Er det fredag den 13.? Fra et tidspunkt skar alt seg. 

Av en eller annen grunn syns jeg det er en slags humor i slikt.

Når alt tryner.

Litt slik slapstick.

Uten at en faller på ordentlig.

Første delen av dagen gikk fint.

Hadde noen gode samtaler og fikk gjort det jeg skulle.

Men hadde lett for å skli i tankene.

Til slutt fikk jeg henta en lyre som datteren min gikk av med seieren i en budrunde. Mellomste ønsker seg masse instrument.

Hun som solgte bodde i nærheten der jeg var.

Så langt var alt bra.

Glad for at jeg var på hjemvei en fredagskveld.

Hadde sagt jeg kom oppom mor på returen. Svinger av ved rundkjøringen i hennes retning.

Hører lyden av tv’n da jeg kommer inn, hun ser mye på tv.

Oppe i gangen reagerer jeg litt på at inneskoene står fint parkert.

Dørene står åpne, men inga mor.

På kjøkkenbordet ligger en konvolutt, bak på den står det at hun er hos broren.

Men hvordan hadde hun greidd å komme seg dit?

Han bor for langt unna til at mor greier å gå dit.

Jeg ramler ned i stolen foran tv’n og blir sittende apatisk å se på at Nrk sykler.

Har sittet der en stund da jeg finner ut at jeg må ringe.

Forrige uke ble det foreslått at vi skulle møtes der sammen med mor, og det var det som hadde skjedd, bare at jeg var falt ut av plana.

Sikkert en hendelig hending, ting hadde sikkert skjedd fortløpende.

Så tok det ikke personlig. Men hun som hadde foreslått det tror jeg følte det litt ekkelt.

Var på dette tidspunktet alt for sliten til å være mer sosial.

Fikk kjørt opp mor og satt litt sammen med henne før jeg satte meg i bilen igjen.

Skulle innom butikken, måtte sjekke opp hva som sto på kontoen først.

Bank-appen jeg har hatt fungerer ikke lengre og muligens er mobilen for gammel til at den nye løsninge banken har lagt ut kan brukes.

Så for å sjekke måtte jeg logge inn uten app.

Da oppdager jeg at det har skjedd feil med siste lønnsutbetling, bare halve lønna var overført.

Jeg står utenfor en Coop butikk og kan bruke Coopay.

Husker at jeg ikke fikk brukt appen sist, så sjekker den opp først.

Det viser seg den ikke er i funksjon.

Og det er nå jeg oppdager at omslaget på mobilen med bankkort ikke er å finne.

Borte, borte.

Jeg leiter og leiter.

I sekken, på golvet, i bilens forskjellige oppbevaringer.

Om igjen og om igjen går jeg gjennom alt…

Har jeg kunna lagt omslaget fra meg da jeg var ute på museet?

Da jeg var inne hos mor?

Finner ut at jeg må laste opp appen til Coop på nytt.

Koden jeg har notert får jeg feilmelding på.

Ber om ny kode, men det bare roter seg til.

Hvor mange ganger jeg tenkte at jeg bare ga opp alt for å kjøre hjem uten å handle…

Det var mer enn en gang, for å si det slik.

Sto jeg der en halv time, kanskje ble det en time.

Jeg vet ikke.

Og plutselig, akkurat som når skydekket åpner seg for å slippe solen igjennom…

Omtrentlig samtidig får jeg Coop-appen til å virke og finner omslaget til mobilen.

Himmelen er igjen blå.

Tror jeg omtrentlig snubla inn på butikken, krokete i knærne og med et lidende ansiktsuttrykk.

Og jeg greidde å bare kjøpe bare en usunn ting; cashew-nøtter.

Så langt etter m-sjokoladen, men tenkte at nei, nei, nei…ikke sukker.

Kjøpte en melon da.

Og en mango.

Var det godt å være heim?

Det kan jeg skrive under på.

Det var fantastisk.

Helt fantefantafullefenomenalistisk.

Og så er det nesten noe komisk i det, når det blir så mykje tull på en gang.

Etterpå.

♥

Ny morgen, det vi si ny dag. Jeg blir pepra med inntrykk.

Prøver å lage meg en rolig start på dagen.

Ute regner det.

Litt kaldere.

Tok inn klær som var vaska i går, de var fuktige til tross for at de sto under tak.

