Havsprøyt og snøfokk

 

 

 

 

Så er jeg på plass i stolen min, trøtt og mett. Og en tanke klar til å avslutte dagen.

 

 

 

 

Nesten nettopp kommet hjem. Etter en strabasiøs tur gjennom snødrev og veier som fort kunne fått bilen til å tatt seg en svingom.

Nullføre og sludd er ikke det jeg er mest begeistra for i bil.

Det duska gyngende over havstykket, i går som i dag.

Tenkte meg oppom mor og la opp til et besøk. Veien helt opp var ingen sjanse for å kjøre opp når det er slik som i dag. Det kan være plass til et par biler i bakken nedenfor, men i dag var plassen okkupert av en bil, en stasjonsvogn. Jeg prøvede både å parkere foran og bakom, men denne bilen hadde plassert seg så midt i at det ikke var mulig. Så jeg måtte bare begi besøket, for skulle jeg finne en parkering helt nede ved hovedveien da ble det for langt å gå opp igjen. Og etter to dager med arbeid var jeg for sliten.

Det var bare å komme seg hjemover.

Heldigvis gikk resten av turen både etter brøyta vei og uten snøfokk.

Veien opp til meg var ikke brøyta. Men under over under, jeg fikk pressa bilen opp til inngangsdøra.

 

 

Jeg kom også bare til inngangsdøra med skrivinga mi i gårkveld også. Det var bare å avslutte for å legge seg.

Nå har jeg hatt to fine dager før avslutting av skriving i går kveld.

Vil skrive litt om det.

 

Da jeg kjørte ned til Hustavika tirsdags morgen hadde det begynt å sludde og det blåste.

Å kjøre over Atlanterhavsveien i sjøsprøyten er helt fantastisk.

 

Bildet er tatt av Patty Jansen fra Pixabay

 

Hadde mest lyst til å hoppe ut for å ta bilder. Men måtte bare komme meg dit jeg skulle.

 

Hustadvika Havhotell var et nydelig møte.

En hørte donnet fra Hustadvika.

Det ble to fine dager med mye god mat.

Omtrentlig alle som er med der jeg skal begynne å jobbe, var der. Temaet var både et nytt kulturbygg som skal komme og oppgaver slik at vi skulle bli bedre kjent med hverandre.

 

Og så må jeg dele bilder fra hotellrommet, med en av de bedre senger jeg har sovet i.

 

 

Følte meg som Jeppe i baronens seng.

De hadde nettopp pusset opp, fikk jeg vite da jeg ga tilbakemelding om min opplevelse å føle meg ivaretatt som gjest.

 

 

Nå går en ny dag videre.

I dag er det avskjedsmiddag i jobben min. Så da fortsetter jeg ut i planene mine.

 

Ønsker en fin torsdag.

 

 

 

 

 

 

 

 

Et koselig møte på Kafé Koselig

 

 

 

Så er først dagen i siste høstmåneden over. Dagen har vært fin, nå er den oppbrukt.

 

 

 

 

Første november er her.

Det vil si, dagen er straks over.

Jeg hadde fridag og våkna til klar himmel. Håpa på sola, men det kom et skylag.

Kanskje kommer ikke sola over fjellet lengre, men mener det skal være sol enda litt til.

 

Den kom altså ikke opp på himmelen.

I stedet fant jeg henne på kaffe Koselig.

Og det var veldig koselig.

 

Jeg var nødt til å ta meg en tur til apoteket på Kyrksæterøra, så jeg sendte melding til Heidi i Heidisverden.

I dag fikk jeg melding om at hun kom.

Det var veldig hyggelig å møtes igjen.

Praten gikk like lett som sist.

Og jeg blir så imponert over at hun og mannen er i gang med enda mer oppussing og før Heidi kom hadde hun malt vegger.

 

 

Faktisk overraskende jeg meg sjøl før jeg kjørte -.

Skulle vaske av vinduspostene i stua og plutselig lå to fag av gardinene i vaskemaskina.

Tenkte også å vaske vinduer, men oppdaga det var tomt for vaskemiddel. Så hadde et lite anfall av å gjøre -.

 

 

Det ble fine to timer og vi delte enda mer av vår historie.

Snakka litt om bloggverdenen og hvordan en føler en blir kjent med mennesker. Og hvor glade en blir i bloggerne en blir kjent med.

