BforB

 

 

 

Noen dager skjærer alt seg. Absolutt alt. Og noen dager tåler en slikt dårligere.

 

 

 

 

Alle, tror jeg, har slike dager. Uten at det blir bedre av den grunn.

 

Her om dagen hadde jeg en slik dag.

 

Pc’n klikka -.

Jeg fikk ikke lov -.

Jeg var for sen -.

Og det var for dyrt -.

 

Dette var fire forskjellige hendelse.

 

Høres ut som jeg er et barn. Og noen ganger er man vel det.

Et barn.

 

Enda kom det ramlende flere utfordringer.

 

Det som er sikker er at slikt kan kreve mye og mer arbeid.

Da jeg gikk ut en dør hørte jeg meg sjøl banne, høyt. Tror aldri jeg har gjort det før.

Slik.

Jeg syntes ikke synd på meg sjøl, men at jeg var oppgitt og opplevde det mer enn slitsomt.

Virkelig mer enn slitsomt.

 

Jeg vil slutte, det var tanker som dukka opp.

Jeg vil ikke holde på med dette!

 

 

Kanskje er det jeg som ikke tåler slike utfordringer godt nok.

Absolutt en mulighet.

Men resultatet er likevel de samme.

 

 

Da var det nesten vittig og noe spesielt, at i disse turbulente følelsene dukka noe opp…

 

Dette er ikke noe jeg snakker høyt om.

 

Det er min hemmelighet;

Et halvveies skrevet manus.

 

Det er vel likevel ikke akkurat en bombe at jeg som blogger liker å skrive.

Tror det kan gjelde mange av oss. Jeg legger av og til inn små noveller her.

En stund siden nå.

Det som var spesielt var at det dukka opp da jeg sleit såpass i hverdagen min.

 

 

For noen år siden satte jeg med ned for å skrive i en sjanger jeg verken liker eller behersker. Men det som var morsomt var at jeg greidde å skrive over 50 000 ord uten å kjede meg. Jeg ble i stedet enormt engasjert.

Det dukka opp et persongalleri som ga meg overraskelser.

Personene fikk sitt eget liv.

Jeg fikk lyst til å snakke om det med folk, slik som at jeg kunne få lyst til å si “vet du hva hun har gjort nå?”

Men jeg gjorde så klart ikke det, for alt foregikk i mitt eget hode.

Jeg flytta på en måte inn i en fantasiverden.

Det var veldig fascinerende.

 

 

Jeg las igjennom manuset.

Hadde glemt mye, men måtte lese alt,  før jeg la det ned. Så fortsatt fanga stoffet meg.

Men det var mange feil, mange, mange…

Mye å ruske opp i, mye som burde rettes opp.

 

Tanken dukka opp, skulle jeg skrive det ferdig?

Flytte inn i denne verden igjen?

 

Nå har jeg fortalt en av mine hemmeligheter.

 

Om ikke anna, så hjalp det meg bort fra en tung dag. En dag jeg ikke forsto hva jeg egentlig holder på med i dette livet.

 

 

 

Liker du å skrive mer enn på blogg?

 

 

Deler tre sider med dere. En i starten og to midtveis i handlinga.

 

 

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Veldig upassende når smaken forandrer seg. Forandrer seg, bokstavelig talt. 

 

 

 

 

Blir slik ille.

Smaken-. Riktig ille.

Inni munnen.

I koronans tid kan en bli redd slike plutselige forandringer.

 

Jeg googler.

Min venn Google forteller meg veldig mye.

Men den sier også at en mister smak, så da kan jeg sukke lettet å lete videre.

 

Jeg har for mye smak.

 

Her kan jeg falle for fristelsen å begynne å raljere…for mye smak, smakfull, god smak…tror jeg har poengtert det bra nok.

Men skal ikke falle for den fristelsen.

 

Jeg har for mye stygg smak.

Akkurat som jeg har suttet på en løvetannstilk eller fått hårspray i munnen.

Skikkelig ekkelt.

Og når jeg ikke har gjort noen av delene, som smaken tilsier. Det har gått flere dager med denne smaken, da må en undersøke.

 

 

Må innrømme at da jeg starta undersøkelsen, tenkte jeg at dette var det nok liten vits i.

