Noen ganger utsettes en for skikkelige mageplask. Det gjør vondt en stund.

Når det skjer kan det komme av avstanden mellom der hoppet startet og vannet.

Og slik er det vel i det levde livet også.

Den ene veien kan være full av glede, veien tilbake kan være fullt av det motsatte.

For en er alltid i nå’et.

En vet aldri det neste, det som skjer i neste nå.

En nyter svevet før en treffer vannet. Kanskje har en anelsen om at dette kom feilt ut, at det kommer til å svi.

En får kanskje en forutanelse i livet også, at det er ikke sikkert dette svevet går bra.

Likevel vil en bare leve seg inn i solskinnet og lovnad om en fin sommer med herlige stup ut i vannet.

Men saken er at det korte stupet kan ha feil vinkel, sjøl om det virka som et superfint svev når en var i lufta.

For en ikke ville se at det er skyer, eller at vannet er for kaldt eller at en bare kom uheldig ut fra hoppkanten.

Skal en hoppe må en akseptere at slikt skjer.

Og sannsynlig vil en bli forsiktig, vente med å ta neste hopp.

En skjønner noen gang ikke hva som var feil, kanskje var det bare temperaturen eller at vannet var for grunt slik at en skrapte seg opp på magen. At en bare trodde forholda var fine, for de så slik ut fra der du sto på kanten.

For vannet lokka med å glitre deg inn i øynene og at det var nok for deg. Etterpå vil en forstå at en ikke skulle ha tatt hoppet, ikke trodd på at dette var et vann som var godt for deg. Som en burde ha hoppa i…

Men nå er det høst og en skal egentlig ikke tenke på å bade i glitrende vann som kaster deg blår i øynene.

For livet byr og det tar, sommer, høst, vinter og vår.

En må også tørre å hoppe- eller stupe ut i livets vann.

Og det kan være for grunt uten at det syns -.

Å slå seg er aldri artig, ikke som mageplask en vakker sommerdag eller å overbevise seg om og tro på noe som ikke hadde grunnlag.

Det er bare å ta på seg de tykke genserene, kjenne den kalde vinden klype seg i kinnene og gå på.

Se etter hvilke lærdom magaplasket ga.

For nå’et er her og nå.

Et blink av solstreif gjennom løvverk, et blikk, latter, hele tida nye blaff…

Det er akkurat som en lever bak lag av slør, ett og ett slør blir tatt vekk i kvart et nå.

Når en kjører over en bro kan den svikte i neste moment, når det ser som mørkest ut kan sola bryte gjennom.

Slik er det.

Så da får en bare la svien etter et magaplask gå over, for til og med et magaplask kan være bra og få deg inn på en riktigere vei.

Ta på deg skjerfet og nyt høsten.

♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I min egen boble jeg bor. Den er ikke så stor. Men stor nok for meg.

Ord på en søndagskveld.

Jeg har hatt en koselig helg.

En veldig koselig en.

Og litt snodig.

Det snodige får jeg skrive om siden.

Men den har vært lys, til tross for regn.  

Lyset hadde en egen glans.

Det var akkurat som alt lå rett vei.

Der tanker ikke fantes, bare at livet bød fram slik en ønsker.

For livet – livet er en fantastisk innretning.

Så lørdagen forsvant inn i natta, slik dager bruker å gjøre. Og søndagen kom trippende på tå.

Jeg gjorde en liten innsats som soldat, kriga mot rusk med et våpen jeg ikke liker, støvsugeren.

For jeg fikk en telefon.

Nei, det gjorde jeg ikke.

Jeg fikk en melding.

I den sto det; e d greit vi kjæm innom?

Og så klart var det greit.

Det var ene tanteungen min med kjæresten sin.

De er så søte, så fine og så gode.

Slike en blir ordentlig glad i.

De har kjøpt seg hus og viste meg bilder.

Jeg hadde ønsket meg mer energi, for da hadde jeg vil ha laget middag. Men det fikk bli kaffe og en stikkelsbærpai.

Hun fortalte at hun hadde tenkt så mye på meg i det siste, syntes det var så lenge siden vi hadde møttes.

Så sa hun noe som var ordentlig koselig, at jeg var det første mennesket som hun følte så henne som et menneske. Søstera har sagt det samme. Har også hørt dette sagt fra flere, og det er skikkelig, skikkelig koselig.