Og at jeg tror folk er slik man opplever dem, det er på en måte både merkelig og fint.

 

Tida gikk fort, vips var to timer over.

Vi avtalte at det ikke skulle gå så lang tid før vi møttes igjen.

Hun er ei sol, så god og med en stor vilje til å gjøre sitt beste.

 

 

Da jeg tok turen over fjellet hadde det begynt å mørkne.

Hjemme ble det lettsalta torsk, ikke ofte jeg lager meg slik mat – men skikkelig godt.

Så slik har første dagen av november gått. 

 

 

 

 

 

Skryt

 

 

 

Dette med både å få og gi komplement er en rar ting. Og hva som oppfattes som det.

 

 

 

 

For mange år siden møtte jeg igjen noen det var lenge siden jeg hadde sett. Vedkommende hadde tatt av veldig mange kilo, så det føltes naturlig å kommentere forandringa.

Den kunne være villet eller sykdom, så kommentaren falt helt nøytral.

Den ble tatt godt imot med et “tusen takk”.

Jeg gikk nesten smilende fra samtalen, for fra min hånd var det ikke ment som et komplement. Men jeg skjønte det ble tatt vel imot og forvandlinga var ønska, sjøl om det utseendemessig var uheldig så var det helt sikkert godt med letter kropp.

Og at jeg gjorde noen glad med kommentaren var bare hyggelig, det var i hver fall ikke sykdom.

 

 

Nå har jeg ingen vansker med å si positive ting til folk, ting jeg både mener og som er et komplement.

Jeg syns det er fint å kunne løfte andre.

 

Bildet er tatt av svklimkin fra Pixabay

 

Når det går på kommentarer andre veien er jeg nok ikke så flink til å ta imot. Som ung var jeg det overhodet ikke. Husker jeg en gang fikk en ganske streng reaksjon på at jeg alltid avviste.

I dag kan jeg fint si takk, men da må jeg være sikker på at det er et komplement retta mot meg.

 

 

I går da vi drakk kaffe etter utstillinga, begynner en dame å snakke med meg ved et annet bord.

Jeg kjenner henne ikke, men tror jeg vet hvem hun er.

Hun sier noe om en film, og jeg tenker hun hadde vært på filmen da vi tok med mor. Og at hun ville kommentere det.

Det var ikke den filmen skjønner jeg i neste kommentar, det var den i sommer…

Hun mener filmen jeg skulle gjennomføre et intervju etterpå.

 

Det var så bra, sier hun.

 

Jeg svarer med at det var en interessant film.

Nå mente hun sekvensen etterpå, intervjuet.

Muligens er jeg litt treig, men det kunne være hun mente settingen. Så jeg svarer ut fra det, at det var lett å få kontakt med kunstneren.

Men da hun sier at hun hadde tenkt å kommet ned for å si meg der at hun syntes det hadde vært bra, at det var jobben min i dette hun ville gi positiv tilbakemelding på, tok jeg det først til meg og sa takk og at det var hyggelig å høre.

 

Og jeg mener det, jeg syns det var veldig hyggelig med den kommentaren.

 

De to barna mine som var med, hadde skrytt i etterkant, men de er nesten forplikta. Ellers har jeg ikke hørt noe om jobben jeg var satt til å gjøre.

Folk har i ettertid spurt hvordan det gikk og jeg tror det ikke var mindre enn tre stykker som ville fortelle meg at de også var spurt om dette, før meg. Jeg syntes det ble litt komisk, litt også ut fra at ordlyden kunne tolkes som at jeg var den som ble spurt. Det hadde for så vidt ingenting å si, jeg går etter en lav profil.

Men uansett, det var veldig fint å bli skrytt av i ettertid.

 

Da jeg begynte på etter sommeren og vi hadde første møtet med evaluering av hvordan ting hadde gått, hadde jeg glemt denne episoden som på en måte kom inn fra sidelinja. Det var en kollega som huska det og spurte.

For en legger ting bak.

 

 

Er du flink til å ta imot komplement?

 

 

Etterord:

Jeg fikk en kommentar på skrivefeil…jeg har i det minste vært konsekvent. Lenge skrev jeg posetiv, helt til noen vennlige skjeler sa at det var feil skrevet. I dialekta mi uttales ordet slik.

Nå har jeg gjennomført innlegget med å skrive ordet kompliment som komplement (som betyr: komplement er ‘et tillegg, en utfylling’ jf. Språkrådet).

