BforB

 

 

 

 

Du opplever, du ser. Du hører og du leser. Alt samler seg i en stor tankedigel. 

 

 

 

 

Det er meg, det er andre, det er alle de forskjellige liva.

De forskjellige mulighetene.

 

En sjøl.

Alle de andre.

 

Tankene arbeider og ute skinner sola.

Jeg midt i en prosess.

Midt i en kvern av tanker.

 

 

– Hvor går veien?

– Hvilke valg?

 

 

Det er så stort.

Men det er samtidig så lite…

Spørs hvilken retning en ser.

 

 

Jeg har ansvar for mitt eget liv.

Til tross for at helsa nok lager flere snubletråder enn jeg vil akseptere.

Eller kanskje er det en feil tanke…

Ens egne problem.

 

Når noen kommer med sine, som en betrakter som små…liksom, kan jeg kjenne på irritasjon.

 

– Hva har du liksom å bære deg over, kan jeg tenke.

 

Sjøl om jeg er klar over at det i liten grad handler om hendelsene, men evnen din til å takle det man står oppi.

 

 

Jeg blir likevel påvirka, påvirka av min egen situasjon, påvirka mer enn jeg er klar over.

Tåler mindre.

 

Jeg står ovenfor valg og spørsmålet om hva som er mulig -.

Og resultatet av det.

 

Føler sorg ovenfor eventuelle utfall.

 

Altså, jeg er i en prosess.

 

Samtidig ser jeg andre, andre som står i mye større kriser enn hva jeg sjøl gjør.

Der min greie blir bitteliten.

 

 

Så i dag har jeg en gedigen tenkedag.

Tenker på om tanken er medvirkende, hvor mye kraft er det i tanker, hvor mye kan jeg styre meg sjøl med å tenke.

 

– Hvor mye er valg?

 

Jeg tenker så mye at jeg tenker at jeg kanskje skal stoppe å tenke.

Kanskje er det beste bare å handle.

Ikke tenke.

Tankene kan bli for heavy.

 

 

Egentlig er jeg glad i tanker, men i dag tror jeg bare må legge den i en skuff og lukke igjen.

 

 

Alt for vakker sommerdag til slikt.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

I dag tidlig kom en oppfordring om hvor vi fant best fred og ro. 

 

 

 

 

 

Det var Utifriluft som oppfordra oss til å lage et innlegg om det ultimate stedet vi fant fred og ro. 

 

Egentlig er det mange steder jeg opplever at livet er godt og jeg finner sjelero.

Vil si naturen, uansett, har en sterk påvirkning.

 

Vil likevel fortelle om to steder som jeg har hatt mange fine opplevelser. Begge er i nærmiljøet, så det er lett å komme dit:

 

 

 

Det å komme opp på sætervollen en sommerdag, når sola er sid. Skulle overnatte…da kjenner jeg at freden kryper inn i kroppen.

 

Kikke gjennom vindua, vite at her, her er man utenfor alle moderne bekvemmeligheter. Ikke en gang mobilen tar inn signal.

 

 

Alt er så primitivt at det føles som luksus.

Våkne om morgenen, ta en dukkert i kulpen nedenfor.

 

 

Kjenne kaffeduften spre seg og glede seg til frokosten.

Kanskje høres lyden fra sauebjeller fra fjellsiden.

Ingenting haster, det er bare å være til.

Skrive i boka om enda et besøk, før en låser og drar tilbake til sivilisasjonen.

 

 

Ett enda nærmere område å oppleve roa, er å rusle ned til fjorden.

Det er både bratt og baklies med masse mosegrodde trær.

 

Når en kommer ned er det som en er alene i verden. Sjøen ligger der blåturkis en varm sommerdag.

 

Har overnatta hengende mellom trærne.

Oppleve alle lydene, spesielt.

Det snøfta, plaska og gol. Det susa i trærne og var som en var midt i en symfoni.

 

 

Etter boffen forsvant, har jeg ikke vært der så mye. Litt skummelt å bade alene, følte faktisk trygghet når han satt nesten på land og passa på.

  

 

 

 

Jeg  må finne veien ned etter hvert.

 

 

 

 

 

 

 

Dette var min presentasjon av steder som gir meg ro.

 

 

 

 

 

             ♥

 

 

 

 

 

 

 

Å våkne til tyve grader i skyggen lager nesten stress. For jeg vil ALT! Og hva vil de andre…

 

 

 

 

For jeg vil virkelig nå over og nyte alt som kan nytes.

Samtidig gjøre det jeg både bør og vil.

