I går var det et forrykende vær. Det hagla, regna, blåste, tordna og lynte. Jeg gikk ut en veldig snartur og var helt gjennomvåt. Ellers var dagen fin før dette infernoet starta. Var innom mor da det var som verst. Ved et skrall slo lynet samtidig, som betyr at det var nærme. Det var bare som huset rista.
Nå skal jeg en tur inn på Øra, tettstedet i nabokommunen. Det er både jord, planter, kattmat og kattsand jeg tenker å kjøpe. Jeg har også sett på tilbud og matvarer som ikke er ultraprosessert. Så etter leverposdei, den ene typen som har vært anbefalt var ikke i salg i Norge lengre. Så egentlig burde en lage leverpostdei, om en vil ha det. Men det blir for mye butikker, både Coop, Kiwi (for der har de melk fra Rørosmeiriet), Felleskjøpet og bør en tur innom apoteket. Og så var det olje til plenklipperen… Blir for mange butikker dette.
I dag er en svært trist dag i min kommune, jeg skal ikke skrive noe særlig om det. Kjenner bare jeg er påvirka av en begravelse som er så sørgelig det går an og det som skjedde. Et menneske det ble for mørkt for. Som tok et valg og menneskene i rundt. Jeg skal ikke i begravelsen, det føles ikke naturlig og for fjærnt. Sjøl om det også er nærme. En blir påvirka av slikt.
Det kan virke som jeg har funnet ut hvordan blogge til tross for ugreiene på siden min til blogg.no. Jeg fikk et svar fra de med et spørsmål i går. Det har jeg svart på, men ikke hørt mer. Men regner med det ordner seg. Jeg har funnet min løsning inn til videre.
Jeg har fått til første del, ingressen, med riktig font. I går ble fonten Veranda i rett size, 14 punkt riktig. I dag får jeg ikke til det. Men fikk altså til ingressen
Jeg har brukt dette oppsettet i lengre tid. Men jeg får ikke tilgang til menyen som en kan justere i fra. Det ligger bare koder som jeg ikke skjønner hva inneholder. Nå kopierer jeg fra gammel tekst for at de riktige kodene skal ligge inne. Men jeg må ikke forandre første del av teksten, for da blir fontene som i første avsnitt. Føles som å gå på stram linje. Det skal ligge en kommando som heter «tekst» eller «visuell», den er ikke her nå, så dokumentet jeg starter på ser slik ut som under.
Jeg drikker matcha og broderer et innlegg i klippe/lime stil. Det kan sikkert bli en vane dette også, om jeg kommer nogenlunde i mål med dette innlegget. Må bare passe på at setningen kan starte og slutte med de bokstavene jeg brukte i det avsnittet jeg kopierte i fra her.
Dagen er grå her hos meg, det skulle bli sol så jeg har optimistisk kledd meg etter det. Og så lyktes jeg ikke med klippe/lime forsøket, her datt funksjonen til kodene ut.
Der var, starta setninga med som jeg brukte, så får se om det funker når jeg prøver igjen. Det vart i hvert fall en ny måte å blogge på og nytt er bra, så dette må nok studeres.
Jeg har vært ute en vinterdag før… Men det er sommer nå. I går kveld gikk jeg meg en liten tur opp i skogen, satte meg på benken før jeg gikk ned og la meg. Det er fint å kunne leve slik, temmelig fritt. Tror jeg skal opp en tur nå også. Før jeg lar dagen komme i gang. Tenker å få slått med ljå, de hvite skjermplantene holder på å bli avblomstra. I går tok jeg en rask runde med plenklipperen, før regnet kom. Tanken er å få kontroll på denne «hagen” i år.
Dersom dette ikke går seg til, vet jeg nesten ikke hvordan det går med blogging. Her forandra jeg først ordet og dermed forsvant funksjon til koden. Så dette får bli forsøket mitt for nå. Det var ikke helt enkelt dette.
Jeg skulle skrive litt og gårsdagen og enda mer om dagen i dag. Jeg har to i huset som fyller sitt første år. Men jeg får nøye med å sette inn bilder av de to.
