Søndag over hele dagen. Dagen er fri og dagen er ikke det. 

 

 

 

Jeg har altså fri, men må likevel være pålogga.

Eneste frisøndagen min fram mot ferie.

Men den nærmer seg også.

For å være nøyaktig, tre uker og en dag.

Føler meg litt bedre angående utbruddet i revmatismen, bare ene ankelen og noen kroppsdeler til som er sandete og såre.

Fikk lyst til skogstur, men er usikker på mobildekningen…og som sagt, jeg må være tilgjengelig.

 

 

 

Ellers ble jeg veldig, som i «VELDIG» frustrert over ting her inne.

Det hjalp nok på med min egen frustrasjon. Den som kan handle om folk, folk som ikke gjør det en ønsker, forventer eller vil.

Vi har denne veien å gå, alle mann…og damer.

At det kan ligge lærdom der en butter i mot, er en ting… om en greier å se det slik.

 

 

I går hadde jeg lyst til å sette meg ned å skrive et direkte og flammende innlegg. Men innså at det ville ha blitt farget av min egen frustrasjon, den jeg må lære av.

Den som handler om at en kan aldri bestemme over andre mennesker.

Men noe en kan og som ikke er lett, er å sette seg inn i, …prøve å sette seg inn i følelsene til andre mennesker.

 

 

Da ekteskapet mitt var ved havariets rann gikk vi til en rådgiver.

Ikke en kjempegod rådgiver, men han kom med en øvelse som egentlig var gull verdt, om den hadde blitt testa ut.

Og den er supergod som en øvelse til å forstå… eller prøve å forstå. Andre.

 

Det er så alt for lett å gå i den subjektive fella, tro at sin egen sannhet er den riktige, slik er det, slik er jeg, de andre er slemme.

Nå skriver jeg så tydelig, tror jeg, at jeg ikke behøver å nevne navn.

I går tenkte jeg å være skikkelig direkte.

Men det jeg prøver å skrive nå er allment, gjelder oss alle.

Inkludert meg.

Fordi jeg tror jeg vet hvem jeg er, ingen kan vel misforstå meg, jeg har den gode vilje og jeg mener bare godt.

Kan noen misforstå, liksom…

 

Nå fronter jeg vel bare meg sjøl, meg sjøl og atter meg sjøl, her inne.

Et ønske om å skrive om at det kan være et bra liv om ikke alt går på skinner, med inn i mellom utfordringer, at det også er et helt ok liv.

Hvorvidt jeg lykkes-, framstår jeg som et ubevisst, selvopptatt individ, akkurat det kan det finnes mange, mange svar på-.

 

Må referere moren min, hun sier det vel ikke så mye nå, men hun har sagt det mye oppover;

– Hva vil folk tro…

Det er en setning jeg ikke kan fordra, som får meg til å gå i spinn.

Hvem er folk?

Hvor er mangfoldet… for det er det som er sannheten. Vi er et mangfold.

Vi sitter alle på vårt lille fjell av erfaringer, sammenskruing, sammenføyninger og sekk stappfull av levd liv.

I tillegg har vi evnen til å tolke på vår måte, til å forstå ord på vår erfaring, til å blåse opp vårt eget ego i å tro vi sitter med en fasit.

Og kjære, vi har så klart lov til å mene, mene i alle himmelretninger.

Og så er det enda en ting vi kan, vi har lov til: Å LÆRE!

Vi kan gå ned fra den pidestallen vi setter oss sjøl på og se oss utenfra.

Se oss utenfra med omtanke. Og med kjærlighet! Vi er bare mennesker.

 

 

Tilbake til ekteskapsrådgiveren i hine hårde dager.

Han ga en øvelse, en øvelse for å kartlegge for oss hva vi egentlig forsto.

Forsto hos hverandre.

Du har sikkert hørt øvelsen du som leser også. Tenkt at den var fin, kanskje.

 

Den gikk i alle fall ut på at den av oss som snakket holdt en penn (eller lignende) og sa det som lå oss på hjertet.

 

Er det noen gang en er sårbar og subjektiv, så er det når en står ved et brudd. En vil misforstå alt det den andre sier.

 

Så dette var ingen enkel øvelse, bort i mot umulig.

Men når en var ferdig med å snakke, skulle motparten få pennen og gjengi det ørene til motparten hadde oppfatta.