Nyheter og Reiseradioen triller ut av høytaleren.

På nyhetene snakkes om sult, krig og rasfare.

Reiseradioen snakker om sommerferie som ligner på 60-tallet.

Inn ramler meldinger både på messager og teams.

Privat og jobb.

Det er 13. juli og jeg har ikke funnet bremsene…

I går, etter jobb, ville jeg så mye.

Ut i skogen, ned til sjøen, plante jordbær, dekke til ripsbær – men da jeg sto mellom trærne for å henge opp en vask, kjente jeg meg så trøtt og sliten.

Det er sikkert tordenværet som kom rullende, tenkte jeg.

Himmelen var svart og jeg var utslått.

Senere oppdaga jeg at, jo da, det prikka i kroppen og temperaturen var igjen for høy.

Kanskje er det slik, kanskje hadde den irriterende legen rett.

Revmatismen-.

Oppdaga at jeg nesten ikke greidde å holde i en penn i går, det var vondt å skrive.

Nå er begge anklene mine også vonde, det var nok likevel ikke rota jeg ramla igjennom – det var da det starta, eller like etterpå med den ene ankelen.

At anklene er angrepet er nytt.

Noe skal det være.

Jeg klager ikke.

Om en tenker ut fra et friskt ståsted er det irriterende, men det er så mye som er verre.

Så mye verre.

Jeg ønsker bare ikke å ha dette presset på meg.

Nå står jeg foran en helg, ikke først, men neste… da er en ny kraftanstrengelse.

Akkurat nå, når jeg har det slik, burde jeg ikke hatt dette presset på meg. Jeg burde ha pleiet meg, levd i balanse.

Jeg har begynt på igjen, så vidt, med de Tibetanske ritene.

Hadde noen dager med tre repetisjoner, i går gikk jeg opp til fem.

Tenker på om jeg burde fasta, kanskje det har hjulpet på å få bort betennelsene som jeg kjenner på om dagen.

Må kanskje google for å se om jeg finner råd.

Har du erfaring, send meg gjerne noen ord.

Er til og fra, ser at dagen er godt i gang.

Jeg må avslutte skrivinga mi, finne et bilde… og det er ikke alltid like lett.

Superduper dag til deg som las akkurat dette nå. 

♥

Bussen, bilen og tiden. Om sommeren kan det føre til utfordringer.

Mellomste har vært her noen dager som bikka over helg.

Veldig fint og koselig.

I går hadde vi en skikkelig rolig dag, vil kalle den omtrentlig lat.

Jeg fikk dratt i gang plenklipperen og slått ned noe gress før regnet hølja ned.

Da vi skulle spise middag fant vi ut at vi dro til nabokommunen og kjøpte oss pizza.

Det ble også en softis etterpå.

Hun skulle reise med buss i dag tidlig, men så fikk hun en telefon som det var bra hun brukte tid på og det bikka natt.

Sa jeg kunne kjøre henne til en buss som gikk midt på dagen i dag.

Slik sov vi til vi våkna.

Etter jeg ble syk for en tid tilbake, er jeg ikke kommet i gang med noen form for trening.

Men i dag ble jeg med da hun tok de Tibetanske ritene.

Jeg har gått ned til tre repetisjoner, hun var oppe i 13 i dag.

Var forresten med på lørdag også.

Da vi satte oss i bilen hadde vi greit med tid.

Men det er sommer -.

Og det er helt greit at folk velger å kjøre i 60 i 80 sone. Men når det er svingete bør de som vi kjøre rolig slippe forbi køa som danner seg bak.

Nå var jeg den fjerde bilen bakerst i køa og skulle nå en buss.

Nesten tre mil kjøring i et veldig sedat tempo hadde jeg ikke tatt høyde for.

Jeg kom meg endelig forbi bilen foran meg, så enda en bil og til slutt greidde jeg å passere alle.

Det var ikke tid til å kjøre bort til busstasjonen, men kjørte til en holdeplass lengre fram og slik rakk hun bussen hun skulle ta.

Men jeg har ønska at de som vil kjøre rolig også har vist hensyn med inn i mellom slippe køen som danner seg bak forbi.

Etterpå tok jeg meg en tur innom felleskjøpet, fikk kjøpt netting over bærbuskene og mer jord.

Ellers var jeg lat i dag også.

