Mens jeg plukka spekulerte jeg på om det var funnet opp stikkelbærplukkehansker.
Ennå vet jeg ikke hva det skal bli, men kanskje er syltetøy en grei greie.
Og så skulle jeg si noe om gårsdagen jeg har hausa så opp.
-Som jeg pusta meg i gjennom dagen som en prustende hval, bare for å passe på at jeg pusta ordentlig ned i magen.
-Som fikk streng kontroll på tanker som fikk lov til å være i hodet og de som ikke fikk være der.
-Som jeg skulle ha disiplin på.
Første steg var ikke å stresse.
Jeg var innom kontoret å henta papir jeg ikke hadde behøvd, jeg så ikke på det etter dem var henta.
Jeg kokte kaffe slik for sikkerhets skyld. Om noen likevel hadde lyst på, sjøl om tida var lita.
I minuttene før de kom tok jeg med meg fotoapparatet ut for nok en gang å roe ned lørdagen.
Og så kom de, folka jeg skulle møte, i en liten minibuss.
Jeg gikk i møte og var Vertinna.
Nesten som en skulle blitt filma, en kan alltid spekulere på hvordan en framsto. Men ingen vits å spekulere for mye.
Følte nesten jeg snakka både på ut og innpust, men tror ikke jeg gjorde. Men jeg snakka nok fort. Det var mye jeg skulle si på kort tid.
Gjengen var gemyttlig.
De sågar lo ved flere anledninger av det jeg sa. Og ja, det skulle være litt morsomt det jeg sa da.
Og de virka oppriktig interessert. Det var en veldig god følelse.
Og så løp vi gjennom husa på en rask befaring før de dro videre.
Da jeg sto igjen, etter og ha låst, i sola, kom det et ungt par forbi. Som hilste. De fortalte de nettopp hadde flytta til kommunen og jeg ønsket de velkommen. De spurte etter en strand eller en kai, som de kunne bade fra.
Jeg slo følge med de for å vise, og det var godt. Godt bare å konversere om helt andre ting.
Et hyggelig, ungt par som hadde flyttet hit.
Så dro jeg hjem, satt meg i bilen og starta.
Da kjente jeg hvordan jeg hadde mobilisert til møtet.
Jeg har en opplevelse av at det gikk bra, men der i bilen fikk jeg nesten lyst til å tutgråte. Jeg ramla bare sammen.
For jeg var i gjennom.
Jeg gråt ikke, gråten sto bare på terskelen, klar for å løses ut.
Og jeg hadde ikke mistet munn og mæle, jeg hadde stått i det.
Jeg glemte bare ett ord, ett ord.
Og det får jeg bare la passere.
Jeg kom i gjennom. Framtida får vise veien dette går videre, så en gang kan jeg nok si noe om det. Noe mer enn det her.
Helt nydelig dag, Jeg prøver å ta det med ro. Før jeg skal ut å “ro”.
Håper jeg ikke må hamle…, men at jeg i stedet hamler opp med det som ligger foran.
I kanskje det som er sommerens siste varme dag.
Framover hutres det til.
Men jeg greier nok dagen.
Uansett.
Og kanskje jeg bare skal gi litt blaffen. Når en får tredd ting nedover seg med bare få dagers varsel, siste dag i ferien.
Stressa med meg flere blekker hjem i går, til og med en Stortingsmelding. Men føler på et enormt press, men tror jeg faktisk er avspist med nye mindre tid enn hva som sto i mailen jeg las.
Så hvorfor skal jeg stresse…
Jeg får bare gjøre mitt beste. Og så kan jeg være bitte litt sint, inni meg. Ellers skal være så hyggelig at jeg kan smøres på brødskiva.
Kanskje er jeg bare feil menneske til dette.
Egentlig litt morsomt at jeg roter med gamle ting, når jeg var opptatt av det nye, være innovativ, oppfatta trender fort.
