Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg er i tankemodus mens sola lager gjenskinn i glassplata på det oppstripa- og ikke helt rene  bordet. For tankene… og handlingene…

Det er enkelt og greit lørdag igjen. Faktisk med nokså gode værmeldinger, til og med at temperaturen skal stige.

Uka har som vanlig vært travel med fyking og farting. I dag er det bare stille, sola med strålene sine og tankene mine. 

Jeg gledde meg til helga, til å ha ro. Ble spurt om å bli med på en tur i fjellet med overnatting og den turen gleder jeg meg til. Men måtte si nei til den denne helga. Hadde behov for at lite skal skje, meldt meg på et lite webseminar som både var i går, i dag og i morgen. Fint å gå inn i sine egne tanker, jeg er så glad i tanker og stillhet. Tenke på hvordan en tenker. Jeg trenger en opprydding i mine tanker. I det siste har de vært for tunge, kanskje er de for tunge. Jeg vil gi slipp. En kan ikke gruble over det en ikke kan påvirke.

En annen dag ramla fullt av grupper ned i feeden min på facebook. Jeg er nok ingen stor fb-bruker. Bruker helst å promotere ting som skjer i jobb og dele når noen av mine gjør ting som er ønsket delt. Tror kanskje det også kommer av at jeg skriver blogg, nok det jeg deler der. 

Men jeg meldte meg inn i tre grupper her om dagen. Den første var om fugler og heter “Småfugler og andre små i hagen. På og rundt fuglebrettet.”

Den har nitten tusen følgere. Jeg syns fugler er fascinerende. Tenker at jeg kanskje kan lære mer om hvilke fugler jeg ser hos meg.

Den andre gruppa heter “Vi på 60 pluss” og har over 22 000 følgere.

Den mest aktive gruppa jeg har vært borti og gir en god pekepinn over mangfoldet av oss mennesker. Også dette at man ikke nødvendigvis blir så mye klokere om alderen har gjort sine inngrep.

Herligheten, vi er bare mennesker uansett hvor mange år vi teller. Nå er vi blitt mer krønsja etter år og liv på planeten vår. Noen, faktisk mange, bruker filter. Fordi mange legger ut bilder og jeg forsto ganske raskt at her var det mye ensomhet og ønske om å finne noen. Nå er det ikke bare single der da, bare mennesker som har fylt 60, og de begynner det å bli fryktelig mange av –  har jeg hørt. Dette er nok en gruppe som kan sluke tid og gi mindre tilbake.

Den siste gruppen er den mest interessante, den heter «Leve uten ultraprosessert mat». Den har nesten 35 000 medlemmer. Her også får en hummer og kanari, men likevel mye jeg syns er veldig interessant. Sjøl om det er vanlige folk som er medlemmer, vil noe av det som skrives gi meg økt kunnskap. For dette med maten har blitt et felt jeg har fokus på. Jeg er i min fase, andre i sin. Jeg fikk påvist uspesifisert leddgikt for sju år siden. Hadde masse betennelser, slik som ankler og kne var både vonde og betente… og sikkert mye av de andre vondtene rundt om i kroppen. Det ble flere år med medisinering, flere typer og enda mer problem, bare andre og nye. Så da gjorde jeg slik mange gjør, begynte å forske i meg sjøl.

Nå har jeg vært uten medisin i et par år og fungerer. Og når leger sier at vi kan ikke vite om det er maten, så er jeg ikke uening – men samtidig tenker jeg mitt. I tillegg kan jeg så klart få tilbakefall. Men jeg er veldig klar over at dette er min reise og mitt løp, altså ikke behov for å predikere. Men jeg trenger påfyll av kunnskap. Og så er turen innom butikken mye enklere og faktisk billigere, fordi jeg kjøper så minimalt av mat som er prosessert. Alt slipper en så klart ikke unna. Derfor var denne gruppa fin å komme over.

