BforB

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ett døgn borte. Jeg er ikke før kommet inn før det blir mørkt.

Det som slår meg etter denne dagen er at denne kapasiteten min er veldig begrenset.

Jeg må sannsynlig til å se det i hvitøyet.

Eller noe slikt…

I dag skulle jeg være med mor til Kristiansund. Så etter og ha hatt en rimelig grei dag med både jobb, vasking av klær og slikt, laga jeg meg middag i går. Plutselig var klokka sju og jeg hadde igjen ting å gjøre.

Denne tida, men kom meg avgårde.

Planen var å overnatte.

Og det ble slik.

Det var heller ikke så ambisiøst det jeg gjorde, jeg lagde en lett fruktsalat til oss i går kveld, ordna frukost før vi dro i dag, var med mor inn til legen, innom et kjøpesenter der jeg trilla mor i rullestol og vi spiste middag, kjørte oss til ferja… og hjem til mor. Når jeg ramser det opp slik kan det kanskje virke som det var mer enn hva det var.

For ærlig talt, det er ingen ting.

Men i løpet av dette døgnet er jeg tre ganger vært helt punch.

Først gangen når jeg skulle komme meg avgårde og jeg fikk ingen flyt i det jeg skulle gjøre, der bare det å sette en kasserolle inn i kjøleskapet føltes som en nesten overkommelig oppgave.

Etter frokosten i dag, der jeg skal få oss inn i bilen, jeg har bare lyst til å legge meg til å sove og kjenner jeg har en indre skjelving, arbeidsflyten er igjen borte.

Til slutt var det da vi er hjemme hos mor i ettermiddag, jeg setter meg i en stol og der sovner jeg, helt oppbrukt.

Senere, da jeg skal komme meg hjem, pakke inn i bilen og ut av bilen her, der det er en kraftanstrengelse å få gjennomført.

Det er ikke normalt.

Og det er så kjedelig å se dette, at det er slik.

Dette var dagens klagesang.

For ellers hadde vi det hyggelig.

Øyenlegen skratta over mors syn, at den dame på 91 år så så bra.

Ny kontrolltime om 1,5 år.

– Er det noen dag som ikke passer, sa damen i resepsjonen.

Heldigvis har jeg ikke lagt planer så langt fram i tid.

Etterpå, på kjøpesenteret, fant mor seg et skjerf. Og så gikk vi innom et parfymeri, for mor ville kjøpe seg noe sminke.

Så gikk vi for å spise.

Her venter vi på maten.

Her er det etter maten, med chilikaffe.

Mor syns det er så godt.

Så dagen har både vært koselig og fin, om det ikke var for den forbaska greiene med å falle slik ut.

♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det gikk ikke lengre, allerede andre dagen sporet jeg av.

Tredje dagen tenkte jeg å starte dagen med en liten tur ut.

I dag.

For å ta bilder.

Før jeg satte meg ned.

Da jeg gikk ned med dunken med papiravfall så jeg det…

Dagen var nydelig. Lyset var fantastisk.

Jeg må ta noen bilder, tenkte jeg.

Så tenkt som gjort.

Inn for å hente apparatet.

Tok ett bilde med det samme jeg kom ut.

Det ble med det. Neste bilde ville ikke bli til noe.

Batteriet var utlada.

Håper dette ikke betyr at dagen fortsetter på samme viset som i går, for da fikk jeg ingen ting til.

Den starta kvelden før. Slik som dager alltid gjør, starter alltid kvelden før.

Lillesøstra mi var redd for mor og… slik jeg oppfatta det like før jeg la meg, kritiserte meg. Resultatet var at jeg ikke fikk sove.

Det er noen diskusjoner en ikke bør ta like før en legger seg. Ikke en gang over messanger.

I går var det fryktelig vanskelig å komme seg ned på jobb, jeg fungerte så dårlig.

