BforB

Dagen i dag er en dag som har vært feiret i 80 år. Det er mange år.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Sjøl er jeg et etterkrigsbarn. Da jeg vokste opp tenkte jeg at krigen var for leeeenge siden.

Men jeg er bare født 13 år etter freden. Det jeg fikk med meg i den lille avroken jeg voks opp, var den kalde krigen. For voksne diskuterte politikk og jeg tok så klart til meg holdningene med stor iver. For eksempel syntes de voksne det var artig når jeg ble fryktelig sint når noen av de som de ikke likte, snakka på radioen. Jeg ba om å få sette den av og fikk lov til det, de brukte å smile. Sjøl var jeg sint.

Men den kalde krigen og det farlige Russland, fikk jeg med meg til gangs.

En dag, en vårdag, la en båt til kai og ombord i den var russ, fikk jeg vite. Og de var røde.

Her var det bare å berge seg.

Da det hadde gått en stund begynte de voksne å spekulere på hvor søskenbarnet mitt og jeg hadde blitt av. De begynte å lete etter oss.

Vi var mellom tre og fire år. De fant oss bakom en lenestol i øverstua hos besteforeldra våre.

Og jeg husker enda synet av menneskene som pulla ut av båten og kom oppover veien mot der vi var. Det var veldig skremmende. Vi sprang det vi kunne innover til huset der besteforeldra våre bodde og krøp sammen bak lenestolen. 

For jeg hadde hørt politiske diskusjoner, men utdanningssystemet hadde jeg mindre greie på.

Men evnen til å berge seg var på plass.

♥

Et grønt mørke lager stua enda mørkere. Det er kveld.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dagen har gått greit og ENDELIG er ferien godkjent. Så nå vet jeg endelig når.

Det er så godt å få den plassert.

I tillegg er arbeidsperioden som er igjen helt sinnsvak.

Men skritt for skritt løses det.

Føler jeg er i en spesiell tid.

Så klart er våren spesiell. Den er alltid det.

I går gikk jeg opp til fiolplassen min. Der det blir blått i blått.

Det så slik ut.

Når jeg så litt mer nøye, så jeg en som hadde sprunget ut.

Jeg traska barføtt ned igjen, over jordet. Lyset og våren gjorde den kalde dagen vakker.

Snart er det altså blått i blått på denne flekken av lykke. Mellom trærne.

Snart og i en liten stund.

I dag, etter endt arbeide, satt jeg meg i bilen.

Tok handledagen for mor. 

Så vi fikk en stund, der mor slapp tv og jeg snakka.

Ville snakke om tilgivelse, at ved å tilgi andre gir vi oss sjøl en gave.

Ikke holde på gammel urettferdighet. En har ikke bruk for det. 

Da jeg kom hjem og inn til meg sjøl, sto et par sko på dørterskelen…syns det var rart jeg hadde satt de slik. Men trodde først det måtte være noen som hadde kommet.

Men jeg var alene.

Å komme opp i kjøkkenet, kjenne hvor godt det er å ikle seg i huset sitt igjen. Være hjemme. Kjenne på det til det innerste av seg sjøl. 

Lagde en sen middag og siden har jeg kommunsisert på nett.

Men nå er det straks natt.

Det grønne mørket har mistet fargen sin, det er bare mørkt.

Inne har jeg slått på lyset og ut av høytaleren, av min lille, sterke HOB, kommer det musikk. Akkurat passe rolig, passe smektene for å understreke at livet er godt

Og så skal det bli godt å legge seg, for dagen har vært lang nok.

♥

Noen dager må en roe ned. La humla suse, så og si. Må også tenke på mat både til den og meg sjøl.

Etter en “vegg-til-vegg-teppe-dag», en av den ville sorten, trenger en å roe ned.

Dagen i går starta med meldinger og krav nesten før jeg sto opp. Og jeg sto ikke sent opp. En av meldingen var at tv’n til mor ikke kunne settes på. Sa jeg hadde en travel dag.

Så var det jobb.

