Siste søndag i denne måneden er det første søndag i advent. Og jeg har enda tilfeller at jeg tenker, skulle jeg bade…
Det ble nok likevel ikke denne høsten jeg ble helårsbader.
Jeg har hengt ut en vask. Temperaturen er litt bedre enn hva den har vært et par dager. Jeg er sulten og det ble frukost av julebrødet som var igjen etter eldste var på besøk. Med ribberull på. Jeg liker blandingen av søtt og salt.
Og når det er snakk om mat…, jeg har ringt hjemmetjenesten og avbestilt midtbesøket hos mor. Jeg vil dra dit å lage middag og spise sammen med henne. Hun spiser så mye bedre når hun har folk hos seg. Og så dukka en middagsrett som kunne stå på bordet en lørdag før i tiden.
Spekesild.
Image by PublicDomainImages from Pixabay
Kanskje skal jeg rett og slett handle inn til det, med kålrotsuing, rødbeter, rå løk, kokt egg, rømme og potet. Men for å være sikker på at dette frister henne, vurderer jeg å dra for å hente mor først. Hun får se mer enn fire vegger. Og så kan vi samtidig tenne lys på grava til far.
Det føles riktig i dag. Så må straks dra.
Må kjøre minimalt med bilen til den er reparert, men turene inn til mor var det plass til.
Tenker på gårdagen, alt som har vært bekymrende og som la seg til rette. At bilen går på garantien, at snekkeren ga meg ca. tid og ca. pris på taket som har vært en stor bekymring over år og det var innafor, at avtale om å hente utstyret fra jobbelivet endelig kom på plass, den fine morgenen da eldstemann reiste etter noen koselige dager og at det skjedde noe jeg ser veldig posetivt på med noen av familiemdlemmene, en milepel.
Jeg tenkte et rungende TAKK i går kveld da jeg la meg nydusja i sengetøy som var skifta. Etter en jogge/gåtur mellom fjøs og bolighus. En av de bedre dager på lenge med sekken full av gode nyheter.
I tillegg er himmelen blå og fjella har sol på. Om litt skal jeg pakke en sekk, usikker på om jeg skal koke med meg kaffe, vanlig te eller chagate. Eller kanskje bare en flaske vann.
Ingen lang tur, vi skulle dra på en tur i fjellet men det blir for tidlig mørkt.
Har tenkt i hele sommer å ta denne turen, men i dag blir det.
I går var jeg ute ved museet. Lekeutstillinga ble pakka ned og jeg fikk henta mitt. Og det rare, museet hadde blitt annerledes. Det var ikke «mitt» lengre. Jeg var ferdig med det og det med meg. Fantastisk godt.
De tidligere kollegaene spurte hvordan jeg hadde det som pensjonist.
Jeg så de så noen som «ferdig» med livet og jeg gjorde et forsøk på å fortelle om at livet hadde begynt.
Men det har ingen ting å si de ikke forsto, like greit. De har enda mange år igjen før de kan kose seg med det jeg er i.
Eldstemann var med, vi kjørte tilbake en annen vei som han ikke har vært med på. Han syntes det var fint. Så tok han en buss og jeg dro til mor.
– Det er så stygt det røde treet, syntes mor.
Jeg syntes det var fint. Sa at det sto i stil med sola i fjellet.
Hun var ikke enig i at det var fint.
Vi pludra, drakk kaffe, jeg fikk orden på ovnen som gikk i svart i helga da mellomste søster skulle lage middag der. Fikk ringt elektrikker og så viste det seg det bare var et batteri som måtte skiftes. I denne dingsten her.
Det hadde begynt å bli mørkt da jeg dro, som vanlig syntes mor jeg skulle vært der lengre. Eldste kom tilbake med en buss, så han måtte plukkes opp.
Vi har det koselig.
