Siste behandling unnagjort hos fysioterapeuten. Har med meg noen øvelser jeg skal fortsette med.
Fikk melding fra Hjemmetjenesten om tomt for brød hos mor, tenkt uansett å ta turen innover etter behandling. Jeg tok med skolebrød også og ellers var det igjen vafler fra sist jeg var der. Så en kaffekopp ble det også.
Hun var nydusja med opprulla hår.
Vi snakka.
Kanskje mest meg; om å tilgi seg sjøl, være glad i den en er. Greier en å tilgi den en sjøl er, forstå, i stedet for å klandre seg, da blir det letter å tilgi andre også. Og at det er sin egen vei en skal gå, ikke andre sin.
Mor var enig og hun er blitt mye flinkere til å godta, samtidig er hun for streng mot seg sjøl.
Vi mennesker.
Det er så mange av oss.
Vi er i så mange utgaver, men alle hører vi sammen.
Etterpå gikk jeg ned i kjellerstua der det står et skap morfar min laga.
Jeg fikk tatt bilde av det.
For å åpne dører og skuffer må en trykke på knapper som gjør at dørene og skuffene spretter opp.
Han tenkte på å bli møbelsnekker, men slik ble det ikke.
Sola laga dansende skygger på veggen. Nesten som jeg fikk lyst å gråte.
Da jeg var hjemme igjen.
Dagen ble stille, nettet fikk jeg ikke til. Jeg ble passivisert etter vafler og kaffe var klar.
Ingen kom.
Plutselig gikk det likevel i en dør.
Jeg var fullstendig skrudd av sosialt, men prøvde tappert.
På tur hjem etter endt dag følte jeg meg som en vridd fille, som ikke evna å være et profesjonelt menneske.
Hjemme tok jeg med meg et par fulle poser og gjorde slik jeg gjorde da jeg trodde livet var langt med uendelige muligheter.
Mor hadde abonnert på Familien i åresvis, de bladene har ligget hos meg en stund. Blad fra 2010 og 2011.
Bladde meg gjennom en del og reiv ut noen oppskrifter. Akkurat som jeg kommet til å strikke eller hekle. Eller ta fram disse arka for å lage en kake. Men tenkte jeg hadde godt av å være i drømmene og mulighetenes modus.
Jeg hører på Lars Saabye Christensen og blir fargelagt.
Hjemme etter besøk hos mor lager jeg meg en forenkla pai, spiste ikke middag før.
Laga vaffelrøre hos henne, tente på er telys og henta ved. Hun syns det var godt å få vedvarme i huset, hun syntes det var hustre før det flamma inne i ovnen.
Hun ville jeg skulle se på bilder, det var så mange fine av meg mente hun.
Jeg fant ett bilde.
Husker jeg var lei meg da jeg var yngre fordi det ble tatt så lite bilder av meg. Kjente på følelsen, men den hadde bleikna for det meste er ikke gjort av vond vilje.
Følelser, hendelser før og nå. Min egen store slitenhet.
Tenker på det en lege sa for noen år siden, at livet som vi går gjennom kan koste oss forskjellig…er psyken svakest kan den bli angrepet. Er fysikken svakest er det den som får trykket. Han mente at hos meg oppsto det problemer i den fysiske kroppen.
Uansett, jeg tror ikke på sykdom, bare ballanse. Og når en ikke finner fram til balansen gir det resultat.
Etter hvert har jeg mista ganske mye tro på dem som tjener på sykdom.
Jeg tror jeg vet-, men det hjelper ikke når det bare blir teori. Når energien er så flat, når fingrer bare snubler i utførelsen. Panna blir klam og svett av en tur over kjøkkengulvet. Når søvnen aldri er langt borte.
Og ja-, jeg vet det høres sykt ut. Men jeg ser andre veier. For noen dager siden tok jeg hånd om en ny teori, syn, segn og tro…
Jeg tok hånden fram.
Snudde og vendte på dem.
Hendene, altså.