Jeg retter ikke opp, men lar det stå for å huske det til all ettertid :). Ellers er jeg faktisk veldig flink på skrivefeil; et ‘kompliment’ til meg sjøl…

 

 

 

 

Stakkars Hitler

 

 

 

“Du søker ensomhet”, sto det et sted jeg las. En kan lese mye forskjellig, men jeg spekulerer på om det kanskje stemmer.

 

 

 

 

Nå tror jeg de fleste av oss gjør det, til en viss grad. Må ha ensomheten.

Når jeg syns synd i meg sjøl og at ingen bryr seg om meg, tenker jeg at jeg skal reise til et sted langt-vekk-i-stan og gå i kloster, i ensomhet.

Langt bort fra alt.

 

Da jeg var et barn søkte jeg mye inn over i meg sjøl, likte å tenke og også drømme.

Opp gjennom ungdommen fikk jeg det for meg at jeg var ekstrovert og at jeg elska mennesker.

Og akkurat det gjør jeg nok, men det er ikke nødvendig å ha dem så tett.

Ikke hele tida.

Nå er jeg veldig glad i samtaler som er nære, under huda, ekte og uten pynt.

For jeg er veldig glad i mennesker, men ikke alle…

 

I kveld kom samtalen med mor til å handle om dette.

Om at vi alle er aleine i oss sjøl og det viktigste redskapet vi har sitter på toppen av kroppen.

Tankene våre.

Hvordan vi tenker om smått og stort. Hva vi gir oss lov til å tenke og ikke minst hvordan vi ser på oss sjøl.

Tror de fleste er vokst opp med en eller flere kritiske røster mot seg. Ofte i den beste mening.

Det er bare at vi oppover livet tar med oss disse stemmene og tar over dem, vi fortsetter kritikken mot den grunnleggende «oss».

Innerst inne er vi ikke gode nok, eller aller, aller innerst tror jeg de fleste er det, men laget over er kritisk.

Vi kompenserer med å være kritisk overfor andre.

Vi lager oss våre «fiender». Folk som vi syns tenker dumt, gjør teite ting, sier og handler på en måte vi ikke syns om.

Da er det så lett og ta fram dømmetanken.

Det kan nesten føles «godt» å fordømme et annet menneske.

 

 

En gang var jeg så sint på noen at det føles fysisk vond å gå inn i huset vedkommende bodde, det stakk og reiv i meg og var skikkelig ubehagelig. Grunnen var at jeg syntes det mennesket gjorde så store feil.

Heldigvis ga dette seg, men etter en nokså lang tid.

Plutselig kunne jeg tilgi og fri meg fra vreden jeg følte.

Du verden det gjorde godt.

 

 

Da jeg kjørte hjem under den høye stjernehimmelen tenkte jeg på dette, på samtalen jeg hadde hatt med mor, om å greie og ha gode tanker om alle.

Ikke dømme han som sniker i køa eller gjør noe anna vi syns er forkastelig.

Nødvendigvis tror jeg ikke ens eget liv har blitt verre om en har klart dette.

Jeg mener ikke at en skal akseptere alt, bare ikke dømme.

 

 

Jeg husker jeg tenkte for en stund siden, stakkars Hitler som måtte være Hitler. For en grusom livsvei og måtte bli en av verdens mest forhatte mennesker.

Man kan si at en har valg, og det vil jeg gjerne tro.

 

Men har vi egentlig det?

 

foto: Pixabay License Fri for kommersiell bruk Ingen henvisning nødvendig.

Under stjernehimmelen kan tankene bli store. Jeg syns likevel tanken er enormt interresant. Og jeg tror ikke livet blir verre om en greier å tilgi seg sjøl, ikke dømme andre og spre rundt seg med flest mulig positive tanker.

De må bare ikke fakes, de må komme fra hjertet.

Det er en ting en kan fake, og det har jeg prøvd.

Når humøret er slett og verden er ugrei, stille seg foran et speil og smile alt en kan. Altså før en stikker av til et kloster.

Ja, det høres banalt ut…men hjernen tror på smilet, for musklene sender beskjed til den om at her står det toppers til. Og den beskjeden blir aksepter, så da blir det framprovosert signalstoffer som får oss til å føle oss glade.

Det vanskeligste er å smile når humøret er i minus, det føles litt som et forræderi og ansiktet krakelerer. Men greier en det er det verdt det.

