Frodiths ord om dagen er; snømann.
I dag gjør jeg noe som er litt drøyt. Regner med ikke så mange, om noen, klikker seg inn og bruker den halve timen det tar å se denne nydelige tegnefilmen.
For meg er dette en veldig fin tegnefim, bort i mot den fineste jeg vet.
Musikken har du sikkert hørt.
♥
For tida setter jeg opp planer. Så følger jeg dem. Greit, men ikke så mye tid til overs. Men tar det med et smil.
Det er Frodith som oppfordrer til å smile.
Fordi dagen har gått i ett og jeg nok har smilt. Men ingen tok bilde da.
Jeg smilte en en gang inn i kameraet på åttitallet.
Rimelig kunstig.
Jeg smilte en annen gang inn i kameraet, samme tiår.
Det var ekte og jeg syntes jeg ligna et esel.
Jeg smiler i dag også, rett som det er.
Men her smilte jeg bare for å smile, uten at det var såå festlig. Men rød leppestift hadde jeg tatt på, sannsynlig for at jeg skulle smile.
Litt slik til å smile av.
Egentlig.
Et smil kan være så mangt og jeg kikka gjennom arkivet og det var mange smil der. Mest av andre, men i kveld brukte jeg meg sjøl.
♥
Tredje januar og ny utfordring. Tur står det på lista. Og tur skal bli.
Det er Frodith som utfordrer.
Jeg la meg tidlig i går og står opp seint i dag. Jeg er stiv og støl etter kveldens styrketrening. Muskler krøller seg i krampe og jeg skjønner at nå må jeg fram med magnesium.
Etter å nesten jobbet meg svimmel, skrur jeg av dataen og ser på sola som ha kommet til toppen på fjellet. Mens jeg tar på meg ull og det som må til, forsvinner den og ligger igjen som et minne.
Verden har blåna og jeg vet ikke om turen skal gå opp eller bort.
Det blir opp.
Og ned.
Nesten nede ved hovedveien lyser to julehus.
Tidligere bodde to av fars søskenbarn i disse to husene.
Det første til venstre var skole da far var liten.
Nå bor tre-menning av meg i det nederste huset. En fir-menning med mine barn og en fem-menning av eventuelle barnebarn.
Og i det som var skole bor det også utvaska slekt.
Dette ble turen min, vandring på is og i slektskap.
♥
Ny utfordring, ny dag som har gått over til kveld og jeg er trøtt som FY.
I dag ble vi oppfordret til å dele vær… så klart kan det være en vær, «bææææ».
Det er Frodith som oppfordrer.
Men jeg tenker været, som i kveld ble formidla om masse snø, vind og kulde.
Spesielt sør over i landet.
Her ser det nesten ut som «space»… men det var bare vindusruta med store, våte snøfiller som sklei nedover vinduet som var avbilda.
Likevel var det det våte, før det frøs, jeg tenkte på i dag.
Regndråper.
Dråper som henger tungt fra grener.
For slik blir det også igjen.
Da kan snøen forsvinne og naturen bli grønn.
Men regnet kan komme uansett årstid.
Men aller først våren, med befriende regn på sjø og land.
♥
Joo, jeg må melde meg på dette utspillet Frodith har bedt opp til. Bestemte meg i kveld.
For jeg skulle legge inn bilder av himmel, etter en runde ute. Før mørket tok over, mens himmelen var et lite skue.
Det er da jeg så det.
Spora.
Små trykk i snøer av klover.
Etter rådyr.
Dyr, sto det på dagens oppfordring.
Jeg tok turen i rundt en vei.
Fant igjen lydproppane til telefonen da jeg hadde en leiting etter telefon-omslaget som er borte.
Det fikk plass på ørene under dagens tur, hørte lydbok.
På toppen av løypa med himmelen hvelva over.
Og så var jeg nede igjen, nede på veien.
Ikke så mange biler, men noen. Og himmelen viser der sola har gått ned.
