Mørket senker seg, akkurat som det gjør på denne tida. Her er det sen middag og mange tanker.

Om jeg skal dele noen av dem…

Det er lappverk av alt og ingenting. Men i dag kom jeg meg ned i kjelleren på kontoret. Så jobba faktisk noen timer.

Har også så lyst til å få ferdig det jeg skriver på, men ser større sjanse for at jeg ikke rekker det enn at jeg gjør. Har igjen 1000 ord, men det er ikke bare mengden, det er innholdet.

Las for litt siden en definisjon av vegring for å komme i gang, at det handler om prestasjonsangst. Og det må jeg si gjelder denne gang. Jeg skriver om et familiemedlem til en årbok og jeg skal få fram essensen, ha godt kildemateriell å henvise til uten at jeg kopierer.

I tillegg er det denne forbaska pekefingeren, som fører til at jeg grøsser for hvert touch jeg tar med den.

Det blir sen middag. Middagen er sellerirot, løk, gulrot og potet kokt i appelsin- og sitronsaft.

Jeg orker ikke så mye om dagen, men litt mer… kanskje, enn jeg har greidd. 

I morgen vil jeg nok sende avbud til et møte. Hodet var veldig plagsomt da jeg våkna i dag, fant fram en gammel koronatest. Den var for gammel.

Samme det, jeg hoster og snyter og nyser.

Festlig.

Jeg tok meg likevel noen turer ut, barføtt. Sola skein så fint og det er viktig med pause.

På radioen spilles Cure.

Muse skal slutte til neste sommer ble også forkynt, to avskjedskonserter til sommeren.

Jeg liker bandet.

Spurte mellomste om vi skulle dra på en kunstutstilling, enten til lørdag eller i slutten av september.

Sist uke hadde vi her i kommunen en pop-up utstilling av Aune Sand. Vurderte å dra, men fant ut at jeg ikke orka. Ikke slik stor fan og ikke så opptatt av kjendisstatusen.

Jeg trenge mye alenetid, så forresten en uttalelse på det også…likte den. Noe om at da har en ikke behovet for bekreftelse.

Men jeg har nok det jeg også, liker å høre når noen sier noe bra om meg.

I dag fikk jeg melding om at jeg var snill.

Jeg vet ikke akkurat det, tror ikke jeg er mer snill enn gjennomsnittet.

Snillhet er vel ikke udelt positivt heller.

Jeg ønsker egentlig masse tid til å gjøre bare det jeg vil og så dele tid med mennesker som gir meg masse.

Det blir nok.

Plutselig.

Jeg ble forresten gammeltante sent i gårkveld.

Høres fryktelig gammelt ut.

Hadde en gammeltante som ble over 100 år.

Men koselig at det har kommet en gutt i vår jente-dominerte familie.

Apropos snill… jeg prøver å være snill mot meg sjøl, gi meg plass som føles god. Når jeg er nede på kontoret ser jeg på alle tubene med farger, snart tenker jeg da, snart…

Jeg vil nok bare leve som den jeg er, ikke den andre mener jeg er.

Kjente det sist jeg klipte meg. For det var ikke meg, bare en godt voksen dame som ser ut som alle andre disse damene. Ikke det at jeg legger an med dreads akkurat, men jeg vil ikke være i forventningene til andre lengre.

De har jeg vært i over 30 år nå.

Blir godt å slippe fri.

♥

Når en bare vi sitte skal en bare sitte da?

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Plana for dagen var å stå opp tidlig for å sette seg ned å skrive. Våkna halv ni. Tidlig var for sent.

Her kommer noen plager og klager.

Temeperaturen min viste feber og på føttene klør det, noen har nok stukket meg. Mange steder. Jeg klør og det blør. Nasen renner. Fingrene er fortsatt dovne. Spesielt pekefingeren. Ekkelt å ta bort i noe som i «alt». 

Ringte legekontoret i går, jo, det var bestilt MR 14. august. Ring røntgen, ble jeg rådet til.