Så fikk avsender tilbake «pennen» for å gi tilbakemelding om mottakeren hadde forstått det senderen hadde prøvd å si.

Slik skulle en greie å komme fram til og forstå den andre parten, for begge. Med å sende en penn fram og tilbake, der den som hadde pennen snakket og den som ikke hadde pennen lyttet.

Hvordan ting føltes.

FØLTES!

Og dette er kjernen i det innlegget her, vi eier bare våre egne følelser, vi kan aldri sette ord på hva andre føler eller skal føle.

Vi kan lytte etter hvordan andre har det, aldri vite ut i fra slik en sjøl er skrudd sammen.

En må gi tid, ikke tro en vet.

En vet bare ut fra sitt eget lille ‘fjell’ av erfaring og egenskaper.

Det å vise forståelse for andre og lære om andre kan gi en mye ny lærdom og øke ens kunnskap.

Det er jeg skikkelig overbevist om.

 

Jeg har mang en gang hørt at folk har diskutert og liketil krangla, så busta føyk fordi de trodde de var uenige.

Egentlig var de enige.

Ordbruk er en viktig faktor.

Uansett, det er også lov til å være uenige, ha ulike syn.

Noen står med ryggen mot ‘nord’, noen mot ‘sør’ og utsikten vil være helt forskjellig.

Men respekt, det å respektere andre mennesker er så grunnleggende.

Ingen er bedre enn andre, men omstendighetene vil alltid være forskjellige.

Og den frie vilje både til å delje løs eller til å utvikle seg som menneske er der hele tiden.

 

En kan også sitte på haugen sin med armene over kryss og si «jeg vet, jeg har rett».

Men heldigvis tror jeg på de gode i alle mennesker, alle prøver virkelig så godt de kan ut fra sitt ståsted. Tror jeg…

 

 

♥

 

 

 

 

Jeg skal skrive et veldig seriøst innlegg samtidig som jeg lytter inn i meg sjøl.

 

 

 

– Har du skrevet deg bucket-liste noen gang, det er mellomste som spør.

 

Jeg har nok aldri gjort det, og kommer sannsynlig heller ikke til å gjøre det.

 

– Har du, spør jeg.

 

Hun svarte at hun hadde gjort det som yngre.

Og det er kanskje det jeg tenker, at en gjør slikt når en er yngre.

Men jeg har hatt sterke ønsker.

Husker da jeg våkna etter en natt, med en drøm friskt i minnet.

Ser for meg interiøret der jeg bodde når jeg tenker på drømmen, jeg befinner meg i turkist vann og en dykker som svømmer oppover i vannet.

Det ga meg en intens lyst til å dykke.

Til å ta sertifikat.

 

Et par år senere, jeg var flytta til Oslo, meldte jeg meg på dykkerkurs.

Husker første sjødykket fra Dyna fyr. Jeg svømte nedover og så ingen ting foran meg, før jeg duska mot bunnen.

Det ble ikke så mange dykk. Økonomien som student var ikke slik at jeg kunne kjøpe meg drakt.

 

 

Jeg hadde også den intense drømmen om å komme inn på utdanninga jeg kom inn på, og hva den skulle føre til.

Husker ennå glimt fra opptaksprøven, tegningene jeg måtte sende.

I starten var drømmen å flytte videre til en motehovedstad, men etter å ha vært der noen ganger på besøk gikk drømmen over.

Jeg jobba med klær i noen år, men tror nok ikke jeg tok meg sjøl og det jeg gjorde seriøst nok.

Fikk til en motevisning og det var fantastisk følelse å stå å slippe inn modell etter modell.

Nå var jeg aldri supervenner med symaskina og ingen god håndverker.

Det var det kreative, det å skape.

 

 

Tror nok at det at jeg ikke tok meg sjøl nok på alvor og forståelse av tid, gjorde at alt forsvann lett i den turbulensen som oppsto rundt å skape et familieliv.  

For på kort tid hadde jeg flytta, gifta meg, ingen jobb og mista barn. I tillegg mista han jeg gifta meg med sin jobb.

Man blir slik passe satt ut, ikke minst følelsesmessig.

Og underveis i åra som kom ble ikke jeg den som ble viktigst. For da barna kom ble de som betydde. De gikk foran alt.