Så ikke mer dyr eller spor, å se.
Men var godt med frisk luft på årets første dag.
♥
Siste kvelden i året. Jeg har skrudd på kosestemning, talglys og stillhet.
Ute smeller det ett og annet skudd…eller rakett, sjøl om det ennå er en stund til det nye året runder klokka.
Jeg har valgt en kveld i selskap med meg sjøl.
I skinnet fra talglys.
Tidligere i dag laget jeg eggelikøren jeg skulle lage til jul. Litt mye for meg, så spekulerer på om den kan fryses eller hvor lenge den holder seg.
I det nye året skal jeg innta mindre sukker igjen, så blir nok lite anledning til eggelikør da. Jeg har forresten meldte meg på trening 2. januar, styrketrening.
Jeg gleder meg til det nye året.
Har begynt å lese meg i gjennom det gamle. Planen er en gjennomgang, i fjor kom jeg visst nok aldri dit.
Jeg koser meg med aleinenyttårsaften. Av og til er det også riktig.
Var hos mor tidligere, koka kaffe til oss og jeg ble lengre enn tenkt.
Hun syns jeg ble alt for kort, hun hadde nok ønska at jeg ble der i kveld.
Jeg var også bedt til Trondheim, til barna – men kjente at det ville nok ta for mye krefter.
Jeg vil starte året med masse energi.
I dag kjørte jeg til sentrum før jeg kjørte inn til mor. Det ene var å se om jeg kunne være så heldig å finne igjen mappen min med alle korta. Korta er nok borte.
Etterpå kjørte jeg ned til kirka.
Det var for å tenne lys på graven til far.
Det var så fint lys.
Godt endelig å få gjort dette.
Nå går det fort mot et nytt år.
Ønsker bare alle mine gode venner her et riktig
GODT NYTTÅR!
♥
Så er huset tomt, ute snør det stille. Inne er det nesten stille. Juletreet lyser forsiktig, for ennå er verken jula over eller et velbrukt år over.
Jeg kan skrive om så mye. Om at huset er tomt eller at jeg innvier en av julegavene. Eller et sammendrag over et år som holder på å rakner bort.
Jeg kan skrive et sammendrag av jula eller alle som har gått ut av livet, både de unge og de eldre.
Livet.
Og døden.
Men starter med noe lett.
– Hva ønsker du deg, spurte yngste før jul.
Først kom jeg ikke på noe, men så kom jeg på presskanne. Liten også, sa jeg.
Før julekvelden får jeg høre om at hun hadde kjøpt en presskanne, men at beholderen var ødelagt.
Det er det som kan være problemet med presskanne, at beholderen blir ødelagt. Jeg har hatt mange presskanner.
Men så pakker jeg ut en liten presskanne, en akkurat-passe-presskanne for meg. Sammen med en «piper». En greie jeg kan koble på for eksempel nøklene mine.
Nå er jeg rimelig flink til å huske å legge nøklene på en fast plass, i en skuffe.
Men jeg mister andre ting.
Akkurat nå er to viktige ting borte. Kommer tilbake til det.
I dag testa jeg den lille kanna.
Her er den aller første gangen jeg slår kaffeen ut.
Og her står en nytrukken kopp med kaffe.
Det smakte godt med kaffe og «frokost» langt på dag.
For i dag ringte klokka…det vil si, den ringte ikke…jeg våkna før. Til tross for kort natt.
I gårkveld, tosammen, snakka yngste og jeg i skinnet av talglys og julemusikk; om slitenhet, forventninger og jula.
I dag var vi trøtte, da vi skulle ut på veien for å nå en buss. Vi skulle ut på de forskrekkelige veiene. Sannsynlige en av Norges dårligste veier på denne tida, veien fra fylkesgrensa og til Kyrksæterøra.
Var mange hjulspor utom veien, da jeg kjørte den igjen dag.
