En uke er i gang. En mandag tar sin sang.  Den er helt grei, for så vidt… 

Jeg sitter her i kvelden.

Pai, tenkte jeg plutselig. Jeg hadde en squash som burde spises.

Middagen ble litt mer omfattende enn tenkt, men godt var det.

Dagen starta med det vanlige mandagsmøtet, etterpå prøvde jeg mer. Problemet er at jeg greier plutselig ikke å sitte.

Et søskenbarn ringte meg, hun har sterke smerter på grunn av en operasjon ikke gjorde ting bedre. Hun fikk de samme tablettene som jeg har fått. Det var morfin i de, fikk jeg vite, da las jeg pakkevedlegget. Da ble jeg forskrekka.

Jeg liker ikke slikt. 

Men får håpe det blir en kort periode, jeg greier ikke smertene ved ikke å ta. 

Men det ble ikke så lang jobbedag, for av og til fungerer bare to ting; å gå eller å ligge.

Det spøker for en artikkel.

Jeg hørte ikke noe fra legen i dag, men ikke så rart…ble fortalt at legekontoret hadde vært uten sekretær så legen måtte også ta den jobben.

Jeg er ikke alene om å ha problemer med helsa.

En kollega kommenterte dette at jeg sto i jobb til tross, men det er liksom ikke slik. Jeg greier det jeg greier, men ikke mer. Slik sett vet en ikke hvor grensa kan oppstå. Men håper jeg slipper disse tablettene snart.

Denne tallerken er tom nå.

Jeg vil straks avslutte dagen. 

Nå verker det i arma når jeg skriver.

I morgen skal jeg ha en lignende dag som i dag.

Jeg har lyst til å bake, men vet ikke om det er nå jeg skal gjøre det.

Og så er jeg trøtt, fryktelig trøtt. Jeg har sovet to ganger i dag, kanskje jeg har sovet hele dagen om jeg ikke ble vekket av telefon begge gangene. Kanskje jeg har sovet rundt om det ikke hadde ringt.

Men nå kan jeg sove hele natt.

♥

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Tiden vi går inn i nå er fantastisk. Den er grønn og den er skjønn. 

Jeg var i butikken i dag og gikk ut med squash, blomkål, brokkoli, mandelpotet blant anna.

Middagen min ble stekt torsk i masse løk og squash, mandelpotet og en salat av erterbelger, tomat og salat. Jeg kunne hatt over litt sitron eller edikk, men den var godt likevel.

Og det som var ekstra godt var at jeg greidde å lage denne middagen.

For dagene (og nettene) har vært slik ingen ønsker seg.

I kveld er den litt bedre og det er godt.

Jeg greier å sitte på data, lese, svare og skrive.

Legen ringte meg i går kveld, så i dag har jeg henta sterke smertestillende, jeg har bestilt fysioterapi og rekvisisjon er sendt til MR. Legen mente at det hørtes ut som prolaps i nakken.

I dag var enda en finger tatt med inn i gruppen «de visne fingre sin forening». Og gjengen er mer intens visne. Det er faktisk ekkelt å skrive nå.

Tabletten har ikke hjulpet på de følelsesløse fingrene, men smerten er langt mindre.

Nå har jeg handlet for mor, besøkt henne, snakka med hjemmesykepleien om ståa, kontakta arbeidsgiver og snakka med flere angående gjennomføring av helgens arrangement. Og jeg tenker å dra dit, for jeg er ikke sykemeldt. Men tenker å gjøre det slik at jeg kan trekke meg om det blir for utfordrende.

Dette betyr at jeg ikke kan ta smertestillende minimum 8 timer før bilkjøring.

Jo, jeg kan så klart ta Paracet og kanskje virker de til da, det har de ikke gjort nå.

Så jeg går i hi fram til søndag.

Ellers må jeg bare være med på dette den tida det tar.

Nå skal jeg nok slippe den intense smertene og kanskje greier jeg å fungere litt også.