Skulle egentlig jobbe, men i morgen…

Fikk i kveldinga tatt handletur for mor.

Og i kveld tok jeg på meg raske føtter og gikk!

Det ble noen skritt…

Ett av mine nye mål, få opp pulsen.

Så dette var denne dagen.

Har du hatt en fin dag?

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg orker ikke sutre. Jeg virkelig orker det ikke. 

Jeg er oppe til lunsj, må bare si den ble helt nydelig.

Laga meg bananpannekaker, før helga kjøpte jeg noe som het Hawaiskinke, så la på det sammen med majones.

Det smaker enormt godt.

Får håpe energien poper opp etterpå.

Jeg våkna etter fem timer søvn.

La meg med 38 grader i kroppen. Kom hjem fra mor og gikk rett til sengs.

I dag ringte jeg lege, kan ikke gå slik å hangle.

Arrangementet i helga er på gli.

Kanskje det er det som gjør meg syk -.

Skjønner ikke at ting jeg syns er så artig kan bli et så stort fjell av utfordring.

Og hodet mitt som spacer ut.

Tror jeg ønsker ferie fra meg sjøl.

Men må fortelle hva jeg gjorde på lørdagen, noe jeg har lyst til lenge.

Oppdaga jeg hadde melk som holdt på å gå ut.

Jeg slo melka i en kasserolle sammen med litt salt, behøvde ikke ta opp i edikk for å få melka til å skille seg. Silte massen og stappa den i en kopp og satte i kjøleskapet.

Simsalabim; ferskost.

Mysen tok jeg vare på og laga boller.

Har noe igjen som skal bli til brød.

Men takket være denne lite samarbeidsvillige kroppen min, skjer ingen ting i full fart.

Nå har jeg prøvd det og osten smakte godt.

Så dette skal prøves mer.

Dette er et ledd i både å ikke kaste noe, men også lage alt fra bunnen.

Slikt som dette er så artig.

Mat, mat, mat…

Helse og mat.

Akkurat nå skal jeg ikke skryte av helsa mi.

Strak skal jeg skru hodet mitt på plass, prøve å samle det godt og sette på bryteren med fokus i håp om at det må hjelpe. 

♥

Jeg skal skrive et veldig seriøst innlegg samtidig som jeg lytter inn i meg sjøl.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

– Har du skrevet deg bucket-liste noen gang, det er mellomste som spør.

Jeg har nok aldri gjort det, og kommer sannsynlig heller ikke til å gjøre det.

– Har du, spør jeg.

Hun svarte at hun hadde gjort det som yngre.

Og det er kanskje det jeg tenker, at en gjør slikt når en er yngre.

Men jeg har hatt sterke ønsker.

Husker da jeg våkna etter en natt, med en drøm friskt i minnet.

Ser for meg interiøret der jeg bodde når jeg tenker på drømmen, jeg befinner meg i turkist vann og en dykker som svømmer oppover i vannet.

Det ga meg en intens lyst til å dykke.

Til å ta sertifikat.

Et par år senere, jeg var flytta til Oslo, meldte jeg meg på dykkerkurs.

Husker første sjødykket fra Dyna fyr. Jeg svømte nedover og så ingen ting foran meg, før jeg duska mot bunnen.

Det ble ikke så mange dykk. Økonomien som student var ikke slik at jeg kunne kjøpe meg drakt.

Jeg hadde også den intense drømmen om å komme inn på utdanninga jeg kom inn på, og hva den skulle føre til.

Husker ennå glimt fra opptaksprøven, tegningene jeg måtte sende.

I starten var drømmen å flytte videre til en motehovedstad, men etter å ha vært der noen ganger på besøk gikk drømmen over.

Jeg jobba med klær i noen år, men tror nok ikke jeg tok meg sjøl og det jeg gjorde seriøst nok.

Fikk til en motevisning og det var fantastisk følelse å stå å slippe inn modell etter modell.

Nå var jeg aldri supervenner med symaskina og ingen god håndverker.

Det var det kreative, det å skape.

Tror nok at det at jeg ikke tok meg sjøl nok på alvor og forståelse av tid, gjorde at alt forsvann lett i den turbulensen som oppsto rundt å skape et familieliv.  

For på kort tid hadde jeg flytta, gifta meg, ingen jobb og mista barn. I tillegg mista han jeg gifta meg med sin jobb.