Men vi rakk både bussen og holdt oss på veien. De var heldigvis ikke så ille som sist jeg kjørte her.
I går kom svoger og søster kjørende, den verste strekninga fra Trondheim.
Før jul kom tanteungen og yngste, tanteungen har kamera i bilen og la ut klippet på TikTok. Klippet fått over hundretusen treff. Det var verste veien på hele strekninga fra Asker.
Så dette er litt av en strekning.
Da jeg kom hjem la jeg meg ned for å forlenge natta. Og jeg sov gladelig noen timer til.
Mens jeg skriver mørkner det, sjøl om dagen har lysna med en halv time allerede fra 22. desember.
Så var det temaet som handler om ting jeg skulle hatt «piping» på.
Her fra 13. desember og siste gangen jeg så brillene mine.
Og innlegget jeg skrev om den turen.
I dag er det omslaget til mobilen som burde hatt en «piper», nå har jeg leita, ringt flere steder uten positivt resultat. I omslaget har jeg mange kort.
Når jeg blir sliten nok greier jeg ikke følge med hva jeg gjør.
Jeg bruker å være snar til å ta mobilen av omslaget, akkurat fordi det er så mange kort. Dette legger jeg i samme skuff som nøklene plasseres i, men i dag lå det ikke der.
Litt desperasjon før jeg skulle kjøre yngste til bussen…hvor var det blitt av?
Har spora det tilbake til at jeg hadde putta det i lommen da jeg var på butikken i går.
Så yngste har rett, jeg bør ha «piping» på det meste, til og med meg sjøl inn i mellom.
Det blir nok godt med et nytt år.
Ny start på alt.
I kveld skal jeg slappe fullstendig av. Til tross for ting som kommer bort.
Det var enormt godt bare å sitte her, ikke skulle noe. Bare kose meg med bokstaver og setninger. Kaffekoppen er tom for lengst og ute er det helt mørkt.
Og kanskje, endelig, får jeg lese meg opp på det dere har bedrevet i jula…
♥
Femte juledag. Det tømmes. Etter en uke trenger man stillhet. Sine egne rammer, sin egen preferanse. Bare få lov til å være seg sjøl.
For nå er det kaotiske forhold på kjøkkenet, uten oppvaskmaskin og mange folk er ikke så god en kombinasjon. Jeg vasker og vasker, men det blir aldri helt ryddig.
I går ombestemte mor seg, tror hun grudde seg for det tomme huset sitt. Her hadde hun folk. Middagen var ikke planlagt, men vi fant, vi fant.
Yngste tok kommandoen, det ble tomatsaus, spaghetti og halloumi. Pluss restene fra gulrotsuppa dagen før til forrett. Til tilbehør hadde vi film. Fikk endelig sett Barbie-fimen. Yngste og jeg skulle egentlig se den på kino i høst. Så så vi en som het «Beautiful», en tysk film, likte begge, spesielt den siste som handla om at folk ønsker å bli sett og har så alt for lett til å ikke like den kroppen de er fødd inn i.
I dag har vært en stå-på-dag. Mor bruker å ha hjelp til å få dusja på onsdager, den ble avbestilt fordi hun var her. I dag gikk jeg på, fant fram klær, tente opp i ovnen så det skulle være varmt inne i stua, tok fram en trappekrakk, lina opp vaskeremedier, så var det å gå i gang. Mor ble plassert på krakken, utstyrt med vaskeklut og jeg bevæpna med dusjen. Sjampo og balsam og helst ikke få for mye inn i øynene.
Etterpå var ønsket ingen fall på glatte gulv.
Mor fikk på seg støttestrømper og klærne, håret vikla jeg rundt noen bøybare krøll-saker. Så smurte jeg brødskiver og kjeks, kaffe og melk.
Da var klokka blitt tolv.
Inn i mellom var det vasking av kopper. Pakke kofferten, veska, huske på julegaver og laderen til høreapparatet og dosetten for tabletter. Endelig var alt bært ned, bestilling av taxi, mor hadde igjen på TT-kortet sitt og jeg var ikke sikker på om jeg ville komme meg opp. Yngste ble med.
