Vil kanskje si at dette nyåret har sine små overraskelser i ermet. Men for å fortsette … en får ta det på strak arm.

 

 

 

 

Første arbeidsdag etter jul vil jeg påstå var tung i sessen.

Problemer med data’n, tenk, når jeg skulle opprette en mappe klappa alt sammen og jeg var plutselig tilbake til skrivebordet.

Men oppdaga at den nye IT-fyren som har starta, var hjelpsomheten sjøl.

Det er så godt å møte slike.

Senere kom han forbi da jeg skulle bære noen store esker som var ankommet, inn på kontoret, og han ga en hjelpende hånd der også.

Godt at noe er positivt i en utfordrende verden.

 

 

Noen hadde fått beskjed om hjemmekontor og andre var på huset.

 

Dagen var ikke riktig effektiv.

Men hva kan en forvente av første dagen i et nytt år.

Timeplana som ble dobbeltbooka ved første avtale, det ville rett og slett ikke legger seg til.

 

 

Avtalen var at jeg skulle inn til mor etterpå og mens jeg er der får jeg beskjed.

 

Beskjeden man ikke ønsker.

 

Jeg hadde laga mat, vi skulle spise sammen og mens vi spiser plinger meldinga inn.

-Om at jeg hadde vært sammen med en person som hadde fått påvist…ja du skjønner.

 

 

Like etter kommer hjemmesykepleien innom mor, og jeg forteller hva jeg nettopp har fått å vite.

For det første føles det som en merkelig situasjon, skulle jeg løpe ut, hvordan forholde seg…

Senere i kveld har jeg fått vite at de vil kle seg i fullt mundur i morgen når de kommer til mor.

 

 

Jeg må bestille test til fredag, ikke før, for da kan det påvises om jeg er smitta.

Himmel, for et styr.

Håper så klart den testen skal være negativ.

Og i hvert fall ikke mor har blitt smitta av noe.

 

Jeg føler man bedriver en form for skyggeboksing, men en vet ikke hvor skyggen er.

 

 

Men det måtte så klart skje, at en kom for nærme…

 

 

Får håpe personen som hadde fått smitten tåler dette godt.

Jeg holdt avstand, og sannsynlig er risikoen liten.

Kom over en utregningsmodell der det ble tatt høyde for aktivitet, kvadratmeter og mengde mennesker.

Den regnet ut at det var 2% sjanse på å bli smitta i situasjonen jeg hadde vært i.

 

 

 

 

I morgen blir det hjemmekontor.

 

 

Og jeg må lete videre etter det vakre landskapet med den brede elven som rant rolig gjennom landskapet.

 

Så krysser jeg fingrene for at jeg ikke har utsatt noen for noe som vil være uheldig.

 

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Mitt umiddelbare svar er “nei”. Tror jeg har svart det i mitt indre i flere år.

 

 

 

 

For en kan hver dag i året-.

Hver enda dag kan en lage seg forsetter, ikke bare når året bikker over til et nytt årstall.

Snu på måter å leve på og legge opp en ny plan, om en vil.

 

Likevel, i år, i år har jeg laget meg ett.

Bare dette ene.

Ikke massivt og ikke langt.

Bare fem grader…

 

 

 

Jeg skal gjøre en forandring, en vridning på livet mitt på slik omtrent fem grader.

Ikke så mye akkurat nå…men fram i tid kan det utgjøre en forskjell.

 

Jeg hørte på en podkast av Sondre Risholm Liverød, han er psykolog og har mye å formidle for den som liker psykologi.

Han fortalte at ved å gjøre en liten vridning på livet sitt nå, kan utgjøre en stor forskjell fram i tid.

Om et fly har en feilmargin på noen grader på en langdistanseflygning vil det utgjøre stor forskjell, flyet vil ikke lande der det skulle. Så fly bør holde seg til den graden det skal, men mennesker kan foreta endringer og gjør det. Endringen bør utgjøre en positiv forskjell over tid.

 

Så jeg har bestemt meg en gradering, en liten gradering i livet mitt.

Den er enkel og den er vanskelig.

Så regner med at jeg må jobbe med den, ha den i fokus hver dag og jeg tror jeg vil lykkes.

 

 

I praksis betyr forsettet mitt at jeg skal legge meg i “rett tid”.

Jeg kan ha ekstremt utfordring med å legge meg. Paradoksalt er det vanskeligere desto trøttere jeg er. Jeg kan finne på alt mulig, nett, tv, bare for å bli underholdt og for å slippe og endre posisjon.