– Den som ikke har en plan, bare klappe katta og spiser is, slik starter Reiseradioen i dag.
Jeg har ingen plan og sitter og klapper ene katta. Men isen får være.
Ute regner det utrøstelig. På YR skal det ha holdt opp nå.
I går var det varmt med innslag av sol og ellers regna det. Da sola gikk bak fjella tok jeg meg en tur opp til Lykkens plass.
Det var det.
Livet renner forbi som en bred elv.
I dag har jeg faktisk gjort litt, vasket bestikk…ikke mer. Og det er fortsatt mer å vaske. Jeg har feiet en 1/4 del av stua før jeg satte meg.
Jeg vet ikke om jeg er så sl..en fordi jeg gjør så lite eller om jeg gjør så lite fordi jeg er så sl..en. Mora mi og søster mi mumla om at det skulle ikke være slik. Og jeg vil ovehodet ikke at det skal være slik.
Tror jeg venter på at jeg skal komme meg mer ut, være mer aktiv, for da blir det bedre, tror jeg.
Det er litt som høna og egget.
Hva kommer først?
Og ute dropler det og regner.
Jeg er også redd planer.
Blir så lei for at de strander så fort. Til og med vitaminene jeg skulle ta greier jeg ikke å få til. Men jeg tror og jeg tror, tror jeg skal klare og jeg tror, jeg tror på sommeren.
Men så spurte jeg han som hadde utstillinga, faren til barna, om jeg kunne gjøre et intervju med han.
Han hadde utstilling ute på huset sitt under Orkdalsdagene.
Så et nærliggende spørsmål var hvordan han kom på å ha denne utstillinga.
– Det var barna som foreslo det, kanskje hovedsaklig midterste, fikk jeg vite.
Hun hadde foreslått det tidligere at han kunne ha åpen kaffe med utstilling.
Jeg tenkte han hadde tatt kontakt med kunstforeninga, men han hadde tatt kontakt med ansvarlige for Orkdalsdagene. Han som hadde ansvaret hadde vært glad for et arrangement som var litt utenom det vanlige og ønska slike tiltak.
Asle Ingemar Schanke
Nå var det noen meter å gå fra hovedarrangementet langs Orkdalsveien, men Asle mente at folk skulle ha funnet fram.
– Ble du skuffa over at det kom så lite folk.
– Nei, det var som forventa, men trodde nok at noen flere hadde kommet.
Det regna hele dagen, så uten regnet hadde nok flere kommet vil jeg tro.
– Ja, det var flere som hadde sagt de ville komme.
Men det ble ganske kaldt denne lørdagen, så det var nok en god grunn til lite folk.
Han ville la spikrene stå i veggen for eventuelt å prøve på nytt, litt slik pop-up utstilling. Med litt planlegging.
Jeg husket han hadde fortalt at han tegna før, men hva var det som gjorde han meldte seg inn i kunstforeninga etter så mange år uten å ha gjort noe på denne fronten.
– Jeg hadde en operasjon og måtte ta det med ro og noe måtte jeg gjøre. Så jeg meldt meg på et kurs med akvarell. Det var ikke helt mitt medium. Hadde tenkt jeg skulle begynne med maling som pensjonist.
Oppdaga at tida gikk fort da jeg begynte å male, begynte i 11 tida og plutselig var klokka 15. Etter hvert laga jeg meg atlerie på hjørnet av huset, men der ble det for liten plass og flytta det ned i kjelleren. Det tok ikke så lang tid før jeg begynte å male med akryl, følte jeg bestemte mer over motivet da.
Jeg foretrekker å jobbe med ett bilde av gangen.
Av alle bilder er det dette han likr best.
– Du har produsert mye, vet du hvor mange du har malt?
– Tror nok vi kommer opp i hundre bilder. En del er også solgt. Men jeg maler ikke for å selge, opplever det som en slags terapi. Det er høsten, vinter og våren jeg helst maler.