I går ble det lettsalta torsk og eggesmør til middag etter jeg hadde vært med på prat på nett om alger. Jeg må komme meg ned til sjøen snart, når det er fjære. Det er flere tangtyper som er ypperlig å plukke nå.
Vi så på Spillet, eldstemannen hadde ikke sett det før, jeg begynte å se på det i år. Det er interessant å se menneskers reaksjoner.
Eldstemann drar tilbake i dag eller i morgen. Og i morgen skal jeg skifte dekk på bilen og få en gjennomgang på hvorfor rattet rister. Jeg skal kjøre piggfritt denne vinteren, så det blir spennende å se hvordan går.
Da må jeg til å pakke sekken. Blir fint å komme seg i sola. Og det blir fint å treffe en tidligere kollega, lenge siden sist.
Det er et gyllent lys i regnværet. Regn skal det være i hele dag.
Og kanskje snø.
Over 600 meter.
I kurven ved siden av meg, der jeg har lagt klær som skal repareres, ligger to puser og sover. Bakom står tegnebordet, med både fargestifter, blokker, bøker og en hjemmets mappe.
Bordet skulle vært rydda slik at det bare var å sette seg ned ved det.
Og klærne skulle vært reparert.
Det ble mye skulle…
I går satte jeg et strek over skulle. For jeg følte jeg skulle ha besøkt mor. Jeg var der på lørdag og hun hadde besøk på søndag. Så da følte jeg dette «skulle». I dag får jeg ikke til å besøke henne.
I stedet tok jeg på meg sko og gikk meg en lang tur langs veien.
I går, altså.
Det ble mørkt før jeg var tilbake. Ikke alle bilfører er like flinke til å blende. Da mister en veien, rett og slett. Og lyset skjærer i øynene. Men den turen langs veien gjorde godt. Til tross for.
I går la jeg også på nytt sengetøy på senga på sovrommet nede i kjelleren.
Senga ble montert for et par helger siden. Den som hadde stått der ramla sengebunnen ut av, så det har vært madrass på golvet en stund. Det var med god følelse jeg la på en seng, en seng med føtter opp fra golvet.
Eldstemann skal komme i dag. Det er han som endelig har seng igjen.
Jeg må hente han en halv time herfra, håper det går greit med sommerdekk. Skal skifte på fredag. Men er det glatt kan jeg ta en annen vei, en som er litt lengre.
Og så håper jeg han rekker den første bussen han tenkte, slik at jeg rekker innom Felleskjøpet for å kjøpe. Det er kattemat og sand som står på lista.
Hverdager.
Nå har jeg drukket mine glass med lunka vann og gjort øvelser. Skal sette på en vask. Og ellers krype tilbake i mitt eget tankeunivers. Tenkte jeg skulle ta dere med inn dit, men det får bli en annen dag.
Siste uka i oktober. Straks er det to måneder igjen av dette året.
En ny uke og en ny mandag står jeg foran.
Det regner grått, det skal være vått i hele dag. Ser temperaturen siger nedover på Yr, men ikke rødt ennå.
Uka har ikke det største programmet.
Økonomisk er kanskje denne måneden den verste i en pensjonists liv. Og muligens den neste. På nyåret slår forhåpentligvis andre skattetrekk til. Enda betaler jeg nesten det samme som da jeg var i jobb. Under en tusenlappe for fire uker er ikke så mye, det er det budsjettet forteller meg – men da er alle regninger betalt.
Nå skal jeg få det til, dette er ingen klage, bare spenning. Jeg har mat i fryseren, nesten full tank på bilen.
Jeg får sannsynlig besøk av eldste denne uka og mellomste og et par til om et tre uker. Skal nok greie å ha mat til det også.
Men jeg må nok leie ut leiligheta nedunder etter hvert, ennå står den full av jobben jeg hadde. Forhåpentligvis blir det henta neste uke. Denne uka skal jeg ut til museet for å hente det jeg lånte ut til lekeustillinga i sommer. Så snart tror jeg jobben er et helt avslutta kapitell og nøkkelen levert.