Samtidig får jeg spørsmål om hva jeg har tenkt framover, jobbmessig, svarer at sommeren ble litt spesiell med mye sykdom og at jeg ikke har greidd å komme fram med et svar.

Hadde også ønska spørsmålet hadde blitt stilt lenger fram i tid.

Siste tanken min har vel vært at det er knapt to år igjen, at jeg kan gå av i juni om to år. At jeg bør klare det.

Men så er det effektiviteten det legges opp til og det fordømte pliktfølelsen min, som ikke er en god kombo…

Og så er det noe med både innhold, sjølfølelse og økonomi, om jeg tar bort arbeidslivet. Man kan alltid drømme seg inn i scenarier, om alt det fantastiske en da kan finne på – men jeg vet jeg er en stor drømmer. Kan ikke dette fort bli en slik drøm og at jeg blir sittende der og ramler nedover i min egen sjølfølelse.

Store valg fører til store spørsmål.

Midt oppi dette blir det en dialog mellom oss tre søstrene. Lillesøster redsler for mor og mikrobølgeovnen, den hadde lukta brent da hun hadde kommet til mor.

Til slutt får vi landa dette fint.

Litt senere blir jeg oppringt, da er det et nytt tema, om jeg kan passe katten. Lillesøster tenker å anskaffe seg en omplasseringskatt og spørsmålet gjelder for hele august neste år. Om å passe denne katten hun ikke har fått.

Jeg svarer at det er i august jeg har brukt å ta ferien min, blir det slik neste år kan jeg ikke ta på meg et slikt ansvar og være fastlåst hjemme fordi jeg er kattepasser.

Skjønner hun ikke er fornøyd med svaret.

Og i alt dette, mor som har vanskelig for å ta telefonen og det eneste som opptar henne er om jeg kommer.

For et bilde!

For et bilde jeg maler av mitt liv og det jeg har rundt meg.

Nå setter jeg alt på spissen, egentlig for meg sjøl, kanskje for å forstå at inn i mellom ramler jeg så ut. At jeg lar hendelser rundt meg påvirke meg for mye. At jeg må ha tillit til meg sjøl, skjønne hva jeg skaper…

Tror jeg skal sjekke om batteria har lada nok opp til en liten tur ut for å leike med lyset-.

Og det ble en liten tur.

Og det var godt.

Sjøl om lyset forandrer seg fort, så det var ikke helt det samme som da jeg var ute for litt siden.

Nå skal jeg drikke limevannet mitt.

Komme meg ned på kontoret. Har et møte klokka ti.

Så får de skrevne ord modnes når jeg leser i gjennom om noen timer.

For dette handler kun om slikt jeg føler og min reise.

Vi gjør alle så godt som vi kan.

♥

En liten gjennomgang og summering. Av sommerferien.  

Fire uker over.

Hvilke forventninger hadde jeg, hva trodde jeg ville skje og hvordan ble ferien?

Noen forventninger hadde jeg nok.

Litt ønsker.

Samtidig syntes jeg det var dumt med så sen ferie. Må innrømme det.

Har hatt det slik i over ti år. Ikke for det at noen har sagt jeg må, nei, det er jeg sjøl som har lagt på meg dette.

Nå var sommeren så helt uten sidestykke før ferien, fantastisk, at slik hadde det vært en god følelse av sommer.

Det jeg gledde meg veldig til, var minimalt med timeplan.

Akkurat det ble ikke et valg, men en nødvendighet.

Jeg las gjennom det jeg har skrevet disse ferieukene, det først som slo meg var at helsa ikke var på parti.

I og med at starten, etter biltrøbbel, var en ny periode med til dels høy feber, legebesøk og skikkelig nedsatt allmenntilstand.

Etter legebesøk og videre henvisning til sykehus, der jeg fikk avslag som jeg var glad for, kom jeg etter hvert til at det må ha vært et utslag av å ha spist for mye frø. Opplevde dette for noen år siden, kom jeg på.