Man blir slik passe satt ut, ikke minst følelsesmessig.

Og underveis i åra som kom ble ikke jeg den som ble viktigst. For da barna kom ble de som betydde. De gikk foran alt.

Det var stor arbeidsledighet oppover på 90-tallet, så det å få seg jobb var ikke enkelt – men fikk oppleve samfunnets løsning på denne økonomiske opprettelsen. Noe som gjorde at jeg krympa, fikk på en måte en knekk. Kan i dag si at det var utnyttelse av mennesker i vanskelige situasjoner. Der arbeidsgivere fikk tilgang på billig arbeidskraft. Og holdninga til dem som ikke havna i dette uføret var at det var ‘annenrangs’ mennesker som hadde havna i arbeidsledighet, «de som ikke ville».

Det var ikke godt å oppleve disse holdningene, jeg hadde alltid villet. Stått på.

Så gjorde det i den situasjonen her også og fikk tilbud om en prosjektstilling, men på det tidspunktet var jeg på nytt blitt gravid. Med prevensjon.

Livet fortsatte med sine utfordringer og barna var det aller viktigst. De skulle ha det bra.

Da eldstemann begynte å bli vel nysgjerrig på verden i rundt seg ble det flytting fra byen. Senere viste det seg at syndrom var en del av bildet. Prøvde å unngå stigmatisering, men opplevde at både jeg sjøl og omverda hadde for liten kunnskap. Og så kom noen skikkelige turbulente år, der en så at alt kunne gå riktig gale. Der jeg også skjønte at jeg måtte avslutte ekteskapet. Og det er ikke et lett valg.

Til slutt valget med å flytta hit jeg gjorde, der jeg måtte leve i veldig stor usikkerhet. Hvordan dette kom til å gå.

Noen bucket-liste var det ikke plass til. Hadde nok med å løse det som livet bød fram.

Det handla fortsatt ikke om meg.

Og jeg hadde jobb. En jobb jeg egentlig ikke hadde bakgrunn for. 

Hodet mitt begynte å stoppe og fungere.

Å huske.

Ta med seg lærdom.

Og så begynte helsa å svikte.

I dag, med voksne barn der de som ble født til livet, lever, ser jeg det.

Jeg har laget meg for liten plass i mitt eget liv.

For hva er det jeg vil, ikke som ‘dette må jeg oppleve før jeg dør’.

Jo, jeg har et ønske å komme meg opp på toppen av Gudfjelløya, som var en samisk offerplass.

Men hva jeg vil, hva jeg har lyst til…

Det er så grundig avlært etter disse åra.

– Kan du ikke sette opp en liste da, du må gjøre det, sier mellomst.

Jo, jeg kan prøve.

For hva er det jeg vil ut fra det rommet jeg har til rådighet.

Hva er viktig for meg?

Fortsatt har jeg ansvar for andre.

Men hva ønsker jeg og hva vil være godt for meg i mitt liv.

Så jeg lover, men hvordan vil lista mi se ut, tro.

Den må bli slik omtrentlig:

• Tid til å skrive mer
• Tegne
• Male
• Øke den fysiske aktiviteten
• Meditere
• Besøke Gudfjelløya
• Bruke naturen mer
• Bli mer sosial

Så jeg fikk satt den opp, etter et dypdykk uten oksygen, i fortida.

Alle har vi hatt våre liv.

Noen verre, noen virkelig ille.

Mitt liv har kostet, men er likevel en solskinsreise på mange måter.

Men jeg bør kjenne på hva jeg vil. For akkurat det er viktig. Både for et godt liv for meg sjøl og for å gi andre det jeg kan gi.

Er du flink til å gjøre det som er godt for deg?

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Akk og akk, så var det en grunn. Grunn til at kroppen ikke var samarbeidsvillig.

I går lå jeg under dyna i hele dag.

Feber over 39, så det var best å sove.

Nå syns jeg det var veldig kort tid siden sist temperaturen gikk opp.

Det er i alle fall kjedelig.

I dag skulle jeg være med på en generalforsamling for mor, i morgen er det festivitas rundt åpning av et museum.

Men hva kan en gjøre, jeg er i et tomrom.

Et fryktelig kjedelig tomrom.

– Du har bada for mye, det er mor som sier de bevingede ord.