Reise seg for å gå å legge meg blir en umulighet.

 

Akkurat som startsmotoren ikke virker til å få meg til å virke.

Nå skal startsmotoren trimmes.

 

 

 

Jeg skal bare legge meg tidligere og helst til samme tid de aller fleste kvelder.

Det er mitt forsett, min plan.

Og jeg tror på den.

 

 

Har du laget deg nyttårsforsett?

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Dagen er likt med dagene i fjor, plutselig er den over.

 

 

 

 

 

I og meg jeg hadde satt meg på fri i dag, trodde jeg at mye skulle rekkes.

Slikt som en årsgjennomgang av 2021.

 

Men det viste seg det ikke var i dag.

Ikke rakk jeg all vaskinga jeg så for meg, men det som er så bra; det kommer haugvis av nye dager.

Og jeg har vasket flere vaskemaskiner, fire for å være presis.

 

 

Jeg har også endelig hatt tid til å dvele litt her inne, lest en del, om ikke alle jeg har ønsket.

Svart har jeg også.

Muligens er jeg fryktelig treig, men jeg rekker ikke så mange.

Men jeg leser ordentlig de jeg leser.

 

 

Nå plinga mobilen, den sa “leggetid”. Og det tror jeg jeg skal høre etter.

 

Tror sovebehovet mitt er rimelig stort.

Har sovna flere ganger i løpet av dagen.

Egentlig skulle jeg tatt ut en ferieuka nå.

 

I morgen er det jobb.

 

 

Natti natt, drøm de aller beste drømmene.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

Andre dag i et nytt år, vi er i gang … på en måte.

 

 

 

 

Jeg sier det så tydelig som jeg kan, her jeg sitter plutselig alene.

Dette året vil jeg ha som en bred elv som renner sakte gjennom nydelig landskap.

 

 

Nå har alle dratt, et billass med unge mennesker fløytet mange glade tuttut da de forsvant tilbake til sine liv.

Litt omtumlet sitter jeg her, etter en intens, drøy uke med mat, mennesker og liv.

 

 

Livet har langt fra vært fra stille.

 

 

 

Og i dag braka dagen løs som den andre i dette nye året.

 

 

I gårkveld prøver jeg å ringe mor, uten å nå fram.

Lillesøsteren min hadde dratt fra henne klokka to og alt hadde vært greit. Sannsynlig hadde telefonen hennes lada ut og da greier hun ikke slå den på.

I dag var lillesøster mer bekymra, da hun tar kontakt med meg.

 

Jeg tenker å kjøre en tur til mor, men er parkert inn og sjåføren, sammen med resten av følget, hadde en lengre kveld enn meg i går.

Tenkte alle kunne få våkne av seg sjøl.

 

 

Sender melding til mors nabo, spør om de kan stikke oppom henne og sjekke telefonen hennes.

Etter en liten stund ringer naboen tilbake og forteller hun ikke fikk kontakt.

Hun hadde stått og ringt på døra i ti minutter og hadde blitt redd for at noe hadde skjedd, for mor så hun ikke noe til.

 

Da var det en ting å gjøre, å aksjonere.

 

Jeg banker på døra til de sovende og forklarer at jeg må ut å kjøre.

 

Litt omtumla kom de seg opp og mellomste kom ut fra rommet sitt og sa hun vil være med meg.

 

Jeg får ring hjemmetjenesten, de var også et stykke i fra, men skulle dra dit så snart de fikk det til.

 

Vi kommer oss ut i bilen, det er speilblankt.

Jeg får snudd bilen i riktig retning, men på tur ned til hovedveien begynner den å skli – slik ut av kontroll.

Ingen vits i bremsene, vi rutsjer avgårde.

 

Vi kan ikke bare seile ut på fylkesveien, kommer det bil da vil det være fatalt.

 

Så jeg trekke i brekket og bilen gjør akkurat det den bruker når en gjør slikt. Den går i rundt, sidelengs seiler vi inn i snøkanten i oppkjørselen.

Og er det det noen gang det har vært mer upassende, så var det i dag.

Ut for å se som vi greier å få den løs, men hjula bare slurer.

Yngste og kjæresten kommer for å assistere, uten at det hjelper.

 

 

Det blir prøvd forskjellig, opp og ned etter både det ene og det andre for å seile ned igjen, på føttene.

