Det kan en tenke over noen ganger, var dette hell eller uhell. Og jeg trasker videre inn i det nye året i kjent stil.

Men i dag, i dag, roer jeg ned og holder meg hjem.

Det eneste i dag var en stressfølelse over at jeg skulle ned til veien med to dunker; restavfall og matavfall. Redd for at søppelbilen skulle kjøre forbi før jeg rakk meg nedover.

Og så er det glattis, slik skikkelig.

Riktignok ble den strødd for en halv uke siden og jeg har piggsko.

Men skal innrømme at jeg var nervøs likevel…

Alt gikk bra.

Men gårsdagen var en dag for seg sjøl… etterpå kan jeg tenke, var dagen full av uflaks-, eller var det flaks…

Uansett, snublende kan jeg kalle den.

Jeg rakk møtet på Teams før første snubling.

Plutselig kom jeg meg ikke inn på data’n, jeg var utestengt.  

Utestengt for systemet jeg jobber i.

Nå er jeg i en merkelig overgang. Jeg har skifta arbeidsgiver, men jobber foreløpig både på det gamle kontoret og det gamle systemet.

Inne på IKT var det tomt for mennesker, opp til personal…det viser seg at lønn har meldt meg ut, derfor…

Jeg skal legges inn igjen, har fått lovnad på det inn til videre.

Men det kan ta tid.

Begynner med å ta av noen rammer på bilder jeg skal scanne…først kutter jeg meg i ene tommelfingeren, etterpå rifter jeg meg på den andre hånda.

Og det blør.

Egentlig bra jeg blør når jeg har jobber med gamle ting.

Ingenting sklir greit gjennom dagen. Da jeg skal tømme bosskurva med papir finner jeg ikke dunken det skal plasseres i.

Jeg kommer opp i min etasje da komme ei trillende med papirdunken, så får tømt mitt avfall der.

Får vite at det kan gå et døgn før jeg er på nett igjen. Så midtveis i dagen finner jeg ut at dagen ikke fungerer. Jeg har kunnet fortsette ryddinga, men hodet begynte å bli så sliten så jeg har nok ikke fungert godt.

Så jeg gikk.

Det vil si, jeg kjørte inn til mor.

Sjekka på vei dit om når lillesøster tenkte seg innover til mor.

Syns det er greit vi deler besøka utover.

Nei, hun skulle ikke dit før over helga, mente hun.

Uansett måtte jeg få opp mer ved.

Hos mor fikk jeg også gjort et jobbrelatert intervju.

Men så ringer lillesøster, ringer om vi vil ha wienerbrød, hun kommer nå.

Jeg har spist nok søtt og bestemmer meg for å dra.

Slik kom jeg meg hjem mens dagen hadde lys.

Da jeg står utenfor min egen dør oppdager jeg at nøklene mine er borte, jeg leter og leter og tenker at dette kan ikke være sant.

Men det var det.

Ingen vits egentlig å sjekke dører og vinduer rundt huset. Men jeg tok likevel den strabasiøse turen i dyp snø med et hardt lag med skare på toppen.

Soveromsvinduet mitt sto på gløtt, men kan ikke åpnes mer på grunn av sikkerhetshasper.

Inngangsdøra i andre etasje var låst, vinduet til vaskerommet var haspene på. Vurderte om jeg skulle knuse et vindu, men fant ut at det ville bli for kostbart. Da fikk jeg heller kjøre tilbake til mor å overnatte der.

Utgangen fra stua er jeg påpasselig med å låse, det var den som sto igjen til slutt.

Jeg trykte ned håndtaket og døra gikk opp…

– Det kan ikke være sant, tenkte jeg.

Men inne var jeg, lettelsen var så stor at det nesten ikke gikk opp for meg.

Jeg var inne, hjemme hos meg sjøl!

Flaks eller uflaks, jeg vil nesten si at det var flaks.

Men kjedelig med disse hendelsene der man snubler gjennom, de tar på kreftene.

Plana for dagen i dag var klar da jeg står opp.

Sender melding til kontoret, om at jeg er hjemme i dag og om de kan sjekke om nøklene mine ligger på pulten.

Får svar at det var synd at jeg ikke kommer for en tidligere kollega kom innom klokka 10, fordi hun runda rundt år.

Det er da jeg kaster meg rundt, tar med meg en akvarell og kjører avgårde.

Passerer søppelbilen, den hadde jeg ikke behøvd å stresse for.

