I dag føler jeg en lettelse. Ikke for at valget er over.

Ikke for at de fleste i kommunen min fortsatt vil høre til i Møre og Romsdal uten at NRK’s lokalsending nevner det med et ord, heller ikke at kommunens innbyggere valgte bort nynorsk som hovedmål.

Nei, dette får seile sin egen sjø.

Men jeg er letta over at kontrollen på det maltrakterte øyet ikke førte til noe som gjorde at det ble inngrep, heller at jeg ble lagt inn.

Forresten, jeg pakka ikke med meg en tøddel. For jeg skulle hjem igjen.

Rifter og sår hadde grodd fint og ikke var det noen hevelse.

Sannsynligheta for at bokstavene som så både lodne og hårete ut og var uleselig, var at øyet var for tørt. Så med ekstra drypping blir det bra.

Jeg sa også tll legen, at det skulle bli helt bra, uten at legen la så mye brett på at jeg hadde bestemt at det skulle det!

Jeg så stort og lyst på alt, pupillen var igjen i rusa størrelse.

Derfor blir det inngrep i andre øyet neste uke, etter det blir det en kontroll på begge.  Da skal det vise et skarpt og strålende resultat.

I morgentimene var verden utenfor bussvindua full av tåke, men sola tok opp kampen, da den klatret over åskammen.

Etter veien var barn og unge på vei til sin skoledag.

To smågutter pludra og gestikulerte ivrig med hverandre og bar store sekker på ryggen.

Tre venninner i mellomskolealder, trippa ivrig bortover gangveien.

Noen eldre unge, bar tungt på sine skuldre, skritta var like alvorlige som ansiktene.

Andre sto lett avgårde på elektrisk sparkesykler.

En gikk motsatt vei, åra hadde innhenta livet og skolen lå mange år tilbake i historia.

Det fascinerer, et lite innblikk i liv, de forskjellige liva, som et penselstrøk på noen sekunder.

Og ellers fikk jeg litt tid sammen med døtrene. Denne gangen var det yngste som var med på sykehuset. Etterpå møttes vi hos mellomste og samboeren, en kort stund og mat, før bussen tok meg med hjem.

Da jeg var nesten hjemme, så jeg at noe av veien holdt på å ramle ut. Det var satt sperringer. Litt forskrekkelig, men regner med snarlig utbedring, det var nok regnet som hadde gravd ut masse. Det var ikke verre enn at bussen kunne passere.

Nå har jeg tent opp i ovnen, mens høstmørket siger på utenfor vindua.

Jeg er så glad for at jeg sitter akkurat her jeg gjør og denne dagen gikk så fint.

♥