Jeg fikk endelig tatt dusjen jeg ikke hadde hatt tid til sjøl, før jeg kjørte til butikken. Vi skulle spise middag sammen hos mor.
Da jeg kommer dit viser det seg at poteten og kålrabi ikke er satt på. Litt oppgitt spør jeg etter posen som ble sendt med, med matvarer i. Det viser seg at den posen ikke viser seg. Den er borte.
Yngste hadde satt alt inn i bilen, sjåføren tatt alt ut…
Altså, posen var blitt borte, veldig, veldig passende…
Ringte taxien og fikk snakka med en som ikke hadde kjørt mor og yngste. Til alt overmål skulle han som hadde kjørt ha en frihelg og reise bort, kanskje var han allerede dratt.
Men etter en drøy halvtime var posen kommet til rette, han jeg snakka med hadde akkurat rukket han før han reiste bort og den nye sjåføren kom med posen.
Så slik ble det middag etter hvert.
Og så gikk turen hjem igjen, mens nesten en full måne skein på himmelen og laga måne-bro på vannet.
Nå dusjer yngste, jeg har tenkt på talglys og på ovnen brenner det.
Det er er kveld og i morgen blir jeg aleine.
♥
Før jul var det så mye og så mangt. Noe forsvant som en sky ut på sidelinja. Det førte til leteaksjoner.
Leeeenge før jul bestilte jeg bladet til Randi Lind. Hun som har den fine bloggen «Natheless».
Jeg har i flere år bestilt bladet hun hvert år skriver, tegner og tar bilder til.
Bladet kom tidlig og jeg la det bort. Tenkte jeg skulle ta det fram i adventstidene, men den gikk så fort. Da julaften blinka med alle lysa sine var bladet fortsatt borte.
Her tror jeg faktisk ikke bladet er tema, men det er yngste fra julekvelden.
I dag var vi framme ved da en skulle vært 4 år og hatt en bror i 5. klasse.
Romjula.
Men å gå ut var ikke det som var så lurt. Det var glatt, eldste datt da de skulle ut på et lite julebesøk.
Jeg begynte med en intens leting da det var blitt mindre folk i huset.
Jeg gikk gjennom papir som skal gåes igjennom. den aller siste plassen jeg så var i en korg med samla papir som skal sorteres.
Der… Der lå konvolutten.
Like lukka som da den kom. Jeg åpna den endelig.
Og der, der kunne jeg ta bladet fram.
Og endelig kunne jeg bla gjennom det.
Mellomste ville også se.
Jeg fortalte at Randi står for alt; innhold med fortellinger og ideer, illustrasjoner, layout og få blada trykt og distribuert. Mellomste uttrykte at hun syns det er en veldig stor kreativitet å stå for alt dette.
Ellers rekkes det i rekkene.
I dag stoppa bussen nedenfor huset og tok med seg de to eldste.
Mor vil hjem, så etter hvert skal vi kjøre henne. Yngste reiser også til nyttårshelga, hele gjengen skal feire i Trondheim. Jeg er bedt, men tror det blir for krevende med Trondheimstur på glatta. Så om jeg tar kvelden bare i selskap med meg sjøl eller feirer sammen med mor, gjenstår å finne ut av.
Nå har det vært masse folk hele jula, så om jeg har nyttårshelga for meg sjøl tror jeg bare det vil være godt.
Tre dager igjen av dette året.
Hvordan blir din nyttårsaften?
♥
Julen ser ut som en jul. Hvite jorder og trær med snødekte grener. Det er stille i huset.
For et renn det har vært, men om ikke alt ble ferdig ble det jul allikevel…
Forberedelsene startet i uker før høytiden. Plutselig var jeg i gang med julegavene. Brukte en hel søndag på første gaven, en gave jeg plutselig visste hva skulle være. Ett av tilbuda som kom seilende inn i mailboksen på en dag jeg ikke vil handle en ting, fanga meg likevel.