Asle er ikke så opptatt av å male i dagslys. Men bruker å ta med bildet ut for å se fargene. Materialvalget er oftest plater, slik som ett av bildene på utstillinga var baksida på et golv eller en vegg. Lite bruk av lerret. Forklaringa er at lerret blir for skjørt, han liker og bruke kraft i bearbeiding av bildet. En gang gikk det hull på lerretet, derfor er valget oftest solide plater som tålte litt. At han kan være hardhendt.
Rammer er viktige, mener han. Kan bli dyrt, men brukte rammer kan fint brukes.
– Tegna ikke du mye som barn?
– Ja, det gikk på tegninger av Donald Duck og Flintstone. Fikk gode tilbakemeldinger, men syntes ikke sjøl jeg var flink til å tegne. Nå bruker jeg ikke å tegne før jeg maler, jeg maler bildet fram av det jeg ser. Jobber ikke for å få det naturalistisk og har en frihet i det. Kanskje bruker jeg humor i noen av figurene. Når jeg er igang gleder meg til å fortsette neste dag. Bildene blir til underveis.
Dette bildet liker han også godt.
– Du har vært yrkesmaler og bruker vel også malinga fra det som er brukt i interiør.
– Ja, bruker akrylmaling som finnes både i kunstfarger og til bruk ved maling i hus. Er også opptatt av å male ut hele bilder, ikke umalte områder skal stå igjen.
Noen ganger kan han bruke en sleik som han drar over malinga han har tatt på og ut av det male fram et motiv. Og viktigheta med fokuset, være borte fra tankene, konsentrasjonen, være i «bobla» mens han jobber er godt.
– Har du planer om fortsettelsen?
– Det blir å fortsette å male det! Godt å være i den tilstanden der en slipp å tenke. Bare la tankene komme og gå.
Og det er en nok viktig å være i det fokuset, være fri en stund fra det som kan oppta en. For oss alle.
Det er så mye og så mangt, noen dager er overveldende slik at en nesten mister pusten.
Og det er så vått at en blir våt langt i seg sjøl av værmeldingene. For her regner det. Det har regna og det skal regne.
I går kom siste lass med plank til terrassen, så dagen starta med bæring. Nå ligger et gedigent lass under den slitte terrassen.
Fikk også høre om et liv som var for slitent og som satte alle ut.
Fikk også en samtale med et familimedlem som ga håp til tross.
Og så var huset vi hadde flytta fra da vi flytta hit, lagt ut for salg.
Jeg visste allerede i høst at det skulle, så jeg har vært inne på Finn ofte uten at jeg fant det.
Det er mange år siden den flyttinga skjedde for oss, men det var et hus med sjel og det var der barndommen til barna var. Så det var et hus som har betydd. Sjøl om et ekteskap havarerte, sjøl om baksida av syndromatikk begynte å vise seg. Det er fra en periode så sår og så fin at det vanskelig kan beskrives.
Et liv utenfor allfarvei, langs en vei som hadde vært hovedvei.
Mellomste hadde gått ut en vinterkveld, da hadde hun hørt liv og ståk fra hester med vrinsk og tramp lengre nede i veien. Der det hadde vært skysstasjon for hundre år siden. Og det var også energier i huset, et rom som ble til arbeidsrom og siden rotrom, gikk ikke an å være i når det nærma seg midnatt. Da ble det ekkelt slik at nakkehårene begynte å reise seg. Rommet over var også fylt med en type energi.
Men likevel opplevde jeg huset som godt.
Tømmerkassene det besto av og de småruta vinduene, som tok sin tid å vaske.
Åpne kjøkkenvinduet om sommeren og rope på barna at nå var det mat, der de sprang rundt på den store plenen, hoppa på trampoline og hadde all frihet de kunne ønske. Mens jeg sto i kjøkkenvinduet og følte meg som en reklame for Sunda eller Hapå.
Kjøkkenet har forresten blitt bad nå, så jeg fra prospektet. Og arbeidsrommet med energier har blitt kjøkken.
Er det ubehagelige energier i det kjøkkenet spekulerer jeg på?
For huset hadde gjennomgått en enorm renovering. Så det er helt sikkert varmere om vinteren. Tømmerstua i andre etasje, der vi har feira uttallige fødselsdager og familisammenkomster, var delt opp til en liten stue og to soverom.