Dårlig ånde, sto det…jeg prøvde å lukte min egen ånde uten videre godt resultat.

Prøv det sjøl, lukte på din egen ånde…

 

Kreft?

Nei.

Antidepressiva?

Nei.

 

Jeg leser.

 

Det står faktisk beskrevet smaken jeg kjenner.

Løvetann og hårspray.

 

Sopp og fordervelse.

Gurgle med salt…

Visst kan jeg prøve på det.

Tannkjøttbetennelse?

Nei…tror ikke det..

 

Plutselig ser jeg det.

Har du spist pinjekjerner står det-.

Ja visst, en pakke, for noe dager siden.

 

Av pinjekjerner, står det, kan man få løvetannsmak i munnen, eller som om en har fått hårspray i munnen. Og det kan vare opp til 10 dager.

Står det.

 

Der var svaret.

 

Jeg skal passe meg for fristelsen med å sluke en hel pakke pinjekjerner. Det får holde med noen få i salaten, eller som ingrediens i pesto. Får ikke hjelpe at det er godt. Denne smaken vil jeg ikke ha.

Og all mat får denne smaken.

Kanskje en slankemåte…

Men nei, maten vil jeg nyte med gode smaker.

 

Det er alltid noe nytt å lære.

 

 

Har du opplevd noe slikt?

 

 

 

♥

 

 

 

Noen ganger får en lyst til å gjøre noe helt anna. Rive seg løs.

 

 

 

I dag tar jeg meg bare god tid.

Har vært ute og rusla barføtt med fotoapparater i posisjon. Varmen i lufta, sjøl om det er overskya.

Alt!

Må bare nyte.

For snar kommer regnet.

Og det blir kald luft.

 

 

Og i gårkveld, da jeg gikk ned til veien med papirsøppel, da var jeg også akkurat der jeg skulle være. Ikke på grunn av søpla, men for alt i rundt meg.

Temperaturen, lyden av fuglene som sang og duftene fra blomster.

Skyene var lette.

Det er fantastisk å dra inn alt dette vakre.

 

 

Ellers ble det en lang dag på jobb, en dag som like vel gikk lettere en forrige dag.

For på onsdag skar det meste seg.

Til og med musa døde og pc’n var uten nett.

 

 

I går starta arbeidsdagen nesten før jeg hadde stått opp og lenge før jeg dro på kontoret.

Og om en uke skal jeg ha fri, når alt baller seg slik til, er jeg usikker om jeg kan ta fri.

Var det alle edderkoppene jeg drukna, som jeg nå blir straffa for…

 

Og i dag, som bruker være fridag, i dag må jeg på jobb. Men drar først etter en lang og rolig morgen.

 

 

Dagen da alt skar seg, dukka noe plutselig opp.

Kanskje var det et tegn?

Og kanskje skal jeg fortelle hva det var.

Men det blir senere.

Akkurat nå skal jeg tenke over- og se og tenke ennå litt mer. 

 

Nå har jeg drukna  innlegget her med bildene jeg nettopp var ute og tok.

 

 

Men snart, snart er det kontor, skal lage en presentasjon, så ut til museet for å klarere der og handling for mor.

Så sannsynlig er jeg hjemme først sent i kveld.

 

 

Ønsker dere en fin fredag.

 

♥

 

 

 

 

 

 

Eller var det døden, eller egentlig begge deler, kan en si. 

 

 

 

 

Det kom aldri på nyhetene.

Faktisk er det mye som aldri kommer dit.

 

 

Tror vi kan si alt starta for noe uker siden-.

 

Yngste er hjemme. Hun holder på med noe på kjøkkenet. Jeg sitter på stua og aner fred og ingen fare.

Plutselig høres et hyl!

Yngste kommer i fullt firsprang inn på stua, mens hun har ut av seg diverse uartikulerte lyder.

Etter hun har funnet tilbake til ord å bruke, får jeg høre om den aldeles kjempen av en edderkopp på kjøkkenbenken. Og at den falt på golvet og sprang under benken.

 

 

Jeg så den sjøl noen dager etter, da den var framme for å lufte seg. Og det stemmer det, den var stor.

 

Men så så jeg ikke mer til den og hadde mer eller mindre glemt episodene.