Jeg husker da jeg fikk barn gledde jeg meg enormt til de kunne snakke, fortelle hva de tenkte.

Husker jeg som barn tenkte at voksne kunne være litt dumme, at de ikke forsto barn var mennesker.

For de er det.

Man blir plutselig ikke et menneske. En er seg sjøl fra start.

Men blir glad over at de jeg møtte da de var barn hadde denne opplevelsen, for jeg syntes de var spennende som barn også.

Hvem de var som den de var.

Hvordan de hadde det inni seg.

Fasaden er ikke det viktigste.

Så du skjønner jeg har hatt en hyggelig dag.

Etterpå reiste de tilbake til byen.

Dagen i dag og har befunnet seg i dette lyset, dette merkelige lyset.

Litt slik fri for bekymringer.

For det er liksom ingen ting å bekymre seg for.

Problemer kan oppstå.

Det vet jeg litt om.

Jeg vet også ganske mye om å bekymre seg.

Men det er liksom bekymringene er blitt visket ut. Der de var er det en ullen substans.

Liver er nå, det kommer deg i møte.

Og alt du får er gaver, om det er positivt eller negativt – for det legger seg fint i rekken av «mitt liv» og det jeg får lov til å lære, erfare og nyttiggjøre meg. 

♥♥♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dagen kom med tungt hode. Slik at jeg måtte brettes ut. Jeg gikk stivbeint ut på badet.

Stupte inn i dagen med noen telefoner.

Drikker limevannet og skjønner etter hvert at denne dagen ikke vil seg.

Den kom seg ikke opp i stående.

Gårsdagen hadde tatt en jafs av dagen i dag.

Skjønner at kontoret er milvis unna i dag.

Sola er varm og lokkende.

Den skinner rett gjennom lykkekløveren min.

Blada er lysende.

Jeg kan ikke bli sittende inne bare å se på planter.

Får kommet meg i passende bekledning og kommer meg ut.

Mynteplanta står like utenfor inngangsdøra og blomstrer.

Jeg må få plukket den inn, lage myntegele slik som i fjor.

Jeg likte den.

Rusler nedover veien.

Ser opp på tørkesnorene.

Har faktisk hengt ut en vask.

Tenker på Kari, hun har kommentert bildene mine av klær på snor.

Må ta et bilde av vasken til ære for henne.

Ned den bratte bakken på nedsida av veien.

Mellom trærne der skal jeg inn.

Sola henger lavt og kaster skyggen min langt inn over skogen over bregnebladene.

Inni skogen  kommer ikke sola til. Den spotter en mosekledd stubbe og litt hist og her.

Jeg tar en runde for å se etter sopp.

Jeg har en kantarellplass her.

Men kanskje er det for sent på året.

Finner ikke sorten.

Eller er det alle rotveltene som har oppstått som har forandra grunnen…

Når jeg først er her, må turen også gå ned til sjøen.

Ser fjorden speiler den solfylte skogen på andre sida.

På mi side når sola bare trekronene.

Det lyser gult i toppen.

Og så er jeg nede ved fjorden.

Blir stående lenge å se utover.

Blir så fasinert av livet under flata.

Ringene som danner seg, små plask.

Greier jeg å se det som lager dette…

Men nei, ikke noe å se.

Må til slutt gi opp.

Ser du hva motivet under her er?

Trær, sier du…

Ja, riktig det.

Men ett tre.

Det røde treet på andre sida, som speiler seg i fjorden 🙂

En nype lyser mot meg.

Nesten like vakker som rosen som blomstra her tidligere, da sommeren var lovende.

Sola henger ennå sidere på himmelen og greier å liste noen stråler inn i skogen.

Tar meg en runde til for å se etter sopp igjen, men må til slutt gi opp og bare gå mot sola.

Så er jeg oppe på veien.

Og sola kikker rett på meg, og jeg på den.

Oppe ved huset må jeg se tilbake.

Se utover mitt riket.

Se videre, på fjella i blå dis.

Se godt på alt.

Før jeg går inn til middagen og kvelden.

Så er forestillingen over.

Nå er lyset ute slukket.

Snart skal lyset inne også slåes av og natta skal få bosette seg.

Og i morgen er en ny dag.

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og ikke bare i september, men i slutten av måneden ble det en liten bærtur.

Egentlig var søndagen for fin.

Kjente det langt inn i mitt innerste at jeg måtte ut.

