Jeg skulle skifte arbeidsgiver og det viste seg ikke å gå helt “smertefritt».
Innrømmer glatt at denne prosessen kostet meg ganske mye.
Det er flere faktorer som førte til dette.
Jeg har jobbet i overkant 15 år ved en arbeidsplass som har lært meg mye, men du verden det var krevende år.
Nå var det ikke bare arbeidsplassen som var grunnen.
Så begynte denne prosessen som gjorde meg usikker på hvordan dette ville gå for meg.
Ville jeg stå uten jobb.
Etter man har fylt 50 år er man ikke like attraktiv i arbeidslivet.
Og eldre ble jeg, pensjonisttilværelsen nærmer seg.
Nå viste det seg at jeg fortsatte etter alt var ferdig og etter alle disse åra har jeg fått ett arbeidsområde.
Ett arbeidsområde og ny arbeidsgiver.
Administrasjonen ligger i byen.
Først trodde jeg at kontoret mitt fortsatt ville være der det hadde vært, at fasilitetene ville bli leid.
Den gamle arbeidsplassen sa på en måte både «ja» og «nei».
Slikt blir en usikker av, så etter klarering med min nye arbeidsgiver ble vi enig om en hjemmekontorløsning, i hvert fall enn så enge.
Etter jeg hadde sagt i fra om at jeg kom til å flytte fikk jeg også en oppsigelse fra kontoret jeg hadde sagt jeg ville flytte ut i fra.
Og litt press er alltid greit, med skikkelig kav fikk jeg meg ut.
Med masser av ting i kasser ble leligheta i underetasjen fylt opp.
Da hadde jeg fått nytt datautstyr i hus.
Dette grudde jeg meg til.
Var det noe jeg visste jeg ville savne var det IKT-avdelinga. Jeg skulle over på en ny plattform som var annerledes enn den jeg hadde vært vant til.
Nå fikk jeg problemer med det området jeg arbeidet på til jeg flytta ut, to uker utestengt fra data i løpet av seks uker er mye.
Sist mandag starta min nye arbeidshverdag.
Klokka ringte og jeg tusla ned til rotet mitt.
Det viste seg at det var verre enn frykta å få kobla skjermer og utstyr sammen.
Mandagen gikk til å få dette til å virke, uten å få det til.
Det viste seg at jeg ikke hadde et program og fikk lasta opp det, uten at det hjalp.
Kort fortalt, jeg fortsatte strevde.
Hadde også en frist med en innlevering på mandag. Jeg fikk det til, med et nødskrik og ad omveier.
Så etter den første arbeidsdagen min var jeg frista til å frøse ut min frustrasjon på blogg, men nå er det nesten glemt.
Tok en dag fri, kura også noen dager så tok korte økter.
Men midt i strev kjente jeg på noe anna.
Det handla om pust og muskler som slappa av.
Dager uten stress.
Dager jeg tusla ned trappa, bevepna med limevann, matchate og fettkaffe.
Ingen sak å vente med mat til lunsj med slikt innabords.
På fredag tok jeg opp tråden eller koblingene.
Fant ut at skjermene ikke sto innstilt riktig, med hjelp fra byen fant vi ut både det ene og det andre.
Og så…plutselig var det liv i ene skjermen og litt etter den andre.
Fikk satt skjermene så de sto riktig i forhold til hverandre.
Ja, jeg j u b l a Ü.
Etterpå fikk jeg kobla på både høretelefoner og kamera.
Da var det godt å gå inn i helga.
Og i dag var det med en god følelse jeg gikk ned, til mandagsmøtet.
Trøbla litt med kameraet, men fikk det til etter en liten stund.
Ellers har jeg fått rydda i kasser, tømt noen og satt bort andre.
Jeg tok omtrentlig full dag i dag, ser at jeg har brukt for mye tid.
Jeg liker å ha hjemmekontor, men kontorstolen og sittestillingen er ikke bra.
I dag tok jeg med meg brettet bort i sofaen og skreiv derifra.
Jeg er mer bevegelig, blir ikke så statisk.
I morgen skal jeg møte kollegaer, skal bortover til anlegget og tenker å starte tidlig for å ha alt på plass til de andre kommer.
Jeg er fornøyd med min nye arbeidssituasjon og nå håper jeg alle disse ukene med å få dette på plass, til at utstyr ikke virket skal kunne føre til full fokus på det jeg skal.
For en snublende dag å juble over. Nå senker mørket seg for nok en dag som går inn i minnene.
Nå vet jeg ikke om jeg har så lyst til å huske verken gårsdagen eller dagen i dag.
Det går virkelig snublende.