Det var stor arbeidsledighet oppover på 90-tallet, så det å få seg jobb var ikke enkelt – men fikk oppleve samfunnets løsning på denne økonomiske opprettelsen. Noe som gjorde at jeg krympa, fikk på en måte en knekk. Kan i dag si at det var utnyttelse av mennesker i vanskelige situasjoner. Der arbeidsgivere fikk tilgang på billig arbeidskraft. Og holdninga til dem som ikke havna i dette uføret var at det var ‘annenrangs’ mennesker som hadde havna i arbeidsledighet, «de som ikke ville».

Det var ikke godt å oppleve disse holdningene, jeg hadde alltid villet. Stått på.

Så gjorde det i den situasjonen her også og fikk tilbud om en prosjektstilling, men på det tidspunktet var jeg på nytt blitt gravid. Med prevensjon.

 

Livet fortsatte med sine utfordringer og barna var det aller viktigst. De skulle ha det bra.

Da eldstemann begynte å bli vel nysgjerrig på verden i rundt seg ble det flytting fra byen. Senere viste det seg at syndrom var en del av bildet. Prøvde å unngå stigmatisering, men opplevde at både jeg sjøl og omverda hadde for liten kunnskap. Og så kom noen skikkelige turbulente år, der en så at alt kunne gå riktig gale. Der jeg også skjønte at jeg måtte avslutte ekteskapet. Og det er ikke et lett valg.

Til slutt valget med å flytta hit jeg gjorde, der jeg måtte leve i veldig stor usikkerhet. Hvordan dette kom til å gå.

 

Noen bucket-liste var det ikke plass til. Hadde nok med å løse det som livet bød fram.

Det handla fortsatt ikke om meg.

Og jeg hadde jobb. En jobb jeg egentlig ikke hadde bakgrunn for. 

Hodet mitt begynte å stoppe og fungere.

Å huske.

Ta med seg lærdom.

Og så begynte helsa å svikte.

 

 

I dag, med voksne barn der de som ble født til livet, lever, ser jeg det.

Jeg har laget meg for liten plass i mitt eget liv.

 

 

For hva er det jeg vil, ikke som ‘dette må jeg oppleve før jeg dør’.

Jo, jeg har et ønske å komme meg opp på toppen av Gudfjelløya, som var en samisk offerplass.

Men hva jeg vil, hva jeg har lyst til…

Det er så grundig avlært etter disse åra.

 

– Kan du ikke sette opp en liste da, du må gjøre det, sier mellomst.

 

 

Jo, jeg kan prøve.

For hva er det jeg vil ut fra det rommet jeg har til rådighet.

Hva er viktig for meg?

Fortsatt har jeg ansvar for andre.

Men hva ønsker jeg og hva vil være godt for meg i mitt liv.

 

 

Så jeg lover, men hvordan vil lista mi se ut, tro.

Den må bli slik omtrentlig:

• Tid til å skrive mer
• Tegne
• Male
• Øke den fysiske aktiviteten
• Meditere
• Besøke Gudfjelløya
• Bruke naturen mer
• Bli mer sosial

 

Så jeg fikk satt den opp, etter et dypdykk uten oksygen, i fortida.

Alle har vi hatt våre liv.

Noen verre, noen virkelig ille.

Mitt liv har kostet, men er likevel en solskinsreise på mange måter.

Men jeg bør kjenne på hva jeg vil. For akkurat det er viktig. Både for et godt liv for meg sjøl og for å gi andre det jeg kan gi.

 

 

Er du flink til å gjøre det som er godt for deg?

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Når gudene gir en gaver er det bare å ta imot. Ta imot med vidåpne armer.

 

 

 

 

– Jeg har ikke opplevd en slik sommer, det er moren min som sier det.

Hun fyller 91 år om en måned og noen dager.

 

 

Tenk, dag etter dag med sol og bedre og bedre temperaturer.

I dag viste gradestokken 25 grader.

I morgen er det meldt 30, hallo, vi er på Nordmøre…

 

 

Jeg starta dagen med jobb, fikk plasser det jeg skulle ta med utover i bilen.

Det første som møter meg er spørsmål om hvor egga er.

Jeg har handla inn til vafler.

Etter hvert går fadesen opp for meg, da jeg ser på kassalappen står ingen egg oppført.

Og jeg tenker på butikken jeg var innom etterpå, som hadde en stor plakat av egg ved inngangen. Og i går, da jeg legger egga jeg har handla til meg sjøl i feil pose.

