For en snublende dag å juble over. Nå senker mørket seg for nok en dag som går inn i minnene.
Nå vet jeg ikke om jeg har så lyst til å huske verken gårsdagen eller dagen i dag.
Det går virkelig snublende.
I natt drømte jeg at noe fryktelig stygt var etter meg. Jeg våkna og måtte en tur opp. Tok med meg redselen inn i den våkne tilstanden, men var likevel klar over med fornuften at det var drømmen.
Og drømmen var fargelagt av dagen.
For jeg sliter mer enn hva jeg liker.
I går kveld snipla jeg til nesten alt på Dagsrevyen, tåren rann i strie strømmer gang på gang, og det er ikke det, det er nok å gråte av.
Men jeg behøver ikke gråte av været, liksom…
Tror det er for mye nå.
Alt for mye.
Da jeg kom på kontoret i går, jeg fortalte vel om kassene jeg ikke fikk inn i bilen før helga, for bakluka var frosset.
Litt forsinka får jeg pressa meg forbi kassene som står plassert utenfor døra mi, for å slå på nettet for et møte i teams.
Det viser seg at jeg ikke kommer meg inn.
Inn på data’n, altså, døra kom jeg meg i gjennom.
Nok en gang er jeg utestengt.
Har jeg hatt både utstyr og kontor har dette ikke vært noe problem.
For jeg er ferdig på arbeidsplassen jeg har hatt, jeg har blitt omorganisert og har en ny arbeidsplass. Inn til videre skulle jeg jobbe på mitt gamle kontor, til et nytt var dukka opp.
I går var jeg igjen utestengt fra nettet. Skulle bare ut med møteinnkalling og ta siste finpuss på teksten…
Jeg fikk sendt mail fra telefonen min mens jeg satt i teamsmøte, også det på mobilen.
Bildet er tatt av Steve Buissinne fra Pixabay
Og her avslutt jeg min sørgelige beretning om mitt liv…
Tulla-.
Livet mitt er ikke sørgelig, men utfordrende kan jeg kalle det noen ganger.
Men altså, i dag er vi ved onsdagen og jeg har tatt mer kontroll.
Og da føles det bedre.
Ennå har jeg ikke mulighet til å komme meg på nett, jeg får ikke gjort det jeg skal når jeg ikke har verktøy.
Og enda flere skjær har det vært, det er en litt vill seilas nå.
Men det er i hvert fall kommet datautstyr, jeg må bare til byen for å hente det – så det får vente til jeg skal dit i neste uke.
Tenker jeg.
Jeg må likevel tilbake til dagen i går.
Da jeg sitter slik passe fortvila over å registrere at jeg ikke kommer meg på nett, ringer telefonen. Jeg er altså hjemme enda, litt i villrede hva jeg skal gjøre.
Det er montøren som skal montere fiber.
Jeg har i lengre tid venta på melding om å få beskjed om når han skulle komme.
Han står utenfor huset når han ringer.
Det viser seg at de har sendt beskjed til feil telefon.
Så det vart heldigvis en positiv hendelse til tross for rot fra monteringsfirmaet, at på grunn av rotete forhold med jobbeforholdet mitt er jeg fortsatt hjemme.
Heter det ikke at minus og minus blir pluss….
Da jeg skulle avbestille nettet jeg hadde hatt, får jeg ikke til å ringe, må chatte.
Får beskjed om at jeg må betale i to måneder til, når jeg tidligere har fått beskjed om at dette skulle gå “kant-i-kant».
Plutselig blir det stort behov for å ringe både hit og dit, akkurat da har mobilselskapet mitt fått problemer, så det sier bare dut-dut-dut i telefonen. Og kommunisere med robot i en slik setting fungerer elendig.
Men skal man slite med nett og slikt, hvorfor ikke slite med alt på en gang…
Men jeg har fiber og hastigheten på nettet har gått fra ca. 8 Mbps (megabytes per sekund) til 100 Mbps.
Nesten som en blir svimmel.
– Gjett hva jeg skal ta med hjem, sa sønnen da han hørte det.
Men vet ikke om jeg tør å låne de mer, for sist sovna jeg bak brillene og en stund virka det som jeg hadde sletta nedlastinger på VR-brillene hans. Heldigvis hadde jeg ikke det da.
Jeg humper og dumper på denne livsreisa mi.
Og om en uke vil et kapitel være over.
