Søndagen har tatt på seg hvite sko, litt slik hvitt smårusk på bakken. Noen steder er det alt for mye snø.
Min dag starter med utlada telefon og ikke finne laderen. Det ble leteaksjon. Plutselig dukka øretelfonene som har vært borte siden i høst en gang. Så jeg skal ikke påstå jeg har orden på alt. De lå mellom noe tøy og ikke under setet i bilen, som jeg har trodd.
I det siste har jeg hatt en idiotisk bekymring.
Helt ut av det blå.
Eller nesten uten av det blå.
Jeg snakka med foreldra i høst, om at jenta deres skulle ut på noe spennende på nyåret. Det kan være det som lå bak i tankene. At kanskje hun var med…
Jeg kikka inn på facebooksidene, uten å finne noe. Jeg mente det var noe med en reise. Og så visste jeg at hun kjørte mye randonee-ski. Men trodde ikke at det hadde noe med skole å gjøre. Men tanken var så sterk at jeg tenkte å sende mora en melding.
Så kom navnene og der sto ikke hennes navn.
Samboeren til mellomste kjente broren godt, til den ene, det ene navnet.
Nærme nok en tragedie det.
Bildet er tatt av Andreas fra Pixabay
I går fikk jeg beskjed og jeg skal innrømme jeg fikk frysninger.
Det viste seg at antagelsene mine hadde hatt rett.
Hun var en av de tre overlevende, hun var med. Hun hadde sluppet unna den hvite døden. Snøen som slukte fire unge liv i Alpene. Jeg tenker på jenta, hva hun har fått med seg videre i bagasjen. Jeg skrev til mora og skjønner uten å skjønne hvilken belastning slikt er. Tenker på de som står igjen, de som mista og de som berga.
Livet er både slik en forventer og livet er helt annerledes…
Alltid.
Jeg har trening i å være redd, såpass redd at jeg skjønte at slikt gikk ikke. Jeg kunne ikke gå rundt med all den frykten. Så etter mange år med redsel greidde jeg å befri meg for det verste.
Og den jeg var redd for berga. Gang på gang.
Siden har jeg fått bekrefta at redselen ikke var ubegrunna, men marginene hadde vært på riktig side. Hver gang.
Og jeg er veldig glad for at de jeg kjenner, de i min familie, hadde marginene på sin side.
En annen plan er å skrive blogg daglig og lese her inne, den havarerte denne uka også.
Enda har jeg ikke hatt tid til å gå gjennom fjoråret for å skrive om det. Og jeg husker nesten ikke hvordan denne uka har vært, engang.
Det har vært bil, møter, mor og slikt, slikt det bruker å være. I går var det EU-kontroll, oppe i sekstida for å være på plass. Jeg hadde en åpen dag på museet tirsdag, med møte etterpå. Og jeg har jobba ganske intenst med tekst.
I gårkveld, etter jeg hadde trykt ‘send’ på teksten jeg skulle ha inn… kom det lyspunkt bortover veien og lyse jentestemmer hørtes gjennom mørket.
Mellomste og datter til et søskenbarn.
Da de var små møttes de ikke så ofte, bare i noen ferier og slikt. Nå bor de i samme by og har blitt gode venner. Det er så koselig å høre at deres venner har blitt felles venner. Nyttår var alle mine tre bedt hjem til en som opprinnelig var en venn av henne som var med mellomste, sjøl var hun utenlands da.
Søskenbarnet mitt som forsvant alt for ung ut av livet med den sykdommen som tar mest liv, tror jeg, uansett alder. Dattera var da 19 år og alene i verden.
Vi hadde en fin kveld og praten gikk om masse. Vi hadde alle sagt til andre at denne helga skulle vi snakke om spøkelser, nå ble det ikke så mye spirutuelt – men mange interessante tema.
I dag er plana en liten tur ut og så besøke mor.
– Skal du ned i kjelleren og jobbe nå etterpå, spør mor.
– Nei, det er lørdag i dag, svarer jeg.
– Jeg greier ikke følge med på dagene, sier mor.
Så jeg spør om hun kunne tenkt seg en almanakk, slik at samtidig kunne notert hendelser fra dagen for lettere å beholde minnet. For jeg tenker at det har jeg sjøl valgt. Nå også setter jeg pris på at jeg finner så mye nedskreve. For ingen kan huske alt.
Men mor syns ikke det er noe interessant, kanskje er hun for lat, tror hun. Så jeg spør henne om hun vet hva som er grunnen til at ikke vil.
– Jeg tror jeg føler meg overvåka, kommer hun fram til.