Glad for at jeg fikk med meg stunda, hun hadde tatt med seg kake.

Nå er jeg hjemme igjen, vaskemaskina jeg satte på er ferdig.

Jeg skal ned i kjellerleiligheta, jobbe med en «dot-bok» som jeg egentlig starta med i 2020.

Vera Lynn kommenterte om at det fantes en nettside du kunne komponere din egen almanakk, så jeg jobba med å lage meg en. Men får ta opp den til neste år.

Vi er allerede på andre uka av året og det vil ta tid før jeg vil ha den i posten + at jeg ikke vet om jeg får reisepengene mine på konto i morgen.

Om ikke må jeg skrape kontoene mine for å få betalt regningene for januar.

Jeg har sikkert kunna bedt om feriepenger, forskudd eller satt ned huslånet denne måneden. Men tenker å greie de vanlige forpliktelsene mine uten å iverksette noe av dette.

Feriepengene vil være greie å få i juni.

Derfor må jeg være ekstra sparsommelig.

Og så har jeg denne stranda «dot-boka».

Fant ut at jeg skulle ta den i bruk igjen, tre år etter.

Krever bare at jeg gjør en innsats.

Jeg har faktisk en bok til. En bok om å planlegge drømmer…

Jeg begynner på den i august, men året har jeg ikke skrevet.

Kan være 2021, men ser den også er fra 2020 når jeg leser.

Jeg skriver i en måned, ser jeg, før den legges bort.

Er et par kilo lettere enn i dag, en notat.

Litt usikker på om jeg skal ta i bruk begge bøkene.

I hvert fall har jeg tenkt i større grad å ta inn planlegging og lister i livet mitt.

Samtidig som jeg begrenser tidsoptimisten i meg.

Slik jeg har vært har dette ført til følelsen av å mislykkes.

Dette skal jeg se mer på og samtidig ta noen timer med regelrett jobb.

Så da må jeg nok i gang med dagen som allerede har vært igang i mange timer. 

♥

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Tredje januar, smake på ordet, tredje… Følelsen av å stå ovenfor fullstendig frihet.

Ennå er ingen ting skrevet om året, eller…nesten ingen ting.

Det er som å stå over skylaget med fullstendig frihet til å skape et nytt år.

Etter hvert som en beveger seg inn i året vil en få med seg bagasje, men tredje januar har lite bagasje av et nytt år.

Ute er naturen fredelig, hvit og stille. Fuglene spankulerer på rekkverket på terrassen; spettmeis, dompap, kjøttmeis og andre meiser. En stor flaggspett kommer ofte innom og henger i materen, den må krøke seg i rundt og tar hele plassen når den er innom.

Fuglene kvitrer av glede, føles det som, når vi er ute og fyller på mat.

Alt dette livet.

I huset hos meg er det bare eldstemann igjen, han har vært i en lomme av tiden en stund.

Jeg håper han snart er i gang, han vet han er det.

For han vet.

Og han har lært meg etter mange år med bekymringer at bekymring ikke har noen misjon.

En fin lærdom.

I går dro jeg innom det gamle kontoret, til den nye jobben jeg har jobbet i i mange år.

En rar setning, men den er tilfellet.

Jeg øvde meg, men gikk over til rydding.

Lyden av papir som rives er god.

Det handler om det jeg kan legge bak, det jeg er ferdig med.

«Dette behøver jeg ikke ta med videre, dette er jeg ferdig med».

Etter hvert får jeg ny pc, må sende tilbakemelding om det, ennå lengre fram blir det et annet kontor ett eller annet sted.

Men jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle komme meg inn å jobbe på data’n, hvor jeg skal registrerer tiden, slikt…

Alt blir, alt, og det blir godt.

Så i går øvde jeg meg bare på å jobbe, mens jeg rydda.

Etterpå tok jeg veien opp bakkene – og kom meg helt opp.

Mor så litt bortkommen ut, men veldig glad for besøk.

De som hadde vært der nyttårshelga hadde glemt av å bære opp ved, men irritasjonen gikk over da jeg fikk snakka med mellomste søster. Det kan bli mye for ett menneske å ordne opp i når det er så mye begrensninger i alder og i helse, når en blir alene om å gjøre alt.

Jeg vet.

Fikk bært opp noen sekker med ved, så skal vi innom senere for å bære opp mer.

Det er tungt å bære ved, syns jeg.