 

 

Ønsker deg en høy himmel under stjernene.

 

 

 

 

 

 

Være en del av

 

 

 

 

Uka nærmer seg slutten. Høsten har bosatt seg og bladene fyker av trærne.

 

 

 

 

I går fikk jeg inn utemøbler, både hos mor og siden hos meg sjøl.

Hos meg er det ennå noen ting som står igjen.

Møblene som er tatt inn skal bæres ned trappa. De står fint og venter på at det blir deres tur.

Jeg har mine tre timer på biblioteket etter hvert.

En koppvask venter og noen klær skal henges opp.

Jeg har endelig fått lest meg opp på noen av dere jeg leser hos.

 

 

Så var torsdagen over, kom hjem etter jobben i gårkveld og var ikke i skrivehumør.

Det er sjelden jeg ikke er det.

Jeg er også glad i å snakke, med det har heller ikke vært så stort behov for å dele alle orda.

 

 

 

Det er fredag.

Ute regner det.

Det har blåst.

Masse løv har falt til bakken.

 

 

Jeg fant et innlegg jeg skrev en fredag for flere måneder siden.

Kanskje starta det da…

Manøveren…

Snuoperasjonen…

 

 

For det er noe på gang-.

Siden jeg starta å blogge har temaet mitt vært tid og ikke strekke til.

 

Om slitenhet.

 

Det er liksom et rungende «nei» har oppstått og er på vei opp og ut fra mitt indre.

Nei til slitet, ja til glede.

Men det er ikke bare å knipse i fingrene så er alt annerledes.

Det skal sette seg i alle celler, at nå snur vi dette-.

 

 

Denne hendelsen var en del av det.

En vond og skjellsettende helg, som nok var viktig for prosessen.

Og så dukka hendelsen opp med de gamle bildene.

 

 

Jeg har vært som et sammenknøvla papir som var knøvla til en hard ball.

Ballen er iferd med å brettes ut.

 

 

Det ble veldig viktig å ta en kikk på annerledesheta folk blir dratt igjennom, den som koster når man ikke ønsker. Men som kan ha veldig mye lærdom i seg, om en greier å stå i den uten at en knekkes.

I denne rekka av innlegg dukker så til slutt et innlegg som virker får en større betydning enn hva jeg visste, da.

 

 

Alle disse brikkene.

Brikker som fører til at en gir slipp mer og mer.

 

 

Tror skipet mitt, som er livet mitt, har snudd i hvert fall nokså mange grader.

Og at dette handler om snuing på det indre plan, regner jeg med du forstår.

Den handler om tenkesett, fokus og kunnskap…kanskje tro.

 

 

Når jeg har levd så mange år med mitt mindeset og når det ikke funker ultimat, da må det endring til.

 

 

Ellers skjer det mye på den ytre plan også.

Det er mange forandringer, for eksempel er arbeidssituasjon i en veldig spennende fase.

Kanskje får jeg rett og slett noen veldig fine år på tampen av arbeidslivet.

Jeg har sagt jeg skal skrive mer om dette, men sjøl om veien nå er nokså sikker, vil jeg ha det mer på plass før jeg forteller.

 

 

Helsa mi er det ikke så mange forandringer med, men tror den kan bli bedre.

Matfokuset er ikke så veldig stort, det har blitt mer slik jeg har ønska.

Men har likevel en vei å gå, ønsker å komme i gang med bokashi av matavfallet, som riktignok ikke er så stort. Om du ikke vet hva bokashi er, legger jeg ved denne videoen. Den er ikke lagt inn som reklame, men som kunnskap.

 

 

Jeg kjøper nesten ikke prosesserte produkt, men kan enda bli bedre.

Ønsket om å ha noen fermenterte matvarer også, for jeg tror på at det er sunt for en god helse.

 

 

 

Så det er stadig fokus med omlegging på det ytre plan også.

Høste mer fra naturen, få inn en vane med å kjøpe fra Rekoringen.

Slikt.

 

 

 

Leve så tett opp mot det som jeg anser er et godt liv.

Liker å se at det er en endring, at det endres til det bedre.

Det naturlige, det balanserte, det som gir plass til alt og alle, der en kan tenke like mye både på seg sjøl og andre.

Vennlighet.

Utvikling.

 

Være en del av-.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Haugen og tvillingospene

 

 

 

Nesten en full dag og så hjem. Hjem til middag og ro. Hjem til å lande skuldrene.