Da skal jeg være på plass med nytt utstyr og kontoret blir i etasjen under. Kort reisevei får jeg i hvert fall de fleste av dagene.
Sjøl om utfordringene mine denne gangen har vært tett på «at dette orker jeg ikke mer», så er tankene mine igjen framtidsretta.
At jeg likevel har trua.
Trua på at dette skal bli bra.
Men du verden som dette tar på, at jeg faller imellom og ingen tar tak.
Å bli ivaretatt og føle seg respektert, er virkelig fraværende.
Men det er en bra øvelse å ta vare på seg sjøl og si i fra.
Sjøl om jeg ikke er født med noe stort masegen.
Det viste seg at jeg faktisk skulle hatt lønn i forrige måned også…men alt blir.
Lørdagen omslutter meg og følelsen er nydelig. Ønsker meg dagen forlenga med tregangen, minst.
Dagen starta allerede i går kveld.
Vite at i morgen, imorgen altså…da kan jeg sove så lenge jeg bare vil.
Nå hadde jeg ikke lyst til å sove bort dagen, egentlig ville jeg den skulle starte i grei tid, hva det nå enn er.
I dag skal jeg bare være hjemme.
Jeg har drukket meg inn i dagen.
Glasset med saften av en halv lime i varmt vann er drukket.
Matchateen er også unnagjort.
Nå er det fettkaffe. Den har en teskje ghee og ei spiseskje kokosolje som er piska inn i en kopp kaffe.
Faktisk venner en seg på det og syns det er godt.
Hvorfor jeg drikker dette?
Si det, jeg skal ikke gi noen forklaring på det annet enn at av det jeg har lest og tilegna meg virker det lurt.
Bildet er tatt av Karolina Grabowska fra Pixabay
Nå har jeg bevega meg et stykke fra det den norske kostholdsveilederen forteller oss vi bør gjøre.
Ikke spiser jeg frokost, da jeg var barn syns jeg det måltidet var skikkelig trælete.
Da jeg sjøl fikk barn innførte jeg den velfungerende frokosten vi blir anbefalt.
I den siste perioden har jeg kutta den, jeg drikker.
Spiser først ved tolvtida de fleste dagene.
Veldig praktisk.
Og så leser jeg om mangt jeg kommer over.
Jeg har kutta matvarer, når jeg handler er det mange hyllemeter som ikke eksisterer.
Ok, jeg kjøper fortsatt spaghetti, buljong og noen produkter til.
Prøver helst å unngå for mye karbohydrater. Slik som i ris, spaghetti og poteter. Men har likevel et avslappa forhold til det, smører meg matpakke av brødmat jeg har bakt.
For tida har det gått i rundstykker med gulrot og cottage cheese i.
Og jeg lager ikke hytteosten.
Jeg har heller inga ku, så jeg kjøper melk. Men har gått over til flere av Rørosmeirienes produkter. Smøret tar jeg derfra, nå prøver jeg også å kjøpe melka, men det er mange butikker dom ikke har den i sitt sortiment.
Grunnen er at mange av produkta er mindre prosessert.
For jeg prøver å unngå for mye prosessering og i alle fall unlraprosesert.
Jeg burde kasta pannene mine av teflon.
Etter hvert har det blitt unntaket å kjøpe inn snacks til helgene.
Dette har pågått over tid, ingen plutselig radikal endring.
Det har bare blitt slik.
Og det er absolutt en grunn.
For da helsa mi begynte å halte skikkelig å halte og jeg begynte å få en lang liste på apoteket av resepter som om jeg var en gammel dame.
Og det er jeg så visst ikke!
Sjøl om åra sier noe anna, kanskje…
Det verste, eller det jeg reagerte mest på…og som jeg måtte ha -, var sprøytene.
Blæææh…
Sprøyter jeg sprutet inn i kroppen min og som skulle ta ned immunforsvaret mitt.
Kjenner det velter seg i magen bare jeg skriver om dette.
Og om smerter og betennelser forsvant, jeg reiste meg opp fra stolen uten problemer og gikk opp en trapp uten de store problemene.
Så slik føltes det at det verdt det, sjøl om andre ting ble helt på tull.
Jeg som var vant til å ha tykt hår, fikk problemer med at hårstråa ble glisne, munnsår oppsto i eningen og øynene…ja kan legge ut et bilde.
Her er ikke øyet rødt, men det var det ofte. Størrelsen derimot var nesten aldri normal lengre.