Men i hodet mitt har jeg kjøpt egg til museet.

Heldigvis finnes naboer med egg og noen timer etter åpner en butikk.

Så det ble vafler.

Jeg fikk rydda opp inne i fiskerhjemmet, der ting sto i uorden.

Senere er jeg nede ved bryggen, men ennå var det kommet lite mennesker.

Så fikk ikke tatt bilder av forhåpentligvis glade barn.

Aktiviteten var retta mot de yngste.

Nå skulle jeg ikke jobbe så lenge i dag, oppdraget mitt var å rydde opp i fiskerheimen og være støtte for sommerhjelpen i starten.

Alt gikk fint, sjøl om det var litt unødvendig med de egga.

 

 

Jeg hadde avtalt å komme innover til mellomste søster, hun og mannen var i ferieleiligheta si.

Der disker mellomste søster opp med middag, det var ikke forventa – men godt var det.

Før kaffeen drar vi ned på flytebrygga.

Først var dette en butikk, ferdig i 1947.

Som lita gikk jeg dit med handleliste og handla over disk, varene ble skrevet opp i en bok.

Jeg var aldri med da far betalte, så husker jeg spekulerte på akkurat dette, hvordan det foregikk.

Butikken solgte ikke tyggis, akkurat det syntes jeg var dumt.

Det var butikk fram til 2009 slik omtrentlig, mi mellomste hadde sommerjobb der de to første åra etter vi flytta hit til kommunen jeg bor i. Da var det blitt kassa-apparat for lengst og butikken hadde skifta eier flere ganger.

Etterpå ble bygget omgjort til pub og marina hadde vært en stund før det.

En populær havn, den var lun og man kunne få kjøpt seg mat.

 

Det ble også bygd flere leiligheter.

For et par år siden ble puben nedlagt, i dag er det kontorer.

Marinaen er ikke så mye brukt lengre. Det brukte være fullt belegg, nå lå bare noen få båter der.

 

Mor følger med, hvordan døtrene hennes klarer seg…

Og vi, vi har det helt superdupert.

Først hopper vi uti like ved stigen innerst inne på anlegget.

Jeg er vant til å vea uti sjøen hjemme hos meg sjøl. Men følte ikke jeg tok meg vann over hodet, sjøl om vannet skylte over meg da jeg stupte uti.

Det som overraska meg var hvor tung jeg var i sessen da jeg skulle dra meg opp leideren.

 

Etterpå vandra vi utover til ytterst ut på flytebrygga.

Mannen til søsteren min oppfordrer oss til å hoppe uti og svømme om kapp inn til dit vi hoppa ut først.

Vi lystra og hoppa uti, men kappsvømminga fikk bare være.

Her dupper vi innover.

 

Etter jeg er hjem hos meg sjøl ble det en liten stund i sol i stol på terrassen.

Så ble det de Tibetanske ritene, som jeg ikke rakk før jeg dro på jobb.

 

Det er så godt å oppleve slike fantastiske temperaturer.

I morgen tenker jeg å ta nesten fri, men skal være med i morgenmøtet.

Ellers blir dette en travel uke, mye som må lande.

 

 

Verandadøren står oppe, det blir nok ikke tropenatt likevel for temperaturen er nå på 19 grader.

Og det er like greit.

Bedre å sove da.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

I går skulle jeg ha en fridag, men mått likevel jobbe. Så jeg gikk ned på kontoret.

 

 

 

Det var forskjellig jeg måtte ordne.

Jeg snakket om det lange graset i forrige innlegg.

Fikk også en mail.

Legger merke til at jeg opplever det meste krevende, blir lett mye av ingen ting.

Plakatene måtte ut, det er fortsatt mange som ønsker det.

Før lagde jeg dem, skrev de ut og fikk hengt de opp.

Nå var det ikke så rett fram, jeg hadde ikke brukt riktig logo.

Resultatet var at jeg fikk tilbake en ny plakat.

 

Det ble et regnestykke, pluss og pluss er lik…

Jeg kjente jeg kasta loss.

 

Reiste meg å gikk ut i sommeren.

Ned i skogen.

Det var så godt å kjenne naturen.

Hodet mitt tenkte, det er nok nå.

Måte på å bli puffa ut og bort, når ikke en gang det jeg kan er gyldig.