Søkte opp, kikka både her og der og ble veldig oppslukt. Linjer, kryss, øyer, fisker, lykke og ulykke. Vet ikke hvorfor det ikke har fanga meg før, jeg svinger litt som en pendel hit og dit. I tro og skeptisisme.
En vet aldri noe sjøl om «vitenskapelig bevist» er et yndet slagvåpen. Når man vet at til alle tider har folk trodd de har visst og som i ettertid er blitt avvist. En vet aldri alt, har det vist seg.
Jeg har spist et stykke pai som jeg må innrømme smakte.
I morgen er det museumsdag, vaffel og kaffe. Om det kommer folk, tjaa, det gjenstår å se. Jeg skal i alle fall komme meg på nett nå.
Og så ble det et innlegg, til tross for at jeg ikke orker så særlig. Ikke har jeg sovnet heller, men må straks.
Tror du på lesing i linjene, lengdene og formene vi har i en hånd?
Lørdagen trådte inn på scenen, «her er jeg», sa den. Den har ro i bevegelsene, en stressfri og grå dag.
For det fine og varme været har tatt en pause.
Usikkert hvor lenge.
Kanskje en uke, kanskje mange måneder, opp til et halvt år.
Men en må bare bli med. Bli med på det som skjer.
Helga har allerede forandra seg flere ganger.
Ikke besøk.
Sønnen har ødelagt andre foten på trening, ingen jaktføtter der i gården.
På søndag skulle jeg være med for å hente et lam, for turens skyld og for skravletid.
Det er utsatt.
Det har vært koselig med både besøk og tur, men det er godt å ikke skulle noe også.
Og såpass energi er det i meg i dag at jeg har lyst til å gjøre en innsats.
Starta med å flerre sengeklærne av og henge ut dyna, vaskemaskina surrer. Venter et sengeklesskift til med å ta fram vinterdyna. Neste uke vil ikke temperaturen komme opp på to tall. Så bevilger meg flanell på sommerdyna før den legges vekk.
Og så er det vinterklærne, tror jeg bare pakker ned sommerklærne nå. Er liksom på tide.
Lengter jeg etter frie kjøkkenbenker, gulv skulle vært vaska, kjøleskap avrima…
Nå har jeg ikke ambisjoner om å klare alt dette, men et par ting eller mer, har vært bra.
For ikke å snakke om tur ut.
Slik som nå er det farlig å sette seg i stolen jeg sitter i.
Plutselig er alt av konsentrasjon borte, om jeg skriver et innlegg eller skal lese innlegg eller anna på data’n. Jeg sovner bare fort vekk.
I går henta jeg mor, tok henne med meg på tur, handling og kaffe. Jeg blir så fort irritert inni meg over å gjenta meg på grunn av hørselen, det er ikke godt for noen. Tror likevel det var godt for henne denne kaffekoppen og ciabatta’en, se andre ting. Men jeg liker ikke at jeg ikke kan kose meg mer, at jeg ikke har energien til anna enn å bli irritert så fort.
Bra jeg skal ta en sjekk i slutten av måneden. Må bare få skrevet ned alt dette som fjusker i kroppen. Sannsynlig er det meg sjøl som kan være min beste lege. Men det er klart, forsetter jeg blir det ikke bedre og verre kan bli ille. Men greit å sjekke om det finnes synlige avvik.
Jeg må også sette opp liste for å ha fokus, for jeg må nok i stor grad skape gledene ut av indre tankekraft. Og så må jeg lage meg vintershots med masse c-vitamin. Har kjøpt inn både sitron, ingefær og gurkemeie.
Jeg må sannsynlig til å sette meg opp lister på ALT. Slike som jeg kan krysse ut.
For det er mye.
Jeg har bare ikke vil ha hatt lister, det var for mye som jeg ikke evna.
Og jeg vil bare le, kysse og spise lakris.
Jeg vil ikke alt dette jeg må.
Så må jeg likevel greie gjøre og utføre det for å kunne le den gode latteren.