Innen tre måneder sa de der. Jeg spurte om nervebaner kunne bli skadet når de lå i klem i over lengre tid. Så får bare håpe de ikke gjør det da. Det var det som ble sagt

Jeg har gjort øvelsene mine, håper de løsner opp hele greia og at det her også kan bli et minne som går inn i glemselen.

Skal til fysioterapeut i dag. Har sendt melding om det er greit for henne med forkjølelse og det var det, men hun utsatte likevel da ho fikk høre om temperaturen.

Er lei av disse helsemessig avsporingene.

Men en må nok bare igjennom.

Hører på nyhetene at det er en del «rusk» i befolkninga.

Ute regner det.

I dag er det høst.

Nå skal jeg spise, så tar jeg med meg sjøl ned på kontoret.

Jeg må jobbe.

♥

Søndagen er like vakker som gårsdagen. Helt fantastiske septemberdager. Nest

en som en blir passivisert i alt dette vakre…

Jeg sitter her og skulle gjort alt mulig av andre ting. Eller aller helst vil jeg bare at tiden har tatt det med ro. Slik at jeg bare har kunnet ha all den tid jeg har behov for til alt.

I går kom jeg meg en liten tur ut, uten at jeg fikk gjort det jeg egentlig skulle.

Utenfor inngangen blomstrer georginene jeg kjøpte tidlig i sommer, en rød og en hvit.

Den hvite har ikke slått ut i blomst ennå.

Jeg må berge de til neste sommer.

På andre sida blomstrer mynte. Må få tatt dem inn og tørka de.

Rett fram står søtmispelen. Den har blitt stor.

Jeg går bortover mot fjøset, de slanke stråa har blitt gule.

Oppom på ekra ligger opphugd tre som skal blitt til ved. Det var en nabo som har lagt det fra seg. Han sier han skal få de kutta opp…

Epletreet byr på røde epler, tror jeg snart kan ta de inn. Kanskje i dag…

Tredje gangen det er slått i sommer, rennene lager mønster på jordet.

Skogen begynner å få en farge av høst.

Jeg går inn i den og tar stien ned igjen.

Det var fint med den lille turen.

Etterpå var jeg likevel ikke til noe særlig.

Jeg fikk bakt en loff. Middagen ble rester etter dagen før. To tacolefser lagt i en form med tomat, skinke, våløk, ost og eggestand i og stekt i ovnen.

Ellers rann nasen og pekefingeren er like doven og følelsesløs.

Det samme i dag. Temperaturen inni meg var litt høy.

Jeg vil bare ha energi -.

Men kanskje trenger en bare å roe ned når kroppen ikke vil…

Uansett, i dag må jeg besøke mor. Vi skal besøke en tante som har knekt et ribben og ligger på sjukehjem.

Kanskje jeg ikke burde besøke to eldre damer når jeg snufser, men jeg føler ikke jeg er så dårlig at jeg kan dra. Fikk også vite av mellomste at hun hadde snakka med barnebarnet og hun hadde sagt at bestemoren gledde seg.

Søndagstanker.

Temperaturen ute viser over 20 grader.

Har bare ønska dagen ikke tok slutt på lenge.

Den er så fin.

♥

Dagen derpå. Sol fra blå himmel. Og alle lydene fra en by.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Jeg har blitt vant til stillheten i min verden.

Byen kikker inn på meg gjennom store vinduer.

Utover golvet ligger det strødd madrasser. Det pustes, mine små som har blitt store.

Det suser litt i ørene, de er ikke vant til lyden fra en konsert lengre.

Dagen derpå.

Jeg sovna først da vi var hjemme igjen kvelden før.

De satt kviskrende ved spisebordet, samboer til mellomste hadde to viktige møter neste dag, han måtte ikke vekkes.

Så ble det helt stille. De hadde gått ut på terrassen for å fortsette praten der. 

Jeg våkna først til dagen. Nå var det min tur til å innta terrassen med et stort glass vann. Jeg drakk bare vann kvelden før også, bare litt øl til maten før vi gikk. 