Fugler og mennesker er også helt greit. Men dating har jeg lite tro på, folk på over seksti er for skrukkete og sære til å falle for hverandre. Det siste her var en spøk…men kanskje med litt sannhet også.

For å ha dette gode livet en ønsker seg, er det en del en gjerne vil ha på plass. Og så klart er kjærlighet en av de. Men å ha kjærlighet til seg sjøl tror jeg er grunnleggende viktig og en kan alltids elske. Vondter er nok noe relativt – men et akseptabelt nivå er å foretrekke, bevegelse er også enormt viktig og det som er så bra med det er at det aldri er for sent. Og så er det tankene, som så klart henger sammen med det andre, likevel er det her en kan gjøre den største jobben. Hva en tillater seg å tenke. 

Dette ble et langt innlegg om tankemoduset jeg er i.

Heldigvis er jeg så sliten at tankene bare må få seile lett over overflata.

Solglitteret i bordet forteller meg at jeg må ut en tur.

Etter en smak på det mislykka surdeigsbrødet jeg bakte i går, kanskje er det godt likevel…

Riktig god lørdag, håper du har noe du gleder deg til i dag.

♥

Denne dagen skulle vi… Noen ville til topps på beina og andre ville spille seg til topps. Og alle hadde vi en drøm. I alle fall jeg -.

For litt over to uker siden gikk jeg en tur. Da så jeg rett på et mål.

Her er det innlegget.

På onsdag i denne uka var dagen der, for å nå dette målet. Det var yngste og jeg som ønska å kom oss opp på et fjell.

Ikke så høyt, men bratt og ikke visste vi veien. 

Eldste ville også på en topp og pakka bord og utstyr inn og på i bilen.

Vi gikk av litt før dit han skulle.

Så la vi i vei innover marka.

Jeg måtte stoppe i ett for å sjekke kartet på mobilen. Det viste seg dette ikke var så enkelt hverken å forstå hvor vi skulle gå eller hvor fjellet egentlig var.

Vi skifta litt retning og det var bratt.

Ett sted måtte vi klatre over store steiner.

Oppe i lia ved et stort tre stoppa vi for drikkepause.

Like ved der vi sitter flyger en ørn opp.

Den svinger hurtig oppover.

Klokka begynte å bli mange. Ville vi komme oss opp…

Jeg begynte å tvile om vi greidde det.

Mørket ville komme og å gå i dette terrenget i mørket frista lita.

Vi klatra oss videre oppover.

Plutselig var vi bare oppe!

Termosen med te kom fram.

Appelsinene fikk være.

Og så var det tid for å ta selfie.

Og bilder av utsikta, lyset og fjorden.

Her er utsikt mot Trøndelag.

Fjellet var som kjølen på en båt.

Jeg skal innrømme at jeg var litt skvetta, for høyden, over utsikta og for om det var regelrette hamrer rundt oss.

Etter å ha bruka så lang tid opp, gikk turen ned igjen uventa raskt.

Vi står plutselig nede ved vannet der turen starta fra. Men på andre sida.

Skal man tørre seg utpå…

Heldigvis holdt isen meg.

Vi fant likevel ut at vi ikke tok sjansen på å gå rett over. Litt dumt om isen knakk midtveis.

Men yngsteberta fant en larve utpå isen.

Har du sett en slik?

Sola hadde gått ned og laga en lyssøyle, det var et flott skue.

Min steingale yngste fant noen berg og begynte å krafse.

Så skjedde den store drømmen for henne, dette var det berget ga fra seg.

Til slutt var det å komme seg opp der bilen og sønnen var parkert.

Han ønska jeg skulle ta noen gode bilder av seg.

Så sliten som jeg var var det ikke mulig å få til noe blinkskudd.

Han var mer fornøyd med bildet yngsteberta tok.

Han ville ikke bli med oss ned ennå, så vi måtte henta han etterpå.

Da var middagen ferdig.

Noe musikk fikk vi ikke høre, for alt var en øvelse. Og så var han redd for kondens i alle dingse-dubbedittene.