Det var en grunn til stivhet i kroppen, som jeg skrev om på tirsdag.

Ute skinner sola ertende.

Blir nok ikke noen badetur på meg.

Men jeg har stabla meg opp i en stol inne.

Spekulerer på om jeg skal lage meg mat, men har ikke lyst på noe.

I går spiste jeg en halv brødskive.

I motsetning til i går er jeg litt sulten. Så må nok dikte meg noe mat.

Det er alltid kjedelig å bli syk.

Å bli syk mens sommeren er akkurat slik en sommer skal være er neste mer enn kjedelig.

Så er lei, lei, lei.

♥

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når gudene gir en gaver er det bare å ta imot. Ta imot med vidåpne armer.

– Jeg har ikke opplevd en slik sommer, det er moren min som sier det.

Hun fyller 91 år om en måned og noen dager.

Tenk, dag etter dag med sol og bedre og bedre temperaturer.

I dag viste gradestokken 25 grader.

I morgen er det meldt 30, hallo, vi er på Nordmøre…

Jeg starta dagen med jobb, fikk plasser det jeg skulle ta med utover i bilen.

Det første som møter meg er spørsmål om hvor egga er.

Jeg har handla inn til vafler.

Etter hvert går fadesen opp for meg, da jeg ser på kassalappen står ingen egg oppført.

Og jeg tenker på butikken jeg var innom etterpå, som hadde en stor plakat av egg ved inngangen. Og i går, da jeg legger egga jeg har handla til meg sjøl i feil pose.

Men i hodet mitt har jeg kjøpt egg til museet.

Heldigvis finnes naboer med egg og noen timer etter åpner en butikk.

Så det ble vafler.

Jeg fikk rydda opp inne i fiskerhjemmet, der ting sto i uorden.

Senere er jeg nede ved bryggen, men ennå var det kommet lite mennesker.

Så fikk ikke tatt bilder av forhåpentligvis glade barn.

Aktiviteten var retta mot de yngste.

Nå skulle jeg ikke jobbe så lenge i dag, oppdraget mitt var å rydde opp i fiskerheimen og være støtte for sommerhjelpen i starten.

Alt gikk fint, sjøl om det var litt unødvendig med de egga.

Jeg hadde avtalt å komme innover til mellomste søster, hun og mannen var i ferieleiligheta si.

Der disker mellomste søster opp med middag, det var ikke forventa – men godt var det.

Før kaffeen drar vi ned på flytebrygga.

Først var dette en butikk, ferdig i 1947.

Som lita gikk jeg dit med handleliste og handla over disk, varene ble skrevet opp i en bok.

Jeg var aldri med da far betalte, så husker jeg spekulerte på akkurat dette, hvordan det foregikk.

Butikken solgte ikke tyggis, akkurat det syntes jeg var dumt.

Det var butikk fram til 2009 slik omtrentlig, mi mellomste hadde sommerjobb der de to første åra etter vi flytta hit til kommunen jeg bor i. Da var det blitt kassa-apparat for lengst og butikken hadde skifta eier flere ganger.

Etterpå ble bygget omgjort til pub og marina hadde vært en stund før det.

En populær havn, den var lun og man kunne få kjøpt seg mat.

Det ble også bygd flere leiligheter.

For et par år siden ble puben nedlagt, i dag er det kontorer.

Marinaen er ikke så mye brukt lengre. Det brukte være fullt belegg, nå lå bare noen få båter der.

Mor følger med, hvordan døtrene hennes klarer seg…

Og vi, vi har det helt superdupert.

Først hopper vi uti like ved stigen innerst inne på anlegget.

Jeg er vant til å vea uti sjøen hjemme hos meg sjøl. Men følte ikke jeg tok meg vann over hodet, sjøl om vannet skylte over meg da jeg stupte uti.

Det som overraska meg var hvor tung jeg var i sessen da jeg skulle dra meg opp leideren.

Etterpå vandra vi utover til ytterst ut på flytebrygga.

Mannen til søsteren min oppfordrer oss til å hoppe uti og svømme om kapp inn til dit vi hoppa ut først.

Vi lystra og hoppa uti, men kappsvømminga fikk bare være.

Her dupper vi innover.

Etter jeg er hjem hos meg sjøl ble det en liten stund i sol i stol på terrassen.

Så ble det de Tibetanske ritene, som jeg ikke rakk før jeg dro på jobb.