Vi drakk kaffe og spiste julesmåbrød.

Har lovet mor en helg, en helg ganske snart, at jeg kommer lørdag og blir til søndag.

Da skal vi ete god mat, se en romantisk, snill film og ta et glass slik at vi blir litt knisete. Og livet skal være lett og latteren sitte løst. For det trenger en inn i mellom.

– Det lukter sigar hos deg, sa jeg.

– Jeg kjenner ingen ting, sa mor.

Og det var ikke så rart, for det var ingen til å røyke sigar. Men av og til kommer lukta. Aller første gangen var like etter far døde.

Noen ganger lukter det blomster på soverommet mitt, rose. Det er bare fint.

Mellomste laga en ny snutt like før nyttåret.

– Det er så mange orber på opptaket sa hun og viste meg-.

Og ja, det var fult av små hvite rundinger som bevega seg. Hun klipte filmen sammen og sa en fortsatt kunne se noen. Jeg må innrømme jeg ikke ser de i det ferdige resultatet.

Hva vet en om alt…

Uansett er det fint med en liten touch av slikt en kan spekulere i uten at det tar overhand.

Så kom jeg hjem til eldstemann, vi spiste middag og snakka og fant en dokumentar.

Han fortalte han hadde fått en forespørsel om han fortsatt var interessert i en jobb og at planene som ikke ble i jula snart blir.

I Trondheim hadde mellomste og samboer bedt yngste med samboer på middag. Der gikk praten videre om det vi snakka om i jula, om muligens muligheter som er veldig spennende.

Vi står på toppen av et nytt år. Uten bagasje, mens vi lager skisser av den bagasjen vi ønsker å ta med oss etter hvert.

Og mellomste fikk vite at vottene hun leita etter var funne utenfor en butikk på Kyrksæterøra, de ligger inne i butikken og venter.

Jeg skal hente dem for henne.

Året er i gang og jeg tror jeg tar dagen fri, eller nesten fri…for jeg er ørlite grann sliten ennå etter året vi gikk ut av.

Ønsker deg en riktig god tirsdag.

♥

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det nye året er i gang. Forbausende likt det gamle. Her sitter jeg med mitt glass med varmt limevann.

Formen er ikke slik helt toppers, men likevel ikke verre enn at jeg skal etter hvert ta meg en prøvedag på jobb.

Kontoret ser forbausende likt ut slik jeg forlot det, vil jeg tro.

Da jeg lukka døra før jul og gikk hjem, var tanken at jeg skulle dit i romjula.

Men denne jula ga ikke noe tid til overs.

I og med overgang til ny arbeidsgiver havner jeg i nye lønnskjøringer. For meg betyr dette inga lønn i januar, noe som kan høres skremmende ut.

Lønn går til regninger.

Uføregraden min går til å leve av.

Men jeg har reiseregninger å levere, så regner med dette skal gå i balanse. Vurderer om jeg skal bare trekke renter av lånet denne måneden, for å kutte noen lapper – men vil helst alt skal gå sin vante gang.

Så tenker det å ikke få lønn i januar høres verre ut enn hva det er.

Men jeg har noen oppgaver fra min gamle arbeidsplass jeg må få gjort unna. I tillegg er det meste med min nye ikke kjent.

Det vil med andre ord være en del å sette seg inn i.

Jeg vet er at jeg skal i gang med en artikkel, artikkelskriving er artig. Må avtale noen intervju nå i første del av januar og ellers lete i arkiv. Halve teksten skal være ferdig uti denne måneden.

Vurderer å kjøpe meg en almanakk.

Jeg står foran en upløyd mark, sjøl om det er denne marken jeg har pløyd. Og jeg har 15% mer arbeidstid til å utføre jobben og det er bare denne jobben jeg skal utføre.

Privat er jeg ennå mer i uoversiktlig farvann.

Tankene er diffuse.

Må så klart tilbake til mer nøkternt kosthold og redusere vekt.

Det vanlige og egentlig ikke så mye å si noe om.

Bevegelse også, absolutt mer bevegelse i det nye året.

Så har jeg en gråsone den er privat men kan også bikke næring.

Jeg har denne gården.

Jeg har et hus med stort behov for reparasjon, et hus som sannsynlig er i ferd med å bli et samtaleemne, her jeg sitter som godt voksen dame med denne eiendommen som forfaller.

Og ja…direkte glad er jeg ikke for situasjonen.