Alle var vi godt fornøyd, både han som hadde betjent lyd og vi som hadde forsert bratta.

Nå har jeg tatt det ro med et par dager , for litt skade ble det. På veien opp vridde jeg kneet, så der er det nok leddbånd som må kureres.

Men det som er så bra, jeg kom meg både opp og ned.

Nå kan jeg si CHEK for turen opp på Skinseten.

Her er fra forrige mål.

Nå er jeg spent på hva som dukker opp som neste målsetting.

Har du noen mål du tenker å utføre?

♥

Så er kvelden her. Etter tur hjem på raske hjul. Som om bassen vibrerte og saxofonen blåste såre toner. Hvor går veien…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Veien gikk hjem.

Dit den skulle gå.

Lengten etter å omslutte seg med huset, enn om det er slitt.

Tanken gikk inn i spørsmål…hvem var en, hvem var jeg som barn…

Drømmene, fantasien, de klare tankene, der en var hel i den en var.

Etter hvert tok en på seg skammen av hvem man var.

Trassen en følte og søken etter det som var sannhetens vesen.

Ønsket om å gjøre godt, kunnskapen om hvor vondt sår kunne smerte.

Respekten for ord.

Ønsket om sannheten og kunnskapen.

Alt som kunne såre.

Lærdommen om å lage seg et uberørt uttrykk.

Skjule sårbarhet. 

Jeg tenker så det knaker.

Kjenner på rastløsheten av å ikke ville…

Lei det middelmådige, det halvveis, kompromissene-.

Ikke ut for å slåss, slenge med sverd eller andre våpen.

Bare trekke seg bort, bort fra alt dette som ikke er til gang…

Ta bare enkelt og greit de riktige valga.

Jeg har blitt tydeligere for meg sjøl, enn på mange år.

Jeg har ikke helt tålmodighet.

Er ikke så opptatt av aksepten.

Jeg samspiller med andre, det er ikke det, men jeg vil ha fred og aksept.

Fra meg sjøl.

Paradokset; både å høre sammen og være aleine. 

Ser på de som kjøper malingspann for å lage innhold.

Noen av oss får så mye innhold at malingsspann ikke trengs. 

Jeg roer meg i stolen min.

Ser på det jeg kan se på. 

Barnet i meg holder på å ta av seg skammens kappe, ta fram energien av den det var, den det er.

Så da spørs det bare ryggen er sterk nok etter og ha bært bører en følte en måtte. Følte det ikke var annen løsning på. 

Tiden er kort, men vet ikke om det er noe en ska vinne. 

Bare gi seg ærligheten og tro på den.

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne dagen som kom og holder på å gå. Gå inn i historien. I natt, i natt var en natt og den var blå. Blågrønn. Jeg kasta gylne nett for å beskytte, beskytte de som måtte beskyttes.

Plutselig er jeg i en prosess

En dyrekjøpt en

Det har vært rolig, travelt ja, men også rolig

Plutselig kaster livet rundt om på brikkene

De faller om kull

I natt dykka jeg

Dykka ned i et blått mørke

Fløyelsmørkt

Fragment av grønt og turkis passerte forbi

Jeg måtte ta fram gylne nett

For å ha håp

For ikke å drukne

For kjærlighet

Våkna til klokka som ødela

Uten å forstå at en ny dag var i gang 

Men den var i gang

Den var i gang

Den var så til de grader i gang

Og den ble i lang

Den ble aldri ferdig

Snubla i seg sjøl

Dagen…

Kryssa seg sjøl

Til slutt, slutt

Kvelden kom og lyset for

Ovnen fikk opp varmen

Det flamma opp i gamle glør

Får vi komme på besøk…

Følelse av uro og usikkerhet

Ingen fikk komme 

Nok med alt…

Alt er nok

Nok nå!