Min ungdoms hysteri for edderkopper har gått over, da stivna jeg når jeg så en. Det var noe av det verste jeg så, til likt med tusenbein, rotter og øyestikkere.

 

 

Her en dag skulle jeg ta ned en gummiering av typen en har mellom slike glass med lokk. Jeg ser en del sorte prikker på gummieringen og stikker den under vann.

Da ser jeg prikkene lever!

De kaster seg også utom kanten og blir hengende i usynlige tråder.

 

Og jeg skjønner.

 

Det er små eddekopper, edderkoppunger.

Den store edderkoppen hadde sikkert født unger på kjøkkenet mitt.

 

Jeg ser ingen fler der og da.

 

Men neste morgen da jeg står foran kjøkkenbenken og vasker av noen kopper får jeg en ekkel følelse av at noe kryper på beina mine.

Jeg ser nedover nattklærne og der ser jeg flere små sorte prikker, på størrelse med knappnålshoder.

Jeg tar alle prikkene jeg ser og kaster de resolutt i vasken, etterfulgt av vann.

Drukner dem rett og slett.

 

Det skal innrømmes at følelsen av å klø over hele kroppen var stor og at det var sinnssvakt herlig å stille seg under dusjen etter dette.

 

 

Nå er jeg årvåken når jeg er på kjøkkenet, jeg har bare funnet en prikk, etter dem som krøp på meg.

 

 

 

 

Det er sakt det betyr ulykke å drepe edderkopper, så hvilke ulykker som nå venter meg, det tør jeg ikke tenke på.

 

 

Altså først fødsel og så død, på kjøkkenet mitt.

 

 

Har hørt en teori om at hus med edderkopper ikke har radon i grunnen under huset.

Og når jeg googler, står det at edderkopper i hus skal en være glad for å ha. De spiser sølvkre, fluer og andre insekter.

 

 

Men, å bli innvandret av bittesmå edderkopper på nattklærne en uskyldig morgen, akkurat det er ikke et ønske.

Da blir jeg morderisk.

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Når du kommer hjem, setter deg i en stol. Og der bli sittende. Slik var det med meg i går kveld.

 

 

 

Det skal sies at det var helt fantastisk å gå ut av bilen. Bare bli stående å føle på at en var hjemme.

 

Bare gå inn litt først, før jeg skulle ut igjen. Tenkte jeg.

Bare sette meg litt ned.

Bare litt.

 

Og der ble jeg sittende.

Jeg sovna.

Våkna.

Og sovna igjen.

 

Det er bra jeg har ferie snart. Men en liten innsats må til før jeg kan ta ferie.

 

– Kommer du til Oslo i ferien din, sier venninna mi.

– Ja, visst jeg kan, sier jeg.

 

Og peker på koronaen.

 

– Om jeg har fått sprøyte og slikt.

 

– Vi er kommet langt her, sier hun.

 

Akkurat nå orker jeg ikke tanken på å reise.

Må et par turer til Trondheim. Men å reise helt til Oslo, nei.

 

Jeg vil bare tenke jeg har en evig sommer foran meg som aldri tar slutt. Og når den har vart lenge nok, har jeg lyst til å reise.

Reise langt vekk. Til ennå mer sommer.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Noen ganger må en prøve være morsom. Noen ganger greier jeg det, noen ytterst få ganger – i det virkelige liv.

 

 

 

Overskrifta her var nok mer tørr, mynta på during over molda, det vil si “plenen”, med klipperen.

Da den var tom for drivstoff prikka det så intenst i hendene etter all duringa. Så jeg gikk inn for å drikke kaldt vann og få bort prikkefølelsen i hendene.

Og ved en sjekk på Yr, som lover brukbart vær, lot jeg maskina stå igjen ute under åpen himmel. 

 

Til i dag.

Etter jobb.

 

For i dag skal jeg direkte hjem. I går fikk mor besøk og jeg fikk middag. En koselig bytteordning.

Hun fikk besøk av MEG og jeg fikk mat.

 

Enda et forsøk på morsomheter.

Blææ…

 

 

 

Skal tro om det er teen jeg drikker?

Har vært ute for å hente peppermynte og så trukket te på bladene.