Nå hadde jeg en befaring i sommer for å finne ut økonomien i å ta ut skog. Dette har jeg ikke fått svar på.

Vi snakka en del om gården barna og samboerne i jula.

Og vi er enig om at det er en verdi, vil kunne bli en verdi all den tid det er maten vi lever av.

Det å selge sitter vel nokså langt inn, til tross for min tydelige manglende evne til å ivareta husmassen. 

– Det må være enklere for deg å ha en enkel leilighet, sier folk.

Og med tanke på alder, helse og normal tankegang, ser jeg den.

Men til tross for at jeg ser ut som en nokså «normal» godt voksen dame utenpå, så er mitt indre kanskje annerledes. Det kan jeg så klart ikke vite, for jeg kjenne bare til meg sjøl.

Det er i alle fall virkelig mange nok ting å beskjeftige tankene med i det nye året.

Tanker foran det nye året.

Og så tror jeg på dette året, tror det vil skje mye bra. 

Uansett problematisk skissering ovenfor.

Jeg bare føler det på meg.

At dette blir et godt år.

Hva tenker du om 2023?

♥

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Stille i huset, bare lyden av komfyren og tung pust høres.

Dette kunne vært starten på en spenningsroman, kanskje, men det er bare jula som banker på.

Sjøl om det ikke ser slik ut. Det er litt slik småkaos kanskje beint fram storkaos. Møblene er liksom slengt tilfeldig rund om i stua. Bordet står uhensiktsmessig plassert utpå golvet, bakom ligger to matter oppå hverandre.

I sofaen ligger eldstemann og sover.

Han kom nettopp og har ikke sovet i natt, sa han. Og så sovna han på sofaen.

Inne i ovnen står det laks på steiking. Har salta den og slått over en blanding av lime, sitron, honning, sennep, samt krydder. Til skal det serveres couscous med gulrotbiter, persillerotbiter og grønne erter i.

Tror det blir godt.

Jeg tenkte kanskje dette skulle være siste dagen før jul, på jobb – men slik blir det nok ikke. Er ikke kommet dit at jeg kan slippe roret, det vil si – jeg har en del mer å få unna.

Hadde et møte med den nye sjefen min, veldig trivelig menneske.

Tema var kontor, data og hva jeg var god på.

Det blir spennende etter jul, hvordan dette blir. Det er ei framtid på en arena for ny lærdom.

♦

Og plutselig dukka tirsdagen opp.

Tirsdag med solsnu.

HURRA!

Jeg skulle legge meg tidlig i går kveld, men så begynte vi å snakke, etter middagen og etter en stor kopp med kakao med masse krem.

Ikke det at det gikk langt utover natta, nei da, ved midnatt avslutta vi dagen.

Nå skal jeg på arbeid og eldstemann skal opp i skogen for å finne et stort juletre og et lite ett.

Mormora vil bare ha et lite juletre.

I kveld kommer mellomste hjem og hun har med seg en deig med Berlinerkranser.

Jeg håper jeg får en konstruktiv dag, de to siste dagene har jeg virra, ikke funnet ord og da skjønner jeg… Jeg er ikke funksjonell, er nok for mye som surrer oppi toppen.

Likevel, ting faller på plass, alt blir.

Men og skulle avslutte en arbeidsplass etter 15 år og samtidig lage til jul for mange mennesker er en småkrevende øvelse.

Nå er glasset med lime drukket og jeg må ta fram bilnøkler og arbeide denne dagen inn i historien.

Og – nå går det faktisk mot lysere tider igjen, i alle fall vil sola igjen stige høyre på himmelen.

Slik etter hvert.

♥

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Så er jeg på plass i stolen min, trøtt og mett. Og en tanke klar til å avslutte dagen.

Nesten nettopp kommet hjem. Etter en strabasiøs tur gjennom snødrev og veier som fort kunne fått bilen til å tatt seg en svingom.

Nullføre og sludd er ikke det jeg er mest begeistra for i bil.

Det duska gyngende over havstykket, i går som i dag.

Tenkte meg oppom mor og la opp til et besøk. Veien helt opp var ingen sjanse for å kjøre opp når det er slik som i dag. Det kan være plass til et par biler i bakken nedenfor, men i dag var plassen okkupert av en bil, en stasjonsvogn. Jeg prøvede både å parkere foran og bakom, men denne bilen hadde plassert seg så midt i at det ikke var mulig. Så jeg måtte bare begi besøket, for skulle jeg finne en parkering helt nede ved hovedveien da ble det for langt å gå opp igjen. Og etter to dager med arbeid var jeg for sliten.