Alt går seg til

Det blir…

Nye dager kommer

Nye svar gis

Netter med søvn vil passere

Folk gjør sine valg

Valg velger sine folk

Nye dager kommer

Med ro…

Med uro…

Trillende kommer de

Noen fører oss hit, noen dit

Og alle må vi bearbeid og fordøye

Ta imot næring og læring

♥

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har landa nesten panneflatt i stolen. Forstå det den som kan, men det er sinnssvakt deilig.

Jeg leser om squash på nett, prøver å finne en oppskrift.

Må lage meg middag og mener jeg har en i kjøleskapet.

I kveld har jeg brukt for mye energi. Føles som en gaffel skraper i følelsene, men når jeg vet grunnen og veit det går over med hvile, er det greit.

Jeg har for mye denne uka, så slik sett vet jeg det kan bli slik -.

I dag var jeg på tur litt før halv ni, det samme i går.

Tror jeg kaller bilen min «milslukeren».

Det går i museum, i går var det møte på ett, i dag fikk jeg besøk av fullt av småe føtter på ‘mitt’.

I går fikk jeg med meg høvelspon, i dag tente jeg opp i ovnen.

Interessant med så småe mennesker…

Best det var kom en liten hånd og la seg i min. Noen er så tillitsfulle.

Etterpå, etter besøket, var det møte.

Så idag var det jobb fra halv ti til halv seks.

Da jeg skulle kjøre hjem fikk jeg en telefon om et dokument som ikke var kommet fram, så det betydde en avstikker for å ordne opp i det. Da lyste en rød lampe på bilen, den fortalte at det var tomt på tanken.

Fikk fylt drivstoff.

I går var jeg framom mor, tok en annen vei hjem og ferje, slik at jeg kom forbi henne. Hun ble litt resignert i stemmen da jeg sa jeg ikke kom i dag.

Rundt meg er det vår. Jeg tok en fotoseason i dag.

På museet.  

Her jeg bor skal det visst bli kaldere framover.

♦

Så er dagen over, jeg valgt bare å hvile. Ingen middag, ingenting.

Bare være her i stolen, uten mer å forlange og det var godt.

Nå er det kveld og jeg tror natta skal få lov til å starte tidlig.

♥

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I dag vil jeg også delta i helgeutfordringa.

Det er utifriluft som kjører helgeutfordinger.

Denne helga er «vårtegn» temaet. 

Jeg var ute å tok bilder av knopper. 

Da jeg så på bildene dukka et dikt opp…

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan  
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider  -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra  -
svårt att vilja stanna och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden  -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit som skapar världen.

av Karin Boye fra diktsamlingen "För trädets skull».

Det bryter opp av jorda, ser skvalderkålen spirer friskt.

Snøklokka har litt stusslige forhold, en stund siden den har fått næring hjemme hos mor.

Jeg lover henne at jeg skal gjøre noe med det, i dag da jeg er innenfor.

Jeg var og handla, der lyste appelsinene mot meg i fruktdisken.

Sjøl om det er appelsin hele året, er de ekstra gode nå.

Mange er det også.

Hjemme hos meg lyser sibirkornellen rødt bakom rododendronen. 

Og kveldshimmelen forteller om at vårsola er på tur ned under horisonten, rød den også.

Sola er et veldig godt vårtegn.

Takk til Utifriluft for utfordringa denne helga.

♥

Det er fredag og fridag. Egentlig. Må se på dagen, sette noen mål og sette opp et slags regnskap uten tall.

For det første er det godt å sitte her, uten noe timeplan som innebærer tall.

Det er en åpen dag.

Når jeg ser rundt meg er dagens gjøremål tydelig.

Og jeg må nok…

For det er virkelig rotete hos meg. Bøker, blader, strikkepinner og bilder-, ligger slengt utover. Kjøkkenet er en katastrofe for seg sjøl. Har allerede tømt en skuffe, den hadde et behov – jeg liker ikke noe særlig at det er uorden i skuffer og skap. Tror faktisk jeg kan påstå at det er mye mer ryddig i skapa og skuffene enn utenfor. Tror faktisk jeg sjøl også er litt slik, jeg trenger å ha mer balanse og orden i mitt indre enn utenpå meg.