Da begynner jeg å le, for det er for sin egen skyld jeg foreslår at hun skriver ned, for ha mer mulighet til å se hva dagen har inneholdt av vær, mat, folk og ikke bare forsvinner ut i det blå.
– Så du føler deg overvåka av deg sjøl, vil jeg vite.
Da begynner mor også å le.
Og i mitt hode spratt setninga rund som en fornøyelig sukkertøys-tanke; “overvåka av seg sjøl”, den må jeg grunne på for den har så mange fasetter.
Hvordan har du lika og blitt overvåka av deg sjøl?
I dag er en dag som var noen sin dag. Vi feira sjøl om det er noen år siden…
For i dag hadde far fødselsdagen sin. Han som var født som den fjerde i søskeflokken.
Storesøstra syntes de hadde blitt mange nok, så hun fikk med seg de to mindre søskena til å sote til ansiktet sitt. Grunnen var enkel, den nye verdensborgeren skulle skremmes tilbake der han kom fra.
Heldigvis klarte de ikke det. Og alle ble de alle en sammensknytt søskenflokk, det kom også en femte søsken. Gjengen talte to jenter og tre gutter.
I dag ville far blitt 101 år. Og i morgen er det 4 år siden han «gikk ut døra».
Så det var naturlig å møtes.
Mor, lillesøster og jeg.
Mor fikk blomster fra oss begge. Vi hadde både søtt og kaffe.
Det er rart denne tida. Den fyker så avgårde.
Kjenner på vemod. Natta og formiddagen for fire år siden.
Det er mandag og uka er i gang. Jeg har gjort det som dagen bestilte.
Mandag og jobb.
Jeg våkna før jeg skulle, nok for tidlig. Har gjespet i hele dag. Men jeg fikk noen timer på kontoret før neste oppdrag.
Mor er invitert til dåp til tredje oldebarnet i Trondheim. Hun grudde seg for å treffe mange folk på grunn av dårlig trena imunapparat. Og det er reelt.
Så i samråd med mor ringte jeg legekontoret for å bestille et par vaksiner. Mor tok ingen i høst.
Nå er det utført.
Da jeg kjørte henne hjem varma jeg opp og gjorde klar middagen hennes.
Etterpå var det bare å ta og snu bilen hjemover. Eldstemann skulle reise og vi vart enig om et barndomsminne til middag.
Pannekake!
Det smakte godt, utrolig godt.
Jeg syns det er koselig å bli med ned til bussen når noen drar.
Trulsepus ville gjerne være med ut. Han har fått smaken på uteliv. Og han er snar til det han vil, så vi må lure oss ut. Ned til veien ønsker jeg ikke en skal gå. Det er mye trafikk forbi her jeg bor.
I går tok jeg han med meg på tur.
Skogstur.
Med rompa rett til vers var utforskertrangen på topp.
Med meg var to ting tydelig, forma mi er skikkelig elendig som nr. 1.
Jeg hadde feil sko, jeg burde tatt støvler, så når jeg skulle ungå å bli våt ble balansen ikke bedre, som nr. 2.
– Kom, sa jeg til pus.
Og han kom.
Her ved denne steine var det spennende. Han snusa under den.
Plutselig hoppa han inn under steinen, rett opp i dammen som hadde danna seg.
Han kom seg fort opp.
Prøvde å slikke de våte potene
Prøvde å vaske seg tørr.
Jeg måtte ta en raskere vei tilbake. Etter litt, løfta jeg han opp og putta han under genseren. Truls frøs.
Han skalv.
Men dette hindrer han ikke, han vil ut igjen og igjen.
Klatre i trær… han har begynt, får bare håpe han finner veien ned igjen om han prøver seg på de høye trærne.
Dager har blåst over himmelen og tiden… ja den tiden. Plutselig er det helg og ikke bare helg, men søndag.
Det siste døgnet har vinden vært her igjen. Men slik er det over det ganske land. Og snart er det vår. Om noen dager vil sola være her.
Og det blir litt av et år. Små og store hendelseer kommer på løpende bånd. Det er bardåp, bryllupp, besøk, bli pensjonist som ikke betyr at det siste halve året blir noe hvilehjem. Uka som kommer må teksten som skal henges på veggen til utstillinga være ferdig. Utstillinga med leker på museet.
Sjøl om det enda er et halvt år igjen, ville jeg sende oppsigelsen i god tid. Det har med ferieavvikling, hvordan tiden skal legges opp, kontorhold og kontorutstyr, permer og bøker som skal ut av det som er kontor i dag. Så jeg start på oppsigelsen for et par uker siden, lot den hvile for å ta den fram igjen.
