jeg vil nok bare leve som den jeg er, ikke den andre mener jeg er.
Kjente det sist jeg klipte meg. For det var ikke meg, bare en godt voksen dame som ser ut som alle andre disse damene. Ikke det at jeg legger an med dreads akkurat, men jeg vil ikke være i forventningene til andre lengre.
Plana for dagen var å stå opp tidlig for å sette seg ned å skrive. Våkna halv ni. Tidlig var for sent.
Her kommer noen plager og klager.
Temeperaturen min viste feber og på føttene klør det, noen har nok stukket meg. Mange steder. Jeg klør og det blør. Nasen renner. Fingrene er fortsatt dovne. Spesielt pekefingeren. Ekkelt å ta bort i noe som i «alt».
Ringte legekontoret i går, jo, det var bestilt MR 14. august. Ring røntgen, ble jeg rådet til.
Innen tre måneder sa de der. Jeg spurte om nervebaner kunne bli skadet når de lå i klem i over lengre tid. Så får bare håpe de ikke gjør det da. Det var det som ble sagt
Jeg har gjort øvelsene mine, håper de løsner opp hele greia og at det her også kan bli et minne som går inn i glemselen.
Skal til fysioterapeut i dag. Har sendt melding om det er greit for henne med forkjølelse og det var det, men hun utsatte likevel da ho fikk høre om temperaturen.
Er lei av disse helsemessig avsporingene.
Men en må nok bare igjennom.
Hører på nyhetene at det er en del «rusk» i befolkninga.
Ute regner det.
I dag er det høst.
Nå skal jeg spise, så tar jeg med meg sjøl ned på kontoret.
Jeg sitter her og skulle gjort alt mulig av andre ting. Eller aller helst vil jeg bare at tiden har tatt det med ro. Slik at jeg bare har kunnet ha all den tid jeg har behov for til alt.
I går kom jeg meg en liten tur ut, uten at jeg fikk gjort det jeg egentlig skulle.
Utenfor inngangen blomstrer georginene jeg kjøpte tidlig i sommer, en rød og en hvit.
Den hvite har ikke slått ut i blomst ennå.
Jeg må berge de til neste sommer.
På andre sida blomstrer mynte. Må få tatt dem inn og tørka de.
Rett fram står søtmispelen. Den har blitt stor.
Jeg går bortover mot fjøset, de slanke stråa har blitt gule.
Oppom på ekra ligger opphugd tre som skal blitt til ved. Det var en nabo som har lagt det fra seg. Han sier han skal få de kutta opp…
Epletreet byr på røde epler, tror jeg snart kan ta de inn. Kanskje i dag…
Tredje gangen det er slått i sommer, rennene lager mønster på jordet.
Skogen begynner å få en farge av høst.
Jeg går inn i den og tar stien ned igjen.
Det var fint med den lille turen.
Etterpå var jeg likevel ikke til noe særlig.
Jeg fikk bakt en loff. Middagen ble rester etter dagen før. To tacolefser lagt i en form med tomat, skinke, våløk, ost og eggestand i og stekt i ovnen.
Ellers rann nasen og pekefingeren er like doven og følelsesløs.
Det samme i dag. Temperaturen inni meg var litt høy.
Jeg vil bare ha energi -.
Men kanskje trenger en bare å roe ned når kroppen ikke vil…
Uansett, i dag må jeg besøke mor. Vi skal besøke en tante som har knekt et ribben og ligger på sjukehjem.
Kanskje jeg ikke burde besøke to eldre damer når jeg snufser, men jeg føler ikke jeg er så dårlig at jeg kan dra. Fikk også vite av mellomste at hun hadde snakka med barnebarnet og hun hadde sagt at bestemoren gledde seg.
Utover golvet ligger det strødd madrasser. Det pustes, mine små som har blitt store.
Det suser litt i ørene, de er ikke vant til lyden fra en konsert lengre.
Dagen derpå.
Jeg sovna først da vi var hjemme igjen kvelden før.
De satt kviskrende ved spisebordet, samboer til mellomste hadde to viktige møter neste dag, han måtte ikke vekkes.
Så ble det helt stille. De hadde gått ut på terrassen for å fortsette praten der.
Jeg våkna først til dagen. Nå var det min tur til å innta terrassen med et stort glass vann. Jeg drakk bare vann kvelden før også, bare litt øl til maten før vi gikk.
Mellomste våkna og kom ut fra soverommet. De to på madrasser våkna også til den fine dagen.
Vi måtte ha en god frokost, så oppgaver ble fordelt.
Eldste og yngste rydda etter middagen dagen før og mellomste og jeg gikk for å handle.
– Vi kan gå inn her, sa hun.
En spesiell port var åpen.
Inn til en eventyrlig verden.
Langs veien sto det lykter forma som blåklokker.
Vi kom ned til et område med en rund dam.
I dammen var det en fisk som spruta vann. En dansende ballerina. En cello eller bratsj det kom noter ut av og en blå hund.
Mellomste ble inspirert.
