Det gikk ikke lengre, allerede andre dagen sporet jeg av.
Tredje dagen tenkte jeg å starte dagen med en liten tur ut.
I dag.
For å ta bilder.
Før jeg satte meg ned.
Da jeg gikk ned med dunken med papiravfall så jeg det…
Dagen var nydelig. Lyset var fantastisk.
Jeg må ta noen bilder, tenkte jeg.
Så tenkt som gjort.
Inn for å hente apparatet.
Tok ett bilde med det samme jeg kom ut.
Det ble med det. Neste bilde ville ikke bli til noe.
Batteriet var utlada.
Håper dette ikke betyr at dagen fortsetter på samme viset som i går, for da fikk jeg ingen ting til.
Den starta kvelden før. Slik som dager alltid gjør, starter alltid kvelden før.
Lillesøstra mi var redd for mor og… slik jeg oppfatta det like før jeg la meg, kritiserte meg. Resultatet var at jeg ikke fikk sove.
Det er noen diskusjoner en ikke bør ta like før en legger seg. Ikke en gang over messanger.
I går var det fryktelig vanskelig å komme seg ned på jobb, jeg fungerte så dårlig.
Samtidig får jeg spørsmål om hva jeg har tenkt framover, jobbmessig, svarer at sommeren ble litt spesiell med mye sykdom og at jeg ikke har greidd å komme fram med et svar.
Hadde også ønska spørsmålet hadde blitt stilt lenger fram i tid.
Siste tanken min har vel vært at det er knapt to år igjen, at jeg kan gå av i juni om to år. At jeg bør klare det.
Men så er det effektiviteten det legges opp til og det fordømte pliktfølelsen min, som ikke er en god kombo…
Og så er det noe med både innhold, sjølfølelse og økonomi, om jeg tar bort arbeidslivet. Man kan alltid drømme seg inn i scenarier, om alt det fantastiske en da kan finne på – men jeg vet jeg er en stor drømmer. Kan ikke dette fort bli en slik drøm og at jeg blir sittende der og ramler nedover i min egen sjølfølelse.
Store valg fører til store spørsmål.
Midt oppi dette blir det en dialog mellom oss tre søstrene. Lillesøster redsler for mor og mikrobølgeovnen, den hadde lukta brent da hun hadde kommet til mor.
Til slutt får vi landa dette fint.
Litt senere blir jeg oppringt, da er det et nytt tema, om jeg kan passe katten. Lillesøster tenker å anskaffe seg en omplasseringskatt og spørsmålet gjelder for hele august neste år. Om å passe denne katten hun ikke har fått.
Jeg svarer at det er i august jeg har brukt å ta ferien min, blir det slik neste år kan jeg ikke ta på meg et slikt ansvar og være fastlåst hjemme fordi jeg er kattepasser.
Skjønner hun ikke er fornøyd med svaret.
Og i alt dette, mor som har vanskelig for å ta telefonen og det eneste som opptar henne er om jeg kommer.
For et bilde!
For et bilde jeg maler av mitt liv og det jeg har rundt meg.
Nå setter jeg alt på spissen, egentlig for meg sjøl, kanskje for å forstå at inn i mellom ramler jeg så ut. At jeg lar hendelser rundt meg påvirke meg for mye. At jeg må ha tillit til meg sjøl, skjønne hva jeg skaper…
Tror jeg skal sjekke om batteria har lada nok opp til en liten tur ut for å leike med lyset-.
Og det ble en liten tur.
Og det var godt.
Sjøl om lyset forandrer seg fort, så det var ikke helt det samme som da jeg var ute for litt siden.
Nå skal jeg drikke limevannet mitt.
Komme meg ned på kontoret. Har et møte klokka ti.
Så får de skrevne ord modnes når jeg leser i gjennom om noen timer.
For dette handler kun om slikt jeg føler og min reise.
I alle sine liv finnes håp, overraskinger og skuffelser.
For det er så mye en ikke har herredømme over.
Livet bare skjer.
Eller er det ikke så tilfeldig som en tror…
Har en mer påvirkning enn en tror?
Nå snakker jeg ikke om det vanlige, de små bølgene som et liv vanligvis inneholder.
Ikke vanlig oppstemthet eller nedstemthet.
Jeg tenker på de store bølgene, de som handler om liv, død og kjærlighet i alle variasjoner.
Hvor mye av alt er tilfeldig…
Kanskje er alt det?
Eller…
Etter en ubehagelig erfaring for noen år siden, la jeg bort troen på at det fantes noe mer, alt var bare slik vi så. Alle som trodde på noe mer var ikke som meg.
