Ute er det gult. Sola kaster lyset over alt som er gyllent.
Det er tirsdag og tenker å ta turen inn til apotek og for å hente et bilde.
Snart.
Jeg sitter her å drikker vann og sitronvann, har dusja og mine enkle øvelser er gjort. Så dagen er igang.
I går gikk bilen inn til mor, jeg parkerte utenfor huset. Første plana var å ta turen oppover lia, men tok turen innom for å si i fra. Mor satt foran tv’n og sov. Jeg brydde meg ikke om å vekke henne for å fortelle at jeg gikk meg en tur først. Så jeg la i vei oppover i mitt barndoms rike.
Det hadde vokst en del vegitasjon siden sist.
Nedefor lå sundet.
Tanken var om jeg greidde å gå opp på setra.
Det er bratt oppover og mye trær.
Men jeg som er så glad i trær fryder meg og syns alle trærne er nydelige.
Jeg tok en pause da jeg kom til hvileplasse vi hadde da jeg var barn. Der det ble inntatt saft, appelsin eller kjeks.
Det er er et mye bruka turområde, så mens jeg satt der kom hun jeg klipper meg hos, nedover. Hun hadde vært helt oppe ved setra og viste bilder av utsikta.
Jeg kom meg ikke helt opp, men kanskje neste gang…
Så jeg hadde brukt en del tid og fant ut at jeg måtte snu.
Ringte hjemmetjenesten og sa jeg varmet opp middagen til mor. Så slapp de ta turen oppom, da jeg kom ned gjorde jeg det. Mor hadde våkna. Tok henne med meg på terrassen for en luftetur.
Sjøl syntes hun at hun var blitt veldig glemsk og at hun ikke likte det.
Da jeg kom hjem til meg sjøl var det nettmøte om alger.
Vurderer i dag om jeg skal ta meg en tur ned til sjøen for å ta opp tang for å legge på planter eller om jeg skal ta en StikkUt-tur. Eller bare gå meg en tur langs veien.
Dagen er enda lang, men først går turen til nabokommunen.
Dagen er litt ubestemmelig, blir den slik eller slik…
I går var den overraskende fin, mild og snill.
Jeg hadde bestemt meg for dette ene, ut å gå.
Men hvor?
Etter veien var tanken, men forbi meg er det en del trafikk, spesielt utover søndagsettermiddagen. Jeg bor i en hyttekommune.
Opp i skogen er best og fluene jeg var utsatt for bør ikke skremme meg bort. Forresten hadde ikke sønnen, som var med på jakt forrige helg, registrert ekle fluer. Men sønnen hadde tenkt å komme utover på jakt denne hega også, for laget skulle ut. Så jegerne holdt meg borte fra å ta turen opp i skogen. Jeg behøvde ikke gå akkurat der.
Det var da jeg kom på hvor jeg skulle gå, en grusvei på andre siden av fjorden.
Himmelen var blå, skogen var gul og hvite skyer var tegna over det blå.
Nydelig dag.
Og så varmt. Kortbukse og bare armer var perfekt. Det var bare å vandre ut på grusveien.
Sola skein meg rett i ansiktet, men sjøl om det i perioder var vanskelig å se, var det herlig å traske i vei kant i kant med fjorden.
Og etter en del skritt kunne jeg se over på mitt paradis, trær og atter trær. Og så vidt kan taka på fjøs og bolighus skimtes.
På turen passerte det kun to biler, så det var veldig lurt å velge denne veien.
Veien som bukter seg bortover i sol og skygge.
Da skritta viste nok til at jeg var fornøyd, snudde jeg. Skyggen av meg var lang og jeg gledde meg til rester av fårikål.
Jeg passerte sving etter sving, veistrekning etter veistrekning og endelig sto denne her. Noen som hadde laget liv i stubben som sto i enden der jeg hadde parkert.
I går fant jeg ut det var tide for å dra på besøk til moren min. Først dro jeg innom et bakeri og etter to dager sovende, snytende og hostende, kunne jeg knapt formulere meg. Jeg var som noe som hadde ligget under en sten.