Det må handles inn kattsand og kattmat. Pusene er noen veldig fornemme frøkener, det skal ikke være mye i kassen før de ser seg rundt etter et annet område. Så her har det vært mye vasking og slusing. Men det virker å bedre seg, så har god tro om at dette skal gå bra.
Sist uke hadde jeg et besøk som kom med full pose av katteting. Matskåler, katteleker, klorestativ og reisebur.
Vurderer å kjøpe et klatrestativ, kattehule og en kattekasse til. Greit med en kattkasse i hver etasje.
Nå har jeg satt opp sperringer for trappa ned.
Så om jeg nesten ikke har noe på programmet føler jeg at det holder det jeg har.
I går gjorde jeg noe jeg håper jeg gjør i dag også. Jeg tok på meg joggesko, gikk fram og tilbake mellom huset og fjøset. Vil tro det er omtrentlig hundre meter. Jeg gikk den ene veien og løp den andre. Jeg skal ikke skryte på meg at det ble mange runder, men om dette økes litt og litt blir det ikke så verst.
Nå tok jeg ikke øvelsene mine i går, men i dag er de gjort.
Og det beste, jeg føler meg ikke så utslått i dag som jeg har gjort en stund.
For alt blir.
Var forberedt på at denne høsten ikke ville bli bare sus og dus, at jeg kunne falle sammen også. Men håper jeg er på tur opp nå.
Jeg skal da komme meg bort til både å skrive, tegne og male.
Har også planer om maling av vegger.
Det er bare at energien må på plass.
Og den kommer.
Den kommer.
Egentlig er alt dette enormt spennende, hva som skjer, hva en greier, opplevelser, tanker og livet sjøl.
Ingen sakke på døgnene. Jeg har nå prøvd ut om de går saktere når jeg ingen ting gjør. Nesten ingen ting.
Det går like fort fordi.
Dagene fyker avgårde som de har noe i hælene.
Jeg sliter over alt som ikke er på plass og flere ting som havner i samme kategori. Jeg kan våkne på natta, tankene suser som hurtitog over alt som ikke er på plass.
I helga våkna jeg slik, tenkte på at jeg måtte spørre de unge om hjelp. Det har vært snakka om det mange ganger, at når de er her og om å hjelpe…
Det har vist seg at når de har vært her har jeg ikke hatt kapasitet til å organisere.
I helga hadde jeg. Så tenker at jeg likevel har litt mer energi nå, to måneder etter jobbslutt. Men likevel liker jeg ikke denne fullstendig utladinga, dette fravær av tiltak.
For en par dager siden våkna jeg med en drøm klart i minnet. Jeg hadde drømt om faren min, han sa til meg at han var tom for serantonin.
– Serantonin, tenkte jeg da jeg våkna, hva er det…
Det var helt borte fra hukommelsen.
Da jeg hadde stått opp googla jeg, ennå var ikke hukommelsen kommet på plass.
Et hormon…å ja, det var det det var!
Og så leser jeg hva som står om en har manko av dette hormonet; soveproblem, lavt humør og dårlig regulering av metthetsfølelse.
Bare å hake ut. Jeg som ikke har hatt søvnproblemer har i det siste slitt mer med søvn, tilværelsen føles tungt med alle oppgaver og ikke den store gleden flakser i mitt indre. I det siste har jeg følt på sult. Jeg bruker bare å bli slapp når jeg blir sulten.
Hva som hjelper for å få opp nivået på serantonin er bevegelse, sollys og inntak av tryptofan. Sistnevnte finnes i ost, egg og laks. Det finnes også i en del alger. Så velkommen til algekuset som straks starter.
Her må det nok bygges serantonin.