 

 

 

Dagen gikk greit, rakk nok ikke alt jeg tenkte i underbevisstheten – men holdt fokus.

Og med fjorten grader og opphaldsvær var returen full av gode følelser. Jeg kjente det da jeg gikk av bilen, at i dag måtte jeg…

 

 

Jeg fortalte om hoftens utfordringer for en tid tilbake.

En som hadde hatt samme lidelse hadde fått til råd å gå en liten tur, ikke for lang, men passe til at blodet kom i omløp i det betente området.

Ved siden av rådet jeg sjøl fikk, tenkte jeg også at dette rådet ville jeg følge.

Hittil har det blitt med tanken, men i dag fant jeg fram støvlene da jeg kom hjem.

 

Ville ta en gul tur opp i haugen bak huset.

 

 

Opp til tvillingospene.

 

 

På et vis har jeg blitt veldig glad i disse trærne.

 

Jeg er nok en treelsker.

Jeg blir lykkelig av trær.

Nå er løvverket blitt gyllent.

 

 

Kikke oppover stammene.

 

 

Se på fargene.

Formene.

 

 

Jeg tror jeg har kunna tatt hundrevis av bilder av disse to trærne.

 

 

Er du glad i trær?

 

 

Jeg liker både trær og stein.

 

 

Lyset inne i en skog.

Full av glede.

 

Gikk videre oppover og kom til sletten som var forgylt.

 

 

Flere trær, mere farger.

 

 

Vurderte hvor lang jeg skulle lage turen.

Kjente jeg ble litt skjelven innmed beinet. Ikke lurt å overdrive, skal ha flere turer.

Helst daglige.

I dag ble det 20 minutter i sedat tempo.

Kose seg med lys, skygger, former og farger.

 

 

Hvorfor unner en seg ikke slikt oftere, spør jeg meg sjøl… et retorisk spørsmål.

 

Resten av ettermiddagen og kvelden er farga av jazz, mat og kanskje noen episoder av en serie, «To liv”.

 

 

 

 

 

 

Sommer på siste sommerdag

 

 

 

 

Fridag med sol på er en alldeles herlig kombinasjon. Jeg har allerede gjort noe bra og kan nyte det framover.

 

 

 

 

For med sola inn gjennom vinduet og et nytt tall i riktig retning på vekta, tappa jeg en bøtte full av varmt vann med vaskemiddel i.

Bøtta tok jeg med meg ned og ut.

Så slo jeg den opp i den tomme søppeldunken, den som matavfallet blir tatt i.

Gjentok noen ganger før jeg roterte dunken og snudde den opp ned.

Gjorde samme handlinga med restavfalldunken.

Nå står begge opp ned.

Og jeg – jeg er meget fornøyd med meg sjøl.

 

Drikker limevannet mitt med god samvittighet på årets siste sommerdag.

To dager med arbeid er tilbakelagt.

 

Til høsten skal jeg bruke opp enda to ferieuker og 20 timer overtid.

Jeg skal stå i null.

Jeg bør det. Når vi bikker et nytt år.

For høsten er spennende, nok utfordrende og jeg vet ikke helt hvordan dette ender.

Og jeg skal fortelle om det, men må vente litt til.

Ikke for å gjøre det spennende og ‘følg meg, følg meg‘, nei. Bare fordi at det ikke er klart ennå, det kan bli annerledes.

 

 

Da søsteren min kom innom kontoret litt før jeg ferdig og spurte om jeg ville bli med å ta en kopp kaffe, slo jeg følge etter en liten betenkningstid.

For jeg var sliten.

Kunsten er å slutte mens leken er god.

Kan egentlig overføres til alt.

 

Har faktisk gjort et par innkjøp de siste dagene, det ene er en turbukse, det andre var noen nøster bomullsgarn.

 

 

Men skal ordne meg med en skikkelig strikk snart.

 

Tenk, sol!

 

 

Og det meste av dagen ligger foran.

Tror kanskje ikke temperaturene er til å sole seg i, men jeg har et ryddearbeid som jeg bør få utført.

Skrev om det HER.

 

 

 

Nå tok jeg meg en pause fra skriving. Har vaska kopper og smårydda.

Faktisk tømt en tursekk som nesten har slått røtter, så nå skal den settes på plass.

Ritene er gjort, spiser ute nå.