På med støvler og plukka både med meg fotoapparatet og en plastpose.

Sola laga lys inn i mellom trea.

Gikk den vanlige stien oppover.

Oppover og oppover.

Ett skritt framom det andre.

Nyte lyset og skyggene, som jeg er så glad i.

Jeg fant meg et område på et lite platå nedenfor den høysete haugen.

Ikke det at det var så mye, men noen av bæra var faste nok til å plukkes.

Og det ble en liten fangst som jeg kunne fryse ned for å ta opp igjen senere, når høsten er mørkere eller vinteren har kommet.

Det tok på å gå og bøye seg, jeg er ingen stormende glede for meg sjøl, slik.

Men øynene gjorde seg gjestebud i alt som var vakkert.

Før jeg tok veien ned igjen.

Da hadde sola begynt å slippe taket i dagen.

Og jeg var godt fornøyd med både tur og bær.

Middagen fikk varme seg mens jeg tok en dusj.

Så nå er jeg klar for resten av kvelden og må i gang med det.

Har du hatt en fin søndag?

♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sammenhenger eller tilfeldigheter, det kan en alltids spekulere på. Jeg har ramlet i en flyt og det føles fint.

Av og til får jeg lyst til å kartlegge når ting starta, når starta dette jeg vil fortelle om i dag…

Kanskje er det bare fra starten, en gang.

I mange innlegg, nå, har jeg latt falle noen ord om at jeg skal fortelle…

Fortelle hva jeg skulle starte med.

Det er litt rart å se tilbake på hvordan jeg ble ført fram til dette.

Tilfeldigheter?

Jeg sliter med min energistrøm, leiter etter et hvorfor-.

For ikke så lenge siden skrev jeg dette innlegget.

Ble av en eller annen grunn opptatt av «nær døden» opplevelser og kom over en rekke YouTub videoer. Og dere vet allegoriryemer på fb -.

Det dukka opp ett av alle disse webseminarene som skal fange deg til å bestille noe.

Jeg kjente jeg ville finne ut mer og satte meg ned en kveld.

Seminaret var veldig interessant og prisen på kurset for høy for meg.

Etter en kraftig diskusjon med meg sjøl, der jeg sleit med å komme forbi salgsinnspurten… Jeg jobba en gang som selger, en hel måned, ble syk av det og har blitt veldig lydhør for når noen skal selge meg noe, overbevise meg.

Etter denne diskusjonen med meg sjøl, fant jeg likevel ut at skulle jeg tro på budskapet og at jeg hadde fødselsdagspenger jeg har spart til symaskin… kanskje det var en bedre investering og legge pengene i dette.

Kurset heter «Slå på din kvinnekraft».

I går starta det.

Sjøl om dagen hadde vært lang og konsentrasjonen min da bruker å være elendig, så satte jeg meg ned for å lytte.

Temaet var sykluser, kvinners sykluser… og hvor jeg kjente meg igjen. Dette at jeg er slik den ene dagen for så å oppleve meg sjøl som annerledes dagen etter. At noen ganger er man ekstrovert og andre ganger introvert.

Kunnskap som jeg ikke med mine mange år fikk ta del i da dette føltes som verst, men som jeg har hørt døtrene har lagt opp til å spille på lag med. Spille på lag med seg sjøl.

Jeg angrer ikke på symaskina, nå skal jeg sy sammen mitt eget liv for et helere bilde.

Større aksept på den jeg er.

Gjennom det vil en få en enda større aksept for andre, for det vi lever i.

Lytte bedre.

Lytte bedre til alt.

Og mangt av det jeg hørte i den første modulen ga gjenklang i tenkte tanker.

Så jeg gleder meg til fortsettelsen, men først skal jeg arbeide mer med første del.

Og så ser jeg det jeg har starta med, slik som skrive opp i en bok for å får en oversikt, føyer seg helt perfekt inn i det jeg er i gang med.

Livet ass…

♥♥♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har satt meg til hest på en ny dag. Håper det blir et fint trav gjennom dagen.

Ikke så mye i gallopp, men luntene og noen gang fint trav.

Jeg har gitt meg fri i starten av denne dagen. Begynner jobb i 11-12 tida.

Kjentes godt med rolig start.

Følte at jeg ikke var direkte på plass, men likevel fungerende.

Fikk avslutta gårsdagen fint, fikk skrevet i boka mi etter rådgiving fra Kari.