På grunn av at jeg var billøs og ikke kom meg i butikk, fant jeg ut at jeg skulle lage meg snacks av gresskarfrø. Laga meg en god porsjon og kosa opp alt.

Frø er bra, men store mengder blir for hardt for tarmene. 

Siste del av ferien fikk jeg en god gammeldags forkjølelse der jeg hoster ennå.

Altså ikke det beste utgangspunktet til å være en energibunt. Til og med de Tibetanske ritene har jeg ramla ut av gang på gang gjennom sommeren.

Satser på at nå har jeg gjort i fra meg slike helseproblemer for lange tider.

Og jeg forstår meg sjøl bedre, at ting ble som de ble.

Ett av mine målsetninger for ferien var både påfyll av energi og gode stunder med masse latter.

Jeg hadde en dag der latteren satt skikkelig løst, det var på den forsinka feiringa av fødselsdagen min.

En dag som ble veldig fin.

Men alle disse turene i nærmiljøet jeg så for meg, ble det ikke plass til.

Det ble en uke på avveier, med noen dager i Trondheim og enda flere dager i Oslo.

Dager som var både gode, fine og spennende. Spenninga gikk over, men å møte fine folk var nydelig.

Alt i alt inneholdt ferien min mye fint.

De fire ukene gikk likevel fort.

Ett av hovedmåla, det å skjønne mer av framtida, jobb og evne til å stå i ting, det spørsmålet drar jeg med meg inn i høsten og framtida.

Det å starte på jobb i går var fint.

Jeg må få litt mer struktur inn i dagen min igjen.

Fram med timeplana og oversikta.

Det slo meg i dag, da jeg sto opp, at det som er godt er forandringene og veksling i det dagene har som innhold. Og det hadde ferien min.

Det bør hverdagen også inneholde.

Er du fornøyd med din sommerferie?

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

En lunsjpause. Varmet opp rundstykker, smurt på smør og skjært opp ost.

Det smaker fortreffelig.

Har vært oppe siden halv sju. Etter en urolig natt med masse drømmer jeg ikke husker.

Har bare drukket limevann og Matchate.

Må huske å bestille te, begynner å bli tomt.

Jeg er i gang.

Det er mandag, det er høst og det er jobb.

Men akkurat nå, pause.

Tror nok ferien har gjort godt. Om jeg i ennå større grad har greidd å slappe av.

Men likevel, ferien har gjort godt.

Og jeg tenker å kjøre jobbelivet mitt i kontrollerte baner i kontrollert løp.

Tror det vil være bra.

Er nok bra en føler ansvar, men måte på.

Tror det ansvarsgreiene min med fordel kan tones en del ned.  

Blir så frustrert når jeg mister oversikten.

Slik som da jeg ringte kjøkkenet på sykehjemmet, der mor får mat fra, for å oppdage at noen har forandra matplana. Det er sannsynlig hjemmetjenesten.

Mor husker ikke at det har vært snakk om det.

Jeg tar ansvar for at mor får mat, middag, hver dag.

Sjøl er hun ikke opptatt av maten.

Men hun liker fryktelig godt at hun spiser sammen med noen.

Jeg ringte henne tidligere i dag, hun hadde en nedtona stemme.

Jeg hørte ikke noen tv som sto på og spurte.

Jo, hjemmetjenesten hadde vært der og da slo de av tv’n. Sannsynlig med feil knapp, slik at det kreves mer for å få slått den på.

Gjør slik og gjør sånn, sier jeg.

Og da hun får det til blir hun kjempeglad.

Dagen er berga fra stillheten og regnet.

Sier jeg kommer innover til henne når det lir på dagen.

Det blir hun glad for å høre.

Stemmen er lysere og gladere da jeg legger på.

Jeg føler på ansvar for at hun skal ha det bra.

Ansvar for at hun ikke er så flink til å være i sitt eget selskap.