Soverommet til mellomste sto oppført som uferdig og skulle nok ha blitt til et bad.
Jeg sendte link til alle vi som hadde hatt 9 år i dette huset.
– Det har mista sjela, sa yngste.
Det var bygd nytt inngansparti med veranda, der det aldri er sol.
Her feira vi jonsok ute på gårdsplassen en sommer.
Terrassen vi hadde bygd på baksida var fjerna og lagd en steril grønnsakshage på grus.
Trea langs veien var hogd ned. Det hvite stakittgjerdet var fjerna. Det fine klatretreet også. De gamle hageveiene er nok borte, plenen så plan ut rundt flaggstanga.
Her har mellomste og jeg stilt oss opp klare for å feire 17.. Mang en gang når jeg kom hjem, gikk jeg inn, gjennom stua og ut igjen, der jeg begynte å grave i hagen.
Syriner og mandeltre er borte. Og epletreet som voks oppover veggen utenfor stua er borte.
Og den fantastiske seljen ved uthus og garasje med den fine formen og som viste årstidene så godt, ser ut til å være borte.
Klessnorene langs rekken med trær, der barna hadde sin hemmelige verden er fjerna.
Husker hvor glad jeg var da vi fikk fjerna peisen som ikke ga varme og kjøpt en ny ovn, en etasjeovne som var stilmessig mer riktig til huset.
Her står eldstemann etter en gradering til gult belte i Taekwon-Do.
Det er mange år siden 2007. Han som kjøpte huset da jeg flytta skifta taket, det ble rødt.
Det et anna hus.
Men salget på huset førte meg tilbake til en tid som var.
Da barna var små.
Da man ikke visste alt en vet nå.
Her er mor og far samla på stabburtrappa med alle sine barnebarn.
– Om dere har hatt pengene, har dere vil ha kjøpt huset, spurte jeg.
Svaret var nei.
Og uansett, den tida er omskapt til minner, uansett huset.
Håper det får gode eiere. Og ønsker du å flytte til Orkland og skal ha deg et hus, så er huset her.
Ny dag, like grå. En dag er en dag. Ny og likt alle dager. Her er ingen planer på blokka.
Jeg gikk i møte med natta uten vekkerklokke, som vanlig. Sov lengre enn langt, klokka hadde så vidt passert 9.
Det var bare å kome seg opp i en viss fart. Og ut i regnet. Dag for restavfall, så måtte trille dunken ned til veien.
Tror gårsdagen enda satt i kroppen. For da jeg kom hjem var det så godt å være hjemme at jeg ikke la meg med en gang.
Har prøvd meg på serier jeg ikke har sett, først prøvde jeg den fra finansmiljøet, Exit. Den er bare ekkel, uansett om det er noen som lever slik, som faktisk ikke gjør det det minste bedre. Der penger er på toppen og moral på bunnen. Der egoet får innta gedigne dimensjoner og jeg ikke kan forstå at de manllige karakterene må ha avarter av sosopatiske personligheter.
Vet ikke om jeg ble underholdt, at jeg bare ble nedstemt av hele greia.
Den neste jeg prøvde var en nyinnspilling av Tjorven, 60-tallets glitrende sommer i svensk skjærgård. En serie som fungerte ut fra datidens tidsånd, men som nå var flytta fram til vår tid med pollitiske riktige tilsnitt. Det var nok prøvd å tilstrebe en viss likhet med hovedkarakterene sannsynligvis, Tjorvens utseende – men hun var en tynn unge, ikke den mer kraftige ungen fra den gang da. Pelle var like hvithåra, men Malin hadde blitt mørk. Muligens fungerer det for de som ikke har sett serien, Saltkråkan i vårt tidsbilde.
Jeg som opplevde den opprinnelige ble det nok en blek kopi i moderne drakt.
I går kveld prøvde jeg atter en serie, Vikingene som gikk for noen år siden. Norsk. En viss humor er det at vikingene, karakterene, snakker som mennesker av i dag og har pesonligheter fra vår tid. Men vet ikke om jeg orker den heller, det blir så til grader en bruk av tiden, mens en venter på døden, liksom…
Tror jeg velger å gjøre andre ting.