Spørs om det er den, teen, som tuller til både i hjernen og fingrene. Ikke noe fornuft vil komme ned på tastaturet…

 

Kanskje jeg bare skal klappe igjen maskina, komme meg på jobb og se om jeg kan gjøre mer nytte for meg der.

 

 

🙂 Skvuppeliskvappeli hei, en nydelig dag til deg!

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Jeg har vært en hangleskriver, det vil si, skrevet, lest og kommentert svært sporadisk.

 

 

 

 

Er usikker hva som gjorde det, for tror ikke jeg hadde noen formening om å forandre strategi.

Her på bloggen.

Men for nesten to uker siden skjedde det noe-. Jeg begynte å skrive hver dag, eller nesten hver dag.

Greidde også å lese og kommentere flere blogger enn tidligere.

 

Om dette er et tegn på noe mer overskudd…det er i hvert fall å håpe på at det er det det betyr.

Så vil tro det er litt barometer på energinivået mitt.

 

 

Jeg har absolutt hatt både up’s and down’s, for slik er livet.  

Likevel, jeg har tatt flere bilder enn på lenge. Det å ta bilder er en stor glede.

 

Jeg vet ikke om dere har det slik, men jeg liker å lese gjennom min egen blogg – for jeg gjenopplever stemninger gjennom bildene og teksten. Blir litt dagbok, på en måte og et ekstra galleri fra mitt eget liv.

 

 

Jeg har aldri vært særlig opptatt av hvor mange jeg nådde, aldri lastet ned google analytics.

Har blitt glad i menneskene til de bloggene jeg leser, kommentarene jeg får fra en varierende gjeng. Føler jeg kjenner dem. De har blitt mine virtuelle venner.

 

Men jeg skal innrømme at jeg likevel syntes det var morsomt når profilnavnet dukka opp nederst på blogg-lista. Altså som en av de elendige til å skrive, som jeg har sett det har blitt spekulert i :).

Nå syns jeg det er like så mange interessante innlegg langt nede som øverst, eller det er stort sett mange fine innlegg. Og jeg tenker på det folk gir av seg sjøl og sin tid med å skrive. Uansett hvilken plassering folk har. Det er til å få respekt av.

Jeg tro også at det finnes mange fine blogger under denne 100-grensa, så fint om denne lista kunne gå lengre ned.

 

Sjøl om blogginga har forandra seg, det er ikke sikkert det er så mange aktive skribenter som tidligere.

En del av oss er også godt voksne. Personlig liker jeg denne varierende sammensetninga av mennesker. Men skjønner reklameeffekten inne på bloggen ikke er slik den en gang var.

 

Ønsket mitt er at jeg greier å fortsette med skrivinga slik som de siste to ukene.

Det er på en måte mye lærdom i å være en del av dette konseptet. Både hva andre skrive, steder og opplevelser, helse og fokus folk har. Også mine egne skriveferdigheter, tekstarbeid…sjøl om jeg kan finne ubehagelig mange feil ved senere gjennomlesing.

 

Men først nå må jeg en tur på jobb. Det er mandag med mandagsmøte. I dag skal jeg få unna meg et referat som har ligget ulovlig lenge. Så mer skriving, men skriving på en annen måte.

 

 

Riktig fin og nydelig dag rundt om i Norges land.

 

 

♥

 

 

Grå søndagsmorgen. Jeg gjør den lang for å vokse inn i dagen.

 

 

 

Det kjennes som jeg var på fest i går, men det var jeg ikke.

Det nærmeste jeg har vært alkohol er surdeigsbrøda mine. Og så spiste jeg en del jordbær i gårkveld.

Jeg har bevilga meg en Ibux for å få hodet litt mer funksjonelt. Bøyer jeg det, kjennes det ned i fingerspissen. Så det har nok foregått noe inni hodet i nattens mumlende mørke, som har tatt på.

 

Derfor skal jeg ikke forlange så mye foreløpig.

Likevel, legge vekk alt går ikke.

 

Jeg har bladd i bøker.

Bøker om baking.

For jeg har lyst til å sette en eller to deiger.

På benken står både fin og grov surdeigsstartere. De bobler ikke så mye akkurat nå, for er nettopp blitt matet.

 

Jeg vurderer forresten å bestille mel,  utvalget i butikken har ikke det jeg ønsker.

Har sett på nett i det siste om forskjellige leverandører.