Skrev om det her.

Så fikk jeg også en råd fra  Natheless i en kommentar, om å sette opp plan om kvelden for neste dag og i tillegg skrive opp noe å gjøre som gir glede.

Jeg har begynt med begge rådene, ennå litt haltende.

Ser at det jeg skal gjøre for glede er vanskelig å få til.

Jeg passer på meg sjøl, vokter, hvordan få dette damemennesket på 178 til å fungere.

Fikk også et tips av søstera mi, som jeg har lyst til å få til. Har lyst til å komme i gang med meditasjon. Hun fortalte at av og til etter meditasjonen sin, skrev og tegna hun for seg sjøl det som falt henne inn etterpå.

Syns det hørtes ut som en veldig god ide.

Så planer har jeg.

Dagen starta planmessig i grunn. Tømming av restavfall sto også notert i mitt indre, så måtte ned med avfallet før bilen kom. Kunne ikke gå ned med det i går kveld, det blas og regna for mye. Det er så lett for at dunken bikker da, derfor venta jeg til i dag.

I går forsvant den siste overmodne bananen, i fryseren er det tomt for bakevarer. Det har det vært en liten stund, men bananpannekake har berga frukostlunsjen.

Derfor var neste post baking. Så nå, endelig, står en deig til heving. Rundstykker med gulrot og cottagechees i.

I tillegg har jeg fått kryssa ut to av gjøremåla på lista mi  for dagen i dag, to ting utenom de jeg har nevnt ovenfor.

Ikke den som står for gleden, men to av må’ene.

Derfor føler jeg dagen er i godt trav.

Nå skal jeg straks bake ut, etter hvert ta bilen og turen til museet, besøk innom mor.

Og så, tam-tata-ram, i løpt av dagen begynner jeg med noe jeg har nevnt ved flere anledninger.

Det er et kurs.

I neste innlegg skal jeg si mer om hva jeg er i gang med.

Ønsker deg som er innom, en nydelig dag med masse glede.

♥

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Sola skiner inn gjennom vindua. Kjenner på et slags stress for alt en bør gjøre.

Egentlig har jeg en slags motvilje mot å skrive i nå-tid. Hva jeg tenker og hva jeg gjør. For jeg tenker vel alt for mye og gjør alt for lite.

Slikt er ikke så festlig å skrive om.

Jeg har starta på å prøve å notere ned gjøremål, hva jeg spiser og følelser hver dag. For å finne et mønster når det blir slik som det nå har vært en stund.

Men jeg glemmer det. Eller, – orker ikke.

Orker ikke å konsentrere meg om konstruktive tanker.

I dag er jeg tom for brødmat, skulle bakt, men det ble ikke.

I sofaen står enda telysholderene etter jeg vaska av bordet for et par dager siden.

Så veldig nede med å ha tiltaksevne.

Slikt er bare fryktelig kjedelig å skrive om.

Og å lese…

For konsentrasjonen er på bærtur.

Det gjelder lesing også, det er liksom hjernen ikke vil ta imot.

Det blir mange ganger for mye med radioen som står på.

Og jeg sutrer ikke, dette er ikke sutring, jeg vet det går over.

Tenker det er noen tanker som tar for mye plass, ting som må ordnes opp i.

Jeg vet bare ikke hva…eller hvordan.

Men noe som er positivt.

Jeg er i gang med strikking.

Om det ikke går så rasende fort, strikker jeg.

Jeg har ikke så mye garn, så det er spennende om jeg har nok til prosjektet, som er en jakke. 

Men nå… sola skinner og den bør jeg ut i.

Har du planer for dagen?

♥

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så er kvelden her. Ute er alt skjult. Septembermørket er tett.

Dagen var ikke så lett å få i gang i dag.

Jeg ville liksom ingen ting.

Men til slutt…, og da var det bare å stupe inn i det.

Ble ikke så lang jobbedag. Hadde en skikkelig ubehagelig opplevelse, så ubehagelig at den må modne litt lengre før jeg sier noe.

Heldigvis har jeg lært at det er bare en ting å gjøre, finne løsning.

Men den finner jeg ikke ennå.

Været var ganske bra det meste av dagen, så etter jobb dro jeg på meg støvler og tok turen ut og opp i skogen.

Hadde også med meg fotoapparatet, men det ble ikke så mange bilder tatt.