Skulle jeg gråte, nei, dette var en mulighet.

En mulighet til å lage seg et bedre liv.

Tenkte jeg der jeg gikk gjennom grønt flimmer.

 

Så lå stranda framom.

Da jeg tar av meg skoa hører jeg skikkelig bølgeskvulp innmed berget.

Båt som har passert sikkert, tenker jeg.

Så ser jeg opp og ser det koker, hopper og plasker av noe jeg ikke ser hva er.

 

Etterpå da jeg veer ut i dette.

Ser jeg det.

Men det syns ikke på bildet.

Mellom tangfloksene svømmer tusenvis av små barn, stet eller yngel.

 

Dette blir litt av en fiskesuppe, vifta de bort – men de kom fort tilbake, i horder.

Det var nok noen sultne, større fisk som vaka like utenfor. De som laget bølgene i massakren av å fortære de små.  

Over fløy måkene, de ville ha de større fiskene.

Slik er det «hauk over hauk».

 

Vannet var kaldere, føltes det.

Men jeg fikk svømt litt og de små pila vekk.

Friskt var det.

Kjenner det så godt når turen tilbake starter.

En god frisk varme sitter i kroppen.

Fargene rundt meg, sjøen som er turkis.

Kjenner sterkt på at jeg vil være snill mot meg sjøl.

Vil ha stopp på alt dette.

Like kaotisk som skogen jeg må igjennom kan tankene mine virke.

Men som i skogen finnes det veier.

Og de veien går jeg etter, både fysisk og mentalt.

Det er alltid valg og valget er ditt.

Jeg bestemmer meg for å gå over en rot.

For en tid tilbake stipulerte sønnen veien over den.

Jeg har valgt å gå under stammen på treet.

Men nå trapper jeg oppå med ene foten og setter den andre ned.

 

Fallfallera!

 

Det skulle jeg ikke gjort.

Foten går gjennom og forsvinner et sted inne i rotsystemet.

Hele beinet er forsvunnet.

Den tida det tar å områ seg er ekkel, hva finnes der…dyr…insekt….ormer…

Jeg får tatt tak og dratt meg opp, bare med en småskitten fot.

 

Om kvelden viser det seg at jeg ikke greier å gå helt godt, så noe ble likevel litt forslått.

Men slikt må en regne med.

Livet!

 

 

Dagen i dag har også sine oppgaver.

Men tror det blir en tur ned til sjøen i dag også, flo rundt to.

 

Nyt dagen!

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Da jeg sto opp i dag var det slik «YES». Jeg vil og jeg gleder meg… Tida under en sten var over.

 

 

 

 

Det hjelper nok på at det ser ut som en norsk reklame for melkesjokolade utenfor (jeg sa ingenting om hvem som har laget sjokoladen).

Nede på jordet dorma noen kalver, sjøen og skogen og alt…

 

Å, som jeg ville.

 

På badet setter jeg i gang det jeg setter i gang der, armer over hode, vugging på bekkenben og til slutt en kort pulsøkt.

Etter flere dager det ikke har vært mulig å få til noe.

 

Jeg må få drikke limevannet før fortsettelsen, men jeg kjenner jeg gleder meg, gleder meg skikkelig til det Tibetanske ritene.

Til og med tårnet. Den tyngste øvelsen.

 

Opp med dører, på med musikk, musikk som passer til riter.

Og kroppen roper «JA, JA», så glad var den for å kunne igjen.

 

Min mellomste ringer meg etter jeg er ferdig, mens vi snakker kommer jeg på noe jeg tenkte i går.

Så etter en stund må jeg avbryte, for klokka er straks der.

Floa er straks helt oppe.

 

 

Finner fram badedrakten og får den på.

Helt troa vet jeg ikke om jeg har da jeg skal inn i skogen for å komme meg ned til sjøen.

Uansett godt å komme seg ned.

 

Sjøen lå foran og jeg ser at på 15 minutter har sjøen falt mye.

Men likevel er sjøen høy.

Skal jeg uti, mon tro…

Litt kan jeg bevege meg uti…

Det var kaldt, men føltes likevel ikke så kaldt.

Var det den kalde avslutninga på dusjing som virka?

 

Vannet rakk meg til livet og så skjedde årets første dykk.

Og da greidde jeg noen svømmetak også.