Utgaven av meg ble ikke vakrere, kan en si…
Det viste seg at blodprøvene aldri var helt gode, jeg produserte for lite vesker i kroppen, tennene ble angrepet.
Etter hvert var legene enig med meg, dette så ikke så bra ut.
Begge sprøytene jeg tok ble etter hvert satt på pause.
Den siste tror jeg ble avslutta omtrentlig for ett år siden, nå er tida litt grøtete for meg.
Det er ikke dette som har hatt hovedfokuset, altså problema og utfordringene som oppsto.
Opplevde det mer irriterende.
Skal det de mener var revmatisme, øke på, så skulle vi starte på undersøkelser igjen.
Sa legene.
Bank i vegger og alt slikt, jeg har ikke opplevde de store angrepa…
Noen plager må en bare akseptere, kroppen har vært i bruk en stund og slitasje blir det så klart.
Men, i løpet av disse åra, tror det var i 2017 jeg fikk diagnosen som førte til alt dette, og på disse åra begynte jeg smått om senn lest mer og mer om kosthold.
Jeg tror egentlig ikke på sykdom som noe som eksisterer på egne premisser, jeg tror vi blir syke av hendelser, tanker, livsstil der det handler både om kosthold og bevegelse.
Og så klart er vi sammenskrua forskjellig, noen vil være mer disponibelt til det ene og andre er disponert for andre helseproblem.
Ikke tror jeg at jeg har funnet fasiten heller, altså ikke en gang fasiten for meg sjøl.
Men jeg registrerer at jeg fungerer mye bedre nå og at jeg har fått en helt annen bevissthet om kosthold på disse snart seks åra.
Og jeg var faktisk opptatt av det før også.
Jeg har alltid syns mat var interresant.
Nå har jeg planer om flere ting.
I dag.
Blant anna matplaner.
Tenker å fermentere, i en slik prosess oppstår bakterier som skal være gode for tarmhelsa.
Så fant jeg en oppskrift på Instagram som jeg syns så god ut.
Ellers er plana å komme seg en tur ut, om så det er å bare ta noen runder rundt ett tre.
Det er lørdag.
Jeg er fri til å gjøre det jeg vil, alt jeg vil…bare tida viser nåde.
Nå skal jeg avslutte innlegget for det har jeg brukt mer enn nok tid på.
Og så må jeg si dette er et fantastisk tiltak av ei dame som har utfordringer, men også masse tæl. Takk til deg Kari, fordi du tar initiativet. Håper du tilgir at jeg låner bilder fra deg.
Og ikke minst, det blir artig å treffe deg.
– Kommer du og du og du til Trondheim første helga i juni?
Fredag med snøfiller som har landa, så litt slik halv-hvitt ute.
Jeg sitter inne, her er det bare slik smårotete. Så ingen problemer med å legge planer for dagen. (Glemte å poste innlegget d jeg skrev det tidligere i dag).
Inneplaner.
Sjøl om jeg sikkert burde hatt ute-planer…
Men jeg gidder ikke ordet «burde».
Tenkte da jeg våkna, hva var det jeg skulle i dag?
Da hjernen ble rista på plass i dagen, skjønte jeg det var spasmer etter hverdagene tidligere i uka. For det var ingen ugjorte planer som lå over dagen. Slik som MÅ gjøres.
For dagen er fri.
Smake på ordet…FRIIII…
Det betyr ingen tidspunkt og klokke å forholde seg til.
Jeg har mye jeg vil, men blir passivisert over at tida går som den gjør.
Den går så forskrekkelig fort.
Surfa berre rundt på nettet, har litt dialog med folk -.
Fikk så fin gave fra ungene, et gedigen akvarell skrin.
Tenkte jeg må få kjøpt meg lime-tape, men jeg har flere blokker med lima ark, så egentlig ikke unnskyldning, jeg behøver ikke spenne opp ark.
Jeg sov lenge i dag, helt til halv ti.
Det var så mange drømmer, jeg hadde gitt ene søsteren min en gave, et sett med blant anna ørepynt. De var så store at de dekte øret helt.
Jeg hadde også møtt igjen en, en jeg nærte varme følelser for. Han var bare blitt litt mindre og litt tykkere enn jeg huska han.
I drømmen.
Han klatra ut av et vindu og balanserte på utsida, bukseløs.
Senere satt jeg inntil han i en bil og var veldig lykkelig.
Drømmer altså.