Det var bare å komme seg hjemover.

Heldigvis gikk resten av turen både etter brøyta vei og uten snøfokk.

Veien opp til meg var ikke brøyta. Men under over under, jeg fikk pressa bilen opp til inngangsdøra.

◊

Jeg kom også bare til inngangsdøra med skrivinga mi i gårkveld også. Det var bare å avslutte for å legge seg.

Nå har jeg hatt to fine dager før avslutting av skriving i går kveld.

Vil skrive litt om det.

Da jeg kjørte ned til Hustavika tirsdags morgen hadde det begynt å sludde og det blåste.

Å kjøre over Atlanterhavsveien i sjøsprøyten er helt fantastisk.

Hadde mest lyst til å hoppe ut for å ta bilder. Men måtte bare komme meg dit jeg skulle.

Hustadvika Havhotell var et nydelig møte.

En hørte donnet fra Hustadvika.

Det ble to fine dager med mye god mat.

Omtrentlig alle som er med der jeg skal begynne å jobbe, var der. Temaet var både et nytt kulturbygg som skal komme og oppgaver slik at vi skulle bli bedre kjent med hverandre.

Og så må jeg dele bilder fra hotellrommet, med en av de bedre senger jeg har sovet i.

Følte meg som Jeppe i baronens seng.

De hadde nettopp pusset opp, fikk jeg vite da jeg ga tilbakemelding om min opplevelse å føle meg ivaretatt som gjest.

Nå går en ny dag videre.

I dag er det avskjedsmiddag i jobben min. Så da fortsetter jeg ut i planene mine.

Ønsker en fin torsdag.

♥

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Så er først dagen i siste høstmåneden over. Dagen har vært fin, nå er den oppbrukt.

Første november er her.

Det vil si, dagen er straks over.

Jeg hadde fridag og våkna til klar himmel. Håpa på sola, men det kom et skylag.

Kanskje kommer ikke sola over fjellet lengre, men mener det skal være sol enda litt til.

Den kom altså ikke opp på himmelen.

I stedet fant jeg henne på kaffe Koselig.

Og det var veldig koselig.

Jeg var nødt til å ta meg en tur til apoteket på Kyrksæterøra, så jeg sendte melding til Heidi i Heidisverden.

I dag fikk jeg melding om at hun kom.

Det var veldig hyggelig å møtes igjen.

Praten gikk like lett som sist.

Og jeg blir så imponert over at hun og mannen er i gang med enda mer oppussing og før Heidi kom hadde hun malt vegger.

Faktisk overraskende jeg meg sjøl før jeg kjørte -.

Skulle vaske av vinduspostene i stua og plutselig lå to fag av gardinene i vaskemaskina.

Tenkte også å vaske vinduer, men oppdaga det var tomt for vaskemiddel. Så hadde et lite anfall av å gjøre -.

Det ble fine to timer og vi delte enda mer av vår historie.

Snakka litt om bloggverdenen og hvordan en føler en blir kjent med mennesker. Og hvor glade en blir i bloggerne en blir kjent med.

Og at jeg tror folk er slik man opplever dem, det er på en måte både merkelig og fint.

Tida gikk fort, vips var to timer over.

Vi avtalte at det ikke skulle gå så lang tid før vi møttes igjen.

Hun er ei sol, så god og med en stor vilje til å gjøre sitt beste.

Da jeg tok turen over fjellet hadde det begynt å mørkne.

Hjemme ble det lettsalta torsk, ikke ofte jeg lager meg slik mat – men skikkelig godt.

Så slik har første dagen av november gått. 

♥

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Dette med både å få og gi komplement er en rar ting. Og hva som oppfattes som det.

For mange år siden møtte jeg igjen noen det var lenge siden jeg hadde sett. Vedkommende hadde tatt av veldig mange kilo, så det føltes naturlig å kommentere forandringa.

Den kunne være villet eller sykdom, så kommentaren falt helt nøytral.

Den ble tatt godt imot med et “tusen takk”.

Jeg gikk nesten smilende fra samtalen, for fra min hånd var det ikke ment som et komplement. Men jeg skjønte det ble tatt vel imot og forvandlinga var ønska, sjøl om det utseendemessig var uheldig så var det helt sikkert godt med letter kropp.