Men mor og jeg feira jonsok med å tenne bål inni ovnen, for det var surt og kaldt hos henne. Med rømmegrøt og spekemat ble det bortimot uutholdelig. Da jeg skulle rydde var det nesten umulig i varmen. Paradoksalt begynte jeg å kaldsvette. Fikk lufta ut noe av den verste varmen, det var faktisk for varmt for mor også.
Lillesøster fikk nye anfall av smerter og kom ikke, så jeg kjørte oppom henne med grøt og handla et par ting på butikken for henne.
Ble også en lang telefonsamtale på turen hjem, kjørte inn til siden slik jeg fikk konsentrere meg. En bekymring som ekskalerte for mange år siden og som aldri ble bedre. Som har gitt meg gode muligheter til å jobbe med redsel og frykt. Når en til slutt tenker at kunne det ikke komme et menneske som har forstått…
Når det mennesket kan virke som dukker opp, da må en være lydhør.
For livet har sine krumspring, mens vi må finne oss i å leve det bit for bit uten å forstå mer enn knapt nåtida. Og det er nok bare den vi skal prøve å forstå.
Så da jeg kom hjem måtte jeg ha litt tid før jeg la meg.
Potetene står og koker, eggene er knakka, morgenes øvelse er gort og et par telefoner er tatt. Har avbestilt middag og hjemmetjenesten midt på dagen. Skal lage eggerøre og potetsalat. Det blir rømmegrøt og spekemat hos mor. Lillesøster kommer etter en nedeperiode med hodepine. Det blir oss tre. Tror jeg.
I fjor var vi flere. I tillegg til de i dag var det også en tanteunge og et søskenbarn. Ser det ut av bildene jeg ikke la ut på bloggen. Og jeg leser ut av innlegget mitt at jeg slet mer, hadde mer problemer med helsen. Jeg føler en glede av å lese dette, for jeg er ikke der i år. Ett år etter har jeg mer energi, mindre vondter og den progresjonen gjør meg glad.
Og det skal bli bedre.
Jeg må ut å hente grasløk å ha i eggrøra.
Tror jeg honker med meg rabarbraen også.
Litt sollys akkurat nå, gjennom skylaget.
Var hos mor i går og hun syntes det var lenge siden jeg var der sist. Fortalte om at jeg hadde mista kortholderen med alle korta, til og med sertifikatet.
I går var det en ringing uten sidestykke, uten at det ga noe resultat. Heldigvis hadde jeg coopay, så fikk handla inn til i dag. Var også oppom lillesøster og fikk sendt avgårde klagen om at kommunen svikter henne. Over fire måneder stillhet etter de fikk avvist saksbehandling er mye. Men er redd sommeren går uten at noe mer skjer. For to år siden søkte hun om brukarstyrt persomlig assistent (BPA).
I butikkdøren satte jeg meg fast i en samtale, en dame som har samme bakgrunn som meg, vi har snakka om å møtes for å tegne.
Jeg tenkte at da jeg kom hjem måtte jeg se etter der bilen hadde stått før jeg kjørte, men glemte det. Glemte det da jeg rygga meg ut tildligere på dagen også. Men jeg parkerte litt lengre nede i veien.
Og der ser jeg noe som ligger å blinker…
Der ligger kortholderen!
Jeg kommer med et utrop av glede.
Inne i vindfanget tar jeg et bilde og får sendt rundt til de som jeg hadde snakka med om at jeg hadde mista kortholderen.
Så kvelden min var god, med en ferdigmiddag som ikke var så god. Men ble mett. Og en samtale jeg venta ble utsatt til i dag, veldig greit det også. Hyggelig dame, men temaet er tungt.
Så nå skal jeg til å virke videre, men unner meg en kopp matcha først. Og så er det å lage potetsalaten, tror jeg skal ha eple og vårløk i den sammen med at jeg må lage en dressing.
For det siste døgnet har hatt et en skikkelig samling av forskjellige følelse. Det kan ta på å besøke fortid i nåtid med denne blandinga det kan bli.