Etter besøket hos mor dro jeg innom en butikk for å handle sitron og ingefær, jeg omtrentlig sjangla meg ut. Så enda er det en del å gå på. Men det å ha lyst, lyst til å gjøre ting, er så godt.
Jeg har starta dagen med min mer eller mindre nye morgenrutine, som riktignok har hatt pause nå mens jeg fungerte som dårligst og som også hadde pause på Kreta. Den går ut på å ligge, ta et strikk under beina og løfte beina opp mot taket. Først var det mer enn nok med 10 repitisjoner, nå er jeg oppe i 20. Planen er å samle noen muskler.
Jeg har fått svart på noe mailer og meldt meg på åpninga av et nytt bygg i Kristiansund der min gamle arbeidsplass har flytta inn.
Nå har jeg en stor plan om å ta en renselsesprosess på kjøkkenet og sette på en vask med klær. Solen skinner, så jeg tror jeg kan få hengt opp ute. Er kommet til at det var snart på tide og sette seg opp liste av ting jeg skal gjøre. For eksempel omtale av Airbnb-besøket på Kreta. Men regner med at jeg vil flyte i rundt litt til.
Er klar over at det er ikke nok å tenke, en må også gjøre.
I går kveld ble jeg sittende å se på tv, en realityserie som sendes på NRK. Jeg er av de som ikke liker noe særlig å bruke tid på slike program, for hvorfor skal jeg sitte å se på folk som kjemper om ett eller annet. Sannsynlig er jeg i utakt med befolkninga.
Serien jeg ga en sjanse heter «Ville fristelsen» og den var interessant for det handla om samspill kontra egoisme. Der fikk jeg igjen bekrefta min utakt, denne gangen med gjengen på tv. I ett av valga fikk de sjansen til å sikra seg en større part av beløpet de kunne vinne. Nå skal det sies at jeg vet dette vil komme fram, hvem som har valgt hva, det visste ikke deltakerne. Så hva en tenker en sjøl vil ha valgt var så klart fargelagt av denne viten. Ti mennesker er plassert i jungelen der de skal vandre i varme og fuktighet og blir utsatt for fristelser som vil bli trukket av summen de kan sitte igjen med ved endt tur. Gjengen er satt sammen av av svært forskjelige personligheter, folk som regerer ut fra sitt eget ønske og folk som ønsker å tenke på alle. Psykoligen i dette spillet er høyst interessant. Og jeg er klar over at jeg er vokst opp med sosialistiske tanke der alle skal med og egoisme er et «fy» ord. Derfor blir det interessant både å se på disse menneskene og på min egen reaksjon.
Heldigvis var jeg såpass «strukturert» at jeg slo av tv’n da det viste seg at klokka hadde passert midnatt. Men jeg kommer nok til å se den ferdig.
Grått og grått. Men det er lovet sol, uten at den er kommet.
Sjøl sitter jeg i min gule stol som er på en måte en sol. Jeg kjenner at det hopper inni meg av glede av å tenke på livet. Et godt tegn på at jeg begynner å friskne til.
Gleden går på at nå er det kommet fram til at jeg skal leve MITT liv.
Det er som å gå inn i en jungel av opplevelser, der plikt og forventninger er luka bort fra tankene. For jeg er fri!
Hvor langt jeg kommer på veien aner jeg ikke, men det er så artig å gå på denne stien.
Den uka her har jeg bevega meg inn i webseminarer.
De er for å få deg til å kjøpe pakken som tilbys, kunnskap som selges. Jeg ønsker bare å snuse bort i dem nå.
Deltok i ett her om dagen, om hvordan en starter kjøkkenhagen allerede på høsten. Så får se om jeg kommer meg ut og i gang med noe prepping i høst.
Har meldt meg på to til denne uka. Det ene er om hvordan en kan sette smak på maten med krydder for å høyne smaken på maten. Det andre handler om alger. Det gleder jeg meg veldig til. Meldte meg på tidligere, men det kom noe i veien – men nå er det lagt inn i kallenderen for at det er første pri.
I sommer da jeg rydda unna tang for å ha en renne å svømme i, tok jeg ikke bort gristangen med trøffel på. De kan til å høstes nå. Ellers skal jeg også bære opp tang som jeg kan blande i jordsmonnet.