Mellomste våkna og kom ut fra soverommet. De to på madrasser våkna også til den fine dagen. 

Vi måtte ha en god frokost, så oppgaver ble fordelt.

Eldste og yngste rydda etter middagen dagen før og mellomste og jeg gikk for å handle.

– Vi kan gå inn her, sa hun.

En spesiell port var åpen.

Inn til en eventyrlig verden.

Langs veien sto det lykter forma som blåklokker.

Vi kom ned til et område med en rund dam.

I dammen var det en fisk som spruta vann. En dansende ballerina. En cello eller bratsj det kom noter ut av og en blå hund.

Mellomste ble inspirert.

Turen tilbake fra butikken gikk gjennom verdens hyggeligste boligområde. Det blomstra over alt, det hang blomkarse over murer, frukttrær og sittegrupper. Klær som hang til tørk på snorer.

Det var så fint at jeg glemte å ta bilder, jeg bare kikka og nøt alt det vakre.

Tilbake dekte vi bordet.

Epler, plommer, pesto og godt brød. Det smakte vilt godt.

Vi åt, drakk kaffe og snakka. 

Snakka om at dette måtte gjentas, at vi møttes og gikk på konsert snart. Eller andre ting for den del. 

For vi trives sammen.

Vi deler mye, ingen av oss er en helt annerledes mennesketype enn de andre. Så klart er vi ikke kopier, noen har mindre tålmodighet, noen blir mer høylytt og noen er stillere.

Men vi lærer også av hverandre, ikke minst å lytte, forstå, respektere og forklare.

Så vi satt mange timer der i sola. Før nye avtaler og planer måtte få slippe til og de nye hjula på bilen min fikk trilla hjemover i rushen.

For nå er de slitte dekka skifta, bilen har fått oljeskift, fått stramma brekket og orden på blinklys.

Et døgn i Trondheim var over.

  ♥

Postkassen er blitt en affære som en så vidt er framom. Der den står på en benk, løsna fra veggen og oftest tom.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

I min postkasse kommer lite.

En sjelden gang en regning, men for oftest sluses de gjennom andre kanaler.

Tom for reklame, den ble stoppa for mange år siden. Glansa papir uten bruk.

Menighetsbladet, Fagbladet og noen andre lignende skrifter ramler innom.

For en måned siden, eller to, fikk jeg et kort. Hun som hadde sendt kortet kom hjem lenge før og jeg visste det ville komme, men artig likevel. Mellomste sine tettskrevne setninger om gleden av å ha en uke på en gresk øy.

Her om dagen svinga jeg innom postkassen, der låg et blad.

Og et kort.

Det var til meg, men det var satt på en klistrelappe med min adresse. Den som var skrevet på var uten gateadresse og mangelfull. Og i kortet sto akkurat det, at det var en tynn adresse.

Jeg las igjennom den korte teksten, om reise, land og by. Kortet var produsert i Sverige og sendt fra Paris. Eneste underskriften var en smily.

Men hvem var kortet i fra?

Opp gjennom tida har en blitt kjent med mange folk.

Likevel…

Det var minner fra ungdommen som dukka opp og jeg ble ganske fort overbevist.

Om han jeg ble kjent med gjennom en av jobbene jeg hadde da, som jeg kunne snakke med alt om. Som jeg opplevde som en sjelevenn.

Som kom på besøk like etter jeg flytta til Trondheim. Vi satt på Nordre og skyggene bevega seg som et solur for en tid som bare gikk og gikk men vi var konstant, for vi delte tanker og lot tiden gå.

Husker jeg spekulerte på om det var rett å sy på den brudkjolen jeg sydde på…

Ti år etter var neste gang, da kom han på besøk dit vi hadde flytta.

Jeg var blitt tykk og mor til tre små.

Ønsket om å være den jeg hadde vært var sterk, den tynne, unge meg. Det ødela, men jeg satte meg ned etterpå og fikk skrevet en novelle som kom bort. 

Jeg fikk mange livstegn, uten at tiden var der til så mye respons.

Åpne invitasjoner.