Vi mennesker er rare, tror ikke vi alle er på sammen måten – vi er skapt så forskjellig.

I går var jeg å intervjua mors bror, mor var med og jeg kunne ikke være bare i jobbmodus, det ble sosialt, kaffedrikking og slikt.

Og det ble mye historie.

Da vi kom opp til mor ville hun fortsette å snakke om fortida, med sitt eget blikk fra da hun var ung. Og jeg kjente jeg ikke orka, orka ikke høre om rett og galt. For det handler så mye mer om omstendigheter, arv og miljø, hva en har råd for. Og ikke minst, se på sin egen vei og forstå at andre gjør så godt de kan de også, ut fra den de er. Hvem vi er har vi ingen råd med, hvor vi er født, hva vi måtte oppleve. Men hvem vi velger å være, hva vi prøver å være, forbedre og lære, det kan vi kanskje ha råd for.

Og så må vi akseptere den vi er, rett og slett være glad i den vi er; om vi er fattige, tykke eller stygge – vi MÅ vise oss sjøl kjærlighet.

Når det gjelder de andre har vi så klart et valg om hvem vi ønsker å bruke tid sammen med.

Og det kan jeg si at det også kunne være mye mobbing før i tida.

Men i dag ønsker jeg å være praktisk. Badet bør få en vaskefille, speil, vask og toalett. Soverommet er støvete, egentlig har det hatt behov for en gjennomgang. Mye gammelt inne i skapene. Gangene, teppet nede burde støvsuges. Og kanskje kan jeg tømme Bokhasiabøtten. Den har jeg tenkt å skrive om et år nå.

Det er nok å ta tak i. Skal vel skifte på senga og, har klær som må legges sammen, ingen grunn til å kjede seg. 

Arbeidsrommet, kontoret, der trengst også en opprydding. Sortering og systematisering. Det ligger bøker framme om båter, leker, barndom og mye anna.

Jeg fikk også gjort en avtale i går om å gå inn og se i et arkiv. Det er så mye spennende, det bare denne tida som er for kort.

I gårkveld skulle jeg vei å trene styrke, men kolliderte med samtalene vi hadde.

Jeg kan slå fast at tid ikke er noe jeg er flink med.

For jeg må passe på den fysiske aktiviteta, på maten og alt dette for å holde i det jeg vil. I dag kom jeg over en TikTok på surdeigsbrød og kjente lysta på å sette det i gang igjen.

Mat, krydderplanter og protein…det er så artig å se hva maten kan gjøre med helsa.

Eldstemann sa at han kanskje kom utover i helga.

Jeg ble overraska fordi det er såpass kort tid siden sist, men trivelig om han velger det så klart. Det gir så klart ekstra motivasjon i å rydde. 

Jeg burde kanskje ha jobbet litt også, over helga blir det en travlere uke. Fysisk møte på mandag, besøk på museet av mange barn på tirsdag, onsdag «bare» et møte på Teams, men privat møte om kvelden, torsdag fysisk møte og fredag det samme. Det betyr at hver dag neste uke er jeg i farta.

Det er ikke en ønskeuke når hver dag får avtaler og tidspunkt, trenger disse rolige dagene inn i mellom.

Bør nok pøse på med enda mer, med å komme meg ut i naturen og ha kontroll på tid!

Men først helg.

Og jeg gleder meg til alt.

Hørte på et intervju her om dagen av Tomas Myklebust som har skrevet boka «Hvil deg sterk». Han sa at med å fortelle andre og oss sjøl at vi var sliten, forsterka vi denne følelsen.

Jeg vet ikke hvor ofte jeg har sagt akkurat det, at jeg er sliten… så tenker at her har jeg noe å lære.

Den boka skal leses en dag.

Men ikke denne helga. Først vil jeg se på bøker jeg har om temaet surdeig og lage meg en starter.