Jeg kom meg ikke så langt med flyttinga fra min gamle arbeidsplass den uka her, har heller ikke hørt mer om når fiberbånd blir montert her hjemme.
Jeg må ha den på plass først.
Slet med nettet på min gamle arbeidsplass, det er fryktelig slitsomt og lager i hvert fall et sliten hode hos meg.
Var framom mor mi og hun kommenterte at jeg så sliten ut og kunne overnatte der hos henne.
Men jeg ville hjem.
Rulla til slutt hjemover etter delvis glatte veier og hørte lydbok. Hører på “60-tallet” av Ketil Bjørnstad.
Jeg er så glad i lydbøker. Da kan jeg bare kjøre og kjøre.
Dagen er godt i gang.
Nå planlegger jeg to kopper drikke, en med matcha te og en med fett-kaffe. Før en vanlig kopp kaffe og runstykke med stekt egg, stekt bacon av kalkun og bønner i tomat.
Skikkelig kraftkost.
Det vil nok holde et godt stykke utover dagen. Til husarbeidet som venter, til tanker og ting inn i dagens verdens beste fredag.
Riktig god og nydelig dag til deg, hva gleder du deg mest til i dag?
Det kan en tenke over noen ganger, var dette hell eller uhell. Og jeg trasker videre inn i det nye året i kjent stil.
Men i dag, i dag, roer jeg ned og holder meg hjem.
Det eneste i dag var en stressfølelse over at jeg skulle ned til veien med to dunker; restavfall og matavfall. Redd for at søppelbilen skulle kjøre forbi før jeg rakk meg nedover.
Og så er det glattis, slik skikkelig.
Riktignok ble den strødd for en halv uke siden og jeg har piggsko.
Men skal innrømme at jeg var nervøs likevel…
Alt gikk bra.
Men gårsdagen var en dag for seg sjøl… etterpå kan jeg tenke, var dagen full av uflaks-, eller var det flaks…
Uansett, snublende kan jeg kalle den.
Jeg rakk møtet på Teams før første snubling.
Plutselig kom jeg meg ikke inn på data’n, jeg var utestengt.
Utestengt for systemet jeg jobber i.
Nå er jeg i en merkelig overgang. Jeg har skifta arbeidsgiver, men jobber foreløpig både på det gamle kontoret og det gamle systemet.
Inne på IKT var det tomt for mennesker, opp til personal…det viser seg at lønn har meldt meg ut, derfor…
Jeg skal legges inn igjen, har fått lovnad på det inn til videre.
Men det kan ta tid.
Begynner med å ta av noen rammer på bilder jeg skal scanne…først kutter jeg meg i ene tommelfingeren, etterpå rifter jeg meg på den andre hånda.
Og det blør.
Egentlig bra jeg blør når jeg har jobber med gamle ting.
Ingenting sklir greit gjennom dagen. Da jeg skal tømme bosskurva med papir finner jeg ikke dunken det skal plasseres i.
Jeg kommer opp i min etasje da komme ei trillende med papirdunken, så får tømt mitt avfall der.
Får vite at det kan gå et døgn før jeg er på nett igjen. Så midtveis i dagen finner jeg ut at dagen ikke fungerer. Jeg har kunnet fortsette ryddinga, men hodet begynte å bli så sliten så jeg har nok ikke fungert godt.
Så jeg gikk.
Det vil si, jeg kjørte inn til mor.
Sjekka på vei dit om når lillesøster tenkte seg innover til mor.
Syns det er greit vi deler besøka utover.
Nei, hun skulle ikke dit før over helga, mente hun.
Uansett måtte jeg få opp mer ved.
Hos mor fikk jeg også gjort et jobbrelatert intervju.
Men så ringer lillesøster, ringer om vi vil ha wienerbrød, hun kommer nå.
Jeg har spist nok søtt og bestemmer meg for å dra.
Slik kom jeg meg hjem mens dagen hadde lys.
Da jeg står utenfor min egen dør oppdager jeg at nøklene mine er borte, jeg leter og leter og tenker at dette kan ikke være sant.
Men det var det.
Ingen vits egentlig å sjekke dører og vinduer rundt huset. Men jeg tok likevel den strabasiøse turen i dyp snø med et hardt lag med skare på toppen.
Soveromsvinduet mitt sto på gløtt, men kan ikke åpnes mer på grunn av sikkerhetshasper.