Et menneske en hadde en spesiell conection med.

Så forsvant han.

Nesten helt.

Mener jeg sendte melding en gang, uvisst hvor mange år siden, om dette var hans mobilnummer.

Fikk svar om at det var riktig og at han bodde sammen med noen.

Han var en globetrotter. Bodde en stund i London, siden i Stocholm. Jeg spekulerte på om han hadde flytta tilbake til Oslo.

En annen gang, også for mange år siden, skrev han her på bloggen min.

Han var kortet fra.

Det var veldig artig å få et livstegn. Sjøl om han ikke hadde skrevet under med at det var han.

En gåte som ble løst.

Rimelig raskt.

Treffa med han gjennom et liv, i lange skritt.

Og et mine dukka opp;

Jeg går nedover Hegdehaugsveien. Foran meg ser jeg et hodet som rager over andre sine, og jeg skjønner hvem det er. Det var en stund siden sist jeg hadde sett han, så jeg setter opp farten for å nå han igjen. Han går over Parkveien på grønt lys. Jeg må stoppe for rødt og ser han forsvinner inn i Slottsparken. Det kommer en trikk som ringler, kanskje for at folk ikke skal stå så langt ut i krysset. Jeg ser opp og inne i trikken, da ser jeg han, han sitter der og vinker og smiler til meg.

Et pussig sammentreff, han som jeg hadde prøvd å nå igjen hadde på en måte vært et varsel.

Godt å vite at han lever der uti i verden et sted. Og så har det vært morsomt og truffet han en gang til i livet. For å se om kontakten fortsatt hadde vært der.

Han var et av de menneskene som sitter igjen i minnet som et menneske med refleksjoner, en jeg ikke glemmer.

Noen ganger møter man mennesker, kanskje bare en gang og de setter spor. Andre har en sporadisk møter med.

Mange av menneskemøtene er gaver av glede.

♥

Så smatt høsten inn i tiden. Sommeren ga seg med å gi høsten sommerens gaver. En dag eller litt mer.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Naturen byr på…

Alt den kan.

Former og farger.

Frukt og mat.

Dager en nesten ikke tror er sanne.

Så vakre.

Så milde.

Så snille.

Bare være der, ta imot.

Ta imot i glede.

Temperaturer over tyve, som stråler.

Slike dager å få,, det er bare å takke og nyte.

Sønnen med et stort smil om munnen.

– Dette kan vi ikke miste, sier han.

Denne reisen som er et liv.

Med årstider, med hendelser, med alt vi ikke vet før vi står opp i det.

Framtida vet vi ingenting om, men nåtida eier vi.

♥

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

I går begynte jeg et innlegg med at det skikkelig pissregna, det ble skrota. I dag skinner sola fra blå himmel på årets først høstdag.

Jeg våkna og så at klokka gikk.

Har nok vært mer sjokkerende om den hadde stoppa.

Det var stille i huset.

Denne søndagen.

Vurderte om det snart kom lyder fra sønnen. For han var dette en viktig dag.

Han skulle ha sin debut.

Som jeger.

Eller mer presist, være med i et jaktlag.

Og han gledde seg.

Like etter jeg hadde stått opp kom han også.

Nå har han dratt, med sekk med skift i, matpakke og kaffe. 

Blir spennende å høre hvordan dette går. 

Sjøl sitter jeg her og har ingen plan. Anna en rydding, gå gjennom øvelsene for kranglete kropp og kanskje skal jeg ta turen opp i haugen. Kan finne sopp, for eksempel.

Jeg har en ro.

Akkurat i dag er dagen mer min enn på lenge.

Det er så godt.

I går var jeg tidlig oppe, da hadde jeg jobb.

Turen gikk ut til museet der det kom en stor gjeng. Men det gikk bra det også. Sjøl om jeg kan snakke på automat, ikke eie orda mine. Og da kommer det mye rart ut. 

–  1953, sa jeg og mente 1853.

Hjemme igjen ble det etter hvert miksa sammen en pizza. Sønnen syntes det var den beste pizzasausen han hadde smakt.