Det handler mye om mat, helse og bruk av natur. Det er så interessant. Gleder meg til våren der jeg kan ha denne fokusen for fullt.
Innlegget starter med bilde fra nestsiste kvelden der yngste og jeg vandrer langs vannet og finner nye områder i Agios Nikolaos.
Jeg skal skrive mer om stedet etter hvert.
Nå er jeg hjemme i min gule stol og klar for nye dager. Nye innlegg her og nye opplevelser.
Etter et langt døgn uten søvn og tre flyreiser, stoppa jeg utenfor huset mitt.
Flyet gikk klokka seks om morgenen, noe som betydde vi måtte reise fra der vi bodde i to-tre tida om natta.
Vi hadde en nydelig kveld før vi reiste, på et spisested like nede i gata. Søskenbarnet til kjæresten til mi mellomste, med sin kjærest, kom også.
Heldigvis var ventetiden i Athen kort, nesten skummel kort. Men det var ingen forsinkelser, så vi susa igjennom. Vi hadde landa på å lette fra Gardemoen, altså hverken bil eller tog, men fly. Vi tok farvel med yngste, som tok toget inn til Oslo. Sønnen kom på Værnes og henta oss.
Jeg slumra på deler av reisen og kjøreturen hjem gikk greit uten å slumre.
Etter å ha dusja og spist, sovna jeg sittende. Det å komme seg til sengs var en kraftanstrengese.
I går fikk jeg gjort noen småting. Så laga jeg vaffelrøre og tok turen til mor. Og hun var veldig glad for at jeg var hjemme igjen. Jeg viste henne bildene fra turen, vi kjørte oss en tur og fikk handla.
Hun syntes også jeg kunne ha overnatta, men jeg sa at nå hadde jeg behov for min egen seng. Og den sovna jeg tidlig i.
I dag kaster sola gylne stråler, det er godt å være borte – men det er også godt å være hjemme igjen.
Første avtalen i dag ble avlyst, greit det også. Den ble utsatt.
Jeg skal spise litt mat, store blåbær og yoghurt. Tatt første penicillin-tabletten i dag. Opplever det litt styrete, at jeg ikke kan spise før en timer etter-, eller ikke kan ta tabletten før to timer etter jeg har spist, fire ganger om dagen. Men på mandag tar jeg den siste. Var hos legen i går, hun var fornøyd. Tror ikke hun likte dette at betennelsen var kommet inn i vevet. Godt det er på rett vei.
I går ettermiddag fikk jeg besøk av to som skulle se på huset. De skal etter hvert gi meg en prisantydning, men har det travelt. Håndtverkere har det. Den ene sa at vi må nok ta det ganske raskt. Han syntes ikke det så bra ut. Nei, det har ikke sett bra ut på flere år. Tror det blir en ny tidsalder når dette er reparert og på plass.
Nå har jeg satt på en vask, greit med reine klær når jeg skal ut i verden.
Siden skal jeg hente mor. Vi skal forhåndsstemme først og handle etterpå. Neste uke er ikke jeg her for å handle, så må handle inn en del. I morgen skal jeg vei å lage middag til henne.
Har forresten igjen å bestille togbillett.
Er en del med dette.
Da jeg var ung ønsket jeg å reise en masse og reiste litt. Så gifta jeg meg, flytta til Trondheim og kom inn i en vanskelig økonomisk virkelighet, så reisene var innenlands og til nød til Sverige. Etter vi var skilt mange år senere tok vi barna med til Kreta for at de skulle få oppleve å reise sammen, da var de ungdommer.
Fram til koronaen ble det litt reiser, et lengre opphold på Teneriff og en tur til Calefornia. Så ble det noen turer til Danmark da jeg en stund hadde en kjæreste som bodde der. Men så kom koronaen, så døde far og jeg fikk ansvaret for mor…
På denne tiden har jeg knapt reist til Oslo.
Det blir godt å komme bort noen dager, til varmen og luktene.