Og at jeg gjorde noen glad med kommentaren var bare hyggelig, det var i hver fall ikke sykdom.

Nå har jeg ingen vansker med å si positive ting til folk, ting jeg både mener og som er et komplement.

Jeg syns det er fint å kunne løfte andre.

Når det går på kommentarer andre veien er jeg nok ikke så flink til å ta imot. Som ung var jeg det overhodet ikke. Husker jeg en gang fikk en ganske streng reaksjon på at jeg alltid avviste.

I dag kan jeg fint si takk, men da må jeg være sikker på at det er et komplement retta mot meg.

I går da vi drakk kaffe etter utstillinga, begynner en dame å snakke med meg ved et annet bord.

Jeg kjenner henne ikke, men tror jeg vet hvem hun er.

Hun sier noe om en film, og jeg tenker hun hadde vært på filmen da vi tok med mor. Og at hun ville kommentere det.

Det var ikke den filmen skjønner jeg i neste kommentar, det var den i sommer…

Hun mener filmen jeg skulle gjennomføre et intervju etterpå.

– Det var så bra, sier hun.

Jeg svarer med at det var en interessant film.

Nå mente hun sekvensen etterpå, intervjuet.

Muligens er jeg litt treig, men det kunne være hun mente settingen. Så jeg svarer ut fra det, at det var lett å få kontakt med kunstneren.

Men da hun sier at hun hadde tenkt å kommet ned for å si meg der at hun syntes det hadde vært bra, at det var jobben min i dette hun ville gi positiv tilbakemelding på, tok jeg det først til meg og sa takk og at det var hyggelig å høre.

Og jeg mener det, jeg syns det var veldig hyggelig med den kommentaren.

De to barna mine som var med, hadde skrytt i etterkant, men de er nesten forplikta. Ellers har jeg ikke hørt noe om jobben jeg var satt til å gjøre.

Folk har i ettertid spurt hvordan det gikk og jeg tror det ikke var mindre enn tre stykker som ville fortelle meg at de også var spurt om dette, før meg. Jeg syntes det ble litt komisk, litt også ut fra at ordlyden kunne tolkes som at jeg var den som ble spurt. Det hadde for så vidt ingenting å si, jeg går etter en lav profil.

Men uansett, det var veldig fint å bli skrytt av i ettertid.

Da jeg begynte på etter sommeren og vi hadde første møtet med evaluering av hvordan ting hadde gått, hadde jeg glemt denne episoden som på en måte kom inn fra sidelinja. Det var en kollega som huska det og spurte.

For en legger ting bak.

Er du flink til å ta imot komplement?

Etterord:

Jeg fikk en kommentar på skrivefeil…jeg har i det minste vært konsekvent. Lenge skrev jeg posetiv, helt til noen vennlige skjeler sa at det var feil skrevet. I dialekta mi uttales ordet slik.

Nå har jeg gjennomført innlegget med å skrive ordet kompliment som komplement (som betyr: komplement er ‘et tillegg, en utfylling’ jf. Språkrådet).

Jeg retter ikke opp, men lar det stå for å huske det til all ettertid :). Ellers er jeg faktisk veldig flink på skrivefeil; et ‘kompliment’ til meg sjøl…

♥

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

“Du søker ensomhet”, sto det et sted jeg las. En kan lese mye forskjellig, men jeg spekulerer på om det kanskje stemmer.

Nå tror jeg de fleste av oss gjør det, til en viss grad. Må ha ensomheten.

Når jeg syns synd i meg sjøl og at ingen bryr seg om meg, tenker jeg at jeg skal reise til et sted langt-vekk-i-stan og gå i kloster, i ensomhet.

Langt bort fra alt.

Da jeg var et barn søkte jeg mye inn over i meg sjøl, likte å tenke og også drømme.

Opp gjennom ungdommen fikk jeg det for meg at jeg var ekstrovert og at jeg elska mennesker.

Og akkurat det gjør jeg nok, men det er ikke nødvendig å ha dem så tett.

Ikke hele tida.

Nå er jeg veldig glad i samtaler som er nære, under huda, ekte og uten pynt.

For jeg er veldig glad i mennesker, men ikke alle…

I kveld kom samtalen med mor til å handle om dette.

Om at vi alle er aleine i oss sjøl og det viktigste redskapet vi har sitter på toppen av kroppen.