Alt fra salt til skinnfell ble prøvd, liketil vedskier.

Det som fungerte best var sand, logisk nok, endelig fikk vi rugga bilen i bevegelse og ut av snøen.

 

 

Fikk melding om at det var beordra sandstrøing helt opp til mor, så da vi endelig var framme kom vi oss både opp og helt fram til ytterdøra hennes.

Tenkte det var bra om vi måtte ha ambulanse, da jeg låste meg inn redd for hva vi kunne finne.

Jeg hadde bedt de andre om å krysse fingrene for at dette gikk bra.

 

Jeg løper inn på stua.

 

Der er det godt og varmt og i stolen sin satt mor.

Hun smilte strålende da hun så hvem som kommer ramlende inn døra. Mellomste, yngste, kjæresten hennes og meg.

 

Hun hadde sett på tv’n og ikke hørt noe til ringerklokka.

 

Hun hadde sett naboen beordre sandstrøing på veien, men ikke ante hun at det for henne det ble strødd.

Ja, og telefonen var utlada.

Det vil si, hun hadde lada den opp, men å skru den på lå utenfor hennes kompetanse.

 

Så der og da fikk hun et utførlig kurs i å skru på telefonen fra mellomste, det ble både tegna og skrevet oppskrift.

Til og med en gjennomgang på hvordan fotoapparatet på mobilen virker, ble det plass til.

 

Og så ble det kaffe, twist, engelsk konfekt og småbrød til frokost.

Alt endte altså godt.

 

Alle fikk så klart beskjed om ståa og at alarmen var over.

 

 

 

Men i kveld, etter nok en ny omgang med mat før gjengen dro, kjente jeg på lysten til å tutgråte.

Tror det var inntrykka fra dagen som sank ned, og i tillegg var jula  over.

Men jeg gråt ikke, for store jenter gråter ikke…

 

 

Jeg er veldig glad for at det gikk bra med mor, jeg ba om at de som dro tok med seg mat, så klemte vi og jeg vinka mens bilen forsvant tutene og fløytende bortover veien.

 

 

I morgen er vi tilbake til hverdagen.

Det blir også godt.

 

 

Og jeg ønsker meg en rolig fortsettelse, uten dramatikk.

Dramatikken for året håper jeg ble gjort fra seg i dag.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

Det nye året er i gang. Godt nyttår til alle nydelige her inne.

 

 

 

 

Årets første dag er blitt mørk.

Jeg begynte å skrive da Nyttårskonsertene gikk linjert over landet, men det ble et kort forsøk.

Jeg har en gjeng ungdommer sammen med meg og det er riktig så koselig.

I dag har vi hatt ett stor måltid, en buffe med varmt og kaldt. To varianter med laks, kjøttpålegg, silde og alle brødsortene, sammen med en vegansk gryte og kalkun.

 

Litt etterpå blir jeg påmint noe vi glemte i går.

Vi glemte sjampanjen, eller mer korrekt, flaska med musserende.

Ikke så rart.

En halv time før året gikk over til et nytt år fant vi ut vi skulle gjøre noe helt annet.

Vi hadde snakka om det, men jeg trodde  ikke det ble.

Men plutselig var vi i gang med å kle oss.

Så ut i den våte desemberkvelden som skulle gå over januarnatt.

Og der på toppen av en haug ble bålet tent.

 

 

Det var hyggelig. Bare at kroppen min ikke helt syntes det. 

 

 

 

 

Så jeg gikk ned litt før de andre, etter at vi hadde ønsket hverandre godt nytt år og rakettene sprang i det fjerne.

Stua nede var rydda etter middagen.

Her holder vi på å sette oss til.

 

 

Noen av oss havnet nede for å tegne å male.

Så til tross for min egen trøtthet, satte jeg meg også ned.

 

 

Derfor hadde bare noen timer inn i det nye året fått gjort to ting jeg tenker jeg skal.

Jeg fikk meg både en skogstur og fikk tegnet.

 

Så det må jeg si lover bra for 2022.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Romjul, pizza og musikk. Levende lys og varme. Enda er vi i 2021.

 

 

 

Av og til har jeg i senere tid tenkt; jeg skal stoppe å tenke.

La det bli helt stille inni hodet.

Ikke tenke en styrt tanke.

La alt flyte, la alt komme for så å forsvinne.

Ikke tenke på naboen, kjæresten eller kollegaen som sa noe som var dumt.