Og noen ganger ligger dette ansvaret som tunge lodd på skuldrene mine.

Og det er så klart mitt ansvar at jeg ikke føler slik, lever og ivaretar meg sjøl slik at jeg greier å være bra både overfor meg sjøl og andre.

Jeg har leita etter en TikTok video der en ung jente kommer med et veldig godt råd.

Det var omtrentlig slik at hun sa at en må gjøre ting som skaper energi for å få energi, skaper glede, og det er så sjølsagt.

Likevel var det enormt fint å få den påminnelsen.

Da står det igjen og leite etter det som gir meg energi og som er såpass enkelt at jeg gjør det.

Litt øvelser, rett og slett.

Som å lære seg å gå.

På en måte.

Nå er siste biten svelget ned og jeg må til å finne veien ned igjen.

Til kontoret.

Det er mye å få oversikt over etter en sommer.

Jeg må kikke både bakover og framover.

Det er ganske artig.

I det neste innlegget skal jeg ta en evaluering av sommerferien min.

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når ting plutselig skjer. Hva skjer da…

I alle sine liv finnes håp, overraskinger og skuffelser.

For det er så mye en ikke har herredømme over.

Livet bare skjer.

Eller er det ikke så tilfeldig som en tror…

Har en mer påvirkning enn en tror?

Nå snakker jeg ikke om det vanlige, de små bølgene som et liv vanligvis inneholder.

Ikke vanlig oppstemthet eller nedstemthet.

Jeg tenker på de store bølgene, de som handler om liv, død og kjærlighet i alle variasjoner.

Hvor mye av alt er tilfeldig…

Kanskje er alt det?

Eller…

Etter en ubehagelig erfaring for noen år siden, la jeg bort troen på at det fantes noe mer, alt var bare slik vi så. Alle som trodde på noe mer var ikke som meg.

Noen hadde trampa med store føtter inn i det som var det fineste følelseslivet mitt, hadde ødelagt, lagt øde.

Tenkte jeg måtte ta et oppgjør med dette.

Ta et oppgjør.

Finne ut hva jeg egentlig mente, følte, trodde -.

Fantes det noen mer?

Jeg orka ikke ta tak i det på flere år.

Men så skjer ting, sakte åpnes det opp.

Det har vært trinnvis.

I går kikka jeg tilfeldig bort på komfyren min, der sto det 11:11.

Jeg lo litt inni meg, hva kan dette bety om det betyr noe, tenkte jeg.

I dag fikk jeg lyst til å se talls betydning og havner opp med numerologi.

Det første som møter meg på siden er 11:11.

Og så står det «Ny start på flere plan».

Da hadde jeg nettopp lagt på etter en spesiell samtale.

En uventa samtale.

Tilfeldigheter?

Jeg har ikke noe svar.

Her blir det helst snakk om å tro eller ikke tro.

Når jeg plutselig kjenner rosenlukt på vinteren eller lukt av sigar i et rom i et hus der ingen røyker…

Når en plastflaske plutselig ligger å triller på kjøkkengolvet etter å ha stått på kjøkkenbenken eller en telefon slår av radioen som sender gjennom appen, kan det så klart ha logiske forklaringer.

De plutselige hendelsene må en bare ta, om det er en forelskelse, et nytt barn på vei eller noen som dør.

Det er livet.

Vi kan sove nok, få bevegelse og frisk luft, ete næringsrik mat og tenke de positive tanker som er best for oss.

Det vil hjelpe på den kjemiske fabrikken vi er.

Men om noen stenger deg ut fra livet sitt, kanskje uten forklaring, må det bearbeides.

Når en tror en har funnet drømmepartneren vil en bli ganske euforisk uansett hvordan en har levd.

Når barnet du bærer på blir født før livet kan begynne og man står foran døden, da får en grundig kunnskap om sorg.

Er alt tilfeldig?

Når en åpning i skogen åpenbarer seg badet i solskinn…

Som også kan være en metafor i livet -.

