En virkelig grå dag på besøk i livet mitt. Det er atter helg og den fyker gjennom tilværelsen som vanlig.
Enda er søndagen er igjen.
Jeg sitter i stolen min og drikker limen min.
Etterpå blir det en shot.
En shot av ingefær og sitron, måtte lage en ny omgang.
Besøket mitt snufsa og trengte det også.
Jeg må også skrive litt om den dagen det snurra seg litt vel mye til.
Er ofte slik at hendelser kommer i flokk. Også når det ikke vil seg.
Denne historiens starta med melk som hadde gått ut på datoen.
Gikk derfor i gang med boller, greit å ha i fryseren. Jeg lager deigen på slump. Det viser seg at den er dårlig til å heve seg.
Men til slutt må jeg nesten bake ut. Setter det ene brettet på damp for å få de til og heve seg, uten at det hjelper.
Var smøret for varmt da jeg slo det i, spekulerer jeg på. Drepte jeg gjærbakteriene.
Setter det ene brettet inn i ovnen for steiking. Men en mistanke begynner å surre…
Kikker i kjøleskapet og da skjønner jeg-, jeg hadde glemt å ha i gjær.
Så bollene fikk en annen konsistens enn boller bruker, men på en måte fungerte de helt greit sjøl om de var små og kompakte.
I går ville de unge, som kom på fredag, ut å gå.
Jeg foreslo at jeg kunne kjøre opp på setra og en gåtur rundt Sandvatnet.
Og slik ble det.
Vi tok turen rundt vannet først.
Det var svært lett å gå i marka med litt frost i bakken.
Nede ved vatnet hadde isen begynt å legge seg.
Og det var områder i skogen som var isete, så en måtte se seg for.
Naturen er blakk, det betyr fargeløst.
Eller… de grønne furtutrea er veldig grønne.
Nede ved vannkanten lå isen.
Grafisk med nakne grener som strekke seg ut over vannet.
Blir fascinert av lyset og den ‘stille fargen’ i naturen.
Sand, vann og is.
Og de to som var med dannet baktropp.
Gutten som har blitt mann, blir gutt igjen.
Han sklir, rutsjer, tester isen på vannet.
Vi er ved enden. Skal vi snu for å gå samme vei tilbake eller se om vi kan komme oss over elva.
Det viser seg at vi kommer oss over, litt vått og litt glatt, men det gikk.
Sola hadde også kommet fram og lyste opp fjella.
Veien tilbake ble mye lettere å gå, men kroppen min protesterer også mer.
Når jeg setter meg inn bilen ser jeg en rød og bustete dame, må nesten bare le av meg sjøl.
Etterpå drar jeg på butikken slik, som et ekte skogtroll.
Ser folk kaster blikk, men kjenner at det bryr jeg meg fint lite om.
Men først drar vi innom setra. Spør sønnen om han kan ta ned trea som har vokst opp på setertaket.
Det er ikke så heldig at det vokser tre på et tak.
I mens koker jeg opp vann inne, så vi får i oss litt varmt å drikke. For vinden var så med oss på hele turen at jeg nesten ble litt svimmel.
Likevel, det gjorde godt med en novembertur.
Snart er veien opp uframkommelig utenom med snøskuter eller ski. Så det betyr at neste tur nok ikke blir før til våren.
Takk til deg som ble med på tur.
♥