Kanskje ikke denne helga… 

Det er fredag, ukes beste dag.

Nyt dagen din du også.

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Akkurat slik jeg ønsker det. Våkne en søndag, ute ser det ut som våren. Og det blir sol.

Sier det med en gang, her blir det en del bilder.

Tanken var å ta en tur opp til brønnen, men hvorfor ikke pakke sekken.

Som tenkt så gjort.

Frokost/lunsj oppe i skogen.

Jeg inviterer deg med på tur.

Den bratteste bakken på turen er denne. 

Svingert til høyre.

Underlaget er en blanding av frosset, vannpytter og myk myr.

Litt krevende.

Går meg direkte på brønnen, greier å dra i lokket slik at jeg greier å se at det er vann der nede.

Så går jeg samme veien tilbake, bare litt lengre oppe.

Det er ganske lett å gå når jeg nærmer meg Sandgolvet.

En vei med grus er lett å gå på sjøl om det er oppoverbakke.

Oppe er det flatt og enda enklere å gå.

Om å ikke se skogen for bare trær går ikke, det er så mange fine trær.

Sola greier ikke å komme over fjella ennå, jeg har så lyst til å ta matbiten min i sol.

Plutselig ser jeg solstreif litt lengre utpå flata.

Svett og varm finner jeg en stein det passer og raste.

Sola er så vidt over fjellet.

Fram med kaffe, brødskive, vatn og appelsin.

Prøver ut telefonen med fotografering.

Skulle egentlig ha med fotoapparatet, men det lå igjen nede.

Utsikten utover fjorden jeg bor ved.

Enda et tre i skogen.

Nålene på en furu.

Pausen er over og turen går videre.

Se dette da, is som begynner å smelte.

Dråpene som henger under isen ser ut som øyner.

Isen virker litt forskrekka over tanken på at den holder på å smelte bort.

Og hva med denne…

Nedenfor meg er innerste del av fjorden.

Det ligger et lag med is der også.

Og se her, enda mer is.

Denne veien går opp på setra, tanken var å gå ned her.

Men det tør jeg ikke, det ser glatt ut.

Så jeg snur og tar samme vei tilbake. 

Og så er jeg på tur ned igjen. 

Turen tok drøye to timer, den gjorde så godt og ga mersmak.

Takk til deg som ble med.

Ser det er meldt full sol på tirsdag…

♥

Når det ikke legger seg helt til og du må jobba på. Er det da en skal sette seg rolig ned med hendene i fanget?

For en tid tilbake skrev jeg om ny mobil.

Mobilen og jeg er riktig gode venner, vi.

Den ser stort på verden og jeg ser bedre på den. Jeg behandler den veldig fint, tenker meg om før jeg legge den ned. Redd for å miste den i golvet. Riktig nok har den et omslag som skal tåle det og det gjør det.

Har testa det to ganger, sist under en samtale.

For av og til spretter den bare ut av hånden. 

Jeg må lade mye skjeldnere, i tillegg har jeg en lader som gjør jobben fort. Derfor tenker jeg ikke så mye på dette med lading. Nesten slik at jeg ikke tar med meg lader.

Gjør det da. Gjorde det i går. Lå i sekken med data´n. 

I dag lada mobilen ut.

For første gang i vårt liv.

Husker på at jeg ikke tok ledninga ut og at den ligger i sekken nede.

I kjelleren.

På kontoret.

Etter og ha satt på vann og ordna med de vanlige morgenprosedyrene, løper jeg ned for å hente laderen opp. Kobler den på oppe igjen.

Det er så stille i huset.

Da plinget kommer på, kommer jeg på det… pinkoden er så klart ny.

Og jeg har så lyst til å sette på radioen -.

Hva radio har med telefon å gjøre?

Alt!

Jeg setter radioen på gjennom telefonen, så hjelper den «blå tanna» og får lyden over i høytaleren. Veldig enkelt og lyden er super.

