Møtet på mandag og møtet i går. Jeg kom meg i gjennom.
Det i går varte en time lengre enn plana, så det resulterte i et kvarter til pakking.
Pluss at jeg var sulten.
Slikt går ikke.
Derfor lot jeg bussen jeg tenkte å ta, passere. Og så tok jeg bilen min og kjørte et stykke i stedet. Kjørte uten å bruke bremsene nevneverdig.For å unngå å slite på det som var utslitt, men håp om at reparasjonen ikke blir for kostbar på utslitte element i bilen.
Jeg traff alle mine, overnatta hos yngste.
Det var så fint og alle tre rundt seg.
I dag tok jeg bussen til sykehuset, mellomste var med dit. For i dag skulle andre øyet få overhaling
Ble raskt tatt inn, men får vite at operasjonen ble forsinket.
Så jeg sovner rett og slett etter drypping av øyet var utført, med en normal og en stor pupill.
Denne gangen gikk alt slik som det skulle, når jeg først var i gang gikk det fort.
I kveld er det godt å lukke øynene, la øynene hvile, mens regnet plasker på taket.
Ta en slurk god, varm te og vite at nå er alt dette gjennomført og ferdig.
Jeg spekulerte på hvilken dag det var, før jeg fant ut det var tirsdag.
Jeg var på tur hjem etter styremøte.
Kom meg gjennom dagen.
Tannlegen var første stopp.
Jeg sa jeg hadde fryktelig liten tid i dag, så kontroll fikk vente. Fortalte jeg hadde mista plomben i tanna slik tannlegen forutså ville skje.
Det var ingen vits å sette inn ny, den ville falle ut etter en tid.
Så da blir det enten krone eller bro….hjelpes, bro…
Får finne fram til svaret etter hvert.
Bildet er tatt av Here and now, unfortunately, ends my journey on Pixabay fra Pixabay
Neste post var kontoret.
Fikk skrevet litt, før jeg måtte sette meg i bilen.
Time på verksted.
Hvorfor bråka bilen så sinnsykt?
Det fikk jeg svar på, var det bremseklosser eller var det ditto skiver…i hvertfall slura metall mot metall.
Bildet er tatt av Capri23auto fra Pixabay
Time på verksted over helga med anbefaling om minst mulig kjøring. Og jeg som skal til Trondheim for ny øyeoperasjon, så sjøl om jeg denne gangen har noen til å kjøre bør jeg ikke bruke bilen.
Tilbake til kontoret, vanskelig å holde fokuset på skjermen.
Ene øye ser jeg teksten på bruksanvisninger, det andre øyet er det bare tåke. Hjernen jobber med informasjon så godt det lar seg gjøre.
Til slutt var det styremøtet som jeg måtte bruke bilen for å komme til.
Det er det forresten et møte i morgen også. Et vel viktig møte, som har med framtid å gjøre. Et lite stykke å kjøre dit også.
Møtet i dag gikk bra.
Kom meg både fram og tilbake.
Nå har eldstemann og jeg spist middag.
Vi har snakka om mye.
– Livet er en lidelse, sier han.
Han mener at når man innser det, nullstiller man seg overfor livet.
Jeg bruker andre ord, men det viser seg vi er ganske enige, vi bruke bare forskjellige ord.
For begge snakker om å ikke gå rundt med forventninger, men glede seg over livet slik det blir.
Jeg skulle gjerne ha hatt turen til Trondheim klart for meg, slik jeg trodde jeg hadde, men når bilen ikke vil så -.
Heldigvis finnes bare løsninger, vet bare ikke hvilke ennå.
Vi ble sittende oppe en stund, men tror ikke det ble alt for sent.
Jeg var i hvert fall trøtt.
Det tror jeg sønnen var også, han hadde vært våken fra tre forrige natt.
Jeg var og hentet han i går. Nå har han fri etter og ha jobba sammenhengende i ti måneder.
Jeg begynner å jobbe i morgen.
Da er sykemeldingen blitt frisk.
Jeg blir ikke enig med meg sjøl om jeg skal bruke briller eller ikke. Det opererete øyet ser jeg ganske så bra på, den andre skikkelig dårlig. Så hjernen må jobbe på å koordinere både om jeg setter brillene på nesen eller ikke.
