Ett døgn borte. Jeg er ikke før kommet inn før det blir mørkt.

 

 

Det som slår meg etter denne dagen er at denne kapasiteten min er veldig begrenset.

Jeg må sannsynlig til å se det i hvitøyet.

Eller noe slikt…

 

 

I dag skulle jeg være med mor til Kristiansund. Så etter og ha hatt en rimelig grei dag med både jobb, vasking av klær og slikt, laga jeg meg middag i går. Plutselig var klokka sju og jeg hadde igjen ting å gjøre.

Denne tida, men kom meg avgårde.

Planen var å overnatte.

Og det ble slik.

Det var heller ikke så ambisiøst det jeg gjorde, jeg lagde en lett fruktsalat til oss i går kveld, ordna frukost før vi dro i dag, var med mor inn til legen, innom et kjøpesenter der jeg trilla mor i rullestol og vi spiste middag, kjørte oss til ferja… og hjem til mor. Når jeg ramser det opp slik kan det kanskje virke som det var mer enn hva det var.

For ærlig talt, det er ingen ting.

Men i løpet av dette døgnet er jeg tre ganger vært helt punch.

 

Først gangen når jeg skulle komme meg avgårde og jeg fikk ingen flyt i det jeg skulle gjøre, der bare det å sette en kasserolle inn i kjøleskapet føltes som en nesten overkommelig oppgave.

Etter frokosten i dag, der jeg skal få oss inn i bilen, jeg har bare lyst til å legge meg til å sove og kjenner jeg har en indre skjelving, arbeidsflyten er igjen borte.

Til slutt var det da vi er hjemme hos mor i ettermiddag, jeg setter meg i en stol og der sovner jeg, helt oppbrukt.

Senere, da jeg skal komme meg hjem, pakke inn i bilen og ut av bilen her, der det er en kraftanstrengelse å få gjennomført.

Det er ikke normalt.

Og det er så kjedelig å se dette, at det er slik.

 

Dette var dagens klagesang.

 

 

 

For ellers hadde vi det hyggelig.

Øyenlegen skratta over mors syn, at den dame på 91 år så så bra.

Ny kontrolltime om 1,5 år.

 

– Er det noen dag som ikke passer, sa damen i resepsjonen.

 

Heldigvis har jeg ikke lagt planer så langt fram i tid.

 

 

Etterpå, på kjøpesenteret, fant mor seg et skjerf. Og så gikk vi innom et parfymeri, for mor ville kjøpe seg noe sminke.

Så gikk vi for å spise.

Her venter vi på maten.

Her er det etter maten, med chilikaffe.

Mor syns det er så godt.

 

Så dagen har både vært koselig og fin, om det ikke var for den forbaska greiene med å falle slik ut.

 

 

 

♥