Og så har du folk i rundt deg som sikkert tenker noe, og hva er det…og skal jeg gjøre slik eller sånn…

 

Når tankene løper slik, er det nesten ikke godt med tyve grader i skyggen.

For dette kalles stress.

Det vil jeg absolutt IKKE ha!

 

Så nå skal jeg vatre meg.

Ta med meg fotoapparatet ut å la inntrykka snakke til meg.

 

 

Jeg kan ikke vite om den  kommer, eller om jeg bør gjøre ditt eller datt.

 

 

“Mennesker som har hatt strenge grenser og har lært seg til å ta hensyn til andre, som barn, kan bli veldige servile og ikke vite sin egne behov”, leser jeg.

 

Plutselig går det opp for meg at jeg er nok langt fra så snill som folk vil ha det til, jeg er nok preget av en barndom, jeg som andre.

 

Jeg strekker meg langt utover mine egne behov.

Faktisk vet jeg ikke hva behova er heller. 

Bare det, ikke ha egne behov, er litt skummelt.

Og jeg blir irritert. Når jeg har strukket meg nok. Når jeg likevel føler forventningen.

For kan ikke de andre, alle de andre, forstååå…

 

 

Det var interresant da jeg oppdaga dette.

At jeg kanskje ikke er helt den jeg tror.

At jeg er mye det andre tror – i stor grad.

I dette spekteret ligger det veldig mye spennende.

Sannsynligvis utvikling også. 

 

For hvem er en?

Vet du hvem du er?

 

Dette var tankene som kom poppene når dagen er…, ja, jeg har skrevet noen ganger om temperaturen i skyggen, den er kanskje blitt enda høyre nå-.

 

Tror bare jeg går ut i sola, jeg.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Slike dager som er fine og som krever sin mann. Heldigvis er jeg kvinne. En av diskusjonene i går.

 

 

 

 

Ikke om jeg var kvinne, men om å være kvinne.

Ved et bord på IKEA har vi en høylytt diskusjon om kjønn, kvinnesyn og benevnelser som er i bruk.

Jentene mine ler av at dette kanskje ikke var rette åsted for den type diskusjon og om søster mi syntes den ble vel frisk…

Hun kom og tok en kopp kaffe sammen med oss på Leangen.

 

 

Før dette hadde mellomste og jeg satt mobil på vekking, jeg hadde nok en time på sykehuset.

Tilstanden var akkurat slik jeg tenkte.

Men tror ingen krise.

 

 

Etter timen og en matbit, for jeg skulle møte fastende, tok vi turen opp til Byåsen. Der yngste jobba med barn og skating.

Vi skulle hente henne med oss, men før hun var ferdig rakk vi en tur rundt Theisendammen.

 

 

Vil gjerne dele bilder både fra gåturen og litt etterpå.

 

 

Først passerer vi ett område for lek, der naturens egne materiale var tatt i bruk.

 

 

Før vi møte en sau med lam.

Slik halvtam.

 

Tydeligvis vant til masser av folk, men likevel på vakt og fant det tryggest og ta med seg sine halvvoksne bort fra oss.

 

 

Så møter vi denne gjengen.

 

 

Da vi går ned til vannkanten kommer de foss-svømmende over dammen, tydeligvis håpa de på noe.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Men vi hadde ikke med noe å gi de.

Det skvatra og knatra av lyder rundt oss. Som vi var midt i ville skogen.

 

 

 

Det var vi overhodet ikke, til venstre gikk og sprang folk med køller og golftriller.

Der strakk en golfbane seg både vidt og langt utover.

 

 

 

Vann er så godt.

En kan hvile øynene i speilingene og formene.

 

 

Likevel hviler en trist historie over stedet. Det er ikke så lenge siden en ung gutt drukna her.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi dveler litt ved den historien, mellomste forteller hva hun er blitt fortalt. Og jeg sier jeg er redd for de når de bader.

Spesielt her, kanskje.

 

 

 

Vi kan likevel ikke være ved i det triste.

Mellomste finner stener som er fine å sprette bortover.

 

 

Vi er kommet til der demningen er murt opp.

Kikker over kanten og kikker utover byen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er god utsikt ned til havna.

 

 

Må være fint sted å bo her oppe, tenker hun som slapp å bruke regnjakken før helt mot slutten av turen.

 

 

En veldig fin tur, mens vi venta på at yngste skulle bli ferdig.

 

 

Da vi kommer fram til henne, er det fullt av små rosa “andunger” på hjul, samla i grupper. Vi som venter reflekterer over tid mens vi venter.

Det er ikke såååå lenge siden jeg var i denne situasjonen.