Det er så godt å oppleve slike fantastiske temperaturer.

I morgen tenker jeg å ta nesten fri, men skal være med i morgenmøtet.

Ellers blir dette en travel uke, mye som må lande.

Verandadøren står oppe, det blir nok ikke tropenatt likevel for temperaturen er nå på 19 grader.

Og det er like greit.

Bedre å sove da.

♥

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Søndag og på tur… Nei, ikke slik tur. Skal jobbe noen timer.

Dagene skynder seg forbi.

Og været er upåklagelig.

I går traska ned til sjøen igjen.

Kart.no hadde narra meg litt, eller så var det veldig lav flo.

Og det var det nok.

Men jeg fikk dykket meg og svømt opp til flere ganger samtidig som jeg rydda bort litt tang.

Til slutt satte jeg meg ned på stranda med beina ute i vannet.

Vannet er så klart at det syns nesten ikke.

Men så måtte jeg ta returen og bakkene opp igjen.

Det er så fint og være nede ved sjøen.

Jeg tenkte da jeg tok bildet over, at lyden burde også fotograferes.

Oppe fikk laget meg mat, vasket noen hyller i kjøleskapet.

Hadde vært å handlet på Kyrksæterøra før badeturen.

Minnebrikken min var full, så måtte ha ny. Føltes litt forferdelig å ikke kunne ta bilder.

Nå kan jeg igjen.

Tenker å ta bilder i dag også.

Nå er det jobb og jeg vil gjerne kunne sette dagen på en minnebrikke.

Ha en fin søndag.

♥

Noen ganger hører en musikk og så får en lyst til å gråte. Radioen står på.

En ny dag er over.

Våkna med skuldrene festa til ørene.

Sto opp og gjorde slik jeg gjør.

Var tung i systemet.

I gårkveld kapitulerte jeg-.

Hadde vært og handla til Jonsok.

Vi drar til mor, lillesøster og jeg, så jeg dro maten dit for i morgen kommer jeg direkte fra jobb ut i felten.

Kjøpte med is og moreller.

Men mor ville også spise kveldsmat, noe jeg ikke bruker.

Tror nesten hun tar det som en personlig fornærmelse at jeg ikke vil ha mat.

Så jeg kapitulerte, spiste polarbrød med hvitost.

Etter og ha slåss med fryseren under kjøleskapet. Det var der polarbrøda lå.

Den trenger avriming.

Etter en slik kamp var ene fingeren min ødelagt, nesten som jeg åpner opp for den oppsagte diagnosen min.

I dag var jeg som allerede skrevet, tung i systemet. Tror polarbrøda har skylda.

Så forresten vekta også var over en halv kilo tyngre.

Her gjelder det å passe på.

Det er mye framover, litt slik at skal jeg bli hysterisk, ramle sammen eller tenke at det får briste eller bære.

Kanskje derfor jeg er så lettrørt.

Det var Brandi Carlile som fortalte sin historie.

På radioen.

I kveldinga har jeg vært oppe på setra.

Den må vaskes og en del andre ting-.

I kveld var det vasking av utedo med masse fugleskit. Svetten rann i strie strømmer, sjøl om temperaturen er mye friskere i dag. Etterpå ble det en liten sosial stund med en trivelig gjeng som også var der for å utføre arbeid.

Etter jobb og før jeg besøkte mor i går, var jeg nok en tur ned til sjøen for en dukkert.

I går ramla jeg ikke opp i en rot eller så fisker.

I går var det fugler.

Da jeg kom inn i skogen ble det en skvatring uten sidestykke over hodet mitt og på en gren satt fem nøster. Fire fløy, men den siste klarte det ikke. Jeg prøvde å ta bilder mens foreldra var i harnisk over meg.

Da jeg kom ned til sjøen flaksa en ravn opp og skreik. Fram fra en sten spratt nok en unge fram.

Denne gangen en ravnunge. Den kom seg bort til et berg og begynte å klatre oppover.

Å nei, tenkte jeg…

Vurderte om jeg bare burde gå opp igjen, men så hadde jeg så lyst på det badet.

Den store ravnen forsvant etter litt. Den lille, som hadde rutsja ned fra hammeren hadde kommet seg opp igjen og gjorde akkurat det jeg var redd for…

Den bevega seg utover ovenfor sjøen og så skjedde det, det jeg var redd for, den rutsja ned i sjøen.