I natt drømte jeg at noe fryktelig stygt var etter meg. Jeg våkna og måtte en tur opp. Tok med meg redselen inn i den våkne tilstanden, men var likevel klar over med fornuften at det var drømmen.
Og drømmen var fargelagt av dagen.
For jeg sliter mer enn hva jeg liker.
I går kveld snipla jeg til nesten alt på Dagsrevyen, tåren rann i strie strømmer gang på gang, og det er ikke det, det er nok å gråte av.
Men jeg behøver ikke gråte av været, liksom…
Tror det er for mye nå.
Alt for mye.
Da jeg kom på kontoret i går, jeg fortalte vel om kassene jeg ikke fikk inn i bilen før helga, for bakluka var frosset.
Litt forsinka får jeg pressa meg forbi kassene som står plassert utenfor døra mi, for å slå på nettet for et møte i teams.
Det viser seg at jeg ikke kommer meg inn.
Inn på data’n, altså, døra kom jeg meg i gjennom.
Nok en gang er jeg utestengt.
Har jeg hatt både utstyr og kontor har dette ikke vært noe problem.
For jeg er ferdig på arbeidsplassen jeg har hatt, jeg har blitt omorganisert og har en ny arbeidsplass. Inn til videre skulle jeg jobbe på mitt gamle kontor, til et nytt var dukka opp.
I går var jeg igjen utestengt fra nettet. Skulle bare ut med møteinnkalling og ta siste finpuss på teksten…
Jeg fikk sendt mail fra telefonen min mens jeg satt i teamsmøte, også det på mobilen.
Bildet er tatt av Steve Buissinne fra Pixabay
Og her avslutt jeg min sørgelige beretning om mitt liv…
Tulla-.
Livet mitt er ikke sørgelig, men utfordrende kan jeg kalle det noen ganger.
Men altså, i dag er vi ved onsdagen og jeg har tatt mer kontroll.
Og da føles det bedre.
Ennå har jeg ikke mulighet til å komme meg på nett, jeg får ikke gjort det jeg skal når jeg ikke har verktøy.
Og enda flere skjær har det vært, det er en litt vill seilas nå.
Men det er i hvert fall kommet datautstyr, jeg må bare til byen for å hente det – så det får vente til jeg skal dit i neste uke.
Tenker jeg.
Jeg må likevel tilbake til dagen i går.
Da jeg sitter slik passe fortvila over å registrere at jeg ikke kommer meg på nett, ringer telefonen. Jeg er altså hjemme enda, litt i villrede hva jeg skal gjøre.
Det er montøren som skal montere fiber.
Jeg har i lengre tid venta på melding om å få beskjed om når han skulle komme.
Han står utenfor huset når han ringer.
Det viser seg at de har sendt beskjed til feil telefon.
Så det vart heldigvis en positiv hendelse til tross for rot fra monteringsfirmaet, at på grunn av rotete forhold med jobbeforholdet mitt er jeg fortsatt hjemme.
Heter det ikke at minus og minus blir pluss….
Da jeg skulle avbestille nettet jeg hadde hatt, får jeg ikke til å ringe, må chatte.
Får beskjed om at jeg må betale i to måneder til, når jeg tidligere har fått beskjed om at dette skulle gå “kant-i-kant».
Plutselig blir det stort behov for å ringe både hit og dit, akkurat da har mobilselskapet mitt fått problemer, så det sier bare dut-dut-dut i telefonen. Og kommunisere med robot i en slik setting fungerer elendig.
Men skal man slite med nett og slikt, hvorfor ikke slite med alt på en gang…
Men jeg har fiber og hastigheten på nettet har gått fra ca. 8 Mbps (megabytes per sekund) til 100 Mbps.
Nesten som en blir svimmel.
– Gjett hva jeg skal ta med hjem, sa sønnen da han hørte det.
Men vet ikke om jeg tør å låne de mer, for sist sovna jeg bak brillene og en stund virka det som jeg hadde sletta nedlastinger på VR-brillene hans. Heldigvis hadde jeg ikke det da.
Jeg humper og dumper på denne livsreisa mi.
Og om en uke vil et kapitel være over.
Da skal jeg være på plass med nytt utstyr og kontoret blir i etasjen under. Kort reisevei får jeg i hvert fall de fleste av dagene.
Sjøl om utfordringene mine denne gangen har vært tett på «at dette orker jeg ikke mer», så er tankene mine igjen framtidsretta.
At jeg likevel har trua.
Trua på at dette skal bli bra.
Men du verden som dette tar på, at jeg faller imellom og ingen tar tak.
Å bli ivaretatt og føle seg respektert, er virkelig fraværende.
Men det er en bra øvelse å ta vare på seg sjøl og si i fra.
Sjøl om jeg ikke er født med noe stort masegen.