Det jeg syns er rart er drømmen, hvor kom den fra, liksom…
Etter en natt der jeg kunne sove i trygg forvisning om at mye var landa, bokstavelig talt, var enormt godt. Kanskje alt dette en står i har vært med på å passivisere meg, ha urolige drømmer, for inn i mellom er det en tørn.
I dag har jeg notert punkt på blokka, det ble 31 punkt.
Gårdagen gikk greit, men så klart er det en del med det. Mor fikk undersøkt ørene og det viste seg at hørselen hadde gått ytterlige ned. Jeg fikk bestilt denne kontrollen lenge før hun egentlig skulle ha den. Legen sa at eldre som ikke hadde persolig hjelp, lett ikke fikk den hjelpen de skulle. Håper dette blir bra nå, i allefall at hørselen vil funger noe bedre.
Men det tar så klart på, hjelpe inn og ut av bilen, finne rullestoler for så å trille. Kan opplyse om at trille både korg med hjul og rullestol er en spesiell manøver.
Det er en arbeidsøkt.
I tillegg hadde sønnen landa i Norge, blakk, mista bankkort, skadd etter mopedulykke siste dagen, sydd og forslått. Ingen ting med det er overraskende. Han er risikovillig så det holder. Etter alle år sitter dette i ryggraden.
Gleden over at han var i Norge er gedigen, men å fikse billett fra Gardemoen mens jeg triller mor i rullestol på et kjøpesenter er ikke helt enkelt.
Men nå er han heime!
Han hadde lyst til å komme utover hit i helga, men regner med at han vil ha behov for rolige dager. Vil be han om forslag på navn til pusene, jentene har kommet med mange artige forslag.
– Kan jeg bruke det bildet av deg, spurte jeg, du minner meg om en frosk. Og det fikk jeg. Foto:Ingrun
De opprinnelige navnene, der det ene er Marie, kan vi ikke beholde. Rope på Marie når datter på nabogården heter nesten det samme går ikke.
Mellomste kommer i kveld sammen med samboer. Så da skal det stemmes over alle fine forslag. Jeg kom på et nytt akkurat nå; Fløyel og Angora, fordi pelsen minner om det.
Det å få folk inn i dette huset som nesten ikke flyter i anstendighet, krever en innsats. Så nå har jeg satt opp punkt på en liste, det ble 31 punkt.
Så denne dagen må fungere.
Av og til spekulerer jeg på om jeg kan ha en ADHD hjerne, men nå skal jeg gå gjennom punkta, krysse ut.
Satser på at regnestykket mitt med grunner til å være så utslått har fått trukket fra noen punkt.
Livet ass.
Det er ingen spasertur i solskinn for noen av oss, ikke hele tiden.
Vi må bare stå på, innimellom må vi gi slipp og så er det viktig å være glad i seg sjøl. Da er det så mye lettere å være glade i andre og livet blir lettere.
En strålende fredag til alle som er innom. Jeg må til å jobbe for å hake ut 31 punkt.
Eller uforklarlig er kanskje ikke helt riktig å skrive. Når stresset er lagt bort, pakka bort og muligens til og med kasta, kasta over alle hauger – er det ikke så rart. Men den store intetsigendeheta kunne godt funnet meg. Sjøl om høsten har vært gyllen, gullende gul flommende av sol har den Store Intetsigendeheta kunne slått kloa i meg.
To måneder i dag siden jeg åpna døra til pensjonistalderen.
Og når jeg skriver ordet føler jeg at jeg gremmes, nesten som tærne slår krøll.
Så gammel.
Enn å ha blitt så gammel. At jeg har blitt det…
Nå er det ikke der tanken ligger. Slik jeg ser det egentlig, er at jeg lever og har alle muligheter. Utenom å få barn da, men akkurat det er veldig greit og barn har jeg.
En annen ting var at jeg forberedt på at jeg kanskje kom til å falle sammen. Sjøl om jeg tok fly til Aten aleine slik omtrentlig for en måned siden, at jeg greidde det.