 

Oppe på land var det ikke kaldt, så etter litt, gjentok jeg prosessen, uti-, senke legemet ned i vannet og rette armene ut for svømmetak.

 

Jeg har nok veldig stor respekt for å bade aleine, så jeg svømmer bare innover når det ikke er flere med.

Men altså, jeg har bada.

Årets første er unnagjort, før Jonsok.

I motsetning til i fjor.

 

 

Da jeg hadde tatt på meg skoa tenkte jeg at jeg hadde klart en gang til…

Men – en skal aldri overdrive – tror jeg…

 

 

Etterpå koka jeg rabarbrasuppe som jeg kjørte innover og delte med mor.

Og der, der ble det et durabelt tordenvær, som var en så fin sommerdag verdig.

 

 

I morgen starter en ny uke, og all dårlig samvittighet rundt slikt pakkes godt under teppet nå i kveld.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Gårsdagen, lørdagen, blinkende i all sin sommerlige prakt. Alt er en stor lykke.

 

 

 

Følelsen av å ville noe igjen. At en virker, sjøl om en kjenner at overdrive skal man ikke.

Sol, varme, dufter av en annen verden, fuglene som synger og alle ungene som roper på mat.

En verden av summende lyder.

Og min langerma «plen» er et eldorado for de småvingede.

 

Men så er det det da, plenklipperen virker.

Så kan i hvert fall holde de veien jeg har klippet åpne.

Er det ikke deilig når en plenklipper bare starter?

 

Når jeg først er i gang forsøker jeg å skille bærtrærne fra hverandre.

Ser det er mange stikkelsbær og tenker jeg må få lagt over netting og frisert denne vegg-til-vegg bærhagen.

Jeg får klipt et breiere stykke helt opperst, der er jordlaget tynnere og kortere vekst.

Gjør en innsats rundt rabarbraene.

Vurderer om jeg skal lage rabarbrasuppe å ta med til mor senere i dag.

Klippet meg veier ned til en kasse jeg skal skrive om siden.

Vurdere å sette et par ting i jorda her, om jeg rekker og får til hull.

Må prøve.

Her er slått vei ned til huset.

Og her går veien ut av hagen, et villniss.

Men det å gå mellom disse veiene med vekster som er himmelhøye, høre lydene og kjenne duftene, det er så enormt herlig.

Så jeg velger fint å nyte framfor å være fortvilt.

Det er nydelig å være til i dette uten at det er frisert.

 

Den lille lilla syrinen har vokst seg så stor at den har en blomst.

Hvite duppsoleier dupper med blomstene sine og jeg får klippet fram dette blomsterbedet.

Og plutselig ser jeg en forsiktig blomst i bedet, som jeg ikke husker at jeg planta. Gullkorg.

Må bort, kanskje i dag, for å få rydde mer opp i dette bedet.

Og så kommer jeg fram til den store syrinen som ble meia ned i fjor, men en grein stikker seg livskraftig fram.

Den vil nok vokse opp igjen.

Nedom huset har jeg fått klippet et stykke ned langs oppkjørselen.

Og den lille plenflekken framom huset er slått og rundt buskene på kanten.

Nesten ikke som en har lyst til å slutte og klippe når klipperen virker og kroppen likeså.

Men jeg måtte gi meg, slå den av og si meg ferdig for denne gangen.

 

 

♥

 

 

 

 

 

Sent er det. Dagen er over. Kvelden også. Det er sommernatt. Ute er det trolsk.

 

 

 

 

 

Musikk inn gjennom øregangene, rødt i et glass med stett.

Ute mørkner det.

 

Det er noe så ekstraordinert som en sommernatt.

 

 

I dag hang noe lysende på himmelen da jeg sto opp.

Jeg åpna døra, fuglene kvitra og det lysende varmet.

Da kom jeg på det, det heter sol.

Jeg sto rett opp og ned og kjente, dette var det jeg har venta på.

 

 

Men så måtte jeg gå inn.

Gå ned.

Og ble der en stund.

Sendte mailer hit og dit.

 

 

Men så vet jeg ikke riktig hva som skjedde, plutselig sto jeg ute.

Denne plenklipperen som jeg dro fram for et par uker siden og som ikke ville…

Den sto nå der.

Måtte prøve den, dro i snora.

 

«Bruuum» sa den og gikk.