Med å hente barn fra aktiviteter.

Nå er jeg her for å henta instruktøren og er blitt bestemora.

Rart!

Ja, nå er jeg ikke blitt bestemor…men altså godt opp i den alderen folk blir det.

 

 

Vi kjører yngste hjem for at hun skal få skifte, før vi kjører opp til det allerede nevnte stedet.

Jeg fant ikke utestoler, som var det egentlige ærendet dit.

Men en rosegeranium, som jeg må berøre nå når jeg går forbi her hjemme.

Den lukter så herlig.

 

 

Før jeg kjørte hjem over fjella, fikk jeg en sterk kopp kaffe hos mellomste.

Det er så godt å være sammen, så lett å utsette avskjeden.

 

 

Jentene var med meg ut da jeg skulle dra.

Der jeg hadde hatt en perfekt lukeparkering.

Men jeg tok heller bilde av jentene, enn parkeringa.

 

 

Vi har ønska at vi bodde nærmere hverandre.

 

Jeg kjørte opp til parallellgata for å komme meg i riktig posisjon. Da hadde jentene løpt til det gatehjørnet og sto der å vinka da jeg passerte.

 

Vi sees ganske snart igjen.

Bare noen dager og det er godt å vite.

 

Turen hjemover gikk fint, etter jeg kom meg forbi en bil som syns det var helt greit å kjøre i 60 der det var 80. Helt i orden å kjøre sakte, men slipp biler forbi i stedet for å lage kø.

 

 

I dag er en ny dag.

En ny dag og den har sol.

 

Jippi!

 

Nå må jeg ut å nyte den.

Riktig fin dag til deg<3.

 

 

 

♥

 

 

 

 

Dager med datter, mellomste mi. Siste kvelden i kveld. I morgen reiser hun tilbake til sitt liv.

 

 

 

 

Vi har hatt noen rolige dager, sjøl om vi hadde planer om mye; sætra, bading, maling, hagearbeid…og ingenting av dette vart.

Men vi har gjort andre ting.

I dag skulle vi ete lunsj i sentrum, vi kom tyve minutter før det stengte dit vi tenkte oss. Så vi dro et annet sted, et dystert sted uten smil med slapp mat og gammel løk.

 

En dag var vi ute å handla.

 

– Jeg syns sminke er så artig, sa hun som syntes det.

 

Hun liker å lage karakterer.

 

 

 

Her om kvelden ville hun teste ut sminka..

Jeg spurte om jeg fikk ta bilder, og det fikk jeg.

 

 

 

Jeg fikk også legge ut bildene på bloggen.

 

 

Hun ser på nettet etter inspirasjon.

 

Jeg skjønner hun syns sminke er artig.

Før bruke også jeg sminke, men mindre etter som jeg ble eldre.

Og nå, etter forskjellige reaksjoner i kroppen, har sminke vært noe jeg har latt være.

 

I morgen skal jeg sjekke noe mer av reaksjoner.

Denne kroppen…

 

 

Det har vært grå dager, men fine likevel.

Veldig fint at hun har vært hjemme.

Jeg har også skeia ut med sukker, men nå må jeg tilbake til kostholdet mitt.

 

Slutter innlegget med litt av musikken hennes.

 

 

Takk for fine dager, jenta mi.

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

I dag har det regna gull over dagen. Øynene har sugd inntrykk, bada i det vakre. En skikkelig innsprøytning.

 

 

 

 

 

For slikt trenger vi.

I dag skulle vi besøke Galleriet ved havet, som ligger akkurat der, ved havet.  

Det var første gang jeg besøkte stedet, men det blir overhodet ikke siste gang. Det var et fantastisk sted.

Da vi kjørte dit passerte vi også kongeskipet som lå ankret opp utenfor, nevner det bare som en kuriositet.

 

Vi gikk inn porten og der åpna en verden av gull seg…

 

 

Det var gullregn over alt. Gullregn som en noe av det fineste jeg vet. 

 

 

Det var utstilling av to kunstnere, Ane Vik Eines med tekstil og Irina Moen  med dukker.

 

Ane er opptatt av å bruke strikk i nye uttrykk og er inspirert av havet. 

 

 

Irinas dukker hadde mange uttrykk og en ble ikke lei av å se på alle utgavene. 

 

 

Etter utstillinga kjøpte vi oss kaffe. Her har vi to utgaver av gudenes verge på benken. Mormor og barnebarnet som deler samme navn.

 

 

Vi måtte også framom orangeriet. Og både mamma’n og datteren kjøpte seg hver sin plante. 