Inngangsdøra i andre etasje var låst, vinduet til vaskerommet var haspene på. Vurderte om jeg skulle knuse et vindu, men fant ut at det ville bli for kostbart. Da fikk jeg heller kjøre tilbake til mor å overnatte der.
Utgangen fra stua er jeg påpasselig med å låse, det var den som sto igjen til slutt.
Jeg trykte ned håndtaket og døra gikk opp…
– Det kan ikke være sant, tenkte jeg.
Men inne var jeg, lettelsen var så stor at det nesten ikke gikk opp for meg.
Jeg var inne, hjemme hos meg sjøl!
Flaks eller uflaks, jeg vil nesten si at det var flaks.
Men kjedelig med disse hendelsene der man snubler gjennom, de tar på kreftene.
Plana for dagen i dag var klar da jeg står opp.
Sender melding til kontoret, om at jeg er hjemme i dag og om de kan sjekke om nøklene mine ligger på pulten.
Får svar at det var synd at jeg ikke kommer for en tidligere kollega kom innom klokka 10, fordi hun runda rundt år.
Det er da jeg kaster meg rundt, tar med meg en akvarell og kjører avgårde.
Passerer søppelbilen, den hadde jeg ikke behøvd å stresse for.
Glad for at jeg fikk med meg stunda, hun hadde tatt med seg kake.
Nå er jeg hjemme igjen, vaskemaskina jeg satte på er ferdig.
Jeg skal ned i kjellerleiligheta, jobbe med en «dot-bok» som jeg egentlig starta med i 2020.
Vera Lynn kommenterte om at det fantes en nettside du kunne komponere din egen almanakk, så jeg jobba med å lage meg en. Men får ta opp den til neste år.
Vi er allerede på andre uka av året og det vil ta tid før jeg vil ha den i posten + at jeg ikke vet om jeg får reisepengene mine på konto i morgen.
Om ikke må jeg skrape kontoene mine for å få betalt regningene for januar.
Jeg har sikkert kunna bedt om feriepenger, forskudd eller satt ned huslånet denne måneden. Men tenker å greie de vanlige forpliktelsene mine uten å iverksette noe av dette.
Feriepengene vil være greie å få i juni.
Derfor må jeg være ekstra sparsommelig.
Og så har jeg denne stranda «dot-boka».
Fant ut at jeg skulle ta den i bruk igjen, tre år etter.
Krever bare at jeg gjør en innsats.
Jeg har faktisk en bok til. En bok om å planlegge drømmer…
Jeg begynner på den i august, men året har jeg ikke skrevet.
Kan være 2021, men ser den også er fra 2020 når jeg leser.
Jeg skriver i en måned, ser jeg, før den legges bort.
Er et par kilo lettere enn i dag, en notat.
Litt usikker på om jeg skal ta i bruk begge bøkene.
I hvert fall har jeg tenkt i større grad å ta inn planlegging og lister i livet mitt.
Samtidig som jeg begrenser tidsoptimisten i meg.
Slik jeg har vært har dette ført til følelsen av å mislykkes.
Dette skal jeg se mer på og samtidig ta noen timer med regelrett jobb.
Så da må jeg nok i gang med dagen som allerede har vært igang i mange timer.
Tredje januar, smake på ordet, tredje… Følelsen av å stå ovenfor fullstendig frihet.
Ennå er ingen ting skrevet om året, eller…nesten ingen ting.
Det er som å stå over skylaget med fullstendig frihet til å skape et nytt år.
Etter hvert som en beveger seg inn i året vil en få med seg bagasje, men tredje januar har lite bagasje av et nytt år.
Ute er naturen fredelig, hvit og stille. Fuglene spankulerer på rekkverket på terrassen; spettmeis, dompap, kjøttmeis og andre meiser. En stor flaggspett kommer ofte innom og henger i materen, den må krøke seg i rundt og tar hele plassen når den er innom.
Fuglene kvitrer av glede, føles det som, når vi er ute og fyller på mat.
Alt dette livet.
I huset hos meg er det bare eldstemann igjen, han har vært i en lomme av tiden en stund.
Jeg håper han snart er i gang, han vet han er det.
For han vet.
Og han har lært meg etter mange år med bekymringer at bekymring ikke har noen misjon.
En fin lærdom.
I går dro jeg innom det gamle kontoret, til den nye jobben jeg har jobbet i i mange år.
En rar setning, men den er tilfellet.
Jeg øvde meg, men gikk over til rydding.
Lyden av papir som rives er god.