Jeg mener jeg la kortet med koden i eska mobilen lå i, men hvor la jeg den…

Den hadde ikke fått en fast plass. Finner den likevel nokså fort, den ligger på en kommode. Det er bare at der lå arket kortet med kodene var festet på.

Husker jeg satte sim-kortet inn da jeg var på kontoret.

Løper ned igjen.

Mens jeg løfter på ark tenker jeg at det er nok på tide med en rydding. Prøver å bruke papir mindre, skriver notater rett in på datan, likevel…

Nok papir.

Finner ikke kortet med pinkoden.

Opp igjen, leiter gjennom der jeg allerede har leita. Ser ned i en skuffe jeg legger alt slik som nøkler, kortholder osv. Men vet det er ingen grunn til at jeg har lagt kortet dit.

Det stemmer det.

Tilbake til eska, tar opp arket der korte satt fast… da ser jeg det… koden står på arket.

Glad løfter jeg telefonen og taster inn første kode. Oftest slår jeg ikke koden for det er ansiktsgjenkjenning.

Har slutta å tenke på hvordan jeg ser ut når jeg retter telefonen opp mot meg og lar den finne ut at jeg er meg.

Det er da jeg oppdager at pin-nummeret ikke blir etterspurt, jeg suser rett inn i full kontakt med alt jeg vil.

Litt overrasket tenker jeg dette må være feil, men får satt på radioen.

Nitimen durer ut gjennom høytaleren. Programlederen beklager at det er lenge siden han har vart på radioen, så han brukte stemmen for kraftig. Jeg tilgir han.

Og det er da jeg oppdager det, på kjøkkenbenken står et par glass og en kopp på et brett, båret opp fra kontoret sist jeg var nede for å jobbe. Der på høykant mellom kopper og glass, står kortet og ler.

Nå etterpå skjønner jeg at med ansiktsgjenkjenning behøver jeg nok ikke å huske disse talla. For det er  veldig stor sannsynlighet at det bare er jeg som ser slik ut…

Teknikk ass…

Og dette er et godt eksempel på å løpe i ring uten å komme seg videre.

Sannsynlig skulle jeg brukt den siste tanken jeg hadde her i starten, satt meg rolig ned.

For aktiviteten denne lørdagsmorgenen peker bare litt nese av meg og ler. Og jeg får bare prøve å lære at jeg egentlig ikke behøver å kave så der…

Alltid. 

Nå skal jeg gå rolig videre inn i helga.

Om noen timer tar jeg med meg skreien, rogna og leveren innover der vi tre damene, mor, lillesøster og jeg, skal ha dette måltidet vi må ha minst en gang når året er slik rimelig nytt.

Men først skal jeg puste dypt inn, nyte lørdagen og sette meg i lotusstilling.

På Nitimen snakker de nesten om det, om hvile og stoppe å si at en er sliten…

♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I dag tar jeg time-out i lunsjen. Jeg skal følge et webseminar straks.

Jeg er i gang med å lage en powerpoint presentasjon om kalendere og hvorfor det er sagt at damer kan fri på skuddår. Må nesten si jeg har en følelse av og ha rota meg bort.

I går oppdaga jeg at jeg skulle ha leverte tekst til en artikkel som skal være ferdig i slutten av mai. Jeg fikk levert noe, men mest tanker.

Det er litt slik at en stikker hodet inn i gjøremåla og ser at det er ingen vei ut.

Men en pause der jeg er meg, er absolutt godt. Nå begynner seminaret om et par minutter.

Dette var virkelig et interessant minikurs. Handla om balanse, pust og det å gå inn i de grå åra med styrke. Ikke var kurset så dyrt heller, om en ville melde seg på.

Jeg må avvente, kan ikke legge mer inn i tiden min nå. 

Vil du sjekke det ut kan du se på facebook-siden HER. Noe jeg vil anbefale alle som har passert 40.

Nå må jeg ned for å jobbe mer. Her er det bare tiden og veien.

Ønsker deg en fin dag.

♥