I sol og sommer.

 

Sommer på siste sommerdag er så bra.

 

 

 

 

Egentlig

 

 

 

 

Det er kveld. Nettopp kommet hjem klapper jeg opp data’n. Siste mandag i august er på hell.

 

 

 

 

Første dag på arbeid er over.

Og – egentlig gikk det bra.

Egentlig var det godt-.

 

Det var godt å se de andre, sjøl om de først jeg møtte ikke stilte spørsmål om ferien min.

-Sjøl om jeg ikke huska først hvordan jeg skulle komme meg inn på den nye mailen, altså huska koden.

Og at dette førte til at jeg kom meg for sent inn i det første møtet, som var på Teams.

-Sjøl om det andre møtet hadde starta før mitt første var ferdig.

-Sjøl om jeg måtte kaste ut folka, da vi tok lunsj på mitt kontor, for et nytt Teams-møte starta. Som jeg også kløna litt med å kom inn på.

-Sjøl om jeg ikke fikk satt opp timeplana, for nå hagler det inn med møter…verden skal bygges med møter.

-Og sjøl om mor, min gode, gamle mor, da jeg ringte henne igjen for å fortelle at det ble som jeg sa om morgenen; jeg kommer innom for å lage middag til oss begge.

Og ja, jeg ble sur over at mor hadde glemt det og fått hjemmetjenesten til å bestilt middag til henne, noe hun aldri hadde bedt om før.

Sa også da jeg snakka med henne om morgenen, at ble jeg for sliten etter første arbeidsdag, så var det Fjordland i kjøleskapet.

 

Da følte jeg sterkt for å bare bare dra hjem og heller komme neste dag.

 

Mor nibad om at jeg måtte komme.

Slik følte jeg inga anna råd enn og kjøre hjem til henne. Tok med jordbær og fløte.

Jordbæra var forresten skikkelig sure.

Og min surhet gikk over.

 

Hun så helt tuska ut da jeg kom dit, det var nok ikke godt å skjønne at hun både hadde glemt og at jeg ble veldig irritert.

 

Det var en helt anna mor som jeg dro i fra noen timere senere. For da hadde vi snakka masse, hun fikk ringt broren sin, mellomst søster ringte og ba oss til henne.

Med andre ord skjedde masse positivt.

 

Jeg spurte henne hvordan vi kunne løse lignende situasjoner, hva med tråd rundt fingeren for å huske.

Noe i den duren.

 

 

Og etter alt dette dura jeg hjem, i sen, sensommerens metta lys.

 

Kvelden blir nok rimelig ung.

Våkna i halvfem tida og tenkte igjen på tak.

Greidde å sovne, men kvart på seks sto jeg opp, for jeg kan ikke ligge å tenke på tak. Jeg må komme dit at jeg tar et tak.

 

Hadde en passe lang morgen på drøye to timer.

 

Så egentlig ble dette en fin dag.

En fin mandag etter ferien.

 

 

 

 

 

 

 

Når det skjer

 

 

 

 

 

Tenk det, i dag sto sommerens vakreste dag opp. Sommeren var akkurat slik en sommer skal være.

 

 

 

 

 

Dette var en slik dag man burde ha fri, men dagen min hadde program.

Det er alltid noe som står for tur.

 

 

Igjen gikk ferden ut i verden forsinka.

Jeg venta en telefon som kom like etter da jeg hadde sagt jeg var opptatt fra…

Men jeg måtte nesten prioritere samtalen.

Handla om mor og helse.

Vurderte om jeg skulle droppe hele avtalen og heller få time til lege for mor, men etter en samtale med legekontoret etterpå, kunne jeg legge fra meg den tanken.

 

 

Skulle være med på en befaring.

 

 

Egentlig skulle vi i båt, det hadde vært fantastisk i dag.

Men båten hadde svikta, så i stedet ble det bil.  

Vi så på gamle sjøhus, et opplegg av en av to turer.

 

Etter vi var ferdig spiste vi lunsj her.

 

 

Perfekt dag å besøke dette stedet.

Det heter Kallhammerrampen og jeg legger inn Facebooksida deres.

Vi spiste innbaka fisk med chips og remulade.

Godt og mektig.

 

 

Etter dette ble det noen timer på kontoret.

Da jeg låste kontordøra og bega meg ut i solskinnet var det med en fatastisk god følelse.