Det er disse skrivefeila mine, det burde nesten vært en skrivefeil i oppsigelsen min også. Slik at den representerte meg skikkelig.
Hver gang jeg tok den fram for å se fant jeg nye feil. For jeg blir blind på teksten jeg skriver, her, der og over alt. Fryktelig irriterende og flaut har det vært. Men i senere år har jeg klart å le av hele greia. Det er slik jeg er. Og lar jeg teksten ligge lenge nok greier øynene og hjernen min å oppfatte feila. Nesten alle i alle fall.
Til og med etter jeg hadde skrevet ut for å skrive under og latt arket ligget hele dagen, fant jeg feil ved gjennomlesing.
Men nå på fredag anså jeg meg som ferdig. Jeg kunne trykke på «send». Det var et spesielt øyeblikk. Nå var det skriflig og bindene.
Man kan arbeide fram til 70 år, men det kjenner jeg ikke er aktuelt.
Jeg hadde lagt sjela mi i oppsigelsen, skrevet den med hjertet. Og jeg tenkte det måtte det være plass til i når jeg gikk ut av den siste ansettelsen i livet.
Allerede om kvelden fikk jeg svar og da ble jeg ekstra emosjonell. Kjente noen tårer krøp oppi øyekroken. Sjefen min mente det kanskje var den fineste oppsigelsen hun hadde fått. Det gjorde godt å få den responsen.
Så nå har jeg sagt opp og kan krysse ut det. Men enda er det mye som må ordnes og meldes inn. Og enda er det litt over 6 måneder igjen til P-ordet aktiveres.
Jeg skal være med, kjenne på alle prosessene av dette.
Det er en del skifter i et liv, alle får ikke alt med seg. Men alle blir vi født. For min sin del var det neste store å begynne på skolen, så var det nok konfirmasjonen for da kunne en dra på fest, bli ferdig med utdannelse, bestemmelsen av å flytte, gifte meg og få barn var også en av de store endringer. I tillegg får en alt dette en ikke har råderett over, det livet kommer med og som en må ta.
Og nå er det å være ferdig i det ordinære arbeidslivet, kan bestemme mer over min tid.
Det siste store skiftet er jeg enda ikke kommet til, heldigvis, da mener jeg når en er kommet fram til enden av et liv og skal ut av det.
Nede på rommet ligger sønnen, han er heime i helga, vi snakka til halv fem i morges. Om verden, styresett, idelogier, livet, det gode og det onde.
Det var fine samtaler.
Neste helg kommer mellomste utover, hun tar med seg ei veninne, som også er familie. Vi skal snakke om spøkelser, UFO og ellers bare ha det trivelig sammen.
Huset mitt står fortsatt, arbeidet med lekkasjen på museet går framover. Mor greier å bruke den gamle telefonen med å sveipe, og jeg kjente lettelsen da jeg skjønte dette fungerte, at hun klarte det og at hun hører. Akkurat da skjønte jeg hvor mye slittasje det hadde vært med Doro telefonen, med å bli sett på vent fordi hun kom bort i knapper, med at hun ikke hørte og at hun ble redd hele greia.
Slik som i høst da jeg ringte henne for å fortelle at legen hadde kontakta meg med at det var ikke kreft jeg hadde -. Så sjøl om jeg var så heldig at jeg ikke trodde det, ble jeg likevel glad, men mor hørte ikke hva jeg sa… til slutt gaula jeg inn i telefonen superfrustrert: JEG HAR IKKE KREFT! Det var nesten som den gode og enkle følelsen forsvant inn i et mareritt. Nå avventer jeg å kjøpe ny telefon, så lenge som denne fungerer. Og jeg hører mor får tilbake troa på seg sjøl. Det er godt.
Helsa har ellers lugga denne uka, våkna av smerter en natt, i arma. Først ble jeg redd for at det var prolapsen i nakken som hadde utvida seg, men fant ut det var ikke de samme nervesmertene. Pakka i meg smertestillende og tok støtteband på håndvrista og tommelen. Greidde ikke holde et glass og tenkte det måtte være et anfall av artrose. Aldri opplevd det slik. Vet jeg har slittasje. Da neste dag kom og jeg kjente jeg kunne bruke hånda igjen var jeg veldig glad. Litt vondt en dag klarer en alltid.
Trulsepus har fått smaken på livet ute.
Prrr, sier han og bykser villmann ut i verden. Nettopp ble han erta av skjæra. Må bare passe på for det er ørn i området. Og han vokser som et uvær.
Og jeg, jeg har det rett og slett veldig bra. Sitter her å drikker lunka vann, er i gang med andre glasset. Jeg fungerer greit og det er det beste av alt.