Hoppa så ned på plenen med meg på slep.

Bringebærkjerr og diverse skjermplanter på full fart opp, ble knust, knøvla og til en grønn masse.

Og jeg, jeg var overlykkelig.

Kom oss etter hvert på oppsida av huset.

Fikk laget noen veier gjennom det høye graset, før plenklipperen liksom bare hosta, ble stille og stoppa.

Og uansett hva jeg gjorde var den ikke samarbeidsvillig.

Det var bare å parkere.

 

 

Jeg skulle også handle.

Både til meg sjøl og til mor.

Så klokka var gammel nok til å aksjonere.

 

 

Etter en dusj kjørte jeg langs en glitrende fjord med så høy vannstand at det føltes som en lykke.

Tok med en mor for en gåtur, men i dag ble den kort.

Hun orka ikke gå lengre enn ned i svingen.

Naboen syns det var så godt å se henne ute.

 

 

Så ble det kaffe, jeg smurte på brød.

Etterpå avbestilte jeg hjemmetjenesten, jeg ble over den tida dem bruker å komme og kunne ta det.

 

 

Hjemturen var en skjønnhet av opplevelser og inntrykk.

 

 

Klokka var halv elleve og sola skein.

Så fra bilen forsøkte jeg å samle alt det vakre.

 

 

Hjemme var sola gått ned.

Likevel…

 

 

Bar inn varene, vanna uteplanter og satt meg ned med data’n i fanget.

Og her sitter jeg, like før jeg går inn i natt, drømmer, en nydelig sommernatt.

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Og her sitter jeg, bare så alt for mett. Sannsynlig kunne jeg delt porsjonen og det har vært nok.

 

 

 

 

 

 

Ikke en dag med de store overskriftene.

Bare en vanlig dag.

Tror det er best.

De vanlige dagene.

 

 

Jeg sto opp, slik vanligvis starter dagene stor sett slik.

Det vil si jeg starter dagen før det, mens jeg ennå er i senga.

 

Håper denne treningsiveren holder.

Nå har treninga før jeg står opp blitt et rituale.

Over året har jeg holdt på, øker bare antallet øvelser.

På badet fortsetter jeg.

Har tre forskjellige typer øvelser, øker bare repetisjonene.

Men aller best er det å ha starta opp igjen med ritene, de Tibetanske.

Når jeg ligger med hodet og beina opp, beina i 90 grader, og skal senke beina sakte ned til golvet igjen så kjennes det godt.

Godt å kjenne det styrker magemusklene, at ikke beina raser ned i golvet.

Håper dette også blir et rituale.

Kan tenke meg å ta solhilsen inn, yoga, men det er klart, det kan ta for mye av denne morgentida.

 

Men kom meg ikke ut på gåtur i dag heller. Ellers har jeg hatt en kort jobbeøkt, vært på besøk.

 

 

Og spist.

 

 

Så slik var denne dagen.

Spennende?

Nei.

Men helt grei.

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

Under en rosa paraply har helga vært. Våt, grå og utrolig fin. 

 

 

 

 

 

 

Nå er hverdagen her, med mandag og mer grått vær. Men det har ingen ting å si, for med en fersk helg i minnet, der møter med hyggelige mennesker, opplevelser, den dype samtale og latter, da tåler en godt å være tilbake til sitt.

Det rare var at før bloggtreffet i Trondheim grudde jeg meg ikke en gang, jeg bare gledde meg.

 

 

Mellomste datter fulgte meg bort til hotellet der vi skulle møtes.

 

-Gruer du deg, mamma, spurte hun.

 

Men jeg gjorde ikke det, bare gledde meg helhjertet.

 

 

 

For det var hos mellomste datter og samboer jeg skulle bo.

Hun møtte meg på bussentralen.

Bilen fikk være igjen hjemme denne gangen.

 

– Skal vi gå innom, sier hun etter vi har passert Blomsterbrua og er på vei forbi Solsiden.

 

 

På enden av rekka med spisesteder og puber var yngste på jobb.

Der møter vi hennes samboer også.

Så det blir en liten mellomlanding.

 

– Du skulle også bodd i byen, sier jentene.

 

 

Dagen etter er det første møtet.

Møtet med andre jeg aldri har møtt før, men lest hva har skrevet.

 

 

Vi fikk hilst på hverandre, snakket og så ble vi presentert for en haug av parykker.

