Jo, sa en av legene jeg snakka med i dag, når synet er såpass forskjellig vil det bli slitsomt.
Jeg har leita etter uttaleser om dette på nett uten å finne noe om det.
Men en kan ta på seg briller med helt forskjellige glass, som i tillegg lager blur gjennom det ene glasset… Og så gå slik dag etter dag, samtidig som en prøver å virke som normalt. Det går så klart ikke.
Bildet er tatt av Ulrike Mai fra Pixabay
I dag våkna jeg til stikk i problemøyet.
Jeg kjørte på med dråper, uten at det hjalp nevneverdig.
Etter møter og lunsj, ringte jeg til St. Olav.
Redd for at betennelsen var tilbake.
Møter en hyggelig sykepleier som jeg forklarer situasjonen.
Etter hun har snakka med lege, forteller hun at i og med jeg bor i et anna fylke og det var masse å gjøre der, måtte jeg ta kontakt med sykehuset i mitt fylke. Hun hadde argumentert, uten å nå fram, sa hun.
Da jeg spurte om jeg kunne vente å se om det gikk over, bare pøse på med dråpene mot infeksjon som jeg tar, ville hun ikke anbefale det.
En skal ikke leike med synet, og så klart vil jeg ha best mulig syn på begge øynene.
Men oppgitt var jeg.
Så jeg ringer øyeavdelinga i Molde.
Men de kunne ikke ta mot meg, for de hadde ikke papir på meg i og med operasjonene ble utført i Trondheim.
Så jeg måtte ringen øyelegen min, han har 1,5 times ringetid på morgene…eller fastlegen min. Hun er i permisjon.
Men legesenteret hadde fått en vikarlege nettopp.
Så etter å klaska hendene foran ansiktet og sluppet ut noen tårer, ringer jeg dit.
Jeg får time med en gang og kjører avgårde, tar med meg mobil og litt til, men mobillader og matpakke får ligge igjen.
Gutten som møter meg kan ikke være mange åra, men da jeg ser han i øynene legger jeg bort aldersdiskrimineringa.
Han lyser meg inn i øyet, hører på hva jeg har å si og har i tillegg lest seg opp litt. Og han forstår min frustrasjon over at jeg ikke får komme til sykehuset som opererte meg.
Mens jeg venter på at han tar telefonen til St. Olav, utnytter jeg situasjonen og får tatt blodprøvene jeg skulle vei å ta i morgen.
Da han kommer for å kalle meg inn igjen, ler jeg og sier at jeg må så klar ta blodprøve når jeg først er her.
Om han forsto at jeg spøkte, vet jeg ikke, men jeg slipper i alle fall dit i morgen.
Han kan fortelle at St. Olav hadde sagt at jeg ikke var deres ansvar.
Jeg bor fem minutter fra fylkesgrensa og er ikke deres ansvar, til tross for at det var de som utførte operasjonen som gikk feil.
Men han hadde også snakka med Molde og når det gikk gjennom lege, kunne jeg komme dit.
Nå var jeg allerede på vei, i og med legekontoret jeg går til ligger i den retninga.
Så mellom en og en halv time og to timer senere står jeg foran en parkerinsautomat utenfor sykehuset der, som jeg ikke får til.
Da det er 15 minutter igjen før en kan parkere gratis, etter og ha prøvd bankkort, lasta opp en parkeringsapp og ringt, får jeg det til med bankkortet til slutt.
Begge sykehusa hadde opplyst meg om at de hadde det travelt, men jeg kom rett inn. Øyelegen er ung og søt og trivelig.
Hun henter også inn en annen øyelege og de er begge enige.
Og jeg slapp ut igjen før det var mørkt, er for tida lite glad i mørkekjøring.
Ingen betennelse denne gangen, men øyet mitt var fryktelig tørt.
Jeg har denne sekundere sjøgrenen, som jeg har fått fordi jeg har reumatisme eller tar medisin, eller noe i den dur….
Synet mitt var akkurat så bra at jeg kan kjøre bil.
Bildet er tatt av Clker-Free-Vector-Images fra Pixabay
Gjennom den lange tunnelen under fjorden hadde jeg større problem på tur dit enn tilbake.