 

 

Vi ble vist forskjellige vekster. Her er en koreansk gran, konglene står oppover.

 

 

Etter en og en halv time gikk turen hjemover, metta av inntrykk og sulten i magen.

 

Vil anbefale Galleriet ved havet på det sterkeste.

 

 

Vi hadde invitert mor på middag, gammeldags laks.

Det vil si laks med nypoteter, agurksalat og rømme til.

Det ble bare gulrøtter som grønnsaker, hadde glemt å kjøpe brokkoli.

Til dessert ble det bær og frukt. 

 

 

Maten gjorde godt i de allerede omtalte sultne magene. 

            

 

En veldig fin måte å bruke en søndag.

 

Nå sitter bare datter og jeg og lar tiden gå inn i natten.

I morgen er en ny dag.

Visst nok med regn, men hva har det å si…

Vi har da ferie.

Og dette var ikke ironi.

 

 

Det er bare godt med fri, sjøl om det regner.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Det er søndagsmorgen, ja kanskje ikke helt morgen lenger. Jeg har blitt gammeldags.

 

 

 

 

Jeg har vaska kopper.

Slik alt av kopper.

Med kost og skylling.

Glassa først.

 

Og det er godt når det er gjort.

 

Har vært slik en stund.

For oppvaskmaskina svikta meg.

Det begynte med at varmen i maskina ble mindre varm og til slutt ble den kald.

Så oppdaga jeg at jeg fikk litt varme om jeg bytta program til ett jeg ikke hadde brukt.

Men neste gang var det programmet servert med kun kaldt vann det også.

Så til slutt ga jeg opp og lukka oppvaskmaskindøra og tok fram børsta, eller kosten.

 

Heter det oppvaskkost eller oppvaskbørste?

 

Slik har det vært noen uker.

 

Jeg burde ha ringt forhandler og jeg burde gjort så mye.

Men altså, det har jeg ikke gjort.

 

Faktisk er kjøkkenbenkene blitt mer ryddig etter dette, for jeg må ta alt i en operasjon.

Så det er ikke noe som er så galt at det ikke er bra for noe.

 

Detter var en kort rapport fra mitt fort. 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Dagen har vært grå fra morgen til kveld. Det er fredagen under skyene.

 

 

 

En arbeidsuke er over, og en ferieuke.

 

Uka har hatt mange ting som måtte gjennomføres. Alt fra museet som åpner denne helga, til helse både slik og sånn, fotbehandling og sankthans.

 

De første dagene var jeg stresset.

Det slapp ikke.

Men jeg tror jeg har landa mer nå.

Og jeg er i overmål tiltaksløs.

 

I går kom mellomste hjem, hun har også ferie.

Hun blir her noen dager.

Det er koselig.

Vi har snakka oss tørr, nesten.

Om mennesker, hvordan tanker, fokuset på oss sjøl og de andre er. Det at vi tror at slik folk møter oss alltid handler om oss sjøl. Når det er så ufattelige mange andre grunner.

Spennende samtale.

 

 

Men til slutt hadde vi såpass behov for det overfladiske, at vi dro på butikk og kjøpte sminke, masker og prøvde klær.

 

Vi kjøpte inn mat og vin. Og blomster.

Masse blomster.

Til å ha i krukker.

Ute.

 

 

Vel hjemme lagde mellomste en vegetabilsk rett, den var nydelig.

Vi har tatt ansiktsmaske, og snakka enda mer.

 

 

 

Om syndrom, båstenkning og det å være menneske.

 

I morgen skal vi handle for mor, dra på galleri og så får mellomste besøk av kjæresten.

 

Det er ferie, sommer og helg.

Og ute synger fuglene hele døgnet.

 

Jeg lakker neglene og blogger mens natta siger på.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Den siste tida har vært slitsom. Hvilke valg hadde jeg og hvilke valg skulle jeg ta?

 

 

Hva  jeg snakker om?

 

Jeg banner nok i kirka og alle andre steder når jeg kommer med mine tvil.

Jeg har i lengre tid ikke forholdt meg -.

For jeg følte jeg ikke visste -.

Håpa det gikk lang tid før spørsmålet kom -.

Om Covid-19-vaksine.

 

Ville jeg bli satt opp til vaksinering som normal eller med underliggende risiko.

 

Jeg har sett folk juble når de fikk innkallelse, sett folk gå i strupen på hverandre for hvem som skulle få først. Hvem skulle få mest.

 

Så får jeg melding, jeg må melde meg inn på Helsenorge.

Tida var kommet til min aldersgruppe med underliggende sykdommer.