Lakrisen er ikke bra for noe.
Kyss har jeg fordelt over for mange frosker opp gjennom tida. Og den unge meg er borte for lenge siden og alt det som en likte å se på også.
Her om dagen så jeg at han som ga meg det aller først kysset var borte fra de levende. .
Jeg må konsentrere meg over livet, dagen og nå’et.
Konsentrere meg om det jeg kan.
I gårkveld ble jeg sittende å se på “Leo og de farlige”. En serie på NRK som ga et sterkt inntrykk.
Hvorfor? tenker jeg.
Hva er det som gjør dette, hva er det som fører menneskesinnet ut i det fatale.
Hvorfor berges mange som det kan gått ille med.
Hvorfor?
Hva er det som gjør at livet er slik…
Og jeg har mitt svar, funnet det jeg kan hvile i.
Men likevel føler jeg utryggheten, fordi en aldri vet hva som ligger der foran. Hva en skal i gjennom.
Jeg vil le, jeg vil nyte, jeg vil gjøre de gode valg i balanse. Og jeg kan aldri greie å gjøre noe mer enn mitt beste. Det beste ut i fra det ståstedet jeg sjøl har. Alle gjør det, sitt beste, ut i fra muligheter, ressurser, biologi og det som ligger i «ryggsekken».
Jeg må løsrive meg fra denne stolen med armer som holder meg fast, må ut i dagen for å finne fram gleden, virksomheten, balansen i det som er mitt liv.
Og jeg elsker å ha en dag uten en plan.
Men jeg må ha en plan.
Nyt dagen din for fulle mugger, det skal jeg også.
Dunk, dunk «sier» det. Jeg har drukket for lite vann. Det må jeg gjøre noe med.
Jeg lina meg opp.
Web-seminar.
Det er mange av dem.
Hvordan få et bedre liv, like deg sjøl, bli slank, få energi, sove bedre…
Lista er lang.
Av og til trykker jeg delta.
De er lagt likt opp.
Dette handla om tarmer og var absolutt interresant.
Med masse tid har jeg kanskje meldt meg på produktet som ble solgt.
Det som slo meg etterpå, det som jeg nok har størst problem med er stresset. Tror det er derfor jeg har så lite energi.
Ett av punktene som ble skissert opp som uheldig.
Dette har vart i for mange år. Tror jeg går rundt med skjult stress.
Det er der jeg nok må sette hovedfokuset, hvordan slutte med noe jeg ikke en gang nesten ikke vet jeg gjør.
Jeg starta dagen i dag nokså idiotisk.
Pakka ned det jeg hadde brukt for, hadde time hos fysio først og trengte tiden.
På tur dit kommer jeg på at det er tømming av restavfall i dag, men hadde ikke tid til å snu for å ordne det, må komme tidsnok.
Akkurat det gjør jeg ikke, jeg kommer en time for tidig til behandling…
Rekker likevel ikke kjøre hjem, eller…, jeg passerte søppelbilen så har nok ikke rukket å kommet meg hjem før søppelbilen hadde passert hjemme hos meg.
Stakk innom biblioteket uten jeg hadde med meg alle bøkene jeg nå kan levere etter innlevering av artikkelen. Tenkte bare det var greit å ha bøkene tilgjengelig til artikkelen går i trykken.
Men var veldig hyggelig å møte henne som jobber på biblio.
Etter behandling dro jeg innom bedriften jeg jar skrevet om, kikka gjennom en hel mengde av papir for å se om det var noe som kunne brukes til illustrasjon.
Ikke hadde jeg med meg vann og ikke mat.
Etter noen timer var jeg ganske lei av gamle arkiv.
Ikke var det lett å ta bilder heller.
Tror er dette som er grunnet til hodepina nå i kveld, så mange timer uten vann og mat.
Jeg skal få bredband på museet, fikk melding om at de kunne komme klokka åtte i morgen. Det hadde betydd at jeg må ha kjørt hjemmefra sju. Sa det passa senere på dagen.