Da blir hu’mor stolt, men det var skikkelig enkle greier, bare hermetiserte tomat + litt tomatpurre, løk, hvitløk og chili.

Før vi spiste scrolla jeg på mobilen.

Da opplevde jeg noe sprøtt.

Siden så jeg Bunny hadde den sammen opplevelsen med en teori.

Appen til facebook hadde fått svart bakgrunn og blå F. Hva nå enn det er som gjør det valgte jeg å slette fb fra mobilen enn så lenge.

Vi snakka om det, sønnen og jeg, at egentlig skulle en ha sletta alle plattformer. For det er klart vi er bra kartlagt gjennom dette, de forskjellige plattformene. For meg personlig har det lite å si, om Google vet mer om meg enn jeg sjøl, for slik i all enkelhet lever jeg greit med det. Om jeg får fullt av vaskemaskiner i feeden etter og ha sett må en maskin eller at jeg får bekrefta mitt virkelighetsbilde som jeg allerede har, fordi mine handlinger blir speila. Så lenge jeg vet det er slik. Og jeg vet at det er min rolle som konsumer som er interessant.

Foreløpig.

Nå er kjøpegenet mitt blitt nokså svakt, reklame irriterer mer enn lager et behov og jeg har en personlig kamp mot Temu. Men opplysningene som gruppe, som en befolkning, kan disse opplysningene være rett og slett farlige. I feil hender eller til feil bruk, kan denne kunnskapen være fatal. Og det kan så klart komme. For vi er en ganske bevissløs flokk, mange av oss.

Så derfor fortsetter jeg min sang om mat og mitt liv…

I dag går jeg for en oppskrift fra Tomsmatprat sin side, denne HER.

Må legge leirgryta i vann.

Men det er lenge til middag.

På fredag kom mellomste søster innom, hun hadde med en gave.

En stol…

Gjett om jeg ble glad, her er min gamle.

Jeg har nok fått en bedre stol fra jobben til kontoret, men nå har en god arbeidsstol når jeg avslutter jobben også.

Det er søndag med sol, jeg har «ny» stol.

En pause i tilværelsen.

Til uka skal jeg skrive artikkel, på konsert, klipping av hår og time hos fysio.

Ellers har jeg ikke så mye på agendaen, så da bør jeg får til en del mer også… både privat og gjennom jobb.

HURRA for livet og all galskap. 

♥

Jeg kommer hjem fra fysioterapi og er skikkelig sulten. Det eneste jeg tenker på er mat.

Dette skrev jeg på onsdag.

For mat er både godt, interessant og spennende… og ikke minst nødvendig, fortsatte jeg med.

Komfyren settes på. Jeg bakte for noen dager siden rundstykker for å spise sammen med blomkålsuppe. Jeg hadde brukt økologisk mel og noe var fra helsekost, så putta jeg en ostebit inni. Derfor varmet jeg opp ovnen, for å få osten til å smelte.

Jeg leser om mat og leker med mat.

I går var jeg på museet, hadde en åpen dag. Altså, det var på tirsdag.

Før jeg reiste hjem fant jeg flere steinsopper som jeg plukka med.

Etterpå reiste jeg framom en gårdbruker som jeg kjøpte melk fra. Fikk også i råmelk, melka kua produserer like etter hun har kalva.

Nå skal ikke jeg ta diskusjonen hvorvidt kalven får av melka, regner med den får –  at det blir overproduksjon. Dette skal jeg lage kalvedans av i dag.

Så gikk dagen og det har blitt kveld.

Det ble kalvedans og den var god. Tok med til mor og hun er glad for å dele kaffestund med folk.

Jeg kjenner dagen har hatt sin pris, litt oppbruka vil jeg si.

I morgen er en ny dag.

Og en ny dag ble det, faktisk enda en ny dag…

For i dag er det fredag.

Tid og mat.

Dagene går.

Fra bloggen forsvinner folk, frivillig og med at livet ble slutt.

Det får en til å tenke.