Tilbud på en fotobok.
En drøy uke før jul, en grå dag da det første snøfallet hadde regnet bort, tok jeg med meg saga til skogs.
Regndråpene hang på greinene.
Og treet fant jeg uten mye leting.
Fra jeg var lita har jeg vært vant til bruken av furu, så juletreet må være et furutre. Det er en tresort det vokser mye av på nordvestlandet.
Det var et veldig passende tre.
Målsetningen om at det skulle være full jul kvelden før lille julaften ble ikke helt slik jeg hadde sett for meg, men juletreet ble pynta.
I god tid før jul kom fotoboken. Det er ikke så enkelt å finne gave til noen som har levd over 90 år. Så en bok med minner håpte jeg ville være en fin gave. Jeg var nervøs da jeg åpna boken, nå hadde jeg unngått det meste av tekst, men likevel…
Og kvaliteten på bildene-.
Jeg var spent.
Bladde meg utover og fikk en uventa reaksjon, tårene kom, av mine egne bilder som jeg sjøl hadde plukka ut. Bildene og minnene ble liksom litt sterke.
Men tenk om dette slo til på samme viset hos henne som skulle få gaven…
Så var julen i gang. Barna kom hjem, om en med noe mer dramatikk, men når alt går bra er det bra.
Yngste og jeg kjørte for å hente mor, samtidig pynta vi det søte, lille juletreet hos henne og pakka kofferten og tok henne med oss.
Endelig var julekvelden her med middag.
Vi var åtte til bords.
Og så det som var kveldens høydepunkt i mange år.
Oppakning.
En av de første gavene som blei pakka ut var denne.
Boka.
Fotoboka.
Og mor forsvant inn mellom permene.
Hun var helt bortevekk med boka.
Hele familien henne, tilbake til da far levde.
Noe fra hennes egen ungdom.
Barn, barnebarn og oldebarn.
Boka traff. Den var midt i blinken. Både mor og døtrene mine ble rørt.
Mor sier det jeg håpte på, at hun så flere og flere ting ved hver gang hun så i boka.
Og hvor mange ganger hun har sett den til nå, vet jeg ikke.
Men det er mange.
Den skal ligge framme, på bordet der hun bruker å sitte har hun sagt.
Og meg gleder det veldig, at gaven jeg brukte en dag på – traff.
Bokomslaget er fra 80-tallet, mor og far besøker meg og vi er på tur på Bygdøy. Før vi drar dit får vi alle en storveies nyhet, det er kommet en lita jenta til verden. Mor og far er blitt besteforeldre til det første barnebarnet.
De var lykksalige.
I boka er alle de som kom og de som er dratt.
Ellers var mor skeptisk på å reise bort, hun grudde seg.
Mor er slik, hun gruer seg. Men etter hun kom hit har hun det så bra, folk rundt seg hele tida. Hun sover godt. Tror nesten hun ikke har lyst hjem.
Barna er her alle tre. Men i dag blir vi bare fem til middag for i dag reiste faren. Søster mi og datteren hennes kommer ikke i dag. Så slik rusler jula avgårde.
Den roer ned.
Det har vært hektisk, men vi har har delt. Alle har tatt ansvar for «sin» middag. Det blir mer kaos, mer rot, men det må en bare tåle. Og å slippe kontrollen, det kan kanskje være det verst.
I går fikk jeg gått meg en tur med mellomste.
Julekvelde viste det seg at kostholdet i det siste og julens mat ikke var forenlig. Så om kvelden ville ikke kroppen beholde all den feite maten… Men gleder meg til normalt kosthold. I morgen skal vi forresten ha søtpotetsuppe. Vi har det fint, det er andre dag i jul og enda noen dager igjen av 2023.
Fortsatt god jul.
♥