Tankene våre.

Hvordan vi tenker om smått og stort. Hva vi gir oss lov til å tenke og ikke minst hvordan vi ser på oss sjøl.

Tror de fleste er vokst opp med en eller flere kritiske røster mot seg. Ofte i den beste mening.

Det er bare at vi oppover livet tar med oss disse stemmene og tar over dem, vi fortsetter kritikken mot den grunnleggende «oss».

Innerst inne er vi ikke gode nok, eller aller, aller innerst tror jeg de fleste er det, men laget over er kritisk.

Vi kompenserer med å være kritisk overfor andre.

Vi lager oss våre «fiender». Folk som vi syns tenker dumt, gjør teite ting, sier og handler på en måte vi ikke syns om.

Da er det så lett og ta fram dømmetanken.

Det kan nesten føles «godt» å fordømme et annet menneske.

En gang var jeg så sint på noen at det føles fysisk vond å gå inn i huset vedkommende bodde, det stakk og reiv i meg og var skikkelig ubehagelig. Grunnen var at jeg syntes det mennesket gjorde så store feil.

Heldigvis ga dette seg, men etter en nokså lang tid.

Plutselig kunne jeg tilgi og fri meg fra vreden jeg følte.

Du verden det gjorde godt.

Da jeg kjørte hjem under den høye stjernehimmelen tenkte jeg på dette, på samtalen jeg hadde hatt med mor, om å greie og ha gode tanker om alle.

Ikke dømme han som sniker i køa eller gjør noe anna vi syns er forkastelig.

Nødvendigvis tror jeg ikke ens eget liv har blitt verre om en har klart dette.

Jeg mener ikke at en skal akseptere alt, bare ikke dømme.

Jeg husker jeg tenkte for en stund siden, stakkars Hitler som måtte være Hitler. For en grusom livsvei og måtte bli en av verdens mest forhatte mennesker.

Man kan si at en har valg, og det vil jeg gjerne tro.

Men har vi egentlig det?

Under stjernehimmelen kan tankene bli store. Jeg syns likevel tanken er enormt interresant. Og jeg tror ikke livet blir verre om en greier å tilgi seg sjøl, ikke dømme andre og spre rundt seg med flest mulig positive tanker.

De må bare ikke fakes, de må komme fra hjertet.

Det er en ting en kan fake, og det har jeg prøvd.

Når humøret er slett og verden er ugrei, stille seg foran et speil og smile alt en kan. Altså før en stikker av til et kloster.

Ja, det høres banalt ut…men hjernen tror på smilet, for musklene sender beskjed til den om at her står det toppers til. Og den beskjeden blir aksepter, så da blir det framprovosert signalstoffer som får oss til å føle oss glade.

Det vanskeligste er å smile når humøret er i minus, det føles litt som et forræderi og ansiktet krakelerer. Men greier en det er det verdt det.

Ønsker deg en høy himmel under stjernene.

♥

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Uka nærmer seg slutten. Høsten har bosatt seg og bladene fyker av trærne.

I går fikk jeg inn utemøbler, både hos mor og siden hos meg sjøl.

Hos meg er det ennå noen ting som står igjen.

Møblene som er tatt inn skal bæres ned trappa. De står fint og venter på at det blir deres tur.

Jeg har mine tre timer på biblioteket etter hvert.

En koppvask venter og noen klær skal henges opp.

Jeg har endelig fått lest meg opp på noen av dere jeg leser hos.

Så var torsdagen over, kom hjem etter jobben i gårkveld og var ikke i skrivehumør.

Det er sjelden jeg ikke er det.

Jeg er også glad i å snakke, med det har heller ikke vært så stort behov for å dele alle orda.

Det er fredag.

Ute regner det.

Det har blåst.

Masse løv har falt til bakken.

Jeg fant et innlegg jeg skrev en fredag for flere måneder siden.

Kanskje starta det da…

Manøveren…

Snuoperasjonen…

For det er noe på gang-.

Siden jeg starta å blogge har temaet mitt vært tid og ikke strekke til.

Om slitenhet.

Det er liksom et rungende «nei» har oppstått og er på vei opp og ut fra mitt indre.

Nei til slitet, ja til glede.

Men det er ikke bare å knipse i fingrene så er alt annerledes.

Det skal sette seg i alle celler, at nå snur vi dette-.

Denne hendelsen var en del av det.

En vond og skjellsettende helg, som nok var viktig for prosessen.