Nå har jeg dryppa massivt med tåreveske inn i øyet.
Og omtrentlig tre timer senere er jeg hjemme i mitt eget hus.
Og jeg er glad for at jeg kom meg hjem, at jeg greidde å kjøre uten noe skjedde og at det ingen betennelse var.
Så dette gir mestringsfølelse.
Jeg er sliten etter dagen, men ikke så flat.
Nå skal jeg snart sove.
Jeg kom meg innom på jobb på returen. Koden virka ikke på døra, så jeg måtte bruke bakdøra. Den sto ulåst. Så det var bra jeg kom den veien og fikk låst.
Nå står mobilladeren i mobilen, den lada akkurat ikke ut.
At ikke tv’n tar opp signal da jeg skulle se på tv i helga, bryr jeg meg ikke om.
Bagatell.
Tror jeg sier opp hele abonnementet, support ville sende en reparatør til tusenlappen…mulig jeg ringer for å se om de har noen med bedre kunnskap først, alle ledninger er i hvert fall på plass.
Jeg er hjemme, etter ny fart på min humpete livsvei.
Og så må jeg på jobb i morgen, for jeg rakk langt fra det jeg skulle rekke.
Det var Natheless som spurte om jeg kunne vise arbeider jeg har gjort med tegning og maling.
Det var et veldig artig oppdrag å få.
Og kanskje var det også det som førte til at jeg fikk gjort noe jeg har tenkt lenge. Har bare ikke visst hvordan. Jeg hadde lyst til å lage meg en Instagram konto som skulle vies kun til slikt.
Men det viste seg at arbeidet jeg ga meg i kast var større en stort.
Jeg hold på å ta livet av meg sjøl, og nå er det dere jeg prøver å ta livet av.
Og tro meg, dette er bare et bitte lite utvalg av det som er produsert.
Jeg velger å ta det i tre grupperinger; maleri, tegning, oppdrag.
MALERI
Dette er i olje. Katten på bildet er en perser jeg hadde. Tror dette er malt tidlig på nittitallet, kan være tidigere. Og som mye av det jeg har gjort, liker jeg det ikke så godt. Viser det likevel.
Dette er i akryl. Mellomste er ca. fire år og ville bli med meg da jeg skulle vei å male i kunstlaget på Heimdal. Så jeg malte like godt henne. Hun oppdaga at dette var dørgende kjedelig, så her er hun ganske sint på situasjonen hun har satt seg (bokstavelig) i.
Fullstendig fri fantasi med olje og tempera.
Malt i akryl. Faktisk ett av bildene som jeg syns har noe ved seg. Tror det er på denne tida jeg malte fargene i en solnedgang og likte det. Bildet ble solgt tvert.
Dette er tre akvarelle og en idé. Ideen ble liggende, men jeg tenker at kanskje tar jeg den opp igjen…
Synd jeg ikke husker teknikken her. Gikk på et kurs hos en maler, så må finne ut hvilken maling som ble brukt. Det var i hvertfall et underlag likt gullfarge. Malingen som ble malt over ble rissa i før den tørka. Veldig morsomt, vil gjerne prøve igjen.
Her gikk jeg på kurs hos en annen maler. Vi skulle først male et bilde naturtro etter noe, som her, en bukett med tulipaner. Etterpå skulle vi male litt friere fra dette bildet vi hadde malt. Og det siste bildet skulle vi vri ennå mer over til abstrakt. En veldig morsom oppgave.
TEGNING
Dette er fra diplomoppgaven min i -83. Skjorta i tegningen under her, var i bruk senest i helga av en av døtrene.
Temaet på oppdaven min var “katt”. Plagga skulle være myke og til å kroe seg i.
Denne er også fra tiden på åttitallet. Edward Munch’s siste modell, Hanna, sto for oss stundenter på SHKS. Tegningen er utført i kull.
Dette er fra en croque i senere år, etter jeg flytta hit. Er en øvelse som er veldig fin, skisser på noen minutter. Som en joggetur for å holde seg i form. Her brukte jeg tusj.