Men det er en grønn tid.

Og kunne fråtse i grønnsaker og frukt er så herlig. 

Så sjøl om sommeren mot slutten lakker og jeg ikke kan kneise med nakken, så har vi en tid der vi kan høste over og under jorda, i trærne, i kjerr og busker.

Vi kan hermetisere, fermentere og sylte.

Derfor er det en fin tid, en god tid.

For høsten (litt vanskelig å skrive navnet) er også fin.

Egentlig veldig fin.

Hvilken grønnsak er din favoritt?

♥

Jeg sitter her i en stol, ute skinner ingen sol. Drikke vann og tenker tanker på hvor verden vanker.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Temperaturen er fin og jeg spekulerer på:

Hvordan har det vært og bodd der eller der…, om livet har vært helt annerledes.

Jeg kikker på Finn og boliger til salgs.

På kopper og kar, en vaskemaskin og et kjøleskap skulle kanskje vær kjøpt inn.

For leiligheten nede skal ikke være kontor for alltid.

Eller hvordan blir dette…

Blir jeg her eller der.

I dag har jeg tid til å tenke, men noen av tankene blir lagt bort.

Akkurat nå vet jeg bare akkurat nå.

Jeg varmet opp suppen fra i går, blomkålsuppe, og dryssa over både egg, tomat, basilikum og persille.

Den smakte.

Brødet jeg tok fram hadde fått et utseende jeg ble skeptisk på. 

Det hjemmebakte brødet bruker jeg å skjære opp for å fryse.

Men det går litt på halvtolv for meg om dagen. 

Ringte lege igjen i dag. Jeg kunne ta smertestillende i tillegg til tablettene jeg fikk.

Får håpe jeg får bort det meste av smertene, de er nesten uutholdelige.

I går la jeg meg i åtte ni-tida for å slippe. Og jeg sovna med varmeflaske.

Men hvor mange ganger jeg våkna har jeg ikke tall på. 

I dag begynte flere fingrer å bli følelsesløse på tuppene da jeg sto opp og ingen bedring foreløpig. 

Gleder meg vilt til dette er over.

♥

Hva er stort og hva er lite nok. Er det det største av det største og det minste som er å finne. Men så er det alt det og alt i mellom.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Utifriluft byr opp og da takker en ja og tripper ut på blogg-golvet.

«Stor og liten» er temaet hun byr opp til.

Jeg ser meg rundt og spekulerer på hva som er løsninga.

Da ser jeg det…

Da jeg var lita var dans en stor greie for meg, jeg hadde så lyst…

Helst ballett.

Jeg sto på tærne til de var stuka sammen, stivheta varte lenge, i mange år.

Mengder av år etter havna jeg hos et dansekompani med ansvar for kostymer.

Da mellomste ble født, liten buttete og bløt, fikk jeg en stor blomsterbukett med et sett små ballettsko i, små dekorsko.

Da hun var fire år begynte hun med dans.

Hun dansa i mange år, hun ble stor og dansen var med.

På rommet hennes henger et par dansesko.

De små fra blomsterbuketten ligger der også. 

Gleden av å danse i rosa sko, på blogg-gulvet eller i livets dans, inneholder både de store opplevelsene og de små.

Og en helgeutfordring er levert med en takk til henne som oppfordra med oppgaven.

♥

En lomme i tilværelsen på en lørdag. En dag med sol og regn og litt friskere temperatur sitter jeg her og kan ikke så mye anna.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Travle dager og uker går inn for landing.

I går tok jeg meg en runde for opphenging av plakater, det siste arrangementet i sommer, gjennom jobben. 

Tok med meg mor på denne turen, slik at hun skulle oppleve mer og fordi jeg kunne. Hadde handlet for henne på forhånd.

Men etter alt, all kjøring, folk i huset og hendelser, skjer noe…

Noe jeg ikke liker.