Men fant ut at jeg ikke hadde samvittighet til noe annet enn dra framom mor.

Hun ble glad.

Jeg kokte kaffe, ordna mat og tok fram is til oss.

Først satt vi en stund på terrassen.

 

Etterpå satte vi oss i skyggen på verandaen.

 

 

Fant ut at jeg kunne se Dagsrevyen før jeg dro hjem.

Og i stolan foran tv’n sovna jeg.

Da jeg våkna skjønte jeg ikke hvor jeg var.

 

 

Men nå er jeg hjemme.

Sola har gått ned.

Fikk en spennende melding i kveld, men ba om betenkningstid.

Kan være greit å sove på spørsmål som går utenfor komfortsonen.

Tror kanskje jeg sier ja, gjør jeg, blir det sommerens utfordring.

Nok en ting jeg skal skrive om siden.

 

 

 

Nå skal jeg snart pakke dagen ned, i morgen er det atter meldt en vakkert vær.

 

 

 

 

 

 

 

Takknemlighet

 

 

 

Det vil jeg, sier jeg. Og så går tida fra meg. Slik har jeg vært siden jeg var barn.

 

 

 

 

 

Men om ikke det bli med en gang, blir mye av det etter hvert.

Om ikke alt.

Her inne har jeg opp til flere slike ‘heng’.

Og tanken er at det skal bli, jeg skal skrive om det jeg har sagt jeg skal.

 

I dag skal jeg ta for meg noe med kort fartstid.

Det var Kari Engesvik som oppfordra til å skrive om takknemlighet i går.

Takknemlig fredag.

Og jeg kommenterte at det ville jeg skrive et innlegg om det i går kveld.

 

Nå var jeg ikke hjemme før midtnatt, så da skar det seg.

Men i dag går jeg på oppfordringa med friskt mot. Jeg syns det var på sin plass å skrive om det etter det litt tunge innlegget jeg hadde i går.

 

Skriv minst tre ting du er takknemlig for, oppfordra Kari.

 

Bildet er tatt av Avi Chomotovski fra Pixabay

 

Men jeg har så mye mer å være takknemlig for.

Jeg har fullt:

 

  • Når jeg påstår jeg er veldig glad for å være meg sjø hører nok det litt rart ut, jeg skriver masse om ting som kunne tyde på det motsatte. Men jeg er faktisk veldig glad for å være meg sjøl, jeg trives svært godt i mitt eget selskap og kan ha mang en godt diskusjon med meg sjøl, he, he. Det handler nok også om at jeg har en grei balanse i personligheten min, som gjør det meste overkommelig.
  • Barna mine, hvor heldig er jeg ikke som har fått lov til å bli kjent med noen så fantastiske skapninger og ha de i flokken min. Og få muligheten til å sende betingelsesløs kjærlighet, en gave i seg sjøl.
  • Alle andre jeg har å være glade i.
  • Gleden over mennesker jeg får bli kjent med, ikke mist her på blogg.
  • Naturen og synsinntrykk og kunne fotografere dette.
  • Tegning og farger, sjøl om dette får jeg ikke så mye tid til.
  • Bli kjent med liva til nye mennesker.
  • MUSIKK, for ikke å forglemme det, at jeg har hørsel og kan nyte.
  • Orda, all glede som skriving fører til.
  • At kroppen min kan ta meg med rundt, at jeg får til å bevege meg.
  • Den lille ferieturen jeg skal på.
  • Det skjer mye positivt på jobb.
  • At jeg har en langhelg uten plan foran meg.
  • Blomster, vekster og dyr (går kanskje under natur).
  • Mat gir masse glede, jeg blir lykkelig over god mat og god drikke.
  • Lære nytt, forstå mer.
  • Det jeg har fått lære og oppleve.

 

Ennå har lista kunne blitt lengre, mye lengre. Både generelt og mer spesifikt for uka som har gått. Men jeg stopper her.

Jeg vet jeg har så mye å sette pris på og være takknemlig for.

 

Og takk for det.

 

 

Det er pinseaften. Da jeg bodde i Orkdal brukte folk der å tenne pinsebål.

Den tradisjonen har vi ikke her.

Men har tent opp i ovnen, for det er overskya, pjuskregn og kjølig.

Så det å tenne opp i ovnen er også noe å glede seg over.

 

 

Jeg vil ønske dere en fantastisk fin kveld, med- eller uten bål.