 

Jeg gjør ingenting.

Lar humla suse og tida gå.

Så blir jeg ringt opp, vil jeg ikke ta vaksine?

Jeg forteller om mine tvil, samtidig som jeg heller ikke greier å si “nei”.

 

Jeg ble satt opp neste uke, så hadde jeg tid til å tenke meg om.

 

Det var flere grunner til tvilen min.

 

Jeg kan ikke fri meg for at dette er et gedigent verdensomspennende eksperiment.

Nå tenker jeg ikke konspiratorisk, det har jeg ikke nok kunnskap til å vite noe om. Det vil bare være å la følelser råde den ene eller andre veien.

 

Men noe som ble påvirket av følelser er at jeg allerede tar flere sprøyter på grunn av reumatisme. Og de sprøytene reagerer jeg psykisk så negativt på, at jeg må kutte ut å tenke før jeg tar dem.

Til tross for bivirkninger, så fungerer kroppen min på et helt anna nivå med enn uten. Det er de konkrete fakta.

Men følelsene mine syns jeg får nok guffe inn i kroppen, så skal jeg ta enda mer…

 

Jeg er aldri helt og fullt troende til noe, har aldri vært det, jeg har alltid en skeptisk stemme inni meg.

“Tror du det er slik”, sier den.

Så jeg tror alt og jeg tror ingenting.

 

Men så har du fellesskapet.

Få opp flokkimuniteten, få smitten ned slik at de som kan bli veldig syke ikke blir syke.

Dugnaden.

 

Til slutt har du den egoistiske grunnen, kunne bevege seg, kunne reise, kunne leve så fritt som samfunnet vil tillate.

 

I dag var dagen.

Jeg hadde ringt callback på St.Olav, for måtte drøfte dette med noen. Sjøl om jeg visste det var jeg som skulle ta valget mitt.

Dagene gikk uten at jeg ble ringt tilbake.

I dag, en halv time før jeg måtte dra, ble jeg oppringt.

Da hadde jeg bestemt meg.

Telefonen var likevel god å få.

Jeg fikk sagt hvordan jeg hadde det, bare det var godt.

 

En halv time før timen, satt jeg i bilen på veg til å ta min første vaksinedose.

 

Viser det seg at vaksinen har bivirkninger og at vi blir…for eksempel nesehorn, så vil jeg være nesehorn sammen med de andre.

Jeg orker ikke å være den eneste som overlever, jeg er med på dugnaden.

I dag fikk jeg mitt første stikk.

 

Da jeg gikk ut var jeg både letta og glad.

Antakelig for at jeg hadde tatt et valg.

 

 

 

♥

 

 

 

 

Mett så det holdt, ble sanktansaften. Og koselig. Og enkel.

 

 

For enkel ble den.

Vi tente bare talglys.

Vi var liksom gjengen, mor, søsteren min og jeg.

Og vi hadde det trivelig.

Men mat, himmel, jeg ble så mett at det var ille.

Vi starta med fuskerømmegrøt, så var innom butikken først.

Etter å ha plukka med jordbær, møter jeg lillesøster – hun hadde også funnet fram til jordbæra.

 

 

 

Så det skulle også bli dessert, hadde hun bestemt.

Hun skulle konsentrere seg om søtt til kaffeen, egentlig. Hun er veldig glad i det søte.

 

 

Mor skulle ha ansvaret for grøten og jeg for det salte etterpå.

 

 

Så jeg hadde kokt med meg nypotet og lagd eggerøre med gressløk fra hagen.

Men andre ord, det ble et etegilde.

Allerede etter grøten begynte jeg å bli mektig mett.

Til spekemat hadde jeg funnet fram til serranoskinke og fenalår i skiver, pynta med jordbær. Så etter alt dette var det ikke plass til mere.

 

Da mor fikk en telefon og hun fortalte at vi var der, så fikk hun spørsmål om hva vi gjorde på.

Mor sa som sant var, vi sov.

I hvert fall jeg.

Enn å bli så til grader utmatta av å spise.

Senere ble det jordbær med is og lillesøster hadde kjøpt ett stykke napoleonskake til hver, som ingen greidde å spise opp.

Så gjett, vi feira sankthans med mat.

 

Etter alt dette tok jeg med mor på en kjøretur.

Vi skule se etter om vi så bål.

Og ett så vi, bare ett bål der vi for.

 

Da har vi passert denne markeringa.

Uten at jeg fikk tatt inn planter for tørking, som tenkt.

For tida, den har det travelt med å komme videre. Hele tiden videre.

 

 

 

♥