Jeg holdt meg i ro, klar til å berge den.

Men den greidde å baske seg inn på stranda og så litt fortumla ut. Da kom jeg meg ut i sjøen og avstanden mellom fugleungen og meg økte.

Ser den kommer seg bort i graset og blir borte for mine øyner.

Så får vi bare håpe mora fulgte med og kom tilbake.

Jeg tok bilde av denne ungen også, men gjett, bildene av begge disse fuglene ble det ikke noe av.

Sjøl fikk jeg badet mitt, fikk en litt lengre svømmetur denne gangen.

Tok med meg badedrakt opp på setra i dag, men det blåste for mye.

Så det må bli senere.

Nå er er det blitt sent.

Sent nok for dagen i morgen.

Ønsker en god natt og en nydelig midtsommerdag i morgen.

Dit er vi kommet.

♥

I går skulle jeg ha en fridag, men mått likevel jobbe. Så jeg gikk ned på kontoret.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det var forskjellig jeg måtte ordne.

Jeg snakket om det lange graset i forrige innlegg.

Fikk også en mail.

Legger merke til at jeg opplever det meste krevende, blir lett mye av ingen ting.

Plakatene måtte ut, det er fortsatt mange som ønsker det.

Før lagde jeg dem, skrev de ut og fikk hengt de opp.

Nå var det ikke så rett fram, jeg hadde ikke brukt riktig logo.

Resultatet var at jeg fikk tilbake en ny plakat.

Det ble et regnestykke, pluss og pluss er lik…

Jeg kjente jeg kasta loss.

Reiste meg å gikk ut i sommeren.

Ned i skogen.

Det var så godt å kjenne naturen.

Hodet mitt tenkte, det er nok nå.

Måte på å bli puffa ut og bort, når ikke en gang det jeg kan er gyldig.

Skulle jeg gråte, nei, dette var en mulighet.

En mulighet til å lage seg et bedre liv.

Tenkte jeg der jeg gikk gjennom grønt flimmer.

Så lå stranda framom.

Da jeg tar av meg skoa hører jeg skikkelig bølgeskvulp innmed berget.

Båt som har passert sikkert, tenker jeg.

Så ser jeg opp og ser det koker, hopper og plasker av noe jeg ikke ser hva er.

Etterpå da jeg veer ut i dette.

Ser jeg det.

Men det syns ikke på bildet.

Mellom tangfloksene svømmer tusenvis av små barn, stet eller yngel.

Dette blir litt av en fiskesuppe, vifta de bort – men de kom fort tilbake, i horder.

Det var nok noen sultne, større fisk som vaka like utenfor. De som laget bølgene i massakren av å fortære de små.  

Over fløy måkene, de ville ha de større fiskene.

Slik er det «hauk over hauk».

Vannet var kaldere, føltes det.

Men jeg fikk svømt litt og de små pila vekk.

Friskt var det.

Kjenner det så godt når turen tilbake starter.

En god frisk varme sitter i kroppen.

Fargene rundt meg, sjøen som er turkis.

Kjenner sterkt på at jeg vil være snill mot meg sjøl.

Vil ha stopp på alt dette.

Like kaotisk som skogen jeg må igjennom kan tankene mine virke.

Men som i skogen finnes det veier.

Og de veien går jeg etter, både fysisk og mentalt.

Det er alltid valg og valget er ditt.

Jeg bestemmer meg for å gå over en rot.

For en tid tilbake stipulerte sønnen veien over den.

Jeg har valgt å gå under stammen på treet.

Men nå trapper jeg oppå med ene foten og setter den andre ned.

Fallfallera!

Det skulle jeg ikke gjort.

Foten går gjennom og forsvinner et sted inne i rotsystemet.

Hele beinet er forsvunnet.

Den tida det tar å områ seg er ekkel, hva finnes der…dyr…insekt….ormer…

Jeg får tatt tak og dratt meg opp, bare med en småskitten fot.

Om kvelden viser det seg at jeg ikke greier å gå helt godt, så noe ble likevel litt forslått.

Men slikt må en regne med.

Livet!

Dagen i dag har også sine oppgaver.

Men tror det blir en tur ned til sjøen i dag også, flo rundt to.

Nyt dagen!

♥