Det viste seg at jeg faktisk skulle hatt lønn i forrige måned også…men alt blir.
Lørdagen omslutter meg og følelsen er nydelig. Ønsker meg dagen forlenga med tregangen, minst.
Dagen starta allerede i går kveld.
Vite at i morgen, imorgen altså…da kan jeg sove så lenge jeg bare vil.
Nå hadde jeg ikke lyst til å sove bort dagen, egentlig ville jeg den skulle starte i grei tid, hva det nå enn er.
I dag skal jeg bare være hjemme.
Jeg har drukket meg inn i dagen.
Glasset med saften av en halv lime i varmt vann er drukket.
Matchateen er også unnagjort.
Nå er det fettkaffe. Den har en teskje ghee og ei spiseskje kokosolje som er piska inn i en kopp kaffe.
Faktisk venner en seg på det og syns det er godt.
Hvorfor jeg drikker dette?
Si det, jeg skal ikke gi noen forklaring på det annet enn at av det jeg har lest og tilegna meg virker det lurt.
Bildet er tatt av Karolina Grabowska fra Pixabay
Nå har jeg bevega meg et stykke fra det den norske kostholdsveilederen forteller oss vi bør gjøre.
Ikke spiser jeg frokost, da jeg var barn syns jeg det måltidet var skikkelig trælete.
Da jeg sjøl fikk barn innførte jeg den velfungerende frokosten vi blir anbefalt.
I den siste perioden har jeg kutta den, jeg drikker.
Spiser først ved tolvtida de fleste dagene.
Veldig praktisk.
Og så leser jeg om mangt jeg kommer over.
Jeg har kutta matvarer, når jeg handler er det mange hyllemeter som ikke eksisterer.
Ok, jeg kjøper fortsatt spaghetti, buljong og noen produkter til.
Prøver helst å unngå for mye karbohydrater. Slik som i ris, spaghetti og poteter. Men har likevel et avslappa forhold til det, smører meg matpakke av brødmat jeg har bakt.
For tida har det gått i rundstykker med gulrot og cottage cheese i.
Og jeg lager ikke hytteosten.
Jeg har heller inga ku, så jeg kjøper melk. Men har gått over til flere av Rørosmeirienes produkter. Smøret tar jeg derfra, nå prøver jeg også å kjøpe melka, men det er mange butikker dom ikke har den i sitt sortiment.
Grunnen er at mange av produkta er mindre prosessert.
For jeg prøver å unngå for mye prosessering og i alle fall unlraprosesert.
Jeg burde kasta pannene mine av teflon.
Etter hvert har det blitt unntaket å kjøpe inn snacks til helgene.
Dette har pågått over tid, ingen plutselig radikal endring.
Det har bare blitt slik.
Og det er absolutt en grunn.
For da helsa mi begynte å halte skikkelig å halte og jeg begynte å få en lang liste på apoteket av resepter som om jeg var en gammel dame.
Og det er jeg så visst ikke!
Sjøl om åra sier noe anna, kanskje…
Det verste, eller det jeg reagerte mest på…og som jeg måtte ha -, var sprøytene.
Blæææh…
Sprøyter jeg sprutet inn i kroppen min og som skulle ta ned immunforsvaret mitt.
Kjenner det velter seg i magen bare jeg skriver om dette.
Og om smerter og betennelser forsvant, jeg reiste meg opp fra stolen uten problemer og gikk opp en trapp uten de store problemene.
Så slik føltes det at det verdt det, sjøl om andre ting ble helt på tull.
Jeg som var vant til å ha tykt hår, fikk problemer med at hårstråa ble glisne, munnsår oppsto i eningen og øynene…ja kan legge ut et bilde.
Her er ikke øyet rødt, men det var det ofte. Størrelsen derimot var nesten aldri normal lengre.
Utgaven av meg ble ikke vakrere, kan en si…
Det viste seg at blodprøvene aldri var helt gode, jeg produserte for lite vesker i kroppen, tennene ble angrepet.
Etter hvert var legene enig med meg, dette så ikke så bra ut.
Begge sprøytene jeg tok ble etter hvert satt på pause.
Den siste tror jeg ble avslutta omtrentlig for ett år siden, nå er tida litt grøtete for meg.
Det er ikke dette som har hatt hovedfokuset, altså problema og utfordringene som oppsto.
Opplevde det mer irriterende.
Skal det de mener var revmatisme, øke på, så skulle vi starte på undersøkelser igjen.
Sa legene.
Bank i vegger og alt slikt, jeg har ikke opplevde de store angrepa…
Noen plager må en bare akseptere, kroppen har vært i bruk en stund og slitasje blir det så klart.