Denne bikker over i akt-begrepet. Brukte 40 minutter. Kull og fargepasteller.
Etter jeg hadde mista barn to ganger tett etter hverandre, var det fryktelig godt å komme seg ut i naturen. Bare forsvinne i lys, skygge og ikke være i sorgen. Blyant.
Så hadde vi flytta fra Trondheim til Orkdal. Til et hus jeg opplevde å bli forelska i, et hus med sjel. Både han jeg var gift med og jeg fylte 40 år det året, så vi inviterte til stor sammenkomst. Tegnet med penn.
Ble laget noen invitasjoner opp gjennom åra.
OPPDRAG
Jeg fikk i oppdrag å illustrere en bok. Egentlig et artig oppdrag. Men da jeg skulle produsere ganske mange tegninger og kose meg glugg i hjel, ble det mye lettere å gå i gang med husarbeid og andre oppgaver jeg ikke likte. En rar mekanisme. Heter vel prokrastinering har jeg lært av barna.
De fire neste tegningene er fra boka.
En periode jobba jeg med å lage kostymer til et danseteater. Har ikke lagt ved noen av skissene fra den perioden, men en plakat som jeg tegna til en av forestillingene.
Jeg avsluttet med at sommeren var over også for en del år siden. Slik det bruker å gå.
En tegning og en liten tekst til en lokal avis. Egentlig jobba jeg som grafisk designer der, men det var artig å ha en fri oppgave som dette.
Nå vet jeg ikke om dette ble nesten ble spam.
Likevel håper jeg dere ikke kreperte av denne voldsomme mengden av bilder.
Takk til Natheless for at hun ba meg om dette. (Spørs om hun angrer på hele spørsmålet).
Smiiiil…jeg har kost meg, trøbla med program som plutselig ikke ville og lært meg nytt på den fronten.
Men nå poster jeg.
Fin søndagskveld og en medalje til deg som har fulgt med helt hit.
Det har kommet inn noen forslag, og jeg har svart på to, HER og HER.
Siste er over to innlegg, men har linket nederst i første innlegg.
Det tredje spørsmålet jeg får er fra Happy.
Hun spør om jeg kan skrive om min første kjærlighet.
Første tanken var litt forvirrende, nesten som jeg spekulerte på om jeg egentlig har opplevd den…men jeg har vært forelska, mange ganger.
Allerede som barn forelska jeg meg.
Men den forelskelsen, nå har jeg omdøpt “min først kjærlighet” til forelskelse, ser jeg.
Og det må bli denne;
Jeg var 16 år og har begynt på videregående.
Vi måtte bort for å bo på hybel, ingen utdanningsmuligheter der jeg bodde.
En helg skulle jeg være med på et kurs i regi av et lag.
På tur tilbake blir jeg oppmerksom på en gutt som hadde vært på samme kurset som meg.
Jeg kikket bort på han, fordi jeg syns han er pen.
Det ble med det. Spekulerte på hvor han kom fra.
En tid etter dette blir jeg bedt hjem til ei jeg har blitt kjent med.
Jeg skal bli med på fest (det var slik at etter du var konfirmert var det lov å dra på bygdefest) i kommunen der hun bor. Vi skal ta taxi bort til festlokalet og på tur dit plukka vi opp noen flere.
Den ene som setter seg inn er gutten fra kurset.
Oj, tenkte jeg.
Da vi kommer fram til lokalet syns jeg også den ene som spilte i bandet var kjekk.
Og jeg tenkte, en av disse to guttene vil jeg kysse i kveld.
Vi er flere ungdommer som sitter på en rad med stoler langs en vegg, og jeg ser veldig godt at han som var med i bilen sitter lengre borte på stolraden.
Jeg får følelsen av at han kikker på meg også.
Så gikk de i mellom, tror de spurte om han ville være med. Om han kom bort å satte seg eller om han spurte om vi skulle danse, akkurat det husker jeg ikke.
Sannsynlig begge deler.
Senere gikk vi ut, og der bak festlokalet kysset vi.
Det var nydelig.
Han var litt mindre enn meg, et lite minus.