I går tenkte jeg at jeg måtte ta turen ut til museet. For å se om vinden hadde gjort noen skade. Jeg hadde fått beskjed om at det kom takstmann på torsdag og syntes det var for lenge å vente. Derfor satte jeg meg i bilen å kjørte timen det tar.
Heldigvis så alt bra ut.
Bare masse tang som hadde blitt skylt på land.
Da jeg er ferdig blir jeg oppringt.
Av takstmannen.
Han vil komme i morgen, sier han.
Altså i dag.
Har jeg vissta det har jeg venta ned befringa til i dag.
Nå må jeg sette meg i bilen snart for å kjøre denne timen igjen. Og så er det en time tilbake.
Men jeg er glad det blir gjort såpass fort.
Og turen utover mot havet gir mange fine naturoppøevelser.
Hvem er jeg, spurte jeg meg sjøl om for en stund siden.
Det som forklarte det best var da jeg så på barnebilder. Der kom det fram.
Det gjorde meg godt.
Det jeg er bygd på som den jeg er.
Igjen er det Utifriluft som oppfordrer. Denne gangen er det «Fra jeg var lita».
Jeg velger meg en søndagstur.
foto:kolbjørn
Det var mange søndagsturer.
Denne gikk opp veien ovefor der vi bodde. Mor, far og søsteren min. Det kom en søster til, men enda var det noe år til.
Der møter vi morbroren min. Han var glad i å fotografere.
Søsteren min og jeg i like kjoler.
Hun var tre år yngre enn meg.
Vi lekte mye sammen til tross for den aldersforskjellen.
Det var mange søndagsturer, en skulle ut og spasere.
Noen turer kunne være ubegripeøig kjedelig… eller skumle. Ett sted var en ferrist en skulle ballansere seg over, det var artig. Men på andre siden var verden full av skumle, store kyr. De var jeg redde.
Denne dagen bildet er tatt er bare en slik kort, koselig dag. Sola skein og det var sommer.
På meg kom den litt bardus fordi jeg trodde lavtrykk og vind ville roe ned.
Men å tro er ikke nok. På YR viste det mange og 30 i kasta. Så etter en forholdsvis kort arbeidsdag på fredag fant jeg ut at det beste var å pakke sammen toalettsaker, litt klær, kattmat og kattsand. Pakke pusen i veska og dra.
Men så enkelt å komme seg ut av huset var det ikke. Det ene etter det andre fant jeg ikke. Til og med nøklene til hus og bil var borte.
Typisk når det blir for mye å stå i, tingenes tilstand kortslutter.
Etter mange ganger opp og ned trappa, leita gjennom skuffa de har plassen sin en ti-talls ganger, mens vinden økte… begynte jeg å spekulere på om jeg ikke fikk dratt.
Så begynte jeg å tenke etter om jeg ikke brukte den sekken dagen før da jeg var ute. Og det viste seg være riktig. Under toalettveska, litt klær og strikking lå nøklene.
Da jeg kjørte inn til sentrum svaia trærne kraftig og det var bare å holde på rattet. Vinden tok tak i bilen. Innom en butikk før turen over broene. Tre stykker skulle passeres.
Litt skummelt.
Der mor bor ligger mer i ly. Det er aldri så mye vind der, men når det blåser kan vinden være farlig. Den kommer nedover liene og kaste sjøen rett opp.
Mor hadde håpt jeg kom, men jeg nådde henne ikke på telefonen.
Og hun hører så dårlig nå, at da jeg kom inn i et vanlig lydbilde, skvatt hun skikkelig og ba meg ikke skremme henne slik.
Må få sjekka det høreapparatet.
Ellers var hun veldig glad.
Telefonen viste seg hadde takka for seg. En Doro-telefon som aldri har virka optimalt.
Da telefonnettet ble kobla ned for mange år siden, ble det kjøpt en telefon med touch, en handel som var en irritasjon i seg sjøl. Den 40-årige ekspertise sammenligna seg med mor i åtti åra og forsto ingen ting.
Det var i alle fall det beste hun kunne tilby. Så vi dro fra butikken med telefonen og så klart var det ikke enkelt å tilegne seg kunnskapen med å sveipe. Men etter hvert begynte hun å mestre det.
Det er da det mer eller mindre fatale skjer, min egenrådige, minste søster, som hele tiden hadde irritert seg over denne telefonen gikk og kjøpte en Doro til fødselsdagsgave. Og så klart var det veldig bra ment, men det var ikke så bra å begynne med ny lærdom for en godt voksen dame. Så telefon ble et stort problem. Hun setter oss på vent mange ganger ved hver samtale, hun hører ikke, for den har hatt dårlig lyd.