Mange tanker.

Om livet og hva en bruker tid på.

Har vurdert blogginga, seriøst vurdert den.

Jeg starta for en grunn for maaaange år siden.

Hadde spørsmål jeg ikke visst hvor jeg skulle stille og så begynte jeg å blogge.

Det er flere blogger siden.

Svaret på de åpne spørsmåla kom i løpet av mange år.

Jeg fortsatte å skrive, svaret ble tydeligere og i det siste er det blitt veldig tindrene.

Hvilket svar?

Det handler om tid, om livet og hva som er viktig.

Og som jeg har sagt før, en blir glad i menneska er inne. Som gir av seg sjøl. Som forteller og deler seg ut over orda, over alt en skjønner mellom linjene. Om orda er få eller man ikke forteller om seg sjøl, det fortelles likevel.

Og alle kan en ikke følge.

Jeg følger dessverre få, for kapasiteten min er så der. Prøver bare å gi ordentlige svar når jeg svarer.

Mange er veldig forskjellige fra en sjøl.

Det er flere bloggere jeg i første omgang reagerte negativt på, men så får en tak i mennesket. For oftest er alle flotte mennesker, sjøl om de er forskjellige fra en sjøl, gjør andre ting eller mener andre ting.

Det er fredag.

Jeg har fått øvelser, jeg skal gjøre de før en økt med arbeid.

Satte på en vask med klær, museumsskjorta må vaskes, det er bestilt omvisning i morgen.

Artikkelen jeg var redd jeg ikke rakk ferdig er nå siste frist kommet og jeg bør rekke den.

Bremsa på bilen er stramma og over helga skal de utslitte dekka skiftes.

Det ordner seg alt etter hvert.

Pekefingeren er fortsatt følelsesløs, men smertene i armen er borte og med øvelser tror jeg dette blir bra.

Men har en viss motstand mot øvelsene.

Sønnen har vært her en uke snart og det er veldig hyggelig. Til helga skal han være med på jakt for første gang i sitt liv.

I går fikk jeg ringt for å sjekke om svaret på MR-undersøkelsen tidlig i sommer for mor. Ingen tegn til demens eller kognetiv svikt, bare alderen som visker ut noen av minnene inn i mellom. 

Glede over hele leiren.

Tid og mat.

Og veldig mye bra, mye bra av alt.

Sjøl om verden holder på å gå av hengslene. 

Og jeg vil nok prøve å henge med her, lengre. Blogge mer.

Men tanken på at en er fri til å gjøre akkurat det en ønsker, er fint.

Og til deg, til akkurat deg som las ned hit, disse orda som bare har blitt skvetta inn på skjermen fra tastaturet…

riktig god helg.

Og vet du, du er fantastisk!

♥

Søndagskvelden er ved endestasjonen. Det er liksom ikke noe futt i meg. 

Bloggelysta er som sunket i jorda.

Jeg har ikke, skal jeg være ærlig, lyst til noe. Eller lyst… Jeg har vel lyst, men ikke tiltak.

Nå er jeg ubegripelig lat, tenker jeg.

Men det er kanskje ikke bare det.

I kveld kom sønnen, han skulle komme i går. 

– Du må være så snill å si i fra, sa jeg. Jeg hadde ventet beskjed. 

I dag måtte jeg ta et besøk hos mor, hun må få besøk anna hver dag, helst, av noen i familien. Det betyr i de fleste tilfellene meg.  

Jeg hadde noe tjukkmelk fra Rørosmeiriet som gikk mot utløpsdato. Miksa sammen en vaffelrøre og tømte i en flaske. Mor har et mye bedre vaffeljern enn mitt.

Da jeg skal dra hjem igjen og har rydda, vil hun se på vaskerommet. Jeg må hjelpe henne med noe der.

På tur nedover veien er hun kommet på lufteverandaen og vinker med staven sin. Eller var det vinking…

Jeg stopper og spør om det var noe.

Det var tv’n.

Så rygger jeg opp, av med skoa og opp trappa for å slå på den grønne knappen. Så slik rekk jeg ikke være hjemme til eldstemann kommer. 