Jeg måtte bare la føttene gå dit de gikk.

Mest lyst hadde jeg bare til å kikke, kikke langt inn i det fjerne. Bare stoppe opp og bare se-.

– Det gjorde sikkert godt, sa moren min en god stund senere, etter jeg hadde vært å handlet inn til henne.

Faktisk gjorde det ikke noe til eller fra, var bare glad jeg ikke ble utslått av trøtthet etterpå.

Butikken var en prøvelse å gå gjennom.

En av tingene jeg skulle kjøpe til meg sjøl var fint sammalt hvete, masse sammalt hvete som var grov, men tomt for fint. Faktisk flere typer av den grove, men der den fine skulle stått var det tomt.

Jeg kikka lenge, for kanskje jeg så feil, men det gjorde jeg ikke.

Sikt blir jeg såååå lei av.

Ikke fant jeg en strekkode da jeg skulle slå inn en vare, så fikk tak i betjening.

Strekoden sto under, den. i en sammenbretta bunn.

I tillegg hadde jeg pakka tyggummi inn i munnen på tur innover til sentrum. Fant en tyggispakke i en lomme, noe jeg egentlig ikke bruker å ha.

På butikken begynte jeg å bite meg i kinnet eller innsida leppa, det er så vondt.

Gjorde det flere ganger og følte meg helt i ulage.

Sitter her nå med sår munn.

Så var det den obligatoriske kaffen hos mor. Hadde kjøpt skolebrød til oss. Blir også lei av å kjempe med alle disse «nei’ene». Tror mor nesten tar det som en fornærmelse, men i dag orka jeg ikke å kjempe imot.

Er i en periode der jeg som en støvsuger.

Sikkert for å overleve.

Og akkurat det tror jeg det er ingen fare med.

De siste par ukene har vekta bare byksa oppover.

Jeg er nok i en dårlig fase. Kanskje jeg kan lære meg å «kjøre» bedre i dårlige faser.

Det vil jeg drømme om i natt.

♥

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tror det er kork i flaska, propp i systeme- det er for lite flyt.

– Er det for lite system, tenker jeg.

Ja, kanskje er det for mye som flyter, men ikke som «i flyt». Det å være i en slik tilstand skal være bra.

Er det alder eller er det energi.

Uff, energi igjen… Tror om det mest brukte ordet i innlegga mine er ordet «energi», utenom «på», altså preposisjoner, «og» og «å» …slike ord.

Det var en ung jente inne på en av plattformene som kom med et innlegg som ga meg noe å tenke på, sjøl om det var logisk. Hun sa omtrentlig noe slikt; at for å få energi må du gjøre ting som gir deg energi…

Skulle gjerne ha linka til innlegget hennes, men har leita etter det uten å finne tilbake til det.

En bør lagre ting en kommer over som en liker.

Jeg ble sittende å tenke på hva er det som gir meg energi og som er av en slik karakter at jeg kan oppnå dette. For tror det må være enkelt å få til.

For hva er det som skaper energi?

Jeg liker veldig godt å snakke med mennesker, snakke med mennesker er nesten alltid interessant. Men du verden hvor sliten jeg kan være etterpå, så sannsynlig tapper det mer enn gir.

Det kan så klart være alderen, jeg møter i litteratur og egentlig over alt, at jeg er gammel. Jeg som nettopp er starta, som ikke har begynt på det egentlige livet ennå. Det er så mye jeg vil og skal, uten at jeg vet helt hva det er.

Før visste jeg det veldig godt.

– Skriv opp, sa Kari. Du vet Kari i blogg-verdene.

Innlegget mitt handla om det evindelige temaet, ‘slitenhet’.

Hun kommenterte:

“Mora di ser ut som ei vital og hyggelig dame 🙂 Det er ikke godt å føle at man “klarer” mindre og mindre. Noen ganger kan det hjelpe å skrive ned alt man gjør i løpet av dagene i f.eks. ei uke. For å se hva man faktisk gjør, enten det er mye eller lite. – Bare for å se det i perspektiv eller ha noe å forevise en lege. Kan også være greit å skrive ned hvordan du føler deg etter det ene og det andre, i så fall, for vi glemmer fort hva vi gjorde når. ❤️»

Det var dette innlegget hun kommenterte.

I går fant jeg fram en bok for å skrive i.

For å se etter sammenhenger.

