Dagen kom med tungt hode. Slik at jeg måtte brettes ut. Jeg gikk stivbeint ut på badet.

 

 

 

 

Stupte inn i dagen med noen telefoner.

Drikker limevannet og skjønner etter hvert at denne dagen ikke vil seg.

Den kom seg ikke opp i stående.

Gårsdagen hadde tatt en jafs av dagen i dag.

 

Skjønner at kontoret er milvis unna i dag.

Sola er varm og lokkende.

Den skinner rett gjennom lykkekløveren min.

Blada er lysende.

Jeg kan ikke bli sittende inne bare å se på planter.

Får kommet meg i passende bekledning og kommer meg ut.

Mynteplanta står like utenfor inngangsdøra og blomstrer.

Jeg må få plukket den inn, lage myntegele slik som i fjor.

Jeg likte den.

Rusler nedover veien.

Ser opp på tørkesnorene.

Har faktisk hengt ut en vask.

Tenker på Kari, hun har kommentert bildene mine av klær på snor.

Må ta et bilde av vasken til ære for henne.

 

Ned den bratte bakken på nedsida av veien.

Mellom trærne der skal jeg inn.

Sola henger lavt og kaster skyggen min langt inn over skogen over bregnebladene.

Inni skogen  kommer ikke sola til. Den spotter en mosekledd stubbe og litt hist og her.

Jeg tar en runde for å se etter sopp.

Jeg har en kantarellplass her.

Men kanskje er det for sent på året.

Finner ikke sorten.

Eller er det alle rotveltene som har oppstått som har forandra grunnen…

 

Når jeg først er her, må turen også gå ned til sjøen.

Ser fjorden speiler den solfylte skogen på andre sida.

På mi side når sola bare trekronene.

Det lyser gult i toppen.

Og så er jeg nede ved fjorden.

Blir stående lenge å se utover.

Blir så fasinert av livet under flata.

Ringene som danner seg, små plask.

Greier jeg å se det som lager dette…

Men nei, ikke noe å se.

Må til slutt gi opp.

 

Ser du hva motivet under her er?

Trær, sier du…

Ja, riktig det.

Men ett tre.

Det røde treet på andre sida, som speiler seg i fjorden 🙂

En nype lyser mot meg.

Nesten like vakker som rosen som blomstra her tidligere, da sommeren var lovende.

Sola henger ennå sidere på himmelen og greier å liste noen stråler inn i skogen.

Tar meg en runde til for å se etter sopp igjen, men må til slutt gi opp og bare gå mot sola.

Så er jeg oppe på veien.

Og sola kikker rett på meg, og jeg på den.

Oppe ved huset må jeg se tilbake.

Se utover mitt riket.

Se videre, på fjella i blå dis.

Se godt på alt.

Før jeg går inn til middagen og kvelden.

 

Så er forestillingen over.

Nå er lyset ute slukket.

Snart skal lyset inne også slåes av og natta skal få bosette seg.

 

Og i morgen er en ny dag.

 

 

♥