Disse dagene…
Jeg må øve meg på å ikke stresse, være her, vare her og nå hele tida.
Ute skinner sola i ren høslykke og jeg fikk et par dager ekstra-.
Det betyr at jeg ikke kan nyte dette i så stor grad.
Sola og høsten.
Men litt må jeg nok gå ut i det.
Jeg er et miss.
Alt med meg er ikke i uorden, men du verden det er nok.
Det siste er øyet.
Jeg skriver på en artikkel, men leter nok mer enn skriver.
Denne artikkelen koster å skrive.
Jeg måtte ut i går, med øyet og alt. Ut til museet, et lokale skulle leies ut.
Etterpå butikk.
Følte meg usosial og som noe som hadde kommet fram fra under en sten.
På butikken ser jeg en gutt….eller mann, som jeg ikke har sett siden han var gutt.
Da må jeg kommenter og sier som sant var at han hadde forandra seg.
Han kjente igjen meg, sa han.
– Jeg har nok ikke forandret meg så mye som deg, sier hun med øyet.
Høres ut som jeg komplimenterer meg sjøl, men det jeg tenkte var at det skjer større forandringer fra en er 15 til 30 enn tilsvarende fra 50-åra til 60-åra.
Og så sier jeg at dette skal jeg fortelle til dattera mi som er like gammel som han…
Ha, ha.
Han sa det måtte jeg, slik tørt samtidig som om han så ut som han stussa på hvorfor det…
For hvorfor i all verden skulle jeg det, de hadde gått på skole sammen for 100 år siden og hadde ikke den kontakten, liksom.
Heldigvis kan jeg le av meg sjøl, jeg var overhodet ikke i det sosiale hjørnet og da kan kommunikasjon bli så som der.
Har du det slik?
Noen ganger skal en bare følge intuisjonen sin med ikke å være sosial, for prøver en blir det bare rart.
Hjemme hadde sønnen kommet, han skal på jakt i helga.
Jeg hadde kjøpt sjokolade, for det var den internasjonale sjokoladedagen, så måtte det. Er egentlig av de som ikke er tullete etter sjokolade. Liker bedre lakris, så fant en sjokolade med lakris og så M.
Hadde ellers laget en suppe som det bare var å varme.
Så senka vi oss ned i hver vår stol og satte på Game og Thrones.
Han har dratt til skogs med matpakke og kaffe. Jeg sa det ikke passa så bra med fangst i dag. Men en fin dag til skogs får han og jaktlaget.
Jeg skal ned for å ta opp artikkelen med alle begrepa jeg ikke vet hva er. Siden skal vi innover til mor, når jegeren er nede og jeg forhåpentlig har produsert mange gode ord. Vi skal lage middag hos henne.
Og så bør jeg nok høre på sjefen min som mente at det hørtes ut at jeg trengte fri. Tror kroppen min er enig også slik som den roter det til for meg, må bare få med meg hodet på det også, men først må det være med på å få ferdig artikkelen.
Artikkelen skulle inn i går, gjett om jeg var glad da jeg fikk beskjed om at det holdt den ble sendt inn før lunsj på mandag. Så enn så lenge må jeg prøve å få sammenheng i fagbegrep jeg ikke har naturlige anlegg for å forstå. For eksempel nat, kravell, klink…eller svinkjøl.
Mørket senker seg, akkurat som det gjør på denne tida. Her er det sen middag og mange tanker.
Om jeg skal dele noen av dem…
Det er lappverk av alt og ingenting. Men i dag kom jeg meg ned i kjelleren på kontoret. Så jobba faktisk noen timer.
Har også så lyst til å få ferdig det jeg skriver på, men ser større sjanse for at jeg ikke rekker det enn at jeg gjør. Har igjen 1000 ord, men det er ikke bare mengden, det er innholdet.