Heldigvis er det en god stund siden sist. Men nakken blir ikke bra etter den ble dårlig. Den er like intenst ubehagelig i dag som for noen dager siden. Så her sitter jeg og kan ikke så mye mer.

I går etter runden med plakater kollapsa jeg hjemme hos mor, jeg hadde ett behov og det var å sove.

Det stråler nedover arma, så er det ikke bedre over helga må jeg sikkert oppsøke lege.

Når ståa er slik er det greit at det er en rolig periode. 

Så jeg føler at jeg er i en lomme i tilværelsen. Men det er noe godt med det også.

Da jeg våkna i dag fikk jeg en idé, jeg deler den ikke nå fordi jeg må se om det er hold i den. Deler om jeg fortsatt føler for den om noen dager og etter tilbakemeldinger fra gjengen.

Lørdagen min, som jeg bare må kurere i -.

Føles som en god dag, til tross.

Jeg skal ikke noe, men har så mye å glede meg over.

♥

Det er fredag, ukens favoritt. Men i kveld skal jeg dvele litt ved onsdagen.

For da ble eldstemann halvparten så gammel som meg. 

Og igjen tok vi turen til Orkdal der vi var for akkurat en uke siden for å feire en annen dag.

Det var gutten sjøl som la opp til dagen. Han ønsket at begge bestemødrene skulle få møtes. Den ene 92 og den andre 90 år.

Han ringte og fikk ordna med kjøring, for dette ønsket han å få til.

Det er noen år siden de to bestemødrene sist møttes.

Vi fikk en hyggelig dag alle sammen.

Mellomste kom fra Trondheim med sin kjære.

Jeg fikk også møtt mange jeg ikke møter ofte. 

Bakte med en Pavlova.

Den gjør alltid lykke.

Da jeg var hjemme da natta hadde inntatt døgnet, fikk jeg denne meldinga.

“Tusen takk for i dag! Har vært ordentlig koselig .”

Den kom fra han som hadde hatt fødselsdag.

Det er godt å kunne dele tid med hverandre.

Feire dager og feire livet.

♥

Denne dagen kan ha mange innfallsvinkler. Den sender mange signal. Det er ikke en dag for å plukke stjernene ned fra himmelen.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Den er litt merkelig på sitt vis denne dagen. 

Skal jeg jobbe, tenkte jeg og mente jeg vel også så vidt det var det jeg skulle. 

Men etter hvert skjønte jeg det, at denne dagen var ikke av slikt slag. 

Litt fragmentert sitter jeg her.

Mange impulser.

Fragmenterte impulser.

Vanligvis kommer ordene av seg sjøl når jeg blogger. I dag er de ufullendte. Det er så mye.

For jeg tror dette er en ladedag.

888 sto det.

Dagen i dag. 8. dagen i 8. måneden med et år som har tverrsummen 8.

Om det betyr noe?

Jeg vet ikke.

Nyhetene forteller om enda større anspenthet og norske diplomater som ikke får tilrettelagt arbeidesforhold i Palestina. Og utenriksminister Barth Eide har innkalt den Israelske ambassadøren i Norge

– Vi får krig sier sønnen, 3. verdenskrig. 

Han har snakka om verdensmaktene, økonomi og retning i uken som gikk.

Nyhetene må settes på pause.

Jeg må lade.

Prøver å meditere.

Fuglene flakser og bakser i bærbuksene, måkene sparker utpå nyslåtte jorder, insektene surrer og bilene passerer nede på veien. 

Nakken som var i ulage da jeg sto opp blir verre mens jeg sitter der. 

Nesten umulig å bevege seg før det skjærer i.

Finner meg et lite stykke stoff med sau-ull og legger på nakken sammen med å svelge ned tabletter. Noen ganger må man ta -.

Jeg må lade.

Gårsdagen var trivelig, men en dag der handlinger og tid ikke samsvarte kan ha en pris.

Skriver om den dagen siden.