Turen tilbake fra butikken gikk gjennom verdens hyggeligste boligområde. Det blomstra over alt, det hang blomkarse over murer, frukttrær og sittegrupper. Klær som hang til tørk på snorer.
Det var så fint at jeg glemte å ta bilder, jeg bare kikka og nøt alt det vakre.
Tilbake dekte vi bordet.
Epler, plommer, pesto og godt brød. Det smakte vilt godt.
Vi åt, drakk kaffe og snakka.
Snakka om at dette måtte gjentas, at vi møttes og gikk på konsert snart. Eller andre ting for den del.
For vi trives sammen.
Vi deler mye, ingen av oss er en helt annerledes mennesketype enn de andre. Så klart er vi ikke kopier, noen har mindre tålmodighet, noen blir mer høylytt og noen er stillere.
Men vi lærer også av hverandre, ikke minst å lytte, forstå, respektere og forklare.
Så vi satt mange timer der i sola. Før nye avtaler og planer måtte få slippe til og de nye hjula på bilen min fikk trilla hjemover i rushen.
For nå er de slitte dekka skifta, bilen har fått oljeskift, fått stramma brekket og orden på blinklys.
En sjelden gang en regning, men for oftest sluses de gjennom andre kanaler.
Tom for reklame, den ble stoppa for mange år siden. Glansa papir uten bruk.
Menighetsbladet, Fagbladet og noen andre lignende skrifter ramler innom.
For en måned siden, eller to, fikk jeg et kort. Hun som hadde sendt kortet kom hjem lenge før og jeg visste det ville komme, men artig likevel. Mellomste sine tettskrevne setninger om gleden av å ha en uke på en gresk øy.
Her om dagen svinga jeg innom postkassen, der låg et blad.
Og et kort.
Det var til meg, men det var satt på en klistrelappe med min adresse. Den som var skrevet på var uten gateadresse og mangelfull. Og i kortet sto akkurat det, at det var en tynn adresse.
Jeg las igjennom den korte teksten, om reise, land og by. Kortet var produsert i Sverige og sendt fra Paris. Eneste underskriften var en smily.
Men hvem var kortet i fra?
Opp gjennom tida har en blitt kjent med mange folk.
Likevel…
Det var minner fra ungdommen som dukka opp og jeg ble ganske fort overbevist.
Om han jeg ble kjent med gjennom en av jobbene jeg hadde da, som jeg kunne snakke med alt om. Som jeg opplevde som en sjelevenn.
Som kom på besøk like etter jeg flytta til Trondheim. Vi satt på Nordre og skyggene bevega seg som et solur for en tid som bare gikk og gikk men vi var konstant, for vi delte tanker og lot tiden gå.
Husker jeg spekulerte på om det var rett å sy på den brudkjolen jeg sydde på…
Ti år etter var neste gang, da kom han på besøk dit vi hadde flytta.
Jeg var blitt tykk og mor til tre små.
Ønsket om å være den jeg hadde vært var sterk, den tynne, unge meg. Det ødela, men jeg satte meg ned etterpå og fikk skrevet en novelle som kom bort.
Jeg fikk mange livstegn, uten at tiden var der til så mye respons.
Åpne invitasjoner.
Et menneske en hadde en spesiell conection med.
Så forsvant han.
Nesten helt.
Mener jeg sendte melding en gang, uvisst hvor mange år siden, om dette var hans mobilnummer.
Fikk svar om at det var riktig og at han bodde sammen med noen.
Han var en globetrotter. Bodde en stund i London, siden i Stocholm. Jeg spekulerte på om han hadde flytta tilbake til Oslo.
En annen gang, også for mange år siden, skrev han her på bloggen min.
Han var kortet fra.
Det var veldig artig å få et livstegn. Sjøl om han ikke hadde skrevet under med at det var han.
En gåte som ble løst.
Rimelig raskt.
Treffa med han gjennom et liv, i lange skritt.
Og et mine dukka opp;
Jeg går nedover Hegdehaugsveien. Foran meg ser jeg et hodet som rager over andre sine, og jeg skjønner hvem det er. Det var en stund siden sist jeg hadde sett han, så jeg setter opp farten for å nå han igjen. Han går over Parkveien på grønt lys. Jeg må stoppe for rødt og ser han forsvinner inn i Slottsparken. Det kommer en trikk som ringler, kanskje for at folk ikke skal stå så langt ut i krysset. Jeg ser opp og inne i trikken, da ser jeg han, han sitter der og vinker og smiler til meg.
Et pussig sammentreff, han som jeg hadde prøvd å nå igjen hadde på en måte vært et varsel.
Godt å vite at han lever der uti i verden et sted. Og så har det vært morsomt og truffet han en gang til i livet. For å se om kontakten fortsatt hadde vært der.
Han var et av de menneskene som sitter igjen i minnet som et menneske med refleksjoner, en jeg ikke glemmer.
Noen ganger møter man mennesker, kanskje bare en gang og de setter spor. Andre har en sporadisk møter med.