Først nede i kjelleren til Teams-møte. Etterpå gikk turen ut til museet, det rørlegger og en til kom for å montere vann og sette inn ny oppvaskmaskin. Etter vannskaden på nyåret.

Og de styra og bala og til slutt var oppvakmaskina på plass. En som steamer og tar kort tid.

Jeg holdt på med den lenge, etter håndverkerene dro, uten at jeg forsto den. Til slutt satte jeg meg ned for å google oversetting, om jeg forsto det bedre da, når jeg fikk den på norsk. Men jeg greidde ikke å forstå og få den til å tømme da heller. Så til slutt ga jeg opp, stengte vannet og tok av strømmen.

Det er også et helt nytt oppvaskmiddel som skal brukes som jeg ikke vet hvor jeg får kjøpt.

Da hadde jeg jobba fra tidlig morgen til kvelds. I tillegg fikk jeg sendt en etterspurt avtale på kontorbruken hjemme med under halvparten av det jeg mente jeg måtte ha. Det er en utleierleligheta jeg foreslo kunne brukes når arbeidspllassen ikke fant kontor. Da føltes det ganske irriterenes å dedikere så mye av tida si til jobb.

Måtte fylle drivstoff og klarte å få tommelen i klem i bildøra.

Akkurat da måtte jeg spørre meg om hvilken dag dette var -. Den var da helt på styr…

Men jeg kjørte likevel innom mor, følte jeg ikke hadde kapasitet til å begynne med ennå mer teknisk prøving og leiting. Finne ut hva som gjorde at tv’n ikke virka.

Likevel, etter litt mat, fikk jeg det til. Så mor var glad etter en dag uten tv.

Derfor, etter dagen i går, tar jeg dagen i dag mer ro.

Men tanken er å gå ned etter hver, må jobbe litt. 

Tida krymper og det er mye jeg skal rekke og mer kommer på.

Nå har jeg ordna meg med frokost. Hadde noen bananer som snart var kastemodne, for de var overmodne. De passa akkurat til bananpannekake. Og så fikk jeg så lyst på egg og gaffelbiter. Med matcha-te og sitronvann å drikke før, ble dette bra. 

Og endelig greidde jeg å ta opp noen tørre røtter. Den ene er det liv i, den andre så mer tørka ut.

Jeg har aldri prøvd dette, overvintra Georginer. Men får jeg til den ene blir jeg glad. Og humlene og andre flygende nektarsamlende insekt blir sikkert også glad.

Slik så de ut i fjor.

Ute dryper det kaldt vann.

Regn heter det.

Tenker det har gjort seg med en skogstur.

Men får se.

I dag er det ikke dagen for stress.

Har du en rolig dag?

♥

Morgen og noen blå flekker på himmelen. Håp! På andre områder skjønner jeg at det ikke finnes.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg sitter der i min vanlige prosedyrer. Kjenner på uro i kroppen.

Et slags sinne.

Og jeg tror jeg skjønner.

Hvorfor det er slik -.

Og for å skjønne meg sjøl må jeg dele meg i to.

Den ene delen går på erfaring og den indre «meg», den som er forankra i opplevelser og forstå på et dypere plan.

Den andre er det en ser for seg, har ønsker om, vil tro på, vil ha det artig med, den overfladiske «meg». 

Den indre stemmen er tung og bestemt. 

– Du vet, sier den.

Og jeg vet, jeg ser det jeg ikke vil se, jeg kjenner igjen alt. 

Egentlig er universet veldig tydelig. Det liner opp ikke mindre enn to lignende hendelser.

Hjerter og glitrende meldinger med blomster og svulstighet. Men de ekte orda er ikke der. Bare svulstighet og fraser.

Men hvem er jeg?

Et behov for andre…

Underbevisstheta mi freser og får stramme muskler.

Overbevisstheta syns det er artig, blir småstressa, men vil også, vi oppleve.

Kanskje, sier den, kanskje er alt annerledes. Nå.

Men det er så klart ikke det. Det vil være likt, det vil være slikt jeg ikke vil ha. 

Det er erfart.

To episoder som begge førte følelser med seg.

Den ene mer enn den andre.