Sener får jeg vite han er året yngre også.
Men likevel, jeg var veldig betatt.
Etter denne festa blir jeg syk og kommer meg ikke til byen og skolen.
Det gikk to uker. Endelig er jeg på tur tilbake.
Da vi står og venter på ferga, sier en av jentene at der kommer…og nevner guttens navn.
Jeg vil ikke vise hvordan jeg har det på innsida, for der banka hjertet hardt.
Plutselig er det noen som knakker meg på skuldra og jeg snur meg i den retninga.
Der står ingen.
Men på andre sida står han, og alle som står i ringen ler.
Så hvordan reagerer jeg?
Jeg reagerer med ingen reaksjon å ha.
Full av sjenanse later jeg som ingenting. Gir ingenting tilbake til den stakkars gutten, som blir stående igjen på fergekaia, han skal ikke inn til byen.
Inni meg gråter jeg.
En stund senere, da jeg er hjemme, ber mor meg rydde i noen aviser.
Og i den øverste avisa slår et bilde mot meg, av han.
Jeg river avisa med meg og springer ut for å lese artikkelen.
Senere rev jeg bildet ut og gjemte det.
Det var det som skjedde.
Ett helt år senere går jeg på en folkehøgskole.
En kveld har skolen besøk av andre ungdommer.
Om kvelden er det dans.
Under Rod Stewards Sailing kommer Han.
Han går på andre sida av lokalet sammen med to jenter.
Og meg ser han ikke.
Kvelden var grufull, husker jeg dramatisk tenkte
“hvorfor skal jeg oppleve dette?“.
Gråt sikkert litt da jeg kom ned på rommet mitt.
Ganske sønderknust.
Men det gikk seg til, det gikk over.
Men følelsene var enormt sterke og sjenansen øredøvende akkurat da det sto på. Og tiden tok litt tid.
I og med oppfordringene ble lagt ut fra Gry, hadde jeg lyst å prøve…men litt usikker om tid og anna som må til, samarbeida. Men her kommer payback fra meg for konseptet “Hvis jeg var deg” som har gledet oss lesere mange måneder. Det å skulle opptre som noen annen er ikke enkelt, så all honnør for all jobb med konseptet til bloggeren Gryende.
Nå har jeg plagiert andre bloggere i lang tid, jeg har vært både den ene og den andre, så som lyn fra klar himmel begynte jeg å ikke helt vite hvem jeg var. Men etter sigende er jeg ganske, om jeg må si det selv, veldig godt orientert om hvem jeg er. Det har jeg i grunnen alltid visst, til og med når jeg var en annen, Gryende aka Gryende, kan en vel si.
La oss starte med det ubestridte faktum at bloggens verden, er en samling av en helt annen verden, folk fra mulige og umulige rom, fra hjørner og takterrasser. Jeg vil påminne dere om denne dagen da tanken slo ned i mitt briljante hode, hva med å skrive som om jeg var andre bloggere, ikle meg deres intellekt, så og si.
Jeg skrev alle tall fra 1 til 100 på papirlapper, snurret de sammen som twistpapir og kastet lappene i en sjøgrønn flosshatt. Første lapp ble trukket og jeg brettet lappen spent ut, dette var et avgjørende øyeblikk, ville navnet som fremkom appellere til noe som helst skriveglede. Nummeret som dukket opp på lappen var 37 og tilhørte Lena Lykke. Nå skal det innrømmes at dette ikke var den enkleste bloggen å starte med, grunnet Lenas særpreg.
Jeg hadde funnet ut at om dette skulle gjøres på et særdeles ordentlig vis, måtte jeg tilbringe to dager i dyp meditasjon, før jeg nærmet meg det essensielle hos vedkommende blogger. Nå mediterer jeg ikke, så det faktum at jeg ikke ville få noe som helst ut av å sette meg i den berømmelig lotusstillingen, den ville ikke føre meg en millimeter nærmere personen det her var snakk om. Nå må det sies at etter jeg hadde postet innleggene, lot ikke tilbakemeldingen vente på seg. Så ut fra hvordan allting er, var det essensielle truffet og jeg kunne trekke en ny kandidat opp av hatten.