 

Vurderer også å lage fermetert humus.

 

Så hodet er fylt opp med mat.

I går var jeg innom mor, hun hadde besøk av barnebarn med familie. Barnebarnet spurte om jeg også ville spise sammen med de. Jeg takka nei, sjøl om det som ble servert er noe av det bedre jeg får.

Rå, eller halvrå laks på melon.

Jeg hadde plenklipperplaner og ville komme meg hjem. Så etter butikk og levering av en plante til en tante som har fylt år, dro jeg hjem for å lage meg akkurat den retten.

 

 

Det ble til i dag også. Så gleder meg til middagen.

 

Dagen er grå og litt våt, plenklipperplanene i går sprakk, fordi andre ting skjedde.

Så kanskje jeg får trimma “plenen” og meg sjøl i ettermiddag. Vi trenger det begge.

 

 

Og mens jeg har tenkt på det jeg har lyst til, har hodet blitt litt bedre. Er det alle mat-tankene som hjalp eller tabletten…

 

Mat er interessant, viktig og nødvendig.

Jeg leter etter maten som gir meg bedre valuta for dagene mine.

 

Leser en bok om dagen.

I den står det at det som er viktigst i livet er nytelse, kjærlighet og glede.

 

Det tror jeg på.

 

Da må jeg prøve å fri meg fra det som kan gå an fri seg fra. Det som fører til utfordringer for å leve etter de tre orda.

Få kroppen best mulig på parti ut i fra mulighetene den har av levd liv.

Er planen.

 

 

Riktig fin søndag til akkurat deg.

 

 

♥

 

 

 

En såå fin dag er straks over. Da sola holdt på å gå ned, tok jeg en runde med fotoapparatet.

 

 

 

 

 

Dagen ble helt fri for travle bevegelser, jeg vaska klær og fikk hengt opp i sol og vind.

 

Fant et arsenal av frøposer som ble planta, ikke posene da.

Håper bare ikke de var for gamle, frøa i posene.

 

Jeg kjenner sola i kinnene i kveld, for jeg fikk også sittet i solstolen.

Jeg fikk lest.

Det jeg las fikk synke dypt ned i meg, som frø lagt i jord.

Inn i mellom måtte jeg bare tenke. Orda jeg las spira.

Mens fuglene kvitra og sang.

 

Tenkte å dra fram plenklipperen også, men fant ut at den kunne vente. Det passa ikke å laga slik støy.

 

Da sola holdt på svinne bak fjellet, mens gjøken gol og lyset var fantastisk, sprang jeg barføtt i gresset for å fange motiv.

 

Så her kommer et knippe bilder av sommer og lys.

 

Trær i motlys er en slik glede. 

 

Også sol som siles mellom trestammene. 

 

 

Den gamle benken har ikke fått stellet den fortjente, men syrinen er nå i fullt flor og overdøver en gammel benk.

 

 

En tur opp for å hilse på epletreet. Blomstene hadde folla seg ut siden sist jeg var oppom. Det stakkars treet ble nesten flau over, tror jeg, alle knipsa.

Her er et lite utvalg.

 

 

 

Så var sola klar til å forsvinne bak fjellet, skyggene hadde blitt lange.

 

 

Inn igjen ble det med en bukett syrin som jeg ser på inn i mellom jeg skriver.

 

 

 Takk for en nydelig dag full av harmoni og sommer. 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

En fri og frank dag på en fredag. Mens verdens vakreste sommer pågår. 

 

 

 

Ennå vet jeg ikke hva dagen skal brukes til.

Men jeg skal innta alt som vakkert er.

Ikke tenke en tung tanke.

 

Jeg skal sprade barføtt i gresset og kanskje så noen frø.

 

– Jeg har lyst til å gi meg fri, sa jeg til moren min i går.

– Slippe meg fram som den jeg er.

 

Ikke alt det der som en tvinger seg i gjennom.

Kjenne at en puster fritt.

Kan ikke folk bare slappe av og være den de er, uten å trykke andre ned.

 

Kan vi ikke bare være snille med hverandre?

 

I dag skal jeg i hvert fall være snill mot meg sjøl.

Det håper jeg du, akkurat du som er så spesiell at du fikk bli deg, også er.

 

 

 

 

♥