Det handler om det jeg kan legge bak, det jeg er ferdig med.
«Dette behøver jeg ikke ta med videre, dette er jeg ferdig med».
Etter hvert får jeg ny pc, må sende tilbakemelding om det, ennå lengre fram blir det et annet kontor ett eller annet sted.
Men jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle komme meg inn å jobbe på data’n, hvor jeg skal registrerer tiden, slikt…
Alt blir, alt, og det blir godt.
Så i går øvde jeg meg bare på å jobbe, mens jeg rydda.
Etterpå tok jeg veien opp bakkene – og kom meg helt opp.
Mor så litt bortkommen ut, men veldig glad for besøk.
De som hadde vært der nyttårshelga hadde glemt av å bære opp ved, men irritasjonen gikk over da jeg fikk snakka med mellomste søster. Det kan bli mye for ett menneske å ordne opp i når det er så mye begrensninger i alder og i helse, når en blir alene om å gjøre alt.
Jeg vet.
Fikk bært opp noen sekker med ved, så skal vi innom senere for å bære opp mer.
Det er tungt å bære ved, syns jeg.
Vi drakk kaffe og spiste julesmåbrød.
Har lovet mor en helg, en helg ganske snart, at jeg kommer lørdag og blir til søndag.
Da skal vi ete god mat, se en romantisk, snill film og ta et glass slik at vi blir litt knisete. Og livet skal være lett og latteren sitte løst. For det trenger en inn i mellom.
– Det lukter sigar hos deg, sa jeg.
– Jeg kjenner ingen ting, sa mor.
Og det var ikke så rart, for det var ingen til å røyke sigar. Men av og til kommer lukta. Aller første gangen var like etter far døde.
Noen ganger lukter det blomster på soverommet mitt, rose. Det er bare fint.
– Det er så mange orber på opptaket sa hun og viste meg-.
Og ja, det var fult av små hvite rundinger som bevega seg. Hun klipte filmen sammen og sa en fortsatt kunne se noen. Jeg må innrømme jeg ikke ser de i det ferdige resultatet.
Hva vet en om alt…
Uansett er det fint med en liten touch av slikt en kan spekulere i uten at det tar overhand.
Så kom jeg hjem til eldstemann, vi spiste middag og snakka og fant en dokumentar.
Han fortalte han hadde fått en forespørsel om han fortsatt var interessert i en jobb og at planene som ikke ble i jula snart blir.
I Trondheim hadde mellomste og samboer bedt yngste med samboer på middag. Der gikk praten videre om det vi snakka om i jula, om muligens muligheter som er veldig spennende.
Vi står på toppen av et nytt år. Uten bagasje, mens vi lager skisser av den bagasjen vi ønsker å ta med oss etter hvert.
Og mellomste fikk vite at vottene hun leita etter var funne utenfor en butikk på Kyrksæterøra, de ligger inne i butikken og venter.
Jeg skal hente dem for henne.
Året er i gang og jeg tror jeg tar dagen fri, eller nesten fri…for jeg er ørlite grann sliten ennå etter året vi gikk ut av.
Det nye året er i gang. Forbausende likt det gamle. Her sitter jeg med mitt glass med varmt limevann.
Formen er ikke slik helt toppers, men likevel ikke verre enn at jeg skal etter hvert ta meg en prøvedag på jobb.
Kontoret ser forbausende likt ut slik jeg forlot det, vil jeg tro.
Da jeg lukka døra før jul og gikk hjem, var tanken at jeg skulle dit i romjula.
Men denne jula ga ikke noe tid til overs.
I og med overgang til ny arbeidsgiver havner jeg i nye lønnskjøringer. For meg betyr dette inga lønn i januar, noe som kan høres skremmende ut.
Lønn går til regninger.
Uføregraden min går til å leve av.
Men jeg har reiseregninger å levere, så regner med dette skal gå i balanse. Vurderer om jeg skal bare trekke renter av lånet denne måneden, for å kutte noen lapper – men vil helst alt skal gå sin vante gang.
Så tenker det å ikke få lønn i januar høres verre ut enn hva det er.
Men jeg har noen oppgaver fra min gamle arbeidsplass jeg må få gjort unna. I tillegg er det meste med min nye ikke kjent.
Det vil med andre ord være en del å sette seg inn i.
Jeg vet er at jeg skal i gang med en artikkel, artikkelskriving er artig. Må avtale noen intervju nå i første del av januar og ellers lete i arkiv. Halve teksten skal være ferdig uti denne måneden.