Den ene starta for mange år siden, den andre er av nyere dato.

Begge hendelsene har dukka opp i nå-tid. 

Jeg tok tak i det moderne hjelpemiddelet, jeg spurte Chat GPT;

– Kan du være psykolog?

Og svara stemte veldig godt med min egen underbevisstheta, den delen av meg som vet.

Så nå må jeg sende en melding og jeg føler meg letta.

Dagen ble enklere og litt tristere.

Men det beste – helt ærlig!

♥

Slik plutselig… hele tiden er det slik, plutselig er det en ny dag. I dag var det lørdagen som var «plutselig».

Og jeg, jeg er ikke plutselig. Jeg er på et sted som heter «out of order».

For det er jeg, mer og mindre utmeldt.

Dagen sto i alle fall opp. Det var grått.

Det regnea nesten hele dagen.

Og jeg var virre vapp. Slik skulle- eller skulle ikke…

Til slutt satte jeg en deig.

Takket være MetteJosteinsdatter.

Og de ble gode, aniskringlene hennes.

Men da begynte dagen å bli for seint. Saken var at jeg fikk spørsmål om å komme på besøk. Men jeg var alt for sliten, til tross for at jeg fikk ferdig kringlene. Kjente det var ingen dag for å få besøk. Jeg ble i stedet bedt på middag i morgen.

Jeg har også sagt at jeg skulle komme innover til mor i morgen, så dagen kan bli litt kjasete. Hos mor blir det fullt av folk, så slik tenkte jeg ikke å dra. Da jeg var der på torsdag kom eldste tantebarnet med mann og barn.

I morgen kommer søstera med mann og barn. Barnet har jeg ikke møtt, ganske nytt altså. Så tenkte jeg skulle dra for å helse på. 

I utganspunktet drar jeg ikke når noen kommer på besøk, fordi jeg er der så mye tar jeg det som fristund når andre drar dit.

Så utenom å bake, vaske kopper og klær, har jeg hørt på podkast. 

Tenkte meg ut, men det var alt for vått.

Så jeg kan ikke skryte av denne plutselige lørdagen.

Tror jeg bør avslutte den ganske snart.

Det passer best.

♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mai med alle fridagene er på plass. Dog litt mindre i år, men godt med fri midt i uka.

Torsdag er ikke midt i uka, bare nesten. Men godt med en fridag. Sjøl om det regner. For om dagen er det vått, elvene bruser.

Slik som våren, den bruser og rusjer fram.

I boka sto det at det aldri har vært så tidlig som i år.

«I år» som det sto om var 6. mai i fjor.

Jeg var oppe for å sette opp koden for i år på turen jeg har ansvar for, i en luke i regnet.

Så jeg slo rekorden fra i fjor.

Vanligvis har ikke denne StikkUt-turen blitt åpna før 1. juni på grunn av snø.

Koden ble plassert og jeg var fryktelig glad for at jeg var kommet fram til enden av vannet.

For motstanden i meg for å legge innover var sterk. Sendte melding til gjengen min, det er ikke dekning på mobil og dumt om jeg skulle snuble og bli liggende.

Tenker jeg har alt på å vinne med å gjøre noe med denne tilstanden, trenger å fungere.

Og jeg konsentrerte meg for hvert steg.

Vurderte først om jeg skulle ta turen over elva like attmed posten, men så mye vann som det var i naturen skjønte jeg det ikke var en god ide.

Det var opphaldsvær på hele turen, men det har regna. Jeg måtte ett sted gå langt innover myra på innsida av vannet, for det gikk en renne med vann, for dyp og for brei til å kunne passere.

Prøvde meg riktig nok på tilbakeveien. Da rann det vann ned i støvlene, det var for dypt der jeg kunne stå for å jumpe over.

Det er fasinerende med så mye vann.

Og fuglene sang. Noen fugler skreik. Inn i mellom syntes jeg at jeg hørte barnstemmer. Jeg stoppa for å lytte, uten å bli klok på om det var det jeg hadde hørt. Det er en seter litt lengre inne for enden av vannet, det kan være at det var folk på den.