Og så dukka hendelsen opp med de gamle bildene.

Jeg har vært som et sammenknøvla papir som var knøvla til en hard ball.

Ballen er iferd med å brettes ut.

Det ble veldig viktig å ta en kikk på annerledesheta folk blir dratt igjennom, den som koster når man ikke ønsker. Men som kan ha veldig mye lærdom i seg, om en greier å stå i den uten at en knekkes.

I denne rekka av innlegg dukker så til slutt et innlegg som virker får en større betydning enn hva jeg visste, da.

Alle disse brikkene.

Brikker som fører til at en gir slipp mer og mer.

Tror skipet mitt, som er livet mitt, har snudd i hvert fall nokså mange grader.

Og at dette handler om snuing på det indre plan, regner jeg med du forstår.

Den handler om tenkesett, fokus og kunnskap…kanskje tro.

Når jeg har levd så mange år med mitt mindeset og når det ikke funker ultimat, da må det endring til.

Ellers skjer det mye på den ytre plan også.

Det er mange forandringer, for eksempel er arbeidssituasjon i en veldig spennende fase.

Kanskje får jeg rett og slett noen veldig fine år på tampen av arbeidslivet.

Jeg har sagt jeg skal skrive mer om dette, men sjøl om veien nå er nokså sikker, vil jeg ha det mer på plass før jeg forteller.

Helsa mi er det ikke så mange forandringer med, men tror den kan bli bedre.

Matfokuset er ikke så veldig stort, det har blitt mer slik jeg har ønska.

Men har likevel en vei å gå, ønsker å komme i gang med bokashi av matavfallet, som riktignok ikke er så stort. Om du ikke vet hva bokashi er, legger jeg ved denne videoen. Den er ikke lagt inn som reklame, men som kunnskap.

Jeg kjøper nesten ikke prosesserte produkt, men kan enda bli bedre.

Ønsket om å ha noen fermenterte matvarer også, for jeg tror på at det er sunt for en god helse.

Så det er stadig fokus med omlegging på det ytre plan også.

Høste mer fra naturen, få inn en vane med å kjøpe fra Rekoringen.

Slikt.

Leve så tett opp mot det som jeg anser er et godt liv.

Liker å se at det er en endring, at det endres til det bedre.

Det naturlige, det balanserte, det som gir plass til alt og alle, der en kan tenke like mye både på seg sjøl og andre.

Vennlighet.

Utvikling.

Være en del av-.

♥

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Nesten en full dag og så hjem. Hjem til middag og ro. Hjem til å lande skuldrene.

Dagen gikk greit, rakk nok ikke alt jeg tenkte i underbevisstheten – men holdt fokus.

Og med fjorten grader og opphaldsvær var returen full av gode følelser. Jeg kjente det da jeg gikk av bilen, at i dag måtte jeg…

Jeg fortalte om hoftens utfordringer for en tid tilbake.

En som hadde hatt samme lidelse hadde fått til råd å gå en liten tur, ikke for lang, men passe til at blodet kom i omløp i det betente området.

Ved siden av rådet jeg sjøl fikk, tenkte jeg også at dette rådet ville jeg følge.

Hittil har det blitt med tanken, men i dag fant jeg fram støvlene da jeg kom hjem.

Ville ta en gul tur opp i haugen bak huset.

Opp til tvillingospene.

På et vis har jeg blitt veldig glad i disse trærne.

Jeg er nok en treelsker.

Jeg blir lykkelig av trær.

Nå er løvverket blitt gyllent.

Kikke oppover stammene.

Se på fargene.

Formene.

Jeg tror jeg har kunna tatt hundrevis av bilder av disse to trærne.

Er du glad i trær?

Jeg liker både trær og stein.

Lyset inne i en skog.

Full av glede.

Gikk videre oppover og kom til sletten som var forgylt.

Flere trær, mere farger.

Vurderte hvor lang jeg skulle lage turen.

Kjente jeg ble litt skjelven innmed beinet. Ikke lurt å overdrive, skal ha flere turer.

Helst daglige.

I dag ble det 20 minutter i sedat tempo.

Kose seg med lys, skygger, former og farger.

Hvorfor unner en seg ikke slikt oftere, spør jeg meg sjøl… et retorisk spørsmål.

Resten av ettermiddagen og kvelden er farga av jazz, mat og kanskje noen episoder av en serie, «To liv”.

♥