Men jeg skal ta det kronologisk. Fra jeg starta bilen og var på tur.
Og dagene var dørgende våt. Og noe av trafikken var uutholdig treige. Men jeg var til slutt framme. Han som jeg tidligere var gift med hadde utstilling av maleri, mellomste datter skulle synge og yngst skulle kore. Eldste skulle komme, men han kom ikke.
Og regnet pøste ned.
Det var kommet noen besøkende.
Siden kom det flere, men ingen mengde. Tror nok at regnet ødela for at folk kom. Jeg fikk snakka med et par som var med i kunstforeninga da jeg var med og det var artig å møte igjen folk.
Jentene og kjærestene hadde stekt vafler og laga en kake som folk kunne forsyne seg med.
Mellomste hadde satt sammen noen av sangene hun har laga der yngste var med på flere. I regnvær satt de barfot og sang.
Og konserten ble tatt godt imot av de oppmøtte.
Rundt omkring på huset var det hengt opp bilder.
Jeg spurte siden om jeg kunne få gjøre et intervju og legge ut på bloggen og fikk ja til det. Så det innlegget kommer i løpet av uka.
Jeg var bedt på grilling etterpå. Mellomste og jeg kjørte bort til en butikk for å kjøpe noe vegetabilsk til grilling også. Så satt vi der da, i regn og en sol som også fant ut den skulle komme innom. Vi satt uansett tørt under tak.
Jeg ble spurt om jeg ville overnatte og valgte både overnatting og et par glass vin. Vi hadde en trivelig kveld.
Men da jeg la meg hadde nok dagen, opplevelsene, minnene og tankene gjort det helt umulig å sove. Så det ble en urolig natt.
Etter kaffe, en vaffelplate og et intervju takka jeg nei til middag, samtidig som jeg takka for meg. Jeg måtte komme meg hjem til pusene og mor hadde ikke hatt besøk på to dager.
Turen tilbake over fjella gikk fint.
Jeg laget meg middag og gjorde meg klar til å kjøre til mor. Da oppdaga jeg at kortholderen var borte. Serfikatet var også borte fra appen og ikke gikk det å laste ned. Feil på sever fikk jeg beskjed om. Så etter og ha lett i gjennom lommer, vesker og bil måtte jeg bare gi opp.
Kanskje like greit, for kjenner at opplevelsene har tatt på. Sjøl om jeg storkosa meg med døtrenes konsert, det var trivelig å møte tidligere kjente, god mat og koselig samvær, så kom et streif av levd liv, tristhet over at noe kunne vært bedre og at livet ikke bare er en dans på roser.
Slik sett er det greit at jeg ikke dro til mor, kjenner det skal bli skikkelig godt med en tidlig kveld. Og så håper jeg at kortholderen dukker opp i morgen, om ikke blir det en jobb å få bestilt opp alle korta.
Fin, fin søndagskveld, håper helga di har vært god.
Det er Duolingo som er tatt fram. Jeg må gå om svensk, så til tross for at svenskt er likt norsk er det ikke norskt nok. Har starta veldig enkelt, mulig jeg må gå opp i grad.
I dag regner det, plask, plask sier hjula på bilene som kjører forbi. Snart skal jeg også ut på hjul. Regn er bra, men dumt akkurat i dag.
Jeg har lovet å steke vafler hos faren til barna. Han skal ha en utstilling ute. Mellomste skal ha konsert, men så var det dette med folk da. I den våte, grønne dagen som heter lørdag, orker de å traske utenfor alfarvei?
Det er Orkdalsdager og masse som også skjer i sentrumsgata.
Jeg tenkte jeg skulle rekke en del før jeg reiste, men orker ikke stresse. Regner vel med at eldstemann ikke blir med utover. Han tåler nok å se et uperfekt hjem, men flauere om kjæresten skulle bli med.
Jeg greidde ikke de golva jeg tenkte i går, men fikk satt ned ertene. Resten av plantene tar jeg med til døtrene, har lovet de det.
Det er altså en våt, grønn lørdag. Men det er sommer og det er bare å omfavne alt været som kommer.