Jeg vet ikke…

En må uansett bare leve og glede seg over blomstene på sin vei.

En kan spre kjærlighet og ellers leve gjennom det som blir tildelt.

«Sorgen og gleden de vandre til hope» skrev Thomas Kingo i 1681.

Og det er vel det, at det er akkurat slik det er, også i 2023.

Har du åpning for spirituelle tanker?

♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Andre høstdagen, helg, men hverdagen banker på. Jeg vet ikke jeg…

Jeg er som et sort hull i hodet. Tanker og planer blir sugd inn i det.

Det er liksom ingen ord igjen.

Jeg får ikke til å ta ned en retning.

Kommer ikke langt nok ‘ut’ i fra meg sjøl til å få overblikk og forstå.

Jeg føler jeg ingen retning har…

Ferien er nesten over, eller den er over. På mandag stiller jeg til det vanlige møtet.

Til tross for energitomhet, gleder jeg meg.

Tror jeg.

Kanskje energien kommer da…

Fra i fjor sommer til for noen uker siden har fokuset på inntak av mat vært ganske konstant. Faktisk lå omtrentlig 15 kilo igjen på ‘veien’ jeg har gått.

Nå med ferie og slikt, har et par kommet tilbake.

Og hodet mitt virrer.

På den ene siden et overfokus på mat, jeg vil spise.

Ikke nødvendigvis usunt.

Riktignok drakk jeg en flaske cola her om dagen, det smakte faktisk.

Jeg syns brus er alt for søtt.

Har også spist lys brødmat som er kjøpt.

Men alt slikt bør tolereres når det ikke er det regelen.

I går handla jeg.

Jeg tok ‘ruta’ mi; grønnsaksavdellinga, meiriprodukta og noen hermetiske bønner.  

Kjøpte litt ren fisk og et lite stykke rent kjøtt.

Ble også en pakke peanøtter og to øl.

Helt greie innkjøp.

Men inne i kjøleskapet har jeg en overmoden brokkoli og noen rødbeter.

Jeg bør få brukt disse, dermed går turen inn i oppskrifter…og så kjenner jeg den dårlige energien på å gå i gang med noe.

Bør også bake brød.

Burde en hel masse ting.

Må handle for mor.

I går, etter tannlege og handling var jeg fullstendig oppbrukt.

Tannlegen sjekka, stakk redskapene mine inn i munnen, pirka bort i nakne tannhalser så det skar.

Ingen hull, men hun tok en puss.

Til og med tannpuss er grusomt, jeg prøvde å slappe av.

Hjemme var jeg ikke til noe mer, ville bare sove.

Fikk med nød satt varene inn i kjøleskapet.

Greidde ikke konsentrere meg.

Greidde ikke lese, greidde ikke tenke.

Tror det var det å sitte i tannlegestolen som var årsaken.

Planene var mange nok; støvsuge og vaske noen rom, ut å se etter sopp, en tur innom kontoret.

Jeg prøvde meg på såkalt alternativ tenkning, tok opp noen sider på netter, forsøkte å se en video.

Hodet tok ikke imot noe.

Litt slik er det i dag også.

Litt tungt og nokså tomt.

Ute regner det.

Jeg har tatt av senga, skal skifte på den.

Har vaska noen kopper og sett på oppskrifter, som jeg allerede har skrevet.

Jeg vet jeg kommer meg inn på «veien» igjen.

Kanskje tok også disse videoene jeg kikka på for et par dager siden en del energi.

Så to videoer med «nær døden» opplevelser.

Jeg er i en prosess.

Tror en alltid er i prosesser på den ene eller andre måten.

Akkurat nå må jeg finne en «tråd» for å starte å nøste.

Finne fram til min vei igjen.

Og så er det kunsten å gjøre de riktige valga her og nå. For å få dopaminutløsinga, for det handler kanskje aller mest om det.