Noen hadde trampa med store føtter inn i det som var det fineste følelseslivet mitt, hadde ødelagt, lagt øde.
Tenkte jeg måtte ta et oppgjør med dette.
Ta et oppgjør.
Finne ut hva jeg egentlig mente, følte, trodde -.
Fantes det noen mer?
Jeg orka ikke ta tak i det på flere år.
Men så skjer ting, sakte åpnes det opp.
Det har vært trinnvis.
I går kikka jeg tilfeldig bort på komfyren min, der sto det 11:11.
Jeg lo litt inni meg, hva kan dette bety om det betyr noe, tenkte jeg.
I dag fikk jeg lyst til å se talls betydning og havner opp med numerologi.
Det første som møter meg på siden er 11:11.
Og så står det «Ny start på flere plan».
Da hadde jeg nettopp lagt på etter en spesiell samtale.
En uventa samtale.
Tilfeldigheter?
Jeg har ikke noe svar.
Her blir det helst snakk om å tro eller ikke tro.
Når jeg plutselig kjenner rosenlukt på vinteren eller lukt av sigar i et rom i et hus der ingen røyker…
Når en plastflaske plutselig ligger å triller på kjøkkengolvet etter å ha stått på kjøkkenbenken eller en telefon slår av radioen som sender gjennom appen, kan det så klart ha logiske forklaringer.
De plutselige hendelsene må en bare ta, om det er en forelskelse, et nytt barn på vei eller noen som dør.
Det er livet.
Vi kan sove nok, få bevegelse og frisk luft, ete næringsrik mat og tenke de positive tanker som er best for oss.
Det vil hjelpe på den kjemiske fabrikken vi er.
Men om noen stenger deg ut fra livet sitt, kanskje uten forklaring, må det bearbeides.
Når en tror en har funnet drømmepartneren vil en bli ganske euforisk uansett hvordan en har levd.
Når barnet du bærer på blir født før livet kan begynne og man står foran døden, da får en grundig kunnskap om sorg.
Er alt tilfeldig?
Når en åpning i skogen åpenbarer seg badet i solskinn…
Som også kan være en metafor i livet -.
Jeg vet ikke…
En må uansett bare leve og glede seg over blomstene på sin vei.
En kan spre kjærlighet og ellers leve gjennom det som blir tildelt.
«Sorgen og gleden de vandre til hope» skrev Thomas Kingo i 1681.
Og det er vel det, at det er akkurat slik det er, også i 2023.
Søndag over hele dagen. Dagen er fri og dagen er ikke det.
Jeg har altså fri, men må likevel være pålogga.
Eneste frisøndagen min fram mot ferie.
Men den nærmer seg også.
For å være nøyaktig, tre uker og en dag.
Føler meg litt bedre angående utbruddet i revmatismen, bare ene ankelen og noen kroppsdeler til som er sandete og såre.
Fikk lyst til skogstur, men er usikker på mobildekningen…og som sagt, jeg må være tilgjengelig.
Ellers ble jeg veldig, som i «VELDIG» frustrert over ting her inne.
Det hjalp nok på med min egen frustrasjon. Den som kan handle om folk, folk som ikke gjør det en ønsker, forventer eller vil.
Vi har denne veien å gå, alle mann…og damer.
At det kan ligge lærdom der en butter i mot, er en ting… om en greier å se det slik.
Bildet er tatt av Square Frog fra Pixabay
I går hadde jeg lyst til å sette meg ned å skrive et direkte og flammende innlegg. Men innså at det ville ha blitt farget av min egen frustrasjon, den jeg må lære av.
Den som handler om at en kan aldri bestemme over andre mennesker.
Men noe en kan og som ikke er lett, er å sette seg inn i, …prøve å sette seg inn i følelsene til andre mennesker.
Da ekteskapet mitt var ved havariets rann gikk vi til en rådgiver.
Ikke en kjempegod rådgiver, men han kom med en øvelse som egentlig var gull verdt, om den hadde blitt testa ut.
Og den er supergod som en øvelse til å forstå… eller prøve å forstå. Andre.
Det er så alt for lett å gå i den subjektive fella, tro at sin egen sannhet er den riktige, slik er det, slik er jeg, de andre er slemme.
Nå skriver jeg så tydelig, tror jeg, at jeg ikke behøver å nevne navn.
I går tenkte jeg å være skikkelig direkte.
Men det jeg prøver å skrive nå er allment, gjelder oss alle.
Inkludert meg.
Fordi jeg tror jeg vet hvem jeg er, ingen kan vel misforstå meg, jeg har den gode vilje og jeg mener bare godt.