Før dagens oppdrag måtte jeg ut, ut for å fange dagen.
Jorde meg og kjenne på gleder.
Så jeg deler bilder fra prosessen.
Bare gå barbent i alt for langt og fuktig gress og ta bilder.
Ikke tenke på noe annet enn å fange former, lyset og komponere i den lille firkanten jeg ser igjennom.
Du verden jeg er trøtt. Tror dagen straks er slutt for min sin del. Første dag.
– Etter ferien.
Dagen starta med et brak. Riktignok et stille brak.
Den kom som en melding på mobilen.
Innkalling til utbedring av høyre øye.
Og det går foran alt.
Bare så utrolig utgjort at det var på eksakt samme dag, på samme tid, på samme sykehuset som jeg har en annen avtale med.
Når det finnes så mange dager i et år, hvorfor skal det skje på samme tid?
En skal nesten ha flaks for å ha slik uflaks.
Jeg fikk i hver fall avbestilt den andre timen, avlyst blodprøvene på legesenteret her og bestilt callback fra sykehuset. Som fører til at jeg må gå å vente på å bli oppringt fra klokka åtte til tre gjennom tre arbeidsdagen. Det betyr at jeg må ta med med telefonen på do og over alt. Og la meg håpe de ikke ringer midt i møtet i morgen.
Nesten som jeg kan gå inn for å jobbe heldags for meg sjøl og min egen helse.
Men dagen på jobb gikk greit.
Det var rolig på biblioteket.
Men jeg fikk besøk. Altså, jeg fikk besøk.
Plutselig sto Trondheimssøstera i døra, hun skulle til mor.
Litt senere kom lillesøsteren innom.
Sprøtt.
Ikke så ofte de er innom meg på biblio, og så begge da, på samme dag.
Vel og vakkert hjemme var det en utsulta utgave meg som skulle mekke mat i full fart, da banka det på døra nede.
Jeg har begynt å skifte, så hadde bare en stor skjorte på – men løp ned.
Der var ingen jeg kjente, så litt ukomfortabel var det.
Det var en selger som skulle selge fiber.
Altså fibebånd for nett.
Og jeg ønsker så klart det, så skreiv under etter jeg hadde fått den info’en jeg hadde behov for.
Og jeg kom helt fram til femte dagen. Femte dagen av 17 dager.
For jeg sklei over i å ikke fungere, eller fungere veldig dårlig.
Så det var sikkert det jeg hadde behov for.
Tenkte nye slike tanker, tanker om å få til å snu energitap, for eksempel at jeg skal lage meg en målsetning hver morgen over noe jeg skal klare den foranliggende dagen. Som skal få meg til å få til.
Kanskje kan det fungere…
I morgen er i hvert fall hverdagen tilbake.
Fikk et møte med den i dag, som et hurtigtog skjøt den fart inn i livet mitt.
En telefon tok fra meg første lørdag som fridag, som fører til at jeg ikke kan invitere folk privat, slik tanken var.
Og jeg kjente det i mellomgolvet.
Vi er i gang.
Nå er vi i gang.
I morgen skal jeg skissere og lage meg en oversikt.
Nå er det slutt på å flyte.
Nå er det tid, avtaler og planlegging atter på tur inn i livet mitt.
Bloggverdenen er en reise i mangfold. Og variasjonene over oss som har funnet tilhold her.
Tror vi alle befinner seg midt i oss sjøl, med alle våre velmenende tanker og tro på av vi sitter inne med den riktige holdninga og det riktige ståstedet.
Og ja, vi gjør det, for oss sjøl.
Når vi skriver regner vi nok med at folk skal forstå oss.
Hun har en periode opptrådd med å krype inn under hammen til forskjellige bloggere. Hun presenterte essensen av det hun oppfatter som bloggeren, med en humoristisk vri. Hun har imponert meg med hvordan hun har lyktes med dette. Både med å forandre måten hun skriver på og greier å treffe på det essensielle. Noen ganger lykkes hun ikke likegodt, slik jeg ser det og andre ganger kjenner jeg ikke bloggen. Men hun legger ned et formidabelt arbeid i dette, som er imponerende.