Gjøre de riktige valga for seg sjøl og bli glad for det.  

Og for å avslutte dette innlegget, som kanskje virka noe dystert. Dette handler overhodet ikke om jeg har det tungt, det er bare masse tanker og det er spennende. Så ingen depresjon og jeg håper virkelig ingen ble det av å lese.

Ønsker deg en lørdag full av glede.

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg sitter her med ikke alt for mye tid og hodet mitt blir i skvis. For hva skulle jeg skrive om…

Tanken var å skrive litt om dagen og litt om gårsdagen, mens jeg lytter til musikk.

Musikk er så viktig i livet mitt, så viktig at av og til må jeg ha det stille.

Jeg setter gjerne på radioen, men av og til greier jeg ikke å høre på det som forekommer meg som skvalder.

Og så har jeg fått en vane som egentlig har blitt en uvane.

For en bør ikke sitte med mobil eller annet skjermlys like før en legger seg.

Jeg drar med meg mobilen til soverommet og før jeg sovner ser jeg på TikTok videoer.

Der dukker det opp mye rart.

Treningsvideoer kan det hende jeg legger i en mappe. Sammen med andre ting også. Mat, for eksempel.

Musikk finner jeg her også.

Nettopp nå er en artist dukka opp, en artist som ser ut som en artist.

Låten som går igjen på TikTok er denne:

Artisten kaller seg Yungblud og jeg vet lite om han.

Så her og nå hører jeg gjennom det andre han har.

Mens jeg skriver ser jeg plutselig at det regner og må skynde meg ut for å ta inn klær på snora.

Vel tilbake til skrivinga kjenner jeg kribling på arma.

Der kryper det en flått, så får kasta den i do.

Nå er jeg av de som flåtten ikke er så glad i og det er jeg veldig glad for.

Foran meg ligger slikt jeg ikke liker, en tannlegetime.

Men vet den også blir historie.

Håper det ser greit ut.

Har skallet av en tann som har forandra positur, men håper den kan få stå lengre.

Skal handle etterpå.

Litt tomt for disse varene jeg vil ha i kjøleskapet.

Ellers har jeg en rolig helg foran meg og så er ferien over.

I går hadde jeg likevel et innsmett av jobb.

Kjørte utover til museet for å se over, utleie i helga.

Oppdaga da at det har gått for mye tid siden sist utleie og jeg fant ikke koden til sist gang det var utleid, av det jeg hadde dokumentert.

Samtidig kom det et Østtysk par som spurte om museet var åpent, noe det ikke var.

Men låste opp ett av husa bare for å oppdage at jeg ikke visste hva «sild» heter på engelsk.

Det heter «herring», så det må jeg huske fra nå.

Må bare ile til å tilføye at guiding har jeg andre til å ta seg av.

Uansett, jeg bør bli flinkere med det engelske språket.

Kjæresten til sønnen snakker foreløpig bare engelsk og spansk.

Mor mi var med for å se noe annet enn sin egne vegger, og stakkars, hun ble fryktelig lei av tiden dette tok. Vi fikk spist middag etterpå, da ble hun i bedre humør. 

Jeg fant en annen løsning på nøkkelproblemet.

Så må jeg leite videre etter koden, har også hatt en gedigen flytting etter sist dette var brukt.

Tiden nærmer seg til tannlegetimen, så skal jeg poste før må jeg slutte nå.

Fin, fin dag.

♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En vakker kveld og en vakker morgen. Sensommer på sitt beste.

Kvelden kom, enda litt tidligere.

Farga lyset rødt på stueveggen.

Jeg løp ut på terrassen for å fange det.

Fange lyset før mørket kom.

For det kom.

Mørkt som i en sekk.

Men før mørket fargela sola fjelltoppene røde.

Dagen hadde gått.

I fullstendig virkeløst modus.

Eller nesten…

Og det var fantastisk godt.