Den har vært slik at det har vært store øvelser i tolmodighet.
Og det er ikke bare, bare å flytte en en godt voksen dame fram og tilbake i teknikkens landskap. I tillegg har hun aldri vært opptatt av tekniske dubbeditter. Faren min, derimot, levde da den touch-telefonen kom i hus og for han var det enormt spennende. Hans problem var at nevropati hadde tatt fingrene hans, men inne på bildene fant vi mange bilder av far som hadde tatt selfi uten å vite det, for å lære seg den nye telfonen og kjenne.
Nå er alt dette historie.
Jeg tok fram denne telefonen, øvde litt med mor før jeg dro i går. Nå er jeg ikke sikker på om dette går nå.
Da mor sitter der tom i blikket for at hukommelsen er borte og jeg ser hun blir lei seg for at det hun prøver å ta tak i ikke er der. Sa jeg til henne at jeg opplevde det som at hjernen hennes var masse stoff som lå i folder og at hun gikk seg inn i feil fold.
– Ja, men det er slik det føles, svarte mor.
Telefonen mestra hun før jeg dro, men det er ikke sikkert hun gjør det når den ringer. Så vi må finne en telefon som hun kan bruke.
Vi hadde en fin lørdagskveld, ikke gikk strømmen, men vinden tok tak i taket, det var bare som det knaka. Mor hørte ikke det, så av og til er tung hørsel bra. Vi så to filmer, først en dokumentar om elefanter og etterpå Downton Abbey.
I går var vinden roa ned. Men den hadde herja. Et naust som har vært et landemerke all tid, var dratt ut i sjøen. Naboen for å leita etter plater til drivhuset sitt som vinden hadde tatt.
På hjemveien så jeg flere trær lå nede. Og jeg var spent på hvordan det var hjemme. For det bruker å være sterkere vind hos meg, men ikke kastvind. Det første jeg så var at både fjøset og bolighuset sto. Det gamle fjøest sto også. Naustet så jeg ikke og setra var jeg heller ikke oppom. Så må nok ut å sjekke i dag.
Så litt må jeg farte. Men bare litt.
Og så skal jeg levere noen besøkstall i morgen, som jeg tenker å se på i dag.
Fuglemateren er hengt opp og dagen er grå, men det er søndag.
Om pus og får vite litt om søskene til Truls. Ene er veldig lik Truls.
Truls var den roligste i kattekullet. Men var glad i å klatre oppover føttene til henne som vi fikk katten fra, fikk jeg vite.
Så går jeg ned for å arbeide. Har mye på listen.
Etterarbeid etter gårsdagens befaring.
Framtida fikk fokus. Gikk gjennom gjenstander til utstillinga til våren.
Så ringte telefonen.
Hjemmetjenesten.
Mors kjøleskap. Frysedelen var så full av is at døra ikke kunne lukkes.
Det var tomt for melk og lite brød.
Melken visste jeg om, en dag uten gikk bra, tenkte jeg i går da jeg var der og oppdaga det var tomt.
For jeg hadde ikke tenkt meg til mor i dag.
Nå måtte jeg og jeg kjente på irritasjon.
En times kjøring tur retur.
Der sto døra inn til fryseren åpen. Det hadde både smelta og frosset med døra åpen. Kjøleskapet burde vært satt av.
Det ble litt av en jobb.
Heldigvis forsvant irritasjonen, etter hvert som jeg hakket meg gjennom isen.
Og så var jeg veldig glad for at jeg fant en bibliotekbok som var på avveier. Den fikk jeg levert inn på turen.
Det ble et par kaffekopper.
Da jeg skulle gå ville mor jeg skulle klippe neglene hennes. Jeg er ikke flink til slikt, finmotorikken min er ikke så bra lengre og når en står og skal dra, blir det en utfordring. Men jeg gjorde så godt jeg kunne.
Tenkte etterpå hva som ville vært det beste å gjøre i en slik situasjon. Si at jeg tok det neste gang eller presse seg til å gjøre det, sjøl om omsorgevnen var brukt opp?
Så slik var dagen min i enkle trekk.
Pus kom sprettende ned trappa da jeg låste meg inn hjemme. Hoppende glad.
Nå herjer han rundt, river papir i stykker, hopper opp på stollenet i stolen jeg sitter, bykser bort på bordet, rutsjer utfor fordi en bok tok overbalanse, slåss med sofaen eller et bordben. Det er alltid noe å gripe fatt i.
Jeg tror jeg skal gripe tannbørsta.
Og til helga skal jeg gjøre det-.
Jeg skal skrive en årskavalkade, ha årsoppgjør, se på fjoråret.