Lyden kan bære godt.

Og da jeg leita meg fram for å passere der det var for vått, kom jeg over dette.

Jeg hadde ikke tidligere lagt merke til dette store treet mellom vannet og myra.

Da jeg snudde, tenkte jeg «yes, jeg har klart det», men jeg hadde returen igjen.

Det rare er at den alltid virker kortere. Ikke bare i går, men det bruker være slik.

Men måtte sette meg for å hvile en del ganger på tilbaketuren.

Jeg bør nok ta turen innover snart igjen, burde ha skifta ut noen av stikkene som begynner å bli slitte i fargene.

Det er noen år siden turen ble stukket ut.

Litt overraska ser jeg det er fem år siden turen ble lagt ut, da jeg gikk inn på linken.

Tid ass.

Men det er en fin tur og i år skal jeg få tid til å ta med meg folk innover, vi har snakka om det et par år nå. Men våren kan nærme seg sommer før vi gjør turen.

Har du StikkUt der du er?

♥

En pause var litt på sin plass. Mat også. En stille stund, eller neste stille. Radioen står på

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men skal ned igjen. Ned på kontoret. Må arbeide noen timer til før jeg tar helg.

Eller helg…

I morgen bikker vi over til mai.

Enn det, at vi allerede er der. At vi står foran den mest «hurra» ropende måneden.

Og så må jeg legge ut på en vandring, enten i dag eller i morgen formiddag. Mellom regnbygene. 

Nå må jeg nok avslutte pausen og gå tilbake til mine oppgaver.

♥

Mandagen er et faktum. Grå og våt. Og jeg måtte bare ha en utmelding.

Kjente det da jeg sto opp, energien strømma ikke direkte sprudlende gjennom meg. Helt greit, slik akkurat greit nok at det var slik.

Jeg var på plass til mandagsmøtet. Etterpå var det mer tungt, litt motvilje rett og slett.

Fant ut at det lureste var bare å pause.

Så her ligger jeg i sofaen og pauser det beste jeg kan.

Slik var det i går.

Helga var fin, den. Eldstemann kom og hadde mye å medele, for han hadde samla opp viten han følte han ikke hadde hatt noen å diskutere med. Og ennå holdt han nok mye inne. Det kan være krevende å «grave» i de mørkeste hjørnene av verden vi er en del av.

Han sov lenge og fra rommet hans hørte jeg prat, rop og sannsynlig urolige drømmer. Jeg sa at jeg troddet kanskje det var tungt for underbevisstheta hans, sjøl om han følte han takla det han kom over.

Men bra han snakker.

Jeg har vært mye redd for han gjennom åra, for noen av oss har mer uro, er mer utforskende.

Og han har sagt ved flere anledninger at hadde det ikke vært for meg, kunne redslene mine blitt sanne. Det er en nesten for stor «byrde» å ta innover seg, om en har hatt den type påvirkning.

Jeg har fått tilbakemelding om min egen familie og oppvekst, fra utenforstående, at vi; søskenbarna mine, jeg, onkler og tankter, var så rolige, ikke utagerende, bare tilpassa det vi voks opp i og hadde ansvar for, så det ut som. Nesten blodfattig, kunne det tolkes. Ingen så opprøret i ens indre, så klart. 

Så jeg var vant til at folk oppførte seg, ikke hadde jeg brødre, så jeg fikk nok sjokk da jeg fikke en sønn som skulle prøve ut alt han ikke skulle prøve ut.

Men til tross for dette, vi er også like, på et merkelig vis. Og vi har åpning for hverandre og liker å kommunisere.

Så vi snakker for oftest godt sammen.

Det ble liten tid til det vi skulle rekke. Han skulle lage render for potet og jordskokk.

Det ble en.

Jeg rydda i gammel kvist og kjente meg glad. Det var i fjor det ble tatt ned av kjæresten til mellomste. Og jeg hadde ikke kapasitet i fjor til å gjøre mer med det da.

Kjørte alt ned til bålpanna, samtidig tenkte vi å grille pølser.