Når alt er pakka, når jeg har lagt nedoverreisa bak. På turen tilbake er vi en hel gjeng. Og så er jeg fast bestemt på at alt ordner seg og det er ingen jeg skal bruke tid på å grue meg til.
Overskya dag møter meg da jeg ser ut. En ny dag er i gang. Tankene treffer meg som en dusj med det samme jeg våkner og drømmene blåner bort.
Det er mandag, skulle jeg til å si – men det korrekte er onsdag.
Jeg kommer på det når jeg står på kjøkkenet; papirtømming. Det er fullt i boksen, tar det med ned ned og får tømt. Så triller jeg dunken ned til veien. Det lukter av siloballene som naboen har lagret ved fjøset.
I dag må jeg forvente å være mer aktiv.
I går var en elendig dag i så måte. Jeg kom meg ikke ut på solsenga med boka. Og da jeg var klar til å kunne gå ut var det spredd møkk og ikke aktuelt.
Døtrene begynte å sende meldinger om hvordan ble dette med meg og tur. De ville bestille overnatting og slik var det greit å vite hvordan jeg ble med.
Så da begynte jeg da…
Var innom mange søkemotorer, mange muligheter og til slutt var jeg helt forvirra. Det var ledig på flyet de andre tok opp, men det gikk til Oslo. Skulle jeg reise fra Trondheim eller Oslo…
Så mange spørsmål og leiting er utarmende.
Da jeg endelig hadde bestemt meg for å reise og hvordan, fikk jeg ikke til å betale. Styra en del med det også.
Alt dette tok veldig mye tid.
Da jeg var ferdig og klar til å gå ut for å møte sola, var det altså spredd illeluktene guffe utover jordene. Men da var både billetter og bolig betalt.
Så da blir det tur på meg.
Nå gjenstår bare å finne ut om jeg tar tog eller kjører bil til Gardemoen.
Da jeg skulle legge meg i går kom jeg over en artikkel på nettet om solstorm. Jeg måtte ut for å se.
Og på himmelen flamma det.
Etter hvert skal jeg ut å kjøre, snakk om bærplukking. Vurderer samtidig om jeg skal ta med meg mor slik at vi får forhåndstemt. Jeg har enda ikke bestemt meg, men begynner nok å lande. Så greit om jeg får gjort dette.
Må vaske noen klær også, må se over. Jeg tar bare med håndbagasje – så greit å planlegge pakkinga.
Fant noen sedler også, de regner jeg med er i bruk enda.
Men det blir artig å få en dose sommer på Kreta med forhåpentligvis masse sol.
Men i kveld la jeg data’n i fanget og skal skrive om mitt usedvanlige spennende liv.
NOT!
Jeg har nok bare et helt vanlig liv, men jeg trives skikkelig i det.
For en stund siden las jeg-, nå husker jeg ikke hvor, men fant ut at det hørtes prøvbart ut.
Det sto at en burde ut å gå et visst antall skritt like ette en hadde spist. Det hjalp på forbrenning, mener jeg det sto.
Må finne dette igjen, tror jeg må ha lagret det – men jeg lagrer fryktelig mye.
Så her om dagen tok jeg på meg støvler og klatra oppover bakkene opp og inn i skogen. Til et sted det var mye multe for et par år siden. Jeg rakk ikke å plukke de, men kanskje i år.
Multeblada fant jeg, men ikke et gult bær.
Så jeg klatra meg videre oppover og der fikk jeg se kaskader av gullende gult i terrenget. Ikke multe, men kantarell.
Jeg plukka, kom over flere områder og kunne legge et lite lass på kjøkkenbenken.
Neste dag prøvde jeg det samme, etter middag tok jeg på meg støvler og gikk ned i skogen.
Det regna i kaskader.
Jeg gikk i sikk og sakk ned til sjøen. Tenkte en vill tanke om å bade om det var flo.
I ti grader.
Det var ikke flo og det var egentlig en lettelse.
Men flere kantareller fant jeg ikke på denne turen og våt ble jeg uten å bade.
Dagen i dag tenkte jeg at jeg bare MÅ!
Neste helg er det bryllup i Trondheim. Mor skal være med, frisørtime er bestil og klær kjøpt inn. Jeg har avbestilt hjemmetjenesten og bestilt dusjing en dag senere.