Og vips var alle i full aksjon om å forandre karakter for fotografering.

Vi hadde noen hyggelige timer der praten gikk lett, der det ble sunget, rapet, gitt ut gaver og en quiz om oss som var der.

Så da vandringa ut i byen starta var vi godt sammenrista.

Vi gikk under grønt bladverk og forbi staselige katedraler-.

Det var nok bare en katedral, da.

 

Praten og fotograferinga var konsentrert.

Etter en runde i sentrum der vi endte på Bakklandet, var både snakketøy og føtter klare for en pause.

Før vi møttes etter noen timer igjen.

Da for mat.

 

Her tok jeg en sammenblanding, det betydde at jeg trodde vi skulle møtes nærmere enn vi skulle.

Men så kom en buss som jeg fikk tatt et par holdeplasser og dermed gikk det greit.

Forsinkelsen ble ikke så stor.

Der var alle kommet og jeg ble bedre kjent med henne jeg ble sittende sammen med.

 

 

Det som var litt dumt er at ørene mine sliter med for høy lydføring, alle lydene kolliderer inni øregangene, for det var mange som var ute og spiste.

Ikke mindre enn to feiringer foregikk på nabobordene.

Så det var nesten godt å komme ut på gata etterpå.

Og noen av oss fant en pub.

Der gikk praten videre.

 

Det kan sies at det ble en veldig hyggelig dag og kveld.

 

 

Da jeg gikk hjem i duskregnet kjente jeg på gleden over at det gikk an å treffe så mange, nye hyggelige mennesker på en gang.

 

 

 

Neste dag gikk bussen min såpass tidlig at jeg fant ut at en lang frokost sammen med midterste var det lureste valget.

 

Der ble det bananpannekaker med bær og Kesam.

Vi åt og skravla i vei.

Da jeg spurte om jeg kunne legge ut dette bildet, sa hun ja.

Kesam både utenpå og inni er et godt tegn på å kose seg.

 

 

Etterpå gikk turen ned til sentralstasjon igjen, og der kom også sola fram.

Jeg skulle gå på min buss og på andre sida skulle hun ta en buss som gikk motsatt vei.

Vi vinka og sendte hjerter til hverandre.

Og så satt jeg der og kunne tenkte tilbake på det siste drøye døgnet.

 

 

I dag var det opp til limevann, trening og jobb.

Helga er over, men minnene er med videre.

 

 

 

 

♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Snart er vi framme ved pinsens slutt og jeg vil skrive om starten. 

 

 

 

 

 

På fredagskveld kom mellomste og samboeren.

Veldig hyggelig å se dem begge.

En del av helga var planlagt.

Neste dag skulle vi til sentrum, samboeren fikk område seg hjemme. Han hadde en oppgave som skulle leveres.

 

Vi to tøttene trilla innover, handling for mor og til oss.

Etterpå skulle vi på en utstilling.

Klær og maleri.

I og med klær følte jeg meg forplikta til å ta besøket, men hadde ikke de helt de store forventningene.

De tankene ble grundig gjort til skamme.

 

Dette møtte oss:

 

 

 

Det var klær fra DUODU som har tilhold i Trondheim.

Vi snakka med den ene av innehaverne som var der. En veldig hyggelig dame som vi snakka en del med.

Jeg sa at jeg fikk nesten lyst til å ta fram strikkemaskina mi.

Ikke sikkert den virker lengre.

Og datteren min tok fram et bilde av ett av antrekka hun hadde brukt i en av «snuttene» sine og som jeg laga mens jeg holdt på med design.

 

Det var en veldig fin og artig opplevelse som jeg kjente gjorde meg godt. Kjøpte boken de hadde gitt ut.

 

 

Etterpå dette for vi innom mor som ble glad.

Vi laga middag med sopp, spinat, fløte og blant anna. Helt vegetar og det smakte.

 

Turen hjem presterte jeg å forskrekke meg sjøl med glemskhet. For det var en vei jeg var sikker på jeg ikke hadde kjørt, men da vi kjørte opp så jeg vi hadde det.

Da kom sola fram og det var virkelig nydelig.

 

 

Før vi kjørte hjem og så på kart for å kartlegge naturen, samtidig som vi tok oss et glass vin og tok lørdagskvelden skikkelig rolig. 

 

 

 

♥