Plutselig durer det kraftig og det er best å lukke vinduene.

Vinden er sterk, men gir seg raskt.

Jeg drikker en kopp kaffe og blir supertrøtt.

Det er bare å gi dagen både ro og fred. Ingen oppgaver, bare la dagen tusle fint avgårde.

Kanskje sove litt midt på dagen…

Gjør du noen gang det?

♥

For nesten en uke siden feira vi mor sin dag. Vi reiste bort og hadde en hyggelig dag.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

I morgen tar vi samme reisa, da er det sønnen som fyller år.

Siste juli fylte mor 92 år.

«Alle» var borte på dagen, som var midt i uka. Søstrene mine var opptatt, vi kunne ha bedt noen naboer. Men til slutt falt valget på at vi reiste nærmere byen, for da var det lettere for de som bodde der å komme dit.

Det var bare gjengen min som hadde anledning.

Her ankommer vi Orkdalen og det er en glad gjeng som møter oss, de er nettopp kommet fra Trondheim.

Vi gikk ut for å spise.

Mor var i strålende humør.

Men da hun skulle på toalettet viste det seg at Moon på Orkanger ikke hadde lagt til rette for handikappede og eldre. Toalettet lå i andre etasje og første etasje var høy, så trappa var lang. Mellomste datter skulle hjelpe henne opp, men halvveies opp i trappa valgte mor å snu.

Det ble en for lang trapp for en dame opp i nitti-åra. 

Flaksen er at hun ikke er plaga med slikt som damer kan få problemer med etter barnefødsler.

Men maten smakte den, det var asiatisk mat.

Tror jeg også var ganske blid.

Jeg koste meg i alle fall.

Etterpå dro vi bort til der eldstemann og faren bor.

Mors tidligere svigersønn var også kobla på selskapet, for yngsteberta var fortsatt i Midtnorge etter bryllupet på Oppdal og da traff han henne også. Og så ble det en liten feiring for han også som går ut i pensjonistenes rekker.

Yngste hadde så lyst å få være med å feire mors dag. Så slik ble det et bra for oss alle.

Det er godt å møtes, være sammen.

Vi hadde en fin dag og mor koste seg.

Spurte henne dagen etter om hun var sliten etter turen.

– Nei, ikke som jeg vet, svarte hun.

Vi trilla tilbake over fjella, eldstemann var med.

I morgen reiser vi tilbake, da er det hans tur til å fylle år.

♥

Som vanlig er tingenes tilstand på en prikk slik de bruker å være. Altså, ikke noe nytt under sola og sola skinner den.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Denne helga gikk akkurat slik helger bruker å gå.

Fort.

Å dvele ved en laptop er ikke det som blir prioritert.

Eldstemann er fortsatt her og det er hyggelig. Vi koser oss med mat, prat og serier.

Før helga fant vi en, det vil si, han visste om den. Han hadde ikke sett den mindre enn fire ganger.

Jeg likte den og er enig med han at det rart jeg ikke hadde hørt om den, R.I.P Henry.

I går var jeg borte meste av dagen, jobb og arrangement. Har bare ett til denne sommeren. Det er om to uker.

Så å svare på Utifrilufts utfordring ble det ikke tid til.

Rakk ikke gå ut for å finne et insekt.

Et fint og nydelig ett.

Men på lørdag fikk vi invasjon.

Av fienden.

Dette flygende monsteret som kan gjøre meg gal.

FLUER!

Jeg har aldri opplevd maken. Plutselig var stua full. Først trodde jeg det var et par som poppa rundt i taket. Da jeg begynte å se på de flygende torturskapningene så jeg det…

Ett par nei…

Himmel og alle verdner, det var en hel hær.

I det ene store vinduet regna jeg ruffly 30 fluer. 

De var i taket, de krøp under lister, de fløy over alt. Til og med soverommet hadde noen funnet veien. Soverom skal være fritt for alt som kan irritere.