Det er litt av en uke jeg står ovenfor.
Starter med teamsmøte om morgenen i morgen og avslutter med et møte i sekstida om kvelden, tannlege tirsdags morgen den ene veien og møte 1,5 time kjøring den andre veien, onsdag er et nytt møte – som krever mye forarbeid. Det må også en del arbeid foran tirsdagens møte, så utenom møtene må jeg jobbe på.
Og torsdagen åker jeg vei for operasjon på det andre øyet.
Så fra da og over helga skal jeg ikke ha en plan, bare satser på et syn en ørn kan misunne meg.
Men noe spenning er det med dette løpet, for jeg er ennå noe redusert av dette jeg har gått i gjennom.
Håper bare at jeg blir gledelig overraska over min egen kapasitet.
I dag skal vi på middag til minstesøster etter hvert og hente mor samtidig.
Sønnen tar morgenen med ro og jeg har drukket mitt lunka limevatn.
Det som slår meg ved det første bildet er hvorfor jeg lot være å laste opp bilder fra minnebrikker.
Det er det jeg praktiserer i dag. Alle bildene får ligge på brikken, samtidig laster jeg opp. Da har jeg lagret bildene minst to steder.
Nå behøver jeg ikke ta vare på alle bildene jeg tar.
I dag tar de fleste av oss mange bilder.
Her er ett av de få bildene jeg har fra mai måneden på Tenerif.
Jeg hadde lasta opp alle bildene på pc’n.
På tur hjem forsvant den.
En eller gang på Gardemoen hadde jeg mista den. Jeg var tilbake, men min pc lå ikke på hittegodskontoret.
Ser jeg er inne på bloggen, før plattforma ble endra.
Det er ikke alle bildene fra sommeren 2018 på denne brikken. For jeg fortsatte nok litt til å ta ut fra brikken, før jeg slutta og lot alle bilder være der.
Men turene ned til min lille strand sammen med boffen er representativt for både da og nå, somrene etter jeg flytta hit jeg nå bor. Nå er ikke boffen min med mer, han var med for siste gang i august i fjor.
Dette tror jeg var en riktig varm og god dag.
Fant også bilder fra vannet på fjellet, som også er besøkt gjennom sommeren og somrene.
Det er yngste som er med opp.
Det meste er likt, forbausende likt.
Gjentakelser år etter år.
Seterdagen er en av disse gjentagelsene.
Dette året var den regnvått med hesjing.
Koking av ost ute er noe som gjentas hvert år.
Likeså aktivitetene på museet.
Her er fra en konsert.
Noe som gjør at juli hver sommer er en hektisk måned. Denne sommeren hadde vi også utgivelse av en bok.
Starten av juli fyller mellomste søster fødselsdag. Dette året feirer hun dagen på hytta.
Liker så godt utsikten fra terrassen deres.
Dette året slo også kjærligheta til.
Deilig var forelskelsen.
Her er fra et besøk hos min danske venn mens jeg trodde på en rett og god framtid.
Heldigvis var forholdet over før korona’n, før reisevirksomheten ble forbudt.
Jeg avslutter med det som prega året.
Jeg hadde fått en diagnose høsten før, etter og ha slitt med helsen i mange år. Hadde begynt medisinering, og kroppen fikk nye reaksjoner.
Jeg satte reaksjonene med øyet sammen med det jeg satte i kroppen, helsevesenet mente det var diagnosen min som førte til problemer med øyet.
Midt i mellom to operasjoner av grå stær er dette bildet en påminning. Påminning fra da alt satte i gang.
Foreldra mine var begge over åtti da de måtte utbedre linsene, så jeg syns jeg måtte gjennom dette veldig tidlig.
Har nå fått vite at blant anna kan medisin påvirke linsene i øyet.
Tror kroppen reagerer når vi putter ting i den, som medisin. Denne sommeren starta det, ble også halvt uføretrygda.
Men likevel var det en fin sommer, slik sommeren er. Og ganske lik de siste års somrer, utenom reiseaktiviteten da.
Nå skal jeg straks ta en veldig kort reise, for å hente eldstemann. Altså i år og i dag. Det blir koselig.
Den sto i mitt gamle fotoapparat som jeg trodde gikk dukken for mange år siden. Mitt nye har jeg hatt i to år omtrentlig akkurat.
Bildene i det gamle er fra 2018. Så det må bety at jeg var uten speilrefleks bare året.
Jeg syns det var mye lengre.
Uansett, jeg kan siden vise bilder fra tre år tilbake.
I dag kom jeg meg ut på en liten tur som var lang nok slik ståa er.
For etterpå var jeg bare slått ut. Det var jeg også etter handleturen og restaurantbesøket sammen med mor i går. Så bra jeg har denne sykemeldinga.
Været var helt nydelig i dag.
Vil vise noen bilde fra min lille, store tur. Først fanga eplene på epletreet oppmerksomheta. Eplene mot den blå himmelen bak.
Bjørkeløv som begynner å gulne.
Trær som rytmer.
Ledninger gjennom lufta fanger sola i sin slakke strenghet.
Nedenfor bakken fikk jeg øye på naboens kyr. De hadde sett meg og kom bort til sin grense.
Jeg måtte ned til dem, så konsentrerte meg nedover for å ikke at noe fatalt skulle skje.
Da jeg kom nærme nok, opplevde noen meg som skummel og spratt tilbake. Men så kom hele gjengen fram igjen, og jeg klappa noen. Uten jeg vet om det er slik man klapper kyr. De aksepterte i alle fall.
Så tok jeg farvel med gjengen og gikk oppover veien, delvis ryggende og delvis rett vei.
Oppe gikk veien ned igjen.
Så nesten hjemme.
En av naboene har spurt om å få legge høyballer ved fjøset. Og det var så klart greit. Syns høyballer er fascinerende. Og med en selje som skal få vokse seg stor, vart det også et motiv.
Og til slutt rognebær, tror jeg har kunna kost meg lenge med å ta bilder av rogn og bær. Fargene og formene.
Så var jeg hjemme, orka ikke en gang se på tv.
Men til slutt fikk jeg skrevet et blogginnlegg, sjøl om dagen skifta dato og det er blitt natt.
Litt matt vet jeg ikke om jeg vil bruke så mye energi på dette.
Har prøvd å tenke, men tankene er tiltaksløse.
Hva jeg snakker om?
I går da jeg skulle ut å fotografere oppdaga jeg det.
Bildet er tatt av jplenio fra Pixabay
Minnebrikken, minnekortet sto ikke i fotoapparatet og ikke var det i data’n. Det eneste stedet jeg kunne komme på, var at jeg hadde lagt det i sekken min. Veit i hvert fall jeg tenkte at jeg skulle lagt inn noen jobbrelaterte bilder i serveren på jobb.
I dag har jeg sjekka.
En grundig sjekk i en sekk.
Nope, nada og NEI.
Ingenting.
Da har jeg ingen andre forslag enn å lete, overalt og ingen steder.
Jeg kjenner hodet mitt krakelerer.…eller kanskje er det bare hjernen.
Faktisk har jeg spasmer med at jeg jeg plutselig leter, sjøl om jeg vet det er for sent å finne det kortet. Tiden for det er passert.
Nå har jeg ingen tidsfrist på minnekortet. Det begynner også å bli fult, men ennå plass.
Jeg har et nytt minnekort, men har ikke lyst til å bruke det før det jeg ikke finner, er brukt opp. Noe som egentlig ikke har noe å si, bare en greie i mitt hode.
Nå skal jeg ikke tenke en tanke på minnekort.
Bare gå ut i verden og ikke tenke på slikt som bare kommer bort.
En med sol og sjansen til å ta fram shortsen igjen. Sjøl om jeg tenker på å legge bort sommerklærne.
Vi er ved midten av september.
Går det ikke fort?
Litt svimlende av denne hastigheta på tida.
Fikk vaska og hengt ut tøy.
I kveldinga kom lillesøstera innom, da var middagen akkurat ferdig. Var til henne også.
I morgen skal jeg hente mor, for det er torsdag og jeg er sykemeldt. Altså, jeg skal ikke på biblioteket. Men tror jeg fint skal greie å kjøre bilen det stykket som må til.
For på torsdager serveres potetball og da passer det bra å ta turen dit det serveres. Så kan vi ta helgahandelen samtidig.