Kan noen misforstå, liksom…
Nå fronter jeg vel bare meg sjøl, meg sjøl og atter meg sjøl, her inne.
Et ønske om å skrive om at det kan være et bra liv om ikke alt går på skinner, med inn i mellom utfordringer, at det også er et helt ok liv.
Hvorvidt jeg lykkes-, framstår jeg som et ubevisst, selvopptatt individ, akkurat det kan det finnes mange, mange svar på-.
Må referere moren min, hun sier det vel ikke så mye nå, men hun har sagt det mye oppover;
– Hva vil folk tro…
Det er en setning jeg ikke kan fordra, som får meg til å gå i spinn.
Hvem er folk?
Hvor er mangfoldet… for det er det som er sannheten. Vi er et mangfold.
Vi sitter alle på vårt lille fjell av erfaringer, sammenskruing, sammenføyninger og sekk stappfull av levd liv.
I tillegg har vi evnen til å tolke på vår måte, til å forstå ord på vår erfaring, til å blåse opp vårt eget ego i å tro vi sitter med en fasit.
Og kjære, vi har så klart lov til å mene, mene i alle himmelretninger.
Og så er det enda en ting vi kan, vi har lov til: Å LÆRE!
Vi kan gå ned fra den pidestallen vi setter oss sjøl på og se oss utenfra.
Se oss utenfra med omtanke. Og med kjærlighet! Vi er bare mennesker.
Tilbake til ekteskapsrådgiveren i hine hårde dager.
Han ga en øvelse, en øvelse for å kartlegge for oss hva vi egentlig forsto.
Forsto hos hverandre.
Du har sikkert hørt øvelsen du som leser også. Tenkt at den var fin, kanskje.
Den gikk i alle fall ut på at den av oss som snakket holdt en penn (eller lignende) og sa det som lå oss på hjertet.
Er det noen gang en er sårbar og subjektiv, så er det når en står ved et brudd. En vil misforstå alt det den andre sier.
Så dette var ingen enkel øvelse, bort i mot umulig.
Men når en var ferdig med å snakke, skulle motparten få pennen og gjengi det ørene til motparten hadde oppfatta.
Så fikk avsender tilbake «pennen» for å gi tilbakemelding om mottakeren hadde forstått det senderen hadde prøvd å si.
Slik skulle en greie å komme fram til og forstå den andre parten, for begge. Med å sende en penn fram og tilbake, der den som hadde pennen snakket og den som ikke hadde pennen lyttet.
Hvordan ting føltes.
FØLTES!
Og dette er kjernen i det innlegget her, vi eier bare våre egne følelser, vi kan aldri sette ord på hva andre føler eller skal føle.
Vi kan lytte etter hvordan andre har det, aldri vite ut i fra slik en sjøl er skrudd sammen.
En må gi tid, ikke tro en vet.
En vet bare ut fra sitt eget lille ‘fjell’ av erfaring og egenskaper.
Det å vise forståelse for andre og lære om andre kan gi en mye ny lærdom og øke ens kunnskap.
Det er jeg skikkelig overbevist om.
Jeg har mang en gang hørt at folk har diskutert og liketil krangla, så busta føyk fordi de trodde de var uenige.
Egentlig var de enige.
Ordbruk er en viktig faktor.
Uansett, det er også lov til å være uenige, ha ulike syn.
Noen står med ryggen mot ‘nord’, noen mot ‘sør’ og utsikten vil være helt forskjellig.
Men respekt, det å respektere andre mennesker er så grunnleggende.
Ingen er bedre enn andre, men omstendighetene vil alltid være forskjellige.
Og den frie vilje både til å delje løs eller til å utvikle seg som menneske er der hele tiden.
En kan også sitte på haugen sin med armene over kryss og si «jeg vet, jeg har rett».
Men heldigvis tror jeg på de gode i alle mennesker, alle prøver virkelig så godt de kan ut fra sitt ståsted. Tror jeg…
Jeg skal skrive et veldig seriøst innlegg samtidig som jeg lytter inn i meg sjøl.
– Har du skrevet deg bucket-liste noen gang, det er mellomste som spør.
Jeg har nok aldri gjort det, og kommer sannsynlig heller ikke til å gjøre det.
– Har du, spør jeg.
Hun svarte at hun hadde gjort det som yngre.
Og det er kanskje det jeg tenker, at en gjør slikt når en er yngre.
Men jeg har hatt sterke ønsker.
Husker da jeg våkna etter en natt, med en drøm friskt i minnet.