I natt drømte jeg vilt og kaotisk, ikke drømmer som ga glede. Det er alltid så mange folk i disse drømmene mine. Og bilkjøring.

Neste uke begynner jeg på et kurs som jeg er fryktelig spent på. Det har jeg lovet meg å gjennomføre. Onsdagene blir hellige.

Det er et kurs som skal gi energi, tror jeg.

Og dermed er jeg inne på noe annet jeg må ta tak i. Jeg nevnte det tidligere i innlegget, det at det flyter for mye, for lite struktur. Jeg må nok bestemme meg for struktur, mer enn nå.

På grunn at jeg nesten er allergisk for planer som er tidfesta, etter år med stress, har jeg gått helt i andre retninga. Bare det jeg MÅ har tidspunkt. Ellers er tida flytende…men tror ikke det egentlig er så bra. Det heller.

Så må nok føre inn timeplana, har riktignok en timeplan, men en med noen faste få punkt med avtaler jeg lager bare med meg sjøl – og gjennomfører.

For det å gå inn i høsten med alder, begrensninger og muligheter jeg føler nå, gjør bare høsten mørkere.

Og det vil vi ikke ha.

♥

Skal jeg begynne på et innlegg nå, tenker jeg… Klokka viser kveld og mer enn det.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men så er det dette at jeg er hoppende glad…og litt skjelven.

Og det har ikke noe med valget å gjøre, sjøl om jeg var innom og stemte.

Av og til er stress og ståk verdt følelsen etterpå-.

Det har vært en lang dag siden jeg våkna tidlig fordi jeg visste dette ble en lang dag med mye innhold. Likevel tok jeg meg en rolig morgen før jeg gikk ned til første oppdrag.

Etter en times møte gikk jeg inn i konsentrasjon. Da klokka nærma seg lunsj kunne jeg sette punktum ved denne teksten jeg har snakket om så mange ganger. Jeg fikk sendt den til korrektur, mellomste datter tok ansvar med den oppgaven.

Sjøl vrei jeg nøkkelen rundt å dura utover til museet. Rakk akkurat å sette på kaffeen før gjestene kom, to fagansvarlige for musea i Møre og Romsdal.

Jeg blir så glad når folk syns museet «mitt» er fint.

Etter gjennomgang på området hadde vi en interessant samtale med forslag, muligheter og slikt.

Halv fem satt jeg atter i bilen, nå skulle jeg hente mor for å stemme.

Hun spekulerte på om hun kunne sitte i bilen, for hun var ikke fin nok på håret. Nå sa jeg at skulle hun stemme måtte hun bli med inn. Og ellers blir det hårklipp i morgen.

Da dette var gjennomført dro vi opp til lillesøster og hun var glad for besøk. Etter et par kopper kaffe sa vi takk for oss.

Dette har vært dagen for kaffe, det har vært kopp på kopp gjennom hele dagen. Jeg som de fleste dagene ikke drikker kaffe.

Det hadde ramla inn rettinger på artikkelen min gjennom dagen, så jeg fikk sagt god natt til mor før jeg kjørte hjem.

Klokka var vel omtrentlig halv ti på kvelden da jeg satte meg ved datamaskinene. Nå begynte jeg å bli såpass sliten at jeg måtte konsentrere meg da jeg gikk i gjennom teksten og fikk retta opp.

Og helt til slutt, lagt inn referansene.

Teksten skulle være på 3000 ord, tror jeg hadde ca. ti ord for mye.

Faktisk så jeg at at skissen jeg satte opp i vår stemte overraskende godt.

Denne teksten som har ligget som en større og større mare, som jeg tenkte på nesten hver dag i hele ferien. Som laga fortvilelse, mørke skyer og håpløse følelser.

Da jeg trykte send… den følelsen, nesten bort i euforisk.

Den gleden jeg følte.

Lettelsen.

Jeg nyter følelsen.

Nå kan det hende at jeg får tilbakemelding om at dette ikke holder mål. Og uansett har jeg en jobb å gjøre med bilder.

Men i kveld har ikke de to siste setningen innvirkning.

Jeg er bare så happy-happy i kveld…eller mer riktig, i natt.

Og på turen hjem, over broene, var verden farga rosa på den ene sida og grå blått på den andre.

Og rett i front spente en regnbue seg ut.

I morgen skal jeg sove til jeg våkner.

Og jeg tror natta blir fantastisk god.

♥