Jeg er et slags vrak.
Og som sagt var jeg forberedt på at dette kunne skje. For jeg har nok bedrevet sterkt press på meg sjøl over mange år. Riktig mange år.
Så det blir litt ettertensomhetens høst over levd liv.
Men likevel…hvor lenge skal dette vare.
Jeg blir sliten av utrolig lite, såpass at det syns på øynene mine og observert av moren min som ikke er så observant lengre. Jeg har tenkt at denne slitenheten skal få noe mer tid på å gå over, og om ikke får jeg bare ta meg en tur for sjekk.
Alt er ikke helt som det dårlige været, i går fikk jeg switcha den ene kassen fra vinterklær til sommerklærne. I dag har jeg tømt den andre og skal få lagt ned resten av sommerklærne.
I gårkveld, da jeg skulle legge meg, hadde jeg en svært ubehagelig overraskelse. Den fortalte meg at pusene ikke kan ha fritt leide til soverom, sommerdyna ble skifta ut med vinterdyna og sommerdyna skal vaskes sjøl om det ikke var kommet noe igjennom.
Disse dagene. To måneder.
Jeg har også tatt fram strikking, rydda i sammentulla garn. Men er redd for at to små nøster har rota garnnøstene til igjen.
I dag skal jeg være hjemme, jeg skal vaske klær og har mye mer jeg kan gjøre av slike ting. Til helga kommet ene datter med sin kjære utover. Nå på torsdag skal ørene til mor til sjekk og da må resten av mor være med også. Håper det fører til bedre hørselsframtid. Det er fryktelig slitsom med en samtale en må ta opp det en sier fem ganger og fortsatt blir oppfatta feil.
Ut å gå datt ut etter siste gnagsår, venter på å klatre over dørstokkmila. Ikke har jeg vært i fjæra for å se på tang og tare heller, men har vært innom kursportalen et par ganger. Kurset starter i november.
To måneder.
Et nytt liv.
Jeg skrev et innlegg om kraften for litt siden. Jeg tror den vil komme sigende, energien. For det blir, det er jeg sikker på. Det blir.
Og om to måneder fram i tid er vi nettopp passert St. Lucia, kanskje bakt lussekatter og jula nærmer seg. Men det skal jeg ikke skrive om i dag.
Tror tanken og smaken på dagen gjør den annerledes.
Her sitter jeg i ro etter en travel dag i går. Sitter her med beina på en puff med to puser liggende attmed beina mine.
Jeg sov lenger enn langt i dag. For i går var en vegg-til-vegg-teppe dag utefor hjemmet.
Litt over klokka ni var jeg hos mor. Klær, mat og hjemmetjenesten som kom og så var vi klar for dagens utflukt.
Vaksine, kaffe og handling.
Henta et søskenbarn som også skulle være med. Først var det framom idrettsarenaen der det var rigga opp til å ta imot masser. Så var det innom for å handle ting for å få bort mus.
Etter det dagligvare. Når jeg kommer inn der ser jeg to små jenter som står med ryggen til, med lue på hodet. Tanken på to små jeg er gammeltante til ramla ned i hodet mitt og at det fantes flere små søstre som de to. Da jeg går innover butikken ser jeg plutselig tanteungen min lengre framme og jeg skjønte de to små jentene mine var de to jentene jeg tenkte på. En litt rar opplevelse, men de var altså i kommunen.
De ble også med på kaffe på kommunens eneste bakeri. Så vi ble en liten gjeng.
Da mor og jeg er hjemme hos henne senere, kjenner jeg at jeg er sliten.
– Du kjenner så mange, sier mor.
Ja, jeg vet om mange – men kan bli veldig sliten av å møte mange kjente på dette bekjentskapsnivået. Jeg som trodde jeg var ekstrovert som ung har funnet ut at jeg er mye mer introvert enn hva jeg har trodd.
Det ble boller og det ble grøt hos mor. Og det ble et veldig rotete kjøkken. Da bollene var ferdig var det nesten for mye arbeid å smøre på dem.
Det holdt hardt å rydde. Men en halv time før midnatt var jeg hjemme hos meg sjøl. Fikk satt opp museremediene.
Kattene fikk komme ut å leke.
Så det ble nokså seint. Derfor var det riktig og viktig med en sen morgen.
Tenkte å dra på kino i kveld, men hun jeg skulle gå med har fått feber. Og jeg kjenner det føles godt bare å være hjemme i hele dag også.
Dagen er grå, slik skikkelig grå. Men dagen er god likevel, til tross for at det er nok å være lei seg for. Jeg håper på at det meste skal gå riktig vei.
Akkurat slik føles det, som dagen derpå… for snakk om følelser i mange retninger.
Litt slik at jeg har lyst til å tute…og det helt uten grunn.
Men det kan bli litt mye når en sammenskrudd som meg.
Og det som har opptatt meg i helga var følgende:
Hente puser
Forholde meg til vær
En ganske stor markering
Engstelig for sønnen
1. Puser
Pusene reiste jeg for å hente på fredag, uten at jeg visste helt hvem jeg skulle hente.
Å finne fram gikk greit. Møtte en veldig hyggelig dame. Fikk vite hun hadde kansellert å gi bort den kattungen som var gitt bort. Den jeg hadde lyst på. For hun ble så glad over at jeg ville ha begge jentene, fordi disse to lekte seg så godt sammen. Hun ble så glad for at de fortsatt kunne være sammen med hverandre hos meg.
Det var grusomt å sette de i buret, for de protesterte villt.
Da jeg mørkla buret ble de stille.
Endelig hjemme lot jeg buret med pusene stå i bilen.
Og jeg skal skrive mer om de søte nøstene.
2. Vær
For grunnen til at pusene ikke ble tatt inn var været. Det var meldt opp i sterk storm, nærmere orkan her jeg bor. Huset, som ikke er utbedra, er utfordrende å være inni når vinden rusker.
Mor aleine , om strømmen skulle gå, er heller ikke optimalt. Så jeg tok med meg pusene til mor og innlosjerte de på vaskerommet.
Hos mor var det flere vinduer som ikke var lukka ordentlig, blant anna inn på rommet hennes, som var viktig å få lukka. Hagemøbler som sto ute og som måtte settes i ly. Så det var bra jeg dro dit.
Og mor var overlykkelig over at jeg endelig overnatta.
Der var jeg altså til i går kveld. Det neste var hvordan det så ut hos meg.
Huset sto. Men et tre var «frisert».
3. Feiring
Så var det denne markering som jeg hadde gledet meg til å oppleve.
Den var i går, midt i været. Jeg måtte ta ferje over et havområde. Jeg er egentlig ikke så glad i ruskevær på sjøen. Strekninga ble stengt på formiddagen og jeg sendte melding om dette. Kanskje det var åpent så jeg kom til middagen, fikk jeg spørsmål om.
Dette valget sleit.
For strekninga ble åpna slik at egentlig kunne vunnet alt. Men vinden var meldt øke, jeg var hos mor og fra henne tar det en halv time å kjøre hjem til meg. Pusene måtte innlosjeres med alt som skal til. Hjemmfra og til ferga tar det en time å kjøre…
Jeg visste ikke hva jeg hadde av klær og måtte dusje, sminke meg som seg hør og bør til et slikt arrangement.
Og muligheta var at om jeg hadde prøvd å få alt dette til, kunna ferjestrekninga ha blitt stengt om jeg har jobbet for å komme meg dit.
Nå ble den ikke det, været roet seg og jeg føler meg snytt for noe jeg hadde sett fram til.
Slik burde jeg nok ha ventet med å henta pusene til over helga.
Men slik ble det, på et vis dårlig planlegging både av meg og værgudene.
4. Sønnen
Det aller verste og som kosta mest følelser var nok sønnen. Og her var det nok en gang snakk om redsel.
Sønnen dro ut på en reise for noen dager siden, til et kontinent som han ikke hadde vært på. Han sendte snapper om kjøring med vannscooter, av mopeder og jubla av all fart og spenning. Yngste datter sa noe om dette, at han sendte disse snappene til meg…
Men andre også, det siste var at han skulle ut på byen.
Så ble det stille.
Det gikk time etter time. Det ble morgen, ennå en dag gikk. Så forsvant avataren hans fra kartet.
Det gikk et døgn og enda flere timer.
I gårkveld bestemte jeg meg -, klarte jeg og tenke at han har det bra!
Og i dag fikk jeg livstegn, han både sendte meldinger, sendt snapp og har ringt. Og han skjønte at jeg nok hadde blitt redd.
Det var telefonen som hadde blitt ødelagt.
◊
Alt dette gjør nok til at det føles som dagen derpå.
Det har vært spenning, glede, stor kjærlighet, utrygghet, skuffelse, usikkerhet og redsel.
Nå er alt på plass, jeg har to herlige puser, huset står, sønnen koser seg, jeg mistet et stort arrangement, det kan jeg leve med.
Det blir bare mye følelsessvigninger inn i mellom.
Heldigvis skinner sola og jeg skal gjør vanlige ting i dag; vaske kopper, rydde, spise og ikke minst kose med to nøster, om jeg får lov.
Å gå på seg et gnagsår i ny og ne’ må en bare akseptere. Spesielt når en har lovet seg skritt.
Sola kaster lyset fra andre sida av fjorden hit jeg sitte i min stue.
Hvordan dagen legger seg er jeg ikke helt sikker på enda. Tenker et besøk til mor og kanskje jeg velger å handle da.
Har opparbeid meg et nytt gnagsår i iherdigheten med å holde det jeg har lovet meg sjøl. Jeg har vel kanskje ikke sagt så mye om det og tenker kanskje ikke å lage en stor utredning om det nå heller. Men da jeg gikk over i min nye status, tenkte jeg en del uten å bestemme noe-. Det har vært så mye plikt over år, at slik strenge planer orker jeg ikke. Hovedoverskriften var at det skulle være plass til det som var bra for meg. Og en ting var overordna viktig, det som heter bevegelse og kan inneholde mye forskjellig. Ett av de viktigste måter å utøve det på er å gå. Samle skritt.
I går la jeg ut på en lengre tur. Vurderte både det ene og de andre før jeg tok på meg skoa.
Så vandra jeg ut i ettermiddagen. Jeg gikk langs veien. Ikke så mye trafikk såpass langt ut på dagen.
Etter litt i underkant av to kilometer tok jeg av på gammelveien, som ikke lengre er gjennomkjørbart – men gå går.
Landskapet er karakteristisk.
Et godt stykke lengre oppe ligger en setergrend.
To veier går opp dit.
Må ta den turen en dag.
Syns naturen er fasinerende.
På tur ned til hovedveien har sola gått ned og fargela himmelen.
Da jeg gikk over ei bru, som ikke lengre er kjørbar, så jeg ned på broa som krysser elva helt nede ved sjøen.
Denne elva renner forbi setergrenda jeg har seterbu på.
Sjøen hadde tegninger der elva renner ut.
Enda hadde et stykke igjen å gå før jeg var hjemme.
Her er det lagt ny asfalt til glede for alle som kjører, for denne veien har hatt dårlig vei i flere år. Men nå på sensommeren ble ny vei lagt.
Jeg kom meg altså hjem med et nytt knagsår, så det er bare å legge beskyttelse på.
Om det blir tur i dag er mer usikkert, men den blir i så fall kortere. Denne her tok over to timer og var på nesten en mil.