Men tida gikk alt for fort. Det blåste også. Så bål fikk være bål. Vi spiste middag inne og måtte løpe ned til veien da bussen kom.

Disse to dagene var altså både fine og intense og bittelite grann nyttig.

Det er noko av det viktigste å kunne dele tid sammen, ikke alltid man har sammenfallende syn, men det må det være rom for. Ærlighet er det viktigste. Det og respekt + kjærlighet, blir en bra miks.

Hva syns du er viktigste, om det er overfor deg sjøl eller andre?

♥

Tar litt helg på en mandag. Strekker den ut over timene den hører til innen. For jeg vil bare delta…

Og det jeg vil delta på er Utifrilufts utfordring i helga vi stengest tatt har passert. Men helga ga meg ikke anledning.

For hvor er jeg når jeg er på min rette plass…

Og jeg innså det, det er en mengde plasser; på setra en fin sommedag eller Sandvatnet like ved, utsikt over Middelhavet,  eller nesten «brenne» opp i tankene når kreativiteten blir virkelig. Være i en stor by og kaste seg på en buss en ikke vet hvor går. Ved sjøen, ved en elv, det er så mange steder som er «rett plass» for meg. Men alle disse stedene har en fellesnevner -.

Ballansen med å være i midten av seg sjøl. Ingenting annet trengs, enn denne følelsen. 

Og det som er så bra, jeg er både oftere og oftere der, der alt er mer enn greit, der det er skikkelig bra.

Andre får holde på med sitt, mene det de formidler, være den de er. Jeg kan glede meg sammen med  det de opplever og som de sjøl gleder seg over, jeg kan føle en intens god følelse overfor andre mennesker uten at jeg behøver være en del av det.

Det er godt.

Og jeg får være meg.

-Sittende ved elven og høre brusen.

-Høre stillheten i vinden i høgdedraga som heter fjell.

-I min egen stue mens sola lager firkanter på veggen.

-Når latteren bobler opp helt fra tærne, opp og gjennom kroppen sammen med andre. Le godt sammen.

Og det heter enkelt; harmoni.

Å være i harmoni med seg sjøl, andre og alt. 

Da er jeg på rett plass.

♥

Overskya dag, det lukter møkk og fuglene kvitrer. Det er full vår.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg sitter her med data’n i fanget. Kommuniserer med folk på messanger.

Venter på at dagen skal starte for flere -.

Godt å sitte slik i stillhet.

Søndag… smak å ordet. Ukens kjedeligste dag har blitt en god dag der stillhet er godt.

Det har vært så mange fine dager den uken her.

Fredag skulle sønnen komme, men han var alt for sliten etter arbeidsuke og tannpine. Så han skulle da komme på lørdag i stedet, avtalte samkjøring med faren. Bussavgangene er sparsomme på lørdager.

Litt før jeg skulle dra fikk jeg beskjed om at vi måtte utsette dette en time.

Jeg kjørte dit vi skulle etter timen var gått, uten at noen kom.

Det viste seg de ikke hadde dratt og jeg fikk masse beklagelse, men uansett var jeg en liten time hjemmenfra, så å kjøre tilbake var uaktuelt. Det var det å bli stående der også. Så det endte med at jeg kjørte helt fram, for jeg ville stikke innom et garneri.

Det var lenge siden jeg hadde vært der, fikk tiden litt slik rett i ansiktet. Var der mye da jeg bodde i Orkdal. Det var mange forandringer, hun som hadde drevet det var der på grunn av mange folk, men var tydeligvis pensjonert. Det var unge folk med gravide mager og el-biler med framtiden foran. Og der loffa jeg med håret i tutt, slitte «hjemme» sko og ikke klarert for en dag i “offentlighet».

De hadde ikke det jeg ville se etter; kvann og løpestikke. Men kjøpte en svartsurbærbusk og tre urteplanter.

Så i dag skulle jeg hatt hejlp til å gravet i jorda.

Og det blir nok etter hvert, når han som sover en uke av seg, våkner. Da blir det ut i lukt av frau, altså møkk, som er en del av bildet på denne tida.

Og enda er ikke det nærmeste jordet tatt…

♥