Ser for meg interiøret der jeg bodde når jeg tenker på drømmen, jeg befinner meg i turkist vann og en dykker som svømmer oppover i vannet.
Det ga meg en intens lyst til å dykke.
Til å ta sertifikat.
Et par år senere, jeg var flytta til Oslo, meldte jeg meg på dykkerkurs.
Husker første sjødykket fra Dyna fyr. Jeg svømte nedover og så ingen ting foran meg, før jeg duska mot bunnen.
Det ble ikke så mange dykk. Økonomien som student var ikke slik at jeg kunne kjøpe meg drakt.
Jeg hadde også den intense drømmen om å komme inn på utdanninga jeg kom inn på, og hva den skulle føre til.
Husker ennå glimt fra opptaksprøven, tegningene jeg måtte sende.
I starten var drømmen å flytte videre til en motehovedstad, men etter å ha vært der noen ganger på besøk gikk drømmen over.
Jeg jobba med klær i noen år, men tror nok ikke jeg tok meg sjøl og det jeg gjorde seriøst nok.
Fikk til en motevisning og det var fantastisk følelse å stå å slippe inn modell etter modell.
Nå var jeg aldri supervenner med symaskina og ingen god håndverker.
Det var det kreative, det å skape.
Tror nok at det at jeg ikke tok meg sjøl nok på alvor og forståelse av tid, gjorde at alt forsvann lett i den turbulensen som oppsto rundt å skape et familieliv.
For på kort tid hadde jeg flytta, gifta meg, ingen jobb og mista barn. I tillegg mista han jeg gifta meg med sin jobb.
Man blir slik passe satt ut, ikke minst følelsesmessig.
Og underveis i åra som kom ble ikke jeg den som ble viktigst. For da barna kom ble de som betydde. De gikk foran alt.
Det var stor arbeidsledighet oppover på 90-tallet, så det å få seg jobb var ikke enkelt – men fikk oppleve samfunnets løsning på denne økonomiske opprettelsen. Noe som gjorde at jeg krympa, fikk på en måte en knekk. Kan i dag si at det var utnyttelse av mennesker i vanskelige situasjoner. Der arbeidsgivere fikk tilgang på billig arbeidskraft. Og holdninga til dem som ikke havna i dette uføret var at det var ‘annenrangs’ mennesker som hadde havna i arbeidsledighet, «de som ikke ville».
Det var ikke godt å oppleve disse holdningene, jeg hadde alltid villet. Stått på.
Så gjorde det i den situasjonen her også og fikk tilbud om en prosjektstilling, men på det tidspunktet var jeg på nytt blitt gravid. Med prevensjon.
Livet fortsatte med sine utfordringer og barna var det aller viktigst. De skulle ha det bra.
Da eldstemann begynte å bli vel nysgjerrig på verden i rundt seg ble det flytting fra byen. Senere viste det seg at syndrom var en del av bildet. Prøvde å unngå stigmatisering, men opplevde at både jeg sjøl og omverda hadde for liten kunnskap. Og så kom noen skikkelige turbulente år, der en så at alt kunne gå riktig gale. Der jeg også skjønte at jeg måtte avslutte ekteskapet. Og det er ikke et lett valg.
Til slutt valget med å flytta hit jeg gjorde, der jeg måtte leve i veldig stor usikkerhet. Hvordan dette kom til å gå.
Noen bucket-liste var det ikke plass til. Hadde nok med å løse det som livet bød fram.
Det handla fortsatt ikke om meg.
Og jeg hadde jobb. En jobb jeg egentlig ikke hadde bakgrunn for.
Hodet mitt begynte å stoppe og fungere.
Å huske.
Ta med seg lærdom.
Og så begynte helsa å svikte.
I dag, med voksne barn der de som ble født til livet, lever, ser jeg det.
Jeg har laget meg for liten plass i mitt eget liv.
For hva er det jeg vil, ikke som ‘dette må jeg oppleve før jeg dør’.
Jo, jeg har et ønske å komme meg opp på toppen av Gudfjelløya, som var en samisk offerplass.
Men hva jeg vil, hva jeg har lyst til…
Det er så grundig avlært etter disse åra.
– Kan du ikke sette opp en liste da, du må gjøre det, sier mellomst.
Jo, jeg kan prøve.
For hva er det jeg vil ut fra det rommet jeg har til rådighet.
Hva er viktig for meg?
Fortsatt har jeg ansvar for andre.
Men hva ønsker jeg og hva vil være godt for meg i mitt liv.
Så jeg lover, men hvordan vil lista mi se ut, tro.