Nå skal det innrømmes at denne form for bedrive personlighetsfrarøvelse ga noen besynderlig reaksjoner. Totalt uventet sto jeg en dag opp og hadde et ubønnhørlig behov for å starte å skrive kokebok, ja like til kokkelere, spesielt dukka reinsdyr opp som et behov å ha som ingrediens i retter. En annen dag måtte jeg riktig holde meg fysisk fast, tenk jeg, som overhodet ikke vet fram og tilbake på en strikkepinne, fikk lyst å gå og kjøpe meg garn. Og slik fortsatte det i de merkeligste behov og lyster, jeg var aldri helt sikker på hvem jeg var når jeg kunne strekke meg elegant fram mot en ny dag.
Jeg må påpeke at denne aktiviteten ikke var ment som en uthenging av folk på bloggen, men som en utheving av de forskjellige særegenheter. Men det var overhodet ikke tanken at jeg skulle ikle meg alle disse særegenhetene selv når jeg befant meg ute i det offentlige rom. Et sådant mangfold som befinner seg i denne samlingen av individer fra hele vårt langstrakte land. Fra de mest høylytte til de sårbare en nesten ikke kunne kaste så mye som et blikk på, slik som bloggeren BforB. Når jeg begynte å ikle meg alle disse menneskene i de mest upassende tidspunkt i de våkne timer jeg abstakterte mitt legeme vertikalt, skjønte jeg at dette var for mye forlangende av meg selv og derfor valgte jeg å avslutte dette eksperimentet. Og for å ankomme og lande i den personen jeg er, har jeg valgt å gå over i den nye sjangeren med “Betroelser fra en blogger” for igjen kunne være meg selv helt og fullt fra fot til topp, fra fingerspiss til fingerspiss og at hver eneste hjernecelle tilhørende meg er uten innblanding fra et utall av bloggere jeg lot slippe til med konsekvenser jeg ikke forutså. Heldigvis er jeg nå meg selv igjen, helt og holdent, og det skal innrømmes at det er her jeg helst vil tilbringe tiden min.
Tilbake til nåtida. En stakket stund. Nå har det vært mye “før”.
Så nå er det på tide med å være i tida jeg er en del av nå.
Har enda en historie å fortelle fra et ønske jeg fikk inn.
Dagene mine er veldig ustrukturerte.
Rundt meg er det kaos.
Inni meg lite plass til stress.
Vil bare være her og nå, i det jeg er i.
Sjøl om jeg tok fram noen gamle dagbøker, bøker som har vært lukka i mange tiår.
Møte den unge meg.
Veldig spesielt.
Kanskje jeg kan si noe om det i et blogginnlegg, en gang.
Det er nesten som jeg har problemer med hva tid er, hvor er vi, hva er nå og hva var før.
Hva gjorde jeg i går og hvordan var forrige uke…
Eldstemann var med tilbake etter siste øyeoperasjon også.
Så til sammen har vi hengt sammen borti et par uker.
I morgen reiser han.
I kveld kom vi hjem til denne himmelen, du ser Karlsvogna.
Vi ble stående med bøyd nakke og ansikt vendt oppad.
Det var så fint.
Det er så mektig.
Vi hadde vært framom mor, etter bytur og kontroll av mine glugger.
Vi hadde kjøpt inn til middag og hadde noen timer sammen med henne.
Godt for alle parter.
Ja, jeg sovna i sofaen en stund.
Alt var bra med øynene, ny kontroll om to uker.
Øyelegen kan være i varierende stemninger, i dag var han på den nedre del av skalaen.
Kan være slitsomt og har jeg vært et barn har jeg nok blitt fryktelig lita og lei meg. Men vet at det ikke handler om meg.
Dagen var mild, vi fant oss en kafe som serverte kaffe med chili.
Nydelig!
Temperaturen og været, vi kunne sitte ute og venta på ferga da vi var på tur hjem.
Følelsen av at verden bare er stor og snill.
Kaskader med sol og vakker høst.
I går var eldstemann med på jobb, han arbeida med musikken sin og jeg prøvde å finne igjen trådene i hverdagen.
Etterpå gikk vi ut i solskinnet ned på butikken for å handle.
Endelig, etter dager uten bil var den også gjort i stand. Det ble dyrt, men ikke så ille som jeg var redd for.
Nå kom vi oss ikke hjem etter handlinga, for et møte jeg hadde fått beskjed om var avlyst, hadde blitt satt inn på timeplana igjen uten at jeg hadde fått beskjed. Så der nede på butikken fikk jeg telefon om det.
Sjøl om vi var en god del senere hjemme, så gikk det greit.
Og hjemme har det vært musikk.
Det er artig at to av gjengen min lager musikk.
Eldstemann er i gang med å bevege seg over fra tekno til vikingsjanger.
Artig å høre hva han skaper.
Og snakka, ja jeg behøver ikke fortelle at det har vært mye snakk og mange interessante temaer.
Slikt som alt fra verdensbanken, filosofi, psykologi, konspirasjonsteorier, barndom, mat, livet og døden til det utømmelige temaet; folk. Hvordan vi tolker, hvordan vi tenker og hvordan vi forstår orda.
Barna mine er ikke mindre opptatt av dette enn meg.
Vi tok både buss og metro for å komme fram til leiligheta som lå i en forstad av Paris. Leiligheta var koselig med fin utsikt. Jeg sto å kikka ut av vinduet da han begynner å ta i rundt meg. Det laga kriblinger i magen. Syntes alt bare var koselig og spennende.
Jeg likte veldig godt å kysse.
Men da han ville mer var ikke det mi plan.
Han ble nok litt snurt over nei’et mitt, men han fulgte meg tilbake til byen og til hotellet – så alt gikk fint.
Men det er klart, jeg tok absolutt en risk med å bli med ut til en forstaden. Det var ingen som visste jeg tok denne manøveren.
Det var et par gutter som hadde gått på samme skole som meg og som hadde flytta til Paris etter endt diplom.
Jeg var med dem på motevisninger, men må tilstå at de visningene er mer viska ut av minnet.
Her er noe materiell fra en motevisning vi var på.
Husker mer av sene middager ved hvite duker, kaffe på fortausrestauranter og hvor skuffa jeg ble da jeg bestilte fromage første gangen og fikk ost.
Trodde jeg fikk en søt dessert.
Muligens er det denne gangen jeg var med på norskehuset og fikk prøvd rulleskøyter. Eller kanskje var det en senere gang.
En kveld da jeg kommer opp på hotellrommet ringe en av guttene. De skulle på diskotek og spurte om jeg også ville være med.
Diskoteket lå på Champs-Élysées. Det var et in-sted der folk ble sila.
Jeg tok taxi bort og følte meg nervøs da jeg gikk over den brede avenyen.
De andre så jeg ikke. Så jeg tenkte at de kanskje hadde gått inn.
Husker jeg går ned den brede trappen i min hjemmesydde dress og er nok redd for å bli stoppa.
Noen av de andre, som kom senere, ble akkurat det.
Men jeg skåret nok på å være ung, lang og slank.
Jeg følte meg passe utilpass før de andre begynner å dukke opp.
En som brukte å komme opp til Oslo for å undervise i haute couture på skole min, kom meg i møte med stort sjal, store geberder og mye parfyme, med de obligatoriske kyss på kinna.
Senere i uka ble vi inviter hjem til han i leiligheta hans like nedenfor Sacré-Cœur på Montmartre. Da hadde rektoren også friskna til. Husker de to siameserne som vakre skulpturer. Nydelige og aristokratiske katter.
Det var trivelig, lett dekadent og vi drakk kanskje litt mye rødvin den kvelden.
Stega ned til hotellet utpå natta var ikke helt stødige.
Jeg kom meg også hjem, hjem til Norge.
Hadde nok drømt om å kunne flytte til Paris, men i løpet av de åra på skolen fant jeg ut at Oslo også var et greit sted å virke.
Men den første uka på egne ben i et annet land var en opplevelse å ta med seg.
En opplevelse i sort og hvitt, som egentlig var slik jeg syntes livet burde være og nesten var, 22 år gammel.
Jeg fikk spørsmålet fra mi mellomste etter at jeg nevnte fra denne turen for noen dager siden. Tror kanskje ikke jeg forteller så mye fra min egen ungdomstid, for det er nå jeg lever.
Dette var min første tur ut i den store verden.
Før hadde jeg bare vært i Sverige flere ganger, men det var nesten ikke regnende som utlandet.
Jeg hadde begynt på motelinja, som var den folkelige benevnelsen på linja jeg gikk, på Statens håndverk og kunstindustriskole.
Det ble snakk om å dra til Paris under moteuka.
Det endte med at rektoren, en som gikk i klassen over og jeg skulle dra.
Før reisa sydde jeg meg en garderobe som var sterkt inspirert fra magasinet Elle, den gangen var det et fransk magasin. Klærne mankerte noen knapper og andre detaljer, da kofferten ble pakka.
Her er kappa jeg sydde til turen omtrentlig 10 år etter.
Dagen jeg skulle reise kom, jeg dro ut til Fornebu som var flyplassen den gangen, spent var jeg.
Billetten hadde kameraten.
Rektoren dro med et anna fly.
Tida gikk og han med billetten dukka ikke opp, jeg fikk vondt i magen av nervøsitet.
Jeg var nok i kontakt med de bak skranken.
Til slutt skulle folk stige ombord i flyet. Og til tross for ingen billett, fikk jeg også gå ombord.
Han i klassen over hadde forsovet seg.
Fransken jeg hadde tatt var ikke mye til hjelp.
Kameraten og jeg hadde prøvd å lære oss språket.
Men en ting kan jeg fortsatt si, og det er at jeg ikke snakker fransk.
Den gangen førte dette forsøket på snakke fransk til at franskmenn gikk over til engelsk. De var ikke så glad i å snakke engelsk i utgangspunktet.
Jeg kom fram til hotellrommet, et hotell ned i en liten gate. Litt mørkt, med høye vinduer og tykke gardiner. Husker rektoren dukka opp på hotellrommet med en mini-flaske med alkohol hun hadde kjøpt på flyet og en bukett blomster.
Fru Strømme var en fryktelig gammel dame, slik jeg så på det. Hvitpudra hud, håret satt opp i en valk og veldig rosa leppestift som hadde krasjlanda på leppene.
Hennes hotell lå på andre siden av byen, så da vi skulle ut neste dag fikk jeg telefon om at hun hadde blitt syk.
Hun skulle hatt noe medisin og spurte om jeg kunne hjelpe henne.
Jeg kom meg til hennes hotell og med å tegne og gestikulerte fikk jeg tak i det hun ville ha.
Turen tilbake til mitt hotell ble ikke bli helt enkel, da taxiene hadde noen begrensninger med å krysse noen grenser i byen. Så det endte med at jeg måtte finne fram i metrosystemet.
Jeg spurte om hjelp og jeg husker jeg fikk noen utfordringer med fransk-marokkanske menn på metroen.
Vi fikk begge en øka respekt for hverandre etter den turen, rektoren og jeg, hun så nok på meg som et gudsord fra landet og så klarte jeg å svinse rundt i metropolen.
For jeg ble i stor grad overlatt til meg sjøl og syntes det var veldig spennende.
En av dagene dro jeg for å se Pompidou-senteret som hadde en Salvador Dalí utstilling. Surrealismen fascinerte meg.
Men det var lang kø for å komme inn.
Der i køa begynner en å snakke med meg. Han sa han trodde jeg var en av hans studenter.
Han viste seg å være trivelig.
Vi ga opp å komme oss inn i senteret til slutt. Så i stedet synte han meg Paris, det ble vandring, fortausrestauranter og prat.
Da han spurte om jeg ville være med han hjem på ost og kjeks tok jeg sjansen på det.
Tror nok ikke jeg verken da eller nå vil anbefale noen et slikt stunt.
Men jeg ville gjerne oppleve.
For at innlegget ikke skal bli for langt, kommer neste del i morgen.