Vurderer å kjøpe meg en almanakk.
Jeg står foran en upløyd mark, sjøl om det er denne marken jeg har pløyd. Og jeg har 15% mer arbeidstid til å utføre jobben og det er bare denne jobben jeg skal utføre.
Privat er jeg ennå mer i uoversiktlig farvann.
Tankene er diffuse.
Må så klart tilbake til mer nøkternt kosthold og redusere vekt.
Det vanlige og egentlig ikke så mye å si noe om.
Bevegelse også, absolutt mer bevegelse i det nye året.
Så har jeg en gråsone den er privat men kan også bikke næring.
Jeg har denne gården.
Jeg har et hus med stort behov for reparasjon, et hus som sannsynlig er i ferd med å bli et samtaleemne, her jeg sitter som godt voksen dame med denne eiendommen som forfaller.
Og ja…direkte glad er jeg ikke for situasjonen.
Nå hadde jeg en befaring i sommer for å finne ut økonomien i å ta ut skog. Dette har jeg ikke fått svar på.
Vi snakka en del om gården barna og samboerne i jula.
Og vi er enig om at det er en verdi, vil kunne bli en verdi all den tid det er maten vi lever av.
Det å selge sitter vel nokså langt inn, til tross for min tydelige manglende evne til å ivareta husmassen.
– Det må være enklere for deg å ha en enkel leilighet, sier folk.
Og med tanke på alder, helse og normal tankegang, ser jeg den.
Men til tross for at jeg ser ut som en nokså «normal» godt voksen dame utenpå, så er mitt indre kanskje annerledes. Det kan jeg så klart ikke vite, for jeg kjenne bare til meg sjøl.
Det er i alle fall virkelig mange nok ting å beskjeftige tankene med i det nye året.
Tanker foran det nye året.
Og så tror jeg på dette året, tror det vil skje mye bra.
Stille i huset, bare lyden av komfyren og tung pust høres.
Dette kunne vært starten på en spenningsroman, kanskje, men det er bare jula som banker på.
Sjøl om det ikke ser slik ut. Det er litt slik småkaos kanskje beint fram storkaos. Møblene er liksom slengt tilfeldig rund om i stua. Bordet står uhensiktsmessig plassert utpå golvet, bakom ligger to matter oppå hverandre.
I sofaen ligger eldstemann og sover.
Han kom nettopp og har ikke sovet i natt, sa han. Og så sovna han på sofaen.
Inne i ovnen står det laks på steiking. Har salta den og slått over en blanding av lime, sitron, honning, sennep, samt krydder. Til skal det serveres couscous med gulrotbiter, persillerotbiter og grønne erter i.
Tror det blir godt.
Jeg tenkte kanskje dette skulle være siste dagen før jul, på jobb – men slik blir det nok ikke. Er ikke kommet dit at jeg kan slippe roret, det vil si – jeg har en del mer å få unna.
Hadde et møte med den nye sjefen min, veldig trivelig menneske.
Tema var kontor, data og hva jeg var god på.
Det blir spennende etter jul, hvordan dette blir. Det er ei framtid på en arena for ny lærdom.
♦
Og plutselig dukka tirsdagen opp.
Tirsdag med solsnu.
HURRA!
Jeg skulle legge meg tidlig i går kveld, men så begynte vi å snakke, etter middagen og etter en stor kopp med kakao med masse krem.
Ikke det at det gikk langt utover natta, nei da, ved midnatt avslutta vi dagen.
Nå skal jeg på arbeid og eldstemann skal opp i skogen for å finne et stort juletre og et lite ett.
Mormora vil bare ha et lite juletre.
I kveld kommer mellomste hjem og hun har med seg en deig med Berlinerkranser.
Jeg håper jeg får en konstruktiv dag, de to siste dagene har jeg virra, ikke funnet ord og da skjønner jeg… Jeg er ikke funksjonell, er nok for mye som surrer oppi toppen.
Likevel, ting faller på plass, alt blir.
Men og skulle avslutte en arbeidsplass etter 15 år og samtidig lage til jul for mange mennesker er en småkrevende øvelse.
Nå er glasset med lime drukket og jeg må ta fram bilnøkler og arbeide denne dagen inn i historien.
Og – nå går det faktisk mot lysere tider igjen, i alle fall vil sola igjen stige høyre på himmelen.