Den må bli slik omtrentlig:
Tid til å skrive mer
Tegne
Male
Øke den fysiske aktiviteten
Meditere
Besøke Gudfjelløya
Bruke naturen mer
Bli mer sosial
Så jeg fikk satt den opp, etter et dypdykk uten oksygen, i fortida.
Alle har vi hatt våre liv.
Noen verre, noen virkelig ille.
Mitt liv har kostet, men er likevel en solskinsreise på mange måter.
Men jeg bør kjenne på hva jeg vil. For akkurat det er viktig. Både for et godt liv for meg sjøl og for å gi andre det jeg kan gi.
Når gudene gir en gaver er det bare å ta imot. Ta imot med vidåpne armer.
– Jeg har ikke opplevd en slik sommer, det er moren min som sier det.
Hun fyller 91 år om en måned og noen dager.
Tenk, dag etter dag med sol og bedre og bedre temperaturer.
I dag viste gradestokken 25 grader.
I morgen er det meldt 30, hallo, vi er på Nordmøre…
Jeg starta dagen med jobb, fikk plasser det jeg skulle ta med utover i bilen.
Det første som møter meg er spørsmål om hvor egga er.
Jeg har handla inn til vafler.
Etter hvert går fadesen opp for meg, da jeg ser på kassalappen står ingen egg oppført.
Og jeg tenker på butikken jeg var innom etterpå, som hadde en stor plakat av egg ved inngangen. Og i går, da jeg legger egga jeg har handla til meg sjøl i feil pose.
Men i hodet mitt har jeg kjøpt egg til museet.
Heldigvis finnes naboer med egg og noen timer etter åpner en butikk.
Så det ble vafler.
Jeg fikk rydda opp inne i fiskerhjemmet, der ting sto i uorden.
Senere er jeg nede ved bryggen, men ennå var det kommet lite mennesker.
Så fikk ikke tatt bilder av forhåpentligvis glade barn.
Aktiviteten var retta mot de yngste.
Nå skulle jeg ikke jobbe så lenge i dag, oppdraget mitt var å rydde opp i fiskerheimen og være støtte for sommerhjelpen i starten.
Alt gikk fint, sjøl om det var litt unødvendig med de egga.
Jeg hadde avtalt å komme innover til mellomste søster, hun og mannen var i ferieleiligheta si.
Der disker mellomste søster opp med middag, det var ikke forventa – men godt var det.
Før kaffeen drar vi ned på flytebrygga.
Først var dette en butikk, ferdig i 1947.
Som lita gikk jeg dit med handleliste og handla over disk, varene ble skrevet opp i en bok.
Jeg var aldri med da far betalte, så husker jeg spekulerte på akkurat dette, hvordan det foregikk.
Butikken solgte ikke tyggis, akkurat det syntes jeg var dumt.
Det var butikk fram til 2009 slik omtrentlig, mi mellomste hadde sommerjobb der de to første åra etter vi flytta hit til kommunen jeg bor i. Da var det blitt kassa-apparat for lengst og butikken hadde skifta eier flere ganger.
Etterpå ble bygget omgjort til pub og marina hadde vært en stund før det.
En populær havn, den var lun og man kunne få kjøpt seg mat.
Det ble også bygd flere leiligheter.
For et par år siden ble puben nedlagt, i dag er det kontorer.
Marinaen er ikke så mye brukt lengre. Det brukte være fullt belegg, nå lå bare noen få båter der.
Mor følger med, hvordan døtrene hennes klarer seg…
Og vi, vi har det helt superdupert.
Først hopper vi uti like ved stigen innerst inne på anlegget.
Jeg er vant til å vea uti sjøen hjemme hos meg sjøl. Men følte ikke jeg tok meg vann over hodet, sjøl om vannet skylte over meg da jeg stupte uti.
Det som overraska meg var hvor tung jeg var i sessen da jeg skulle dra meg opp leideren.
Etterpå vandra vi utover til ytterst ut på flytebrygga.
Mannen til søsteren min oppfordrer oss til å hoppe uti og svømme om kapp inn til dit vi hoppa ut først.
Vi lystra og hoppa uti, men kappsvømminga fikk bare være.
Her dupper vi innover.
Etter jeg er hjem hos meg sjøl ble det en liten stund i sol i stol på terrassen.
Så ble det de Tibetanske ritene, som jeg ikke rakk før jeg dro på jobb.
Det er så godt å oppleve slike fantastiske temperaturer.
I morgen tenker jeg å ta nesten fri, men skal være med i morgenmøtet.
Ellers blir dette en travel uke, mye som må lande.
Verandadøren står oppe, det blir nok ikke tropenatt likevel for temperaturen er nå på 19 grader.