Noe slikt som dette har jeg aldri opplevd før.

Jeg dreper ikke… 

Flua er unntaket.

Jeg fant i vindusspray, edikk, fluesmekker og støvsuger.

Og jeg fikk redusert de flygende.

Så dermed må disse være svaret på utfordringa denne helga.

Men kan noen fortelle meg hva det betyr at horder av fluer flyger inn i huset, er noe i vente?

Jeg har søkt, men fant ingen ting på det.

Men er det noen som vet vil jeg gjerne høre.

♥

Hva skjer når vi prater sammen, diskuterer og skal kommunisere… Det kan være lærerikt å se på det noen ganger.

Å tenkte er en aktivitet jeg liker. Nokså rolig aktivitet, så det går nok under et annet navn. Men samme det…

Sønnen min og jeg kan ofte havne i diskusjoner der vi føler vi krangler.

Legg merke til skrivemåten, tror den sier mye om min alder. Jeg lærte at det var riktig å nevne de andre før seg sjøl. Nå er det noe som nesten ikke skjer lengre, skrivemåten som blir brukt er å nevne seg sjøl først «jeg og sønnen min»...

Nok om det, det var ikke skrivemåter jeg skulle skrive om, men å prate sammen.

Jeg har en sønn som er intens med det han er opptatt av. Så intens at det kan bli vanskelig å komme til ordet.

Jeg blir stående å hakke slik:

– Men, men, men….

Vi snakker også om kommunikasjon.

Han vet han kan bli intens, så han prøver å regulere seg i prat.

Men han opplever mange ganger at jeg er i mot det han sier, at jeg er uenig.

Sannheten er vel heller at vi ser ganske mye likt på mangt, men vi har noe utfordringer vi må være bevisst på.

Min er frykt.

Å dra «katta» opp av sekken er en fin øvelse.

Redselen for hva som kan komme til å skje…

Jeg var tidligere veldig sterkt preget og skjønte etter hvert at jeg hadde pådratt med en slags PTSD, posttraumatisk stressyndrom.

Sønnen min er ikke bare intens i praten, han har også levd intenst. Jeg hadde ikke råd til at det skulle gå gale med han, derfor ble det mye frykt.

Så når vi prater kan frykten fortsatt hugge i.

Men det som er bra er at vi kan snakke, komme forbi og skjønne mer.

For frykt har ingen missjon i de fleste tilfellene. Så klart skal en ta seg i akt og en trenger ikke oppsøke de mørkeste gatene, hverken fysisk eller psykisk.

Og så kan vi aldri leve annet enn vårt eget liv, vi kan aldri leve andres, uansett. Man må gi folk fri til å være dem de er.

En lekse som ikke alltid er så lett å fungere etter.

Så jeg jobber med fryktmekanismene, har gjort det en tid.

Det rare er at det hjelper, de skjer noe.

Tanker en ikke vil ha kan en sette stengsler for, for intellektet mitt sier meg at det å gå i rundt med redsel ikke har noe for seg. Og skulle det verste skje, så holder det med å ta jobben en gang med å bearbeide. Ikke styre på forhånd med at slikt og slikt kan skje.

For livet blir lysere, enklere, morsommere og mer fullt av glede når frykten må vike.

Derfor er jeg så glad for åra, lærdommen og det en skjønner med åra som går og tankene som får lov til å tenkes.

Så samtalene blir både gode og fine, etter kanskje en mer hissig meningsutveksling med eldstemann og meg. I tillegg liker jeg å høre på hva de yngre menneskene har funnet ut, kommet fram til, ser verden som -.

Det er ikke alltid jeg er enig, og det har jeg full frihet til. Men å kaste unødvendig tankegods på båten gjør seilasen enklere å håndtere.

Derfor er tanker, prat og livet en fantastisk opplevelse av så mye en bare kan bære.

Og gleden, kjærligheten og nysgjerrigheten er godt drivstoff.

♥