Eller gjorde noe du ikke likte.

La alt være.

Ikke ta plass.

Om noen velger Frp eller Rødt eller tar å pumper rompa full av silikon, la dem passere.

Bare være der i flyten, la folk være opptatte av akkurat det de er opptatte av uten å bry seg.

 

 

En kunst.

Ikke å bry seg.

 

 

Jeg mener absolutt at en skal bry seg, bry seg om det som er viktig.

Eller arbeide mot der det ikke finnes respekt for andre.

Der man diskriminerer kjønn, legning, rase, alder og andre båser en konstruerer.

 

Ikke pakke folk i bokser.

 

Pakker folk meg i bås kveles jeg.

Jeg husker jeg måtte si til noen en gang at “jeg er ingen du før har møtt”.

 

Slik er vi alle. Vi er ingen noen tror de vet hvem er.

Det å ha åpenhet.

Få lov til å være seg sjøl.

 

En annen gang, i unge år, sa en “jeg gidder ikke bli kjent med henne, fordi hun er så stille”.

Husker jeg tenkte at det var uttaler sitt tap, fordi om et menneske er stille kan det han mye å dele.

Om en gir plass og tid.

En kan miste “gull” om ikke.

Hun som var så stille, hadde store dyp, for jeg ga meg tid og fikk lov til å finne det ut.

 

Jeg vil øve på ikke å tenke.

La verden seile forbi.

Fordi jeg behøver ikke ytre meg.

Sannsynlig er ikke mine meninger så viktige.

Men jeg kan være ett med vinden.

Med lyset.

Jeg kan være.

Jeg er.

 

Og akkurat det er fint på slutten av et nytt år som ble gammelt.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Dette skulle foreviges, tenkte jeg. Og vesle julaftenen var tiden kommet.

 

 

 

 

En av dagene før jul lå en konvolutt i postkassen.

Den var fra BunnyTrash.

Jeg var forberedt for at den ville komme fra dette innlegget.

Et innlegg som gjorde dagen min.

Så lå konvolutt i postkassen.

 

 

Jeg la den til sides, for jeg ville ha tid til å kommentere.

I dag var dagen.

Jeg tok den fram og åpna.

Det første jeg oppdager er at det ikke bare ligger et lodd, men også et håndskrevet kort.

 

 

Jeg leser.

 

Og blir litt slått ut, noe så hyggelig.

At et menneske som jeg aldri har møtt gjør dette, gjør denne handlinga alle disse dagene i desember.

For en jobb, for en innsats.

For et menneske!

 

Orda i kortet synker inn.

For noen fine, hjertevarme ord.

Kjenner øynene mine fylles.

Av glede, av takknemlighet…fylles øynene av tårer.

Jeg er imponert.

At en mann i Drammen tar på jobben med å glede så mange, en innsats både arbeidsmessig og økonomisk.

 

Tusen takk for at du er du, Bunny.

Roger.

Meg har du imponert og gleda langt over det en tror er mulig.

 

 

Så skrapa jeg.

 

 

Og nei, jeg vant ikke.

Men jeg vant.

Jeg vant kjennskap til et vennskap.

Et menneske som evner å gjøre en slik forskjell.  

Tusen takk, BT.

 

Håper jula til deg og dine blir fantastisk.

 

 

♥

 

 

 

 

For en natt, det var godt å våkne og ta fatt på dagen.

 

 

 

 

Jeg har klarert for utbaking av smultringer, så skal et fruktbrød bakes ut og en deig med havergrynskjeks skal kjevles og stekes.

Alle tre deigene har stått over natta.

 

Tror natta viste at jeg har større stress i kroppen enn jeg tror.

For i natt hadde jeg riktig plagsomme drømmer. Sønnen min har en sterk vilje, og i natt ville han så mye som gjorde meg redd, mor mi gikk feil vei og jeg mista henne av synet og under en dørstokk krøp det fram fullt av insekt, noen var veldig store. Noen var mindre og kom i mengder. På arbeidsplassen skjedde mye over hodet mitt som jeg ikke hadde kontroll. Jeg skulle gå opp en trapp som hang ut fra en vegg uten å stå på bakken, da jeg tok tak i den reiv jeg den av.

Og enda var det mer, alt var strev og at jeg ikke strakk til.

 

 

Da er det godt å våkne og vite at det bare var en drøm.

Likevel, jeg er klar over at drømmene sier noe.

