Er ni dager lang tid? Ja og nei, vil jeg si. For hva er tid. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Jeg øver på å være akkurat i nå’et.

Har skrevet det før.

Og jeg greier det til en viss grad.

Ved gjennomgåelse og oppregning av dette som er tid, viser det seg at det har gått ni dager siden sist jeg var her inne. Jeg kan ikke skylde på noe, det ble bare slik. Eller noe har jeg i ermet. For jeg ble syk, slik ordentlig med feber og under dyna.

I dag våkna jeg full av virketrang, tenkte på om jeg skulle pusse opp soverommet mitt, sy ferdig ting som ikke ble ferdig da symaskina gikk heden, strikke ferdig prosjekt, kanskje sy kjolen til bryllupet på sensommeren… så jeg sto opp og begynte å henge opp klær.

Det viste seg at energien bare var i hodet, kroppen var ikke i samme tilstand og feberen ikke helt landa. Men skikkelig godt at jeg følte jeg hadde lyst.

Slik kortfatta har disse dagen innehold møte i banken, besøk av sønnen, feiring av fastelavn, vind, masse vind, ikke finne igjen bankkort, men det gikk i glemmeboka, jobb med flere møter.

Fikk tidlig i uka ikke gjennomført alle oppgaver, som tenkt. Var ikke helt i vigør.

På onsdag skulle jeg ha to møter, det siste begynte klokka 12. Fram til møtet begynte det å gå helt galt, dvs, det føltes som jeg holdt på å fryse ihjel. Tok på meg utapåjakke i det varme rommet og hakka nesten tenner. Etter møtet var ferdig gikk jeg i dusjen og nesten skolla meg, før jeg gikk til sengs med varmeteppe. Det viste seg at temperaturen i kroppen nærma seg 40.

Så dagene etter var jeg ikke helt på topp. Feberen var borte fra morgenen og steig flere grader til kvelds. Da handler det om å prøve å gjøre det mest mulig komfortabelt.

I går tenkte jeg å prøve og komme meg i butikk, det var da jeg kom på kortholderen.

Jeg har ikke stengt kontoen foreløpig, men førte beløp over på andre kontoer. Har spurt begge stedene som jeg trodde jeg var sist fredag, uten at det hjalp. Kan også være at jeg bare har forlagt det hjemme – derfor jeg ikke har sperra korta.

Men jeg greidde å gjennomføre butikkgangen om kvelden. Tenkte egentlig å dra tidlig om morgenen, måtte ta en dusj for man blir liksom ikke så representativ etter flere dager med temperaturer i sving. Den dusjing tok såpass på at jeg sovna etterpå og sov til sent på dagen i går.

Men i morgon, i morgon, er nok en dag…

Det er vår og jeg tener å friskmelde meg for jobb i morgen.

Jeg har mange arbeidsoppgaver å ta fatt i. Har bare litt over 12 uker igjen i arbeidslivet og den tida som kommer nå er full av fridager. Da har jeg trukket fra ferien jeg har igjen. 

En rar tid på så mange vis.

De ukene jeg har igjen er kanskje allerede for fulle av gjøremål, for jeg er en uforbederlig tidsoptimist.

Nå har jeg utstillinga, plukke ut tekstiler for å skrive mest mulig om det jeg tar ut, lage et opplegg til en ungdomskole, pluss pakke sammen, gå igjennom og ha en slags oversikt over det som har vært jobben min.

Det er søndag.

Jeg sitter med et ullkast rundt nakken med en bomullslapp med mynteolje under. Prolapsen i nakken virker ikke som den vil gå tilbake, i alle fall er nok nerven i klem. Tommeltott og pekefinger på vensterhånd er doven med feil følelsesreaksjoner. Det er over et halvt år nå og har ikke ønske om at det skal bli kronisk. Jeg har ikke smerter, men det er forstyrende. 

Som jeg har sagt tidligere, noe må en regne med. For jeg sjøl syns jeg er heldig, jeg har så mye som er skikkelig spennende og som jeg gleder meg til. 

Livet føles virkelig som en artig reise.

Og det å være i nåtid er ikke det verste stedet å være. Kjenne på alt her og nå. Glede seg til det som kommer.

Noen ganger må krigeren i en fram, da blir en litt som en sjakkbrikke, vil en bare greie å være bonden, kanskje tårnet eller aller helst dronninga, det viser seg når en går inn i kampen. Har også noen slike partier i framtida. 

Men det er godt å kjenne på styrken i seg.

Kjenner du på styrken du har i deg?

♥