Las for litt siden en definisjon av vegring for å komme i gang, at det handler om prestasjonsangst. Og det må jeg si gjelder denne gang. Jeg skriver om et familiemedlem til en årbok og jeg skal få fram essensen, ha godt kildemateriell å henvise til uten at jeg kopierer.
I tillegg er det denne forbaska pekefingeren, som fører til at jeg grøsser for hvert touch jeg tar med den.
Det blir sen middag. Middagen er sellerirot, løk, gulrot og potet kokt i appelsin- og sitronsaft.
Jeg orker ikke så mye om dagen, men litt mer… kanskje, enn jeg har greidd.
I morgen vil jeg nok sende avbud til et møte. Hodet var veldig plagsomt da jeg våkna i dag, fant fram en gammel koronatest. Den var for gammel.
Samme det, jeg hoster og snyter og nyser.
Festlig.
Jeg tok meg likevel noen turer ut, barføtt. Sola skein så fint og det er viktig med pause.
På radioen spilles Cure.
Muse skal slutte til neste sommer ble også forkynt, to avskjedskonserter til sommeren.
Jeg liker bandet.
Spurte mellomste om vi skulle dra på en kunstutstilling, enten til lørdag eller i slutten av september.
Sist uke hadde vi her i kommunen en pop-up utstilling av Aune Sand. Vurderte å dra, men fant ut at jeg ikke orka. Ikke slik stor fan og ikke så opptatt av kjendisstatusen.
Jeg trenge mye alenetid, så forresten en uttalelse på det også…likte den. Noe om at da har en ikke behovet for bekreftelse.
Men jeg har nok det jeg også, liker å høre når noen sier noe bra om meg.
I dag fikk jeg melding om at jeg var snill.
Jeg vet ikke akkurat det, tror ikke jeg er mer snill enn gjennomsnittet.
Snillhet er vel ikke udelt positivt heller.
Jeg ønsker egentlig masse tid til å gjøre bare det jeg vil og så dele tid med mennesker som gir meg masse.
Det blir nok.
Plutselig.
Jeg ble forresten gammeltante sent i gårkveld.
Høres fryktelig gammelt ut.
Hadde en gammeltante som ble over 100 år.
Men koselig at det har kommet en gutt i vår jente-dominerte familie.
Apropos snill… jeg prøver å være snill mot meg sjøl, gi meg plass som føles god. Når jeg er nede på kontoret ser jeg på alle tubene med farger, snart tenker jeg da, snart…
Jeg vil nok bare leve som den jeg er, ikke den andre mener jeg er.
Kjente det sist jeg klipte meg. For det var ikke meg, bare en godt voksen dame som ser ut som alle andre disse damene. Ikke det at jeg legger an med dreads akkurat, men jeg vil ikke være i forventningene til andre lengre.
Plana for dagen var å stå opp tidlig for å sette seg ned å skrive. Våkna halv ni. Tidlig var for sent.
Her kommer noen plager og klager.
Temeperaturen min viste feber og på føttene klør det, noen har nok stukket meg. Mange steder. Jeg klør og det blør. Nasen renner. Fingrene er fortsatt dovne. Spesielt pekefingeren. Ekkelt å ta bort i noe som i «alt».
Ringte legekontoret i går, jo, det var bestilt MR 14. august. Ring røntgen, ble jeg rådet til.
Innen tre måneder sa de der. Jeg spurte om nervebaner kunne bli skadet når de lå i klem i over lengre tid. Så får bare håpe de ikke gjør det da. Det var det som ble sagt
Jeg har gjort øvelsene mine, håper de løsner opp hele greia og at det her også kan bli et minne som går inn i glemselen.
Skal til fysioterapeut i dag. Har sendt melding om det er greit for henne med forkjølelse og det var det, men hun utsatte likevel da ho fikk høre om temperaturen.
Er lei av disse helsemessig avsporingene.
Men en må nok bare igjennom.
Hører på nyhetene at det er en del «rusk» i befolkninga.
Ute regner det.
I dag er det høst.
Nå skal jeg spise, så tar jeg med meg sjøl ned på kontoret.