 

Utenom at jeg gjerne skulle hatt de neste to dagen hjemme, for det er mye som skulle vært gjort – så gruer jeg meg.

To dager skal ut å kjøre med mor og jeg vet ikke om jeg kommer meg opp til henne.

Tror det skal gå bra i kveld, sjøl om det er kommet et lag med sørpe.

Veien er så bratt at mange ganger om vinteren kommer en seg ikke opp uten firehjulstrekk og det har ikke jeg.

 

Men jeg må bare ta alt etter hvert og hva underbevisstheta mi driver med kan jeg ikke råde over.

Så nå skal jeg gå lystig til verks, kjevle ut deiger i takt med julemusikken.

Fant en julemusikk-kanal på NRK, men kanskje kan det bli mye.

Muligens må jeg finne meg en podkast.

 

Ha en nydelig dag, i dag er det svartsøndag. Fra gammelt var siste søndag før jul en dag en hadde lov til å arbeide i og den ble kalt svartsøndag.

Er det en slik tradisjon der du bor?

 

Bruk dagen til det beste for deg.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

Jeg våkna før vekkerklokka og var trøtt så det holdt. En ny dag var skjenka.

 

 

 

 

 

På grunn av slikt som feiler meg, jobber jeg halv tid.

Nå er jeg i den heldige situasjonen at jeg kan planlegge dagene mine sjøl.

Om ikke er jeg redd jeg har falt mer ut.

Men uansett, slikt er bare spekulasjoner.

 

Ønsket mitt har vært å kunne arbeide mer, både for at en føler på frustrasjon over dette halv-veies greiene og så klart redusert økonomi.

I tillegg er er denne halve tida mi delt opp i små prosenter, så noe skal jeg arbeide tre timer med og noe annet to og en halv time med, i uka.

Den største stillinga mi er på i underkant av to arbeidsdager i uka. De andre som jobber i samme type stilling, og som jeg sammenligner meg meg, jobber alle fulle stillinger. Så denne sammenligninga faller nokså urettferdig ut, men det blir likevel til at jeg sammenligner. 

Men uansett, optimistisk som jeg er, tror jeg at jeg skal klare mer.

Mye mer.

 

Så i dag var tankene mine i full fart på jobb, for jeg skulle både det og det.

Etter en rask hoderegning fant jeg ut at jeg hadde jobba ca. 14 timer av de ordinære 18 timene og tre kvartera jeg disponert. Og i morgen har tre timer som er det eneste jeg må forholde meg med tid og sted, så det betyr at uka har litt under to timer ubrukt.

I tillegg har jeg nesten 30 timer overtid…jaaa, beklager denne lange innledninga, men å kjøre på jobb for litt over en og en halv times jobbing…

Jeg ble hjemme.

 

Tror det var aller lurest.

Jeg krekte meg opp, etter plana.

Visste jeg hadde noen poster på programmet jeg måtte beseire. Uansett jobb eller ikke jobb;

1. søppelbilen kom for å hente matavfall og restavfall. Restavfallet hadde jeg ikke kasta på mange uker, så det begynte å fylles opp. Så dette måtte jeg få tømt, fire uker til neste gang. I matavfallet, som kastes annen hver uke var det muligens to små poser – men tror kanskje jeg bare hadde kasta en. Men greit likevel å ta med seg begge dunkene ned til veien.

2. hente ved borte i fjøset.

 

Heldigvis hadde nesten all snøen regna bort, så nesten ikke is. Jeg kom meg med de mellom 50 og 100 meteren ned til hovedveien rimelig trygt.

Etterpå tok jeg med meg en trillebår bort til fjøset, en litt lengre vei, men mye flatere.

Fikk buksert vedsekkene opp i trillebåra og holdt på å velte alt ned på den våte bakken.

Men jeg fikk heldigvis trillet tilbake uten uhell.

Etter dette var jeg både svett og uvel, hjertet dundra som en dampveivals.

 

Det var da jeg bestemte meg ordentlig.

Nei, i dag skulle dagen være ytterst rolig og makelig.

 

Dette at jeg kan gjøre slik valg er så klart veldig godt.

Når jeg ingen avtaler har, kan ta slike bestemmelser.

Har vurdert hjemmekontor fram mot jul også. Men det er så begrensende å arbeide på en laptop mot å kunne jobbe på to skjermer.

 

Så slik gikk det til.

Ikke en gang apotek og vinmonopol brydde jeg meg om.