Men, i løpet av disse åra, tror det var i 2017 jeg fikk diagnosen som førte til alt dette, og på disse åra begynte jeg smått om senn lest mer og mer om kosthold.
Jeg tror egentlig ikke på sykdom som noe som eksisterer på egne premisser, jeg tror vi blir syke av hendelser, tanker, livsstil der det handler både om kosthold og bevegelse.
Og så klart er vi sammenskrua forskjellig, noen vil være mer disponibelt til det ene og andre er disponert for andre helseproblem.
Ikke tror jeg at jeg har funnet fasiten heller, altså ikke en gang fasiten for meg sjøl.
Men jeg registrerer at jeg fungerer mye bedre nå og at jeg har fått en helt annen bevissthet om kosthold på disse snart seks åra.
Og jeg var faktisk opptatt av det før også.
Jeg har alltid syns mat var interresant.
Nå har jeg planer om flere ting.
I dag.
Blant anna matplaner.
Tenker å fermentere, i en slik prosess oppstår bakterier som skal være gode for tarmhelsa.
Så fant jeg en oppskrift på Instagram som jeg syns så god ut.
Ellers er plana å komme seg en tur ut, om så det er å bare ta noen runder rundt ett tre.
Det er lørdag.
Jeg er fri til å gjøre det jeg vil, alt jeg vil…bare tida viser nåde.
Nå skal jeg avslutte innlegget for det har jeg brukt mer enn nok tid på.
Og så må jeg si dette er et fantastisk tiltak av ei dame som har utfordringer, men også masse tæl. Takk til deg Kari, fordi du tar initiativet. Håper du tilgir at jeg låner bilder fra deg.
Og ikke minst, det blir artig å treffe deg.
– Kommer du og du og du til Trondheim første helga i juni?
Fredag med snøfiller som har landa, så litt slik halv-hvitt ute.
Jeg sitter inne, her er det bare slik smårotete. Så ingen problemer med å legge planer for dagen. (Glemte å poste innlegget d jeg skrev det tidligere i dag).
Inneplaner.
Sjøl om jeg sikkert burde hatt ute-planer…
Men jeg gidder ikke ordet «burde».
Tenkte da jeg våkna, hva var det jeg skulle i dag?
Da hjernen ble rista på plass i dagen, skjønte jeg det var spasmer etter hverdagene tidligere i uka. For det var ingen ugjorte planer som lå over dagen. Slik som MÅ gjøres.
For dagen er fri.
Smake på ordet…FRIIII…
Det betyr ingen tidspunkt og klokke å forholde seg til.
Jeg har mye jeg vil, men blir passivisert over at tida går som den gjør.
Den går så forskrekkelig fort.
Surfa berre rundt på nettet, har litt dialog med folk -.
Fikk så fin gave fra ungene, et gedigen akvarell skrin.
Tenkte jeg må få kjøpt meg lime-tape, men jeg har flere blokker med lima ark, så egentlig ikke unnskyldning, jeg behøver ikke spenne opp ark.
Jeg sov lenge i dag, helt til halv ti.
Det var så mange drømmer, jeg hadde gitt ene søsteren min en gave, et sett med blant anna ørepynt. De var så store at de dekte øret helt.
Jeg hadde også møtt igjen en, en jeg nærte varme følelser for. Han var bare blitt litt mindre og litt tykkere enn jeg huska han.
I drømmen.
Han klatra ut av et vindu og balanserte på utsida, bukseløs.
Senere satt jeg inntil han i en bil og var veldig lykkelig.
Drømmer altså.
Jeg kom meg ikke så langt med flyttinga fra min gamle arbeidsplass den uka her, har heller ikke hørt mer om når fiberbånd blir montert her hjemme.
Jeg må ha den på plass først.
Slet med nettet på min gamle arbeidsplass, det er fryktelig slitsomt og lager i hvert fall et sliten hode hos meg.
Var framom mor mi og hun kommenterte at jeg så sliten ut og kunne overnatte der hos henne.
Men jeg ville hjem.
Rulla til slutt hjemover etter delvis glatte veier og hørte lydbok. Hører på “60-tallet” av Ketil Bjørnstad.
Jeg er så glad i lydbøker. Da kan jeg bare kjøre og kjøre.
Dagen er godt i gang.
Nå planlegger jeg to kopper drikke, en med matcha te og en med fett-kaffe. Før en vanlig kopp kaffe og runstykke med stekt egg, stekt bacon av kalkun og bønner i tomat.
Skikkelig kraftkost.
Det vil nok holde et godt stykke utover dagen. Til husarbeidet som venter, til tanker og ting inn i dagens verdens beste fredag.
Riktig god og nydelig dag til deg, hva gleder du deg mest til i dag?