Han syns det er godt å ta det med ro, så godt at han sovner på sofaen.

Da ser jeg det, strålene til sola leiker bortover golvet.

Sola som kom igjennom skydekket og laga glede bortover golvet.

Jeg ser ut av vinduet og ser lyset som spiller i skylaga.

Det er et fantastisk skue.

Lyset er ingen liten ting, men lysleiken bortover stuegolvet er en liten ting som speiler det store. Og det teller i høyeste grad.

Så da ble dette svaret til at Utifriluft  utfordrer til «De små ting som teller» som var oppfordringa fra henne denne helga.

♥

Kamper har vi, de fleste av oss. Og kamper oppstår på forskjellige nivåer. Og hva er en kamp…

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

En kamp er så mangt. Og når en står der og skjønner det, er man skikket?

Er man klar?

Klar til å ta akkurat den kampen -.

En tirsdagskveld foran butikkhyllen med alskens snavel, sliten etter dagen, greier du å ta kampen, gå forbi?

Hver dag er det kamper som må tas.

Mine kamper i dag teller flere enn en, om jeg er skikket til alle vet jeg ikke.

Men jeg prøver.

I dag kutta jeg ut de sterke medisinene og satte meg i bilen. Jeg hadde time hos fysioterapeut.

Jeg skal innrømme jeg grudde meg, hva ville hun finne ut…

Hva ville hun ha meg til å gjøre…

Jeg var med i et møte på Teams, for jobben har jeg ikke sluppet, til jeg ble ropt inn helt på tiden. 

Etterpå er jeg glad jeg ikke har sykemeldt meg.

Hun trodde ikke det var prolaps, men en låsning.

Jeg la meg på magen og gjorde som hun ba meg om, samtidig som jeg prøvde å holde redselen under kontroll.

Knekk, sa det.

Etter noen øvelser og strøm hadde jeg noe større bevegelse og da smertene kom, var de mindre. Så nå tror jeg at jeg snart kan legge bort smertestillende og at jeg vil fungere om litt.

Skal tilbake om en uke og føler meg absolutt skikket til det jeg er i gang med.

En annen kamp jeg må ta handler om roller, om min rolle som er blitt forandra uten at omgivelsene nødvendigvis er klar over det. Det å fronte den kampen, uten å bli misforstått, ser jeg kan være vanskelig på flere måter. Det handler både om å tørre og få tunga til å si det riktige, uten å fornærme noen.

For å bli skikket her må jeg la ting modne, jeg må skille mellom gamle følelser og å sette grenser uten å trappe på tær, men likevel bli forstått. Denne kampen er ikke helt enkel, men har tenkt å greie den.

Tenker å bli skikket, men må også søke rådgiving først.

Og så er det en kamp som er langvarig og som kvinner, nesten uten unntak, tar. I sener år har også menn i mye større grad gått inn i denne kampen.

Det handler i større og større grad om å bli sett på som vellykket. Om å ha en kropp uten fett. 

I dag gikk jeg på vekta og så et tall jeg ikke hadde tenkt å se igjen. 

Metabolisme, sa en TikTok’er jeg scrolla forbi.

Så her handler det nok mer om aktivitet enn inntak for min sin del. Jeg må bygge muskler, bygge de en tanke større enn de er i dag, for å forbrenne.

Men først må nakke og fastlåste muskler bli mer tøyelig.

Jeg må i gang med den kampen, men tror den fungerer bedre uten å tenke kamp.

Det tror jeg er den beste måten å bli skikket på. Bli venn med kampen.

Egentlig føler jeg en stor glede i kveld, det virker som jeg har kommet over noe som gir meg både glede og kraft.

Noe om tanker, noe med å ikke se på seg sjøl så personlig, men mer som et verktøy.

Og i det lyset kan det å bli skikket til kamp gjøre kampen til noe som er positivt og ikke et slit.

Føler du har der er mye kamper og er det noe som du syns er positivt eller negativt?

♥