Når jeg skulle i ilden var det med en viss skrekkblanda ærefrykt jeg gikk inn og las. Og det førte til flere faser av følelser, som jeg måtte arbeide meg gjennom.
For jeg velger å være helt ærlig her, fordi Gry bruker så mye arbeid på konseptet ønsker jeg å gi en ærlig tilbakemelding. Jeg vil gjerne fortelle om fasene jeg gikk i gjennom:
Først følte jeg meg forvirra, for det jeg las gikk langt over min forstand. Tror jeg fikk vansker med perspektivet, hvor var jeg og hvor var Gry.
Da jeg las kommentarene om at dette var full treff, måtte jeg langt inn i tenkeboksen. For jeg kjente jeg egentlig ble litt lei meg.
Første tanken var, ble jeg latterliggjort her….og kanskje folk ikke likt meg…
Kom meg rimelig for i gjennom dette understimulerte-egotankemønsteret. For hvordan kunne jeg tro at folk var ute etter meg, de kjente meg ikke og jeg ikke dem.
Tror i utgangspunktet folk ikke er ute etter å ta hverandre. Men ved ego i minus vil man gjerne tolke negativt..
Riktig der var jeg likevel ikke. For helt i minus er jeg ikke, men det trigga tydeligvis usikkerhet.
Jeg syns både Gry og de som kommenterte virker som fine mennesker, så hvorfor skal dem ta meg…liksom…
Så neste tanke var, virker jeg virkelig så forvirra, så ute av proposjoner intetsigende…
At det er “ingenting” jeg skriver om, når jeg skriver om liv og død og det å overleve. Riktignok ikke med rene orde, men mellom orda står det mye.
Tenkte jeg.
Da er vi over på temaet; hvordan ser jeg meg og hvordan blir jeg sett av andre…
En virkelig interessant tematikk.
For det her jeg tror mange misforståelser oppstår. Hvordan en forventer å bli oppfatta.
– Dette er ikke deg, sa ett av barna.
– Her var det mye fint om deg, sa det andre barnet.
Det tredje leser sjeldent blogg.
Bare et tegn på hvor forskjellig vi kan oppfatte ting.
Tanken om å slutte å blogge kom opp, for om jeg blir oppfatta som en forvirra maniac som skriver om “ingenting”-.
Nå likte jeg Seinfeld den gang serien flomma ut over skjermen, for den minte meg faktisk om min egen før-etablererperiode.
Men, til slutt, jeg landa på at jeg ikke tror Gryende er ute for å TA meg, Gry er en person med skarpt intellekt, et menneske med gode tanker og et godt menneske som ønsker å underholde. Jeg tror hun legger mye arbeid i det hun sjøl legger ut.
Så konklusjon; jeg slutter nok ikke blogge med det første. Sjøl om jeg sikkert har problemer med grensegangen mellom min egen sjølhøytidelighet og humoren. Lærerik observasjon.
Jeg tror heller ikke at folk er ute for å ta meg, og er de, må det tas på deres egen kappe.
Til slutt kan jeg nok ikke forvente at folk skal forstå de små grensegangene mellom sårbarhet, humor, seriøsitet og lett burleskhet, som er skissert inn i ofte veldig korte strøk av noen setninger og en forventning om at leseren skal fylle ut det som mangler.
Og helt til slutt, jeg kan så klart verken vente på å bli forstått eller at alle skal like det jeg skriver.
Og helt, helt, helt til slutt: Takk til Gry som tar denne jobben gang på gang. Ville bare gi en ærlig tilbakemelding fra et bittelitt...ok…litt maniac person :).
Et gedigent SMASK til deg og alle andre som vil ha.