Jeg leita på nettet etter klarsynthet og havna opp med videoer om døden.

Fantastiske fine som var bare så nydelig å se.

Kanskje jeg skal skrive om temaet når høstmørket er enda tettere, for å slippe lyset inn.

Et stort paradoks.

Natta kom og brakte meg fram til morgenen.

En morgen som viste hvorfor jeg ikke fikk sett den store månen i går kveld.

For den skulle være stor.

Det var skyer som skjulte fjellet, fjellet som var farga rødt om kvelden .

Likevel er det håp for årets siste sommerdag.

Utover mot havet skinner den blå himmelen i gjennom.

Sola er i ferd med å bryte gjennom skylaget.

En ny dag som jeg gjerne skulle fått pakka alt inn i.

Men det går ikke.

Over helga er ferien over.

Men jeg må utover på museet en tur i dag.

Utleie i helga.

I morgen er det tannlegetime, så jeg, da jeg forsøkte meg på en oversikt for framtida.

Derfor kan jeg ikke ha en like sløv dag i dag, som den i går.

Sjøl om det kanskje har vært det beste.

Men en får aldri dagene som går tilbake.

Så i dag må jeg virke bedre.

Hvordan er dagen din?

♥

Slik var det!!! Skråsikre utsagn. Forhistoria, over hva skjedde, slik var det. Eller var det slik…

Som barn tror man gjerne at det er en sannhet og en løgn.

Jeg trodd det lenge.

Da jeg var i tyveåra og fulgte forelesning om lovverket, ble jeg desorientert.

Over ord og tolkninger.

At det ikke var sannheta som sto øverst, men evnen til å tolke ord var det viktigste.

Da jeg var enda eldre forsto jeg at historia ikke var banka  stein.

At det vi lærer som sannhet kan være noe ganske anna.

De store strøk er nok likevel korrekte.

Eller nokså riktige.

Men hendelser, folk og liv.

Der historia er basert på hukommelse og verbale overføringer av mennesker.

Er det ført dagbøker blir det noen annet eller bilder som man er sikker på ikke er manipulert.

Men hva skjedde i attenhundrede og fortid, egentlig?

Hvem og hvilken agenda har overleverandør av en historie, hvilken toneangivende retning blir vektlagt.

Hvem er det som påberoper seg sannheta, hukommelsen og har sterkest stemmen-. 

Hvem har den stemmen som blir lytta til…

Nedskrevet fakta er en kilde, men nedskrevne overføringer av muntlige karakter hvor mye kan en lite på dem…

I små samfunn spesielt, der mennesker ikke alltid har hatt de gode relasjonene, hva med ord som blir ført i penn av slike forhold. Om noen hadde uvenner og det å sverte også var et ønske. 

Hvor mye kan en sette sin tillit til slikt?

Tanker en kan gjøre seg når en hører ting.

Kanskje skal en la fortida få lov til å hvile og ikke sette sin lit til alt.

Av og til kommer en over ord som setter slikt en har trodd i et annet lys.

Det er kanskje nok å leve i sin tid og ta ansvar for sine handlinger i den.

Så er fortida et eventyr og framtida en drøm.

Det er i den tida en lever i en føler tyngdekraften av sine skritt.

Dagens spekulerende tanker.

♥

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg spiller musikklista mi. Syns jeg var heldig med den.

Musikk er så viktig.

Her er en av melodiene på spillelista:

Det mørkt, jeg gjesper høyt.

Klokka sier at nå må jeg legge meg.

Dagen gikk som dager gjør.

Fort.

Fikk kjøpt meg vinglass for halv pris, litt mer ordentlige.

Fikk fire i fødselsdagsgave, nå har jeg ti.

Veldig glad for dette innkjøpet.

Var også i en fødselsdagsfeiring i dag.

Fikk med meg en plante til å sette ut.

Og nå er innlegget langt nok, nå skal jeg ta imot natta.

God natt eller god morgen.

♥