Men hun hører ikke.
Her er jeg også kommet til et tema jeg tror jeg skal skrive enda et innlegg om. Dette med høreapparatet.
I dag kjørte jeg til Kristiansund for å levere apparatet til innstilling etter reperasjon.
Så nå håper jeg mor nærmer seg å kunne høre igjen. Og at hun kan snakke og høre på dagen.
Da jeg var innom henne på hjemturen, sa hun at hun var redd for å bli skuffet. Det håper jeg inderlig hun ikke blir. Ikke vi rundt heller.
Det er skikkelig utfordrende for oss alle og veldig uheldig for mor å bli såpass utestengt fra verden.
Nå skal jeg spise en supersen middag.
Dagene flyr som sagt forbi, de kunne absolutt gått saktere. Men jeg er redd for at jeg trives for godt med dagene og da blir vel resultatet slik.
Det er en litt uoversiktilig vei igjen, før det er der.
Mitt nye livet.
Alt står der.
Ennå.
Jeg må vaske skjermene og gå igjennom det som er i minnet på harddisken. Skjermene står slik de gjorde da jeg oppdaga dette.
Det blir rett og slett en arbeidsøkt i ferien. Enda har jeg ferie.
Sannsynlig kommer en venninne innom i dag, det har med jobb å gjøre – men det skal bli hyggelig å møte henne privat. Regner med den delen blir hovedsak.
I går spurte jeg lillesøster om hun ville hente meg sik at jeg fikk besøkt mor. Mor trodde ikke sine egne øyner, det var såpass lenge siden jeg hadde vært der. I natt drømte jeg om en liten jente som trengte omsorg. Kanskje den lille jenta var mor…
Lillesøster ville jeg skulle låne bilen hennes, nå står den utenfor huset. Veldig snilt gjort.
Kjøp av bil må vente til jeg er ferdig med nedpakking av jobb. Men jeg har sett. Sett på mange biler. Lista over det jeg ønsker er lang. Noe er viktig, noe er underordna. Rask motor, hybrid, automat, soltak, sevicehefte, under 10 år, få eiere, ikke kjørt for mye… Og enda en del ting. Merke og slikt. Så jeg leser. Og så har jeg lyst på en sprek farge og fin design.
Det skjer egentlig for mye hele tiden til å fordele hendelser. Men skal prøve å fatte meg i korthet.
Kan si med en gang at jeg har hatt en fantastisk helg.
En oval helg.
For jeg kom meg fram dit jeg skulle på torsdag, i en ristebuss. Veiene her er et kapitell for seg sjøl.
Da jeg går av bussen får jeg en telefon fra han som fylte år.
– Er det din buss som kom nå, spør han.
Han står klar med bil, noe som var kjempehyggelig.
Reker sto på menyen, jeg kjøpte en romkake, fordi det var han så glad i da han var liten. Men liten kan en ikke beskylde han for være lengre.
Her er far og sønn.
Mellomste datter, som har en travel helg, bestemte seg oså for å ovenatte hun også. Likevel blir vi ikke sittende lenge opp.
Neste dag tar jeg det rolig, spiser middag med faren til barna og sitter ute i sola.
På ettermiddagen tar jeg buss til Tronsheim der jeg blir møtt av mellomste. Vi rekker oss opp til leiligheta før vi må dra ned til byen.
Konsert.
Vi skal ta buss opp til Sverresborg, som egentlig er museum. Det er bare at bussene er smekkfulle. Vi skjønner vi ikke kan bli stående der vi tenker å gå på, for det er veldig mye folk. Vi går tilbake til en tidligere bussholdeplass. Og der blir vi med.
Oppe på område er det lang kø, men vi slipper å stå i den.
Mellomste skal promentere et rosa, kvinnelig pissoar.
foto:asbjørg
Så vi skal stå på gjestelista, der vi ikke blir funnet. Men en av arrangørene har helt på rene dette merkelige oppdraget og vi slipper igennom.
Denne helga har vært en helg med mange menneskemøter.
Det starter der ved pissoarene.
Mellomste er den fødte promotør, med et avvepnende smil tar hun kontakt med damer og jenter. Spør om hun kan få ta bilder av de ved urinalet. Det er noe med konseptet «ta bilder» og «tisse» som høre en anelse shady ut.
Prøver å støtte henne psykisk det beste jeg kan, men jeg syns hun tar oppdraget sitt veldig bra.
På en kort stund har hun samla mange bilder som hun kan sende firmaet som står bak dette. Så da Kaizers Orchestra går på scena er det mesta av jobben gjort.
Det er et folkehav og får vite at det skal være 12000 mennesker der.
Og vi greier ikke holde oss i ro da konserten er i gang.
foto:asbjørg
Jeg nyter og føttene vil ikke være i ro. Vi går ikke inn i folkehavet. Men vi får med oss alt litt i utkanten også.
Treffer også kjente som jeg ikke kjenner igjen med det samme.
Det mørkner mens stemninga er helt fantastisk.
Vi velger likevel å gå litt før konserten er over. For vi skal ned til byen og med alle folka kan det ta tid. Vi satser på rutebuss. Og vi er ikke de eneste.
Stappfull buss ned til byen der vi bunkrer litt sølt og salt.
Samboer til mellomste har besøk av en kammerat, et mennenske som forteller slik at en ser film. Utrolig facinerende. Det er mange scener som utspiller seg for mitt indre og han fortelle uten stopp.
Mennesker, han har problemer med at folk liker han for godt. Og jeg forsto hva han sikta til, det var ikke noe blærete med utsagnet. Noen folk kan ha det slik også.
Denne helga har vært møte med i hovedsak unge mennesker, mennseker som er åpne. Det kan også de som er blitt voksnere være, men mange stivner i en form.
En nydelig dag der jeg blir sittende mye på en benk og se utoverområdet i samtale med han jeg en gang var gift med. Vi har ikke problem med å være venner.
Parken er nesten Paradisisk, sol, varm og stemning som er så behagelig.
Jeg hilser på mange venner og bekjente av mellomste, som er med på arrangementet.
Neste dag hilser jeg på enda flere.
Egentlig skulle jeg reise på lørdag. Men så viser det seg at bussen ikke gikk helt fram til dit jeg bor. Og da fikk jeg med meg høydepunktet for min sin del; mellomste som skal opptre.
Vi var spent på dagen før vi gikk ned. Været var ikke helt topp med regn og blåst.
Jeg hilser på enda flere mennesker da vi er nede.
Og så skal mellomste på scena.
At jeg, som er mor, sliter med noen foræderiske tårer er logsk, vil jeg si… Men etterpå fikk jeg høre av flere- og enda flere hadde kommet til mellomste med den samme opplevelsen.
For min sin del begynte det å nærme seg avreise, men måtte innom et visst sted. Der ble vi sittende å snakke med flere frivillige som jobbet med arrangementet. Mellomste var i prat med en, lydmannen, mellomste snakker om å danne band.
Fikk spørsmål fra en om jeg var sliten etter en helg med så mange inntrykk, noe jeg ikke var
Da jeg skal ta bussen litt etter, er både mellomste med og to til med å følge meg til holdeplassen.
Veldig fine folk, en bli beint ut lykkelig av å møte så mange fine mennesker.
Det sosiale var enda ikke over. Da jeg kommer ned til sentralbanestasjonen møter jeg enda flere som kjente. Det ene hadde vært kollega og så var tanta mi og svigerdatter hennes der. Tanta mi er like gammel som mor, men i en helt annen form. Hun hadde vært på en samling med gamle elever og kollegaer.
Da jeg satt der på bussen etter jeg hadde hilst, snakka og gått inn i de jeg møtte sine opplevelser, kjente jeg det; En enorm takknemmelighet for alt, for folk, for helga, for alt jeg får lov til å oppleve. Der og da kom det enda noen tårer.
Og så var jeg hjemme, kunne låse opp døra til huset mitt og min billøse tilværelse. Legge på plass og komme på plass.
Hadde en fellessamtale med døtrene før jeg gikk å la meg. En veldig fin avslutning etter en veldig fin helg.