Før planer, besøk og vasking av tøy hørte jeg motorstøy utenfor huset.
La merke til da jeg kom hjem fra Trondheim i går, at en del av stykket nedenfor fjøset var arbeidd med. Alt langt, vissent gress var fjerna.
Det var en traktor som holdt på i det samme området.
Styra og ståka.
Nå bor jeg på en gård og jorda blir leid ut.
Akkurat dette området er steinete og hardt, for veien gikk tidligere der. Slikat det har liksom ikke blitt brukt til så mye anna enn beiting.
Jeg måtte finne ut fra som skjedde og gikk bortover.
Traktorføreren hoppa ut, han var redd for at jeg kom for å si han hadde gjort noe han ikke skulle. Men så klart var jeg glad for at dette jordet ble tatt.
Han jobber på nabogården.
Han spurte om det var greit at steinene også ble tatt opp og området mer planert.
Og om han kunne ta stykket nedenfor huset også.
Og så klart er det mer en greitt. Områdene blir mer stelt og kan brukes til beite, og der steinene blir tatt opp, til å slå.
Traktorføreren mente området nedenfor fjøset utgjorde et par mål, så noe høy blir det av det.
Ellers prøvde jeg meg på litt hagearbeid, men da dukka det opp mørke flekker på synet, så det var nok ikke så lurt.
Vil likevel si at det opererte øyet er mye bedre, kunne nesten lese med det i dag.
En liten rapport av en dag med nydelig vær, lite å melde og litt lav skrivelyst.
Ønsker bare enkelt alle en riktig god natt med mange vakre drømmer.
I dag føler jeg en lettelse. Ikke for at valget er over.
Ikke for at de fleste i kommunen min fortsatt vil høre til i Møre og Romsdal uten at NRK’s lokalsending nevner det med et ord, heller ikke at kommunens innbyggere valgte bort nynorsk som hovedmål.
Nei, dette får seile sin egen sjø.
Men jeg er letta over at kontrollen på det maltrakterte øyet ikke førte til noe som gjorde at det ble inngrep, heller at jeg ble lagt inn.
Forresten, jeg pakka ikke med meg en tøddel. For jeg skulle hjem igjen.
Rifter og sår hadde grodd fint og ikke var det noen hevelse.
Sannsynligheta for at bokstavene som så både lodne og hårete ut og var uleselig, var at øyet var for tørt. Så med ekstra drypping blir det bra.
Jeg sa også tll legen, at det skulle bli helt bra, uten at legen la så mye brett på at jeg hadde bestemt at det skulle det!
Jeg så stort og lyst på alt, pupillen var igjen i rusa størrelse.
Derfor blir det inngrep i andre øyet neste uke, etter det blir det en kontroll på begge. Da skal det vise et skarpt og strålende resultat.
I morgentimene var verden utenfor bussvindua full av tåke, men sola tok opp kampen, da den klatret over åskammen.
Etter veien var barn og unge på vei til sin skoledag.
To smågutter pludra og gestikulerte ivrig med hverandre og bar store sekker på ryggen.
Tre venninner i mellomskolealder, trippa ivrig bortover gangveien.
Noen eldre unge, bar tungt på sine skuldre, skritta var like alvorlige som ansiktene.
Andre sto lett avgårde på elektrisk sparkesykler.
En gikk motsatt vei, åra hadde innhenta livet og skolen lå mange år tilbake i historia.
Det fascinerer, et lite innblikk i liv, de forskjellige liva, som et penselstrøk på noen sekunder.
Og ellers fikk jeg litt tid sammen med døtrene. Denne gangen var det yngste som var med på sykehuset. Etterpå møttes vi hos mellomste og samboeren, en kort stund og mat, før bussen tok meg med hjem.
Da jeg var nesten hjemme, så jeg at noe av veien holdt på å ramle ut. Det var satt sperringer. Litt forskrekkelig, men regner med snarlig utbedring, det var nok regnet som hadde gravd ut masse. Det var ikke verre enn at bussen kunne passere.
Nå har jeg tent opp i ovnen, mens høstmørket siger på utenfor vindua.
Jeg er så glad for at jeg sitter akkurat her jeg gjør og denne dagen gikk så fint.