Jeg har en sprøyte igjen og jeg må finne ut om andre kjøper inn det vi skal drikke til middagene i jula.

Men konjakk må jeg få kjøpt, om jeg skal lage goro. Men ikke sikkert det blir.

 

Er det ikke bare få dager igjen da?

 

Men hente inn søppeldunkene burde jeg gjøre.

Jeg tok bilde av julerosa som står i vindfanget, på vei ut.

 

Løfta kameraet, bare for å konstantere at jeg på huske å vaske speilet.

 

 

Det var ikke så mørkt ute som det så ut da jeg var inne. I treet lyste julelysa.

 

 

Oppdaga at månen var kommet opp. Den er nesten full, eller er den full… 

 

 

Det må sjekkes-.

 

 

Det viser seg at det er noen dager igjen.

Faktisk nå til søndag.

Månen facsinerer, måtte ta et nytt bilde av den da jeg var kommet ned til hovedveien.

 

 

Den ser ganske rund ut, syns ikke du også det?

 

Men jeg fikk henta søppeldunkene.

De hadde blåst over ende.

Helt inntil veien lå de.

Så bra jeg fikk dratt de opp igjen.

 

 

Og den lille turen ut gjorde godt.

Fant en flakse som hang igjen i et tre etter tapping av sevje.

Den får være et tegn på at etter jul blir det vår.

 

 

Etter vinter-, den må nok bli ferdig først.

 

 

♥

 

 

 

 

Her sitter jeg med en stor kopp gløgg. Det føles fortjent.

 

 

 

 

Ute regner og blåser det, etter uker med snø og kulde.

Fikk nesten vår-følelse. Nå er det en uke igjen. Så den følelsen passer.

Er kommet hjem, etter en intens dag.

Jeg konsa skikkelig på jobb, fikk tatt flere telefoner, skrevet og skrevet ut.

Fikk undersøkt priser på fotoutstyr, jeg fikk undersøkt veien til dit jeg skulle hente til-og-fra-korta.

En går ut av samarbeidet og skulle få gave.

Jeg har mekka korta, hadde en liten spørreundersøkelse over forslaga.

Tok det designet som de flest likte.

I dag fikk folk gaver med spesiell-designa kort.

 

Men jeg fikk også gjort en avstikker og kjøpt kveiteskiver og lutefisk til jul.

Vi er så heldig å ha en fiskeprodusent i kommunen, dit tar jeg alltid turen før jul.

 

Det ble hektisk før møtet som starta klokka tre.

Jeg rakk også å kjøpe inn julebrød og smøre på, sammen med koke gløgg og kaffe.

Var ikke ferdig før halv åtte i kveld.

 

Så nå sitter jeg i stolen jeg satt i til morgenen også.

 

Da jeg skulle poste innlegget her. Som det bare var prakk med.

 

I morges fikk jeg ikke lagt inn bilder, så til slutt ga jeg opp og skulle bare poste.

Da forsvant hele innlegget, det viste seg at linken ikke virka lengre.

Innlegget ble skrevet søndagskvelden.  

 

 

Jeg satt her i stolen da også.

I ovnen stekte lussekatter, en brøddeig sto til heving og mølsgrøten småkoka på plata.

 

Du ser for deg situasjonen.

 

Skulle sette inn den andre brettet med lussekatter.

Da, DA skjer det.

 

Lyset går!

 

Jeg tenkte at det der lyset måtte bare komme tilbake.

Fort.

Det gjorde det ikke.

Det kom som ett blink.

 

Jeg fikk tent talglys.

Hvor lang tid og hvor mange blink, skal jeg ikke prøve å gjette.

Men dette varte lenge og det var mange glimt.

 

 

Da lyset endelig kom tilbake, fikk jeg stekt det andre brettet med lussekatter.

Det første tok jeg med til mor i går, og det var dessverre nokså tørt.

Bollen med brøddeig satte jeg like godt inn i kjøleskapet.

Nå er den tatt ut.

Regner med at gjæringa er våkna greit til livet i morgen.

Så da får jeg steike brøda.

Kommer i mål, til tross for dyktig mange forviklinger.

 

Litt ironisk kan jeg avslutningsvis skrive at det har sikkert vært kjedelig om alt gikk på skinner.

Så jeg slipper kjedsomhet.

 

 

 

Ønsker deg en kjedelig og fin dag i morgen.

Jeg har